I Arr 2 2017 hadde jeg en anmeldelse av Dag Herbjørnsruds bok Globalkunnskap (2016), der jeg avsluttet med et spørsmål om det dreide seg om ei god bok. Svaret mitt, som jeg står ved, var at «[d]et ikke er noen dårlig bok, men det globalhistoriske prosjektet hadde fortjent ei bedre bok enn dette». Jeg har ikke lest noen av de sikkert mange anmeldelsene han ellers har fått, men jeg vil vel tro at min er blant de lengste og grundigste. Den er også kritisk til deler av teksten, noe Herbjørnsrud som forfattere flest reagerer negativt på, og som han utdyper i et innlegg på Arrs nettsider. I det følgende skal jeg begrense meg til å kommentere de eksplisitte ankepunktene hans uten å gjenta min omfattende og begrunnede kritikk av boka som helhet.

Herbjørnsrud mener at jeg misforstår hans prosjekt når jeg kaller det globalhistorie, og han insisterer på at historie og idéhistorie er to forskjellige fag. Men jeg tenker meg nok heller «historie» som en sekkebetegnelse for ei rekke historio­grafiske særdisipliner der idéhistorie kanskje kan sidestilles med for eksempel teknologihistorie, men er klart mer gene­rell enn blant annet kunsthistorie. Herbjørnsrud legger tilsyne­latende noe annet i termen «historie», det hadde vært greit å få vite hva dette er.

Herbjørnsrud er fornærmet for følgende setning i note 7 i min anmeldelse: «Det er leit at han ikke finner plass til å nevne Knut Aukrust og Dorte Skulstads fine Spansk gull­alder fra 2011». Hans sitat fra egen bok viser klart at dette ville vært urettferdig. Problemet er bare at min milde bebreidelse ikke refererte til boka hans, men i stedet til Vidar Enebakks artikkel i Arr 3–4 2014.

I anmeldelsen skriver jeg at «Herbjørnsrud hevder også at arabisk-europeisk tradisjon gjennom århundrer lot sine kart ha sør på toppen»(s. 29), noe jeg er tvilende til. Herbjørnsrud påstår at han bare har sagt dette om ett, enkelt tilfelle (al Idrisi), men i boka står det vitterlig at å ha sør opp på kart var noe «arabisk-europeisk tradisjon hadde for vane gjennom århundrer».Når jeg som moteksempel peker på at ingen av de vanlige, middelalderske T,O-kartene har syd opp, hevder han at «Strømholms selvpåfunnede introduksjon av de østorienterte T,O-kartene … gir egentlig lite mening, da dette er eksplisitt kristne kart». Ja, sia de alltid har Jerusalem i sentrum, ikke på topp som han sier, er de dét. Men de er jo typiske for en epoke da kristendommen lå under det meste av europeisk tankegods og Jerusalem var verdens senter. Men jeg veit godt at det finnes en arabisk kartografisk tradisjon med syd på toppen, noe jeg heller ikke benektet.

Så til palmyradronningen Zenobia og perserkongen Kyros. Herbjørnsrud mener jeg tar feil når jeg hevder han idealiserer Zenobia. Det er rett at han bare gjengir Holbergs panegyrikk, men konteksten er hans gjentatte framhevelse av opplysningstidas fortrinn framfor vår ega tid, som ifølge ham helt har glemt Zenobia. Hvis han ikke deler Holbergs oppfatninger, hvorfor unnlater han å nevne dette? Dessuten er det som jeg påviser ingen mangel på referanser til Zenobia i nyeste tid.

Når det gjelder Kyros, hvis retorikk jeg sammenliknet med tyskernes i Norge i 1940, var poenget at megalomane okkupanter normalt er flinke til å forherlige sine erobringer som utslag av godhet og nestekjærlighet, et perspektiv som i Kyros’ tilfelle fremdeles opprettholdes av iranske ledere og av Herbjørnsrud. At assyrere og babylonere, lydere og jonere, dessuten egyptere, neppe var av samme oppfatning, kan vi gå ut fra, og at jonerne gjorde opprør i 499 er forståelig. Herbjørnsrud kunne kanskje ha nevnt storkongen Kambyses’ grusomme hevn, som omfattet total rasering av Miletos, templene knust i biter, store deler av den mannlige befolkningen drept, og resten med kvinner og barn forvist til Ampe ved Persiabukta, alt ifølge Herodot og bekreftet av arkeologi. Dette var slutten på Jonias blomstring i arkaisk tid. Herbjørnsrud hevder jeg har sammenliknet Kyros med «jødeutryddere og nazister», en forskrudd påstand.

Så har vi Kopernikus, hvis berømte bok ble publisert i 1543 i Nürnberg. Herbjørnsrud har rett i at det ikke ble trykt noen utgave av boka mellom tredjeutgava (Amsterdam, 1617) og den fjerde (Warszawa, 1854), verken i Italia eller annetsteds. Førsteutgava var full av trykkfeil, og andre­utgavas tekst var nær identisk med den. Tredjeutgava kom altså etterforbudet (1616) og er nettopp den jeg har kalt «lettere korrigert» i forhold til de to første, og det var faktisk stort sett stavefeil det dreide seg om. Og hvilke er de «godkjente sensurutgavene» han omtaler? Da Galileos venn kardinalen Maffeo Barberini ble ny pave i 1623, fortalte han Galileo at han var uenig i avgjørelsen fra 1616, men at både han og Galileo dessverre var bundet av den. Det er også interessant at Kirka i et par hundreår kan ha vært den viktigste sponsoren av vitenskapelig forskning i Europa, se min anmeldelse av Heilbrons Galileo i Arr 1–2 2013. Hovedgrunnen til at det ikke kom nye utgaver av Kopernikus mellom 1617 og 1854 var at verket var blitt vitenskapelig irrelevant, ikke noe kirkelig forbud. De første moderne utgavene, Warszawa (1854) og Torun (1873), skyldtes en ny, historiografisk interesse for naturvitenskapene, men representerte også en strid mellom Polen og Prøyssen om eiendomsretten til Kopernikus.

Når det angår Weber, kan jeg godt medgi at det gikk litt for raskt i svingene, og at jeg burde ha uttalt meg mer nyansert. Men jeg hadde 15 spalter til disposisjon for anmeldelsen, mens Herbjørnsrud tekst er på 458 sider.

Til slutt har vi Herbjørnsruds «korrigering» av mine omtaler av Arne Næss, Vidar Enebakk, Kjetil Jakobsen og Thomas McEvilley. Jeg har personlig mye å takke Næss for, men kan likevel ikke med min beste vilje karakterisere ham som en stor historiker og en sterk stilist. Vidar Enebakks artik­kel, nevnt ovafor, kalte jeg «et godt stykke arbeid», men pekte på at han vel ikke var like godt informert om sitt fags historiske bakgrunn. Min «polemikk» mot Kjetil Jakobsen besto i at jeg erklærte meg uenig med ham i ei konkret sak og anga mine argumenter for dette. Store deler av McEvilleys bok mangler jeg kompetanse til å vurdere, men jeg kritiserte hans framstilling av gresk tenkning i sein­geometrisk og tidlig arkaisk tid. Jeg tror nok jeg veit mer om dette enn han, og særlig Herbjørnsrud, gjør. Aristoteles er rett nok vår viktigste kilde til kunnskap om de eldste forgjengerne, men han hadde ingen innsikt i den betydelige historiske distansen mellom dem og seg sjøl.

Så til et mer generelt problem. Herbjørnsrud hevder med referanse til Arthur Lovejoy at «intet beveger seg så hyppig og raskt over landegrenser som ideer», ei tilforlatelig forestilling som har blitt til et idéhistorisk mantra, og som er en funda­mental forutsetning i boka hans. Men jeg har aldri sett noe overbevisende argument for dette som en allmenn sannhet, og identifisering av ideer innafor to språklig og intellektuelt ganske forskjellige kulturer som «de samme», er mye mer problematisk ennbåde Næss, Nakamura og han tror.

Jeg kunne også godt tenke meg å foreslå at teknikker og hele teknologier kan ha vært vel så reiseglade som ideer. Ta varehandel som eksempel. Den viktigste ressursen, som gjorde det mulig å veie edelmetaller med ei nøyaktighet at­skil­lig bedre enn ett gram, var skålvekta, muligens en egyptisk oppfinnelse, som via fønikiske og greske mellommenn raskt spredte seg langs Middelhavets strender.

Herbjørnsruds innlegg er ellers ei merkelig suppe av sjølskryt og utenomsnakk. Han mener i fullt alvor at han er eslet til å løfte arven etter Nietzsche, Heidegger og Derrida. Han benytter også enhver anledning til tolke historien moraliserende, ofte slik at fortida får positivt fortegn sammenlikna med vår ega tid. Generelt burde han ha reflektert litt over Popes epigram: En smule lærdom er en farlig ting.

Foto: Sebastian Dahl