Fengslets fallitt

Fengslets fallitt

Av Espen Schaanning

Desember 2021

Weggesperrt. Warum Gefängnisse niemandem nützen

Weggesperrt. Warum Gefängnisse niemandem nützen

Thomas Galli

Edition Körber
Hamburg, 2020

Forfatteren er ikke imot straff, men argumenterer godt og overbevisende for å avskaffe fengslet slik det praktiseres i dag.

Noe av det mest bemerkelsesverdige med 1960- og 1970-tallet var at selve grunnlaget for sentrale samfunnsinstitusjoner – som militærvesenet, skolen og fengslet – ble problematisert og kritisert. De mest radikale kritikerne ville sågar fjerne disse institusjonene helt. Til og med myndighetspersoner lot seg bevege. På straffefeltet fikk vi Inger Louise Valles berømte «Kriminalmelding» fra 1977, der en av overskriftene lød: «Redusert bruk av fengsel en målsetting». Ti år senere lanserte Thomas Mathiesen en bok (Kan fengsel forsvares?), der han ikke bare argumenterte for at ingen av begrunnelsene for fengsel holdt mål, men også la fram en detaljert plan om hvordan fengslet kunne avskaffes innen 2010. Bruk av fengsel framstod for mange ikke lenger som en selvfølgelighet. Mitt subjektive inntrykk er at fengslet i våre dager igjen har oppnådd sin status av selvfølgelighet, det framstår i økende grad som noe vi «må» ha. Riktignok har det pågått en langvarig og heftig debatt om bruk av fengsel overfor narkotikabruk, og de fleste synes å være enige om at «tunge» narkotikamisbrukere ikke hører hjemme i fengsel. Men bruken av fengsel som den beste måten å sanksjonere alvorlige lovbrudd på, synes fremdeles å bli tatt for gitt. Derfor var det med en viss interesse jeg oppdaget Thomas Gallis bok Weggesperrt. Her argumenterer han godt og overbevisende for å avskaffe fengslet – eller i alle fall den bruken av fengsel som praktiseres i dag. Kampen mot fengslet er ikke død.

En særlig grunn til å lytte til Galli er at han kjenner fengselssystemet innenfra: Han var fra 2001 til 2016 ansatt i fengselsvesenet, også som leder, der han med egne øyne kunne se hvordan ulike tyske fengsler fungerte. Flere steder i boken illustrerer han sine poenger «anekdotisk», dvs. ved å skildre enkeltfangers skjebne. Men disse er kun ment som konkrete tilfeller som skal belyse hans poenger. Over alt ellers forholder han seg til forskningslitteraturen på området.

Galli er ikke imot straff. Men straffen må være «klok og meningsfull» (15), hevder han. Og det er ikke fengselsstraffen. Derfor sluttet han i fengselsvesenet og begynte å arbeide som advokat og forfatter. Hva er det som er så galt?

Galli minner oss om at straff generelt, og fengselsstraff spesielt, er en form for tilsiktet smerte: Lovbryteren påføres et onde for sin ugjerning, og det er meningen at det skal gjøre ondt. Det er hele poenget. Spørsmålet er hvordan denne smertepåføringen i statlig regi skal kunne begrunnes. De fleste kan nok kjenne et hevnbehov når de selv eller andre blir utsatt for en ugjerning, slik at de ønsker å påføre gjerningspersonen smerte. Men spørsmålet er hvordan vi som samfunn, via staten, kan gi gode begrunnelser for en slik smertepåføring, og hvorfor vi skal benytte fengsel som smertepåføringskilde. Galli drøfter begrunnelsene som normalt blir gitt, og som Mathiesen avviser han dem alle. Eller i alle fall nesten

Manglende rehabilitering

Det han bruker mest tid og krefter på, er forbedringsambisjonene, eller det man gjerne kaller rehabilitering eller resosialisering. Lovbryteren skal bli bedre av å sitte inne. Det er et naturlig sted å begynne, for som han påpeker, var det framfor alt forbedringsambisjonene som historisk sett var en av de viktigste grunnene til at fengsel fra slutten av 1700-tallet og framover gradvis ble den allmenne avstraffelsesform for grove forbrytelser. Holder man seg imidlertid til straffens definisjon, så måtte straffebegrunnelsen i dette tilfelle bestå i at selve fengselssmertene gjør fangen lovlydig (han får seg en lærepenge). Men Galli utvider perspektivet og tar for seg spørsmålet om fengslet som sådan kan fungere rehabiliterende, uavhengig om det først og fremst er fengselssmertene som skal bevirke forbedringen. Hans svar er negativt. Fengslet fungerer ikke forbedrende. Rehabilitering av fanger er mulig, framholder Galli. Men det kan ikke skje i strenge, lukkede fengsler.

Han forteller for eksempel om fangen «Kroht» som satt syv år i strengt fengsel. Der mistet han tidlig kontakt med omverdenen, og på grunn av dårlig oppførsel i fengslet (han skjelte ut fengselssystemet, men var ikke fysisk aggressiv), fikk han heller ikke lettere soning eller permisjoner. Den dagen han ble løslatt, stod han på gaten med en koffert og 90 euro i hånden. Uten jobb, uten et sted å bo. Det gikk ikke bra. Og han havnet ganske snart i fengsel igjen. Lignende historier er naturligvis legio. Over 70 prosent av de innsatte har vært tidligere straffet, konstater Galli (36). Tilbakefallsprosenten for dem med fengselsstraff opp til to år er over 50 (48), sannsynligvis er tallet mye større på grunn av mørketall. Siden det naturlig nok er vanskelig å spå hvem som vil begå nye straffbare handlinger mens de soner, velger myndighetene å være svært restriktive med hensyn til å gi lettelser i soningen – som åpen soning, permisjon eller prøveløslatelse (i Tyskland soner om lag bare 17 prosent av fangene i åpen soning).

Med basis i forskning argumenterer Galli for at fengselsoppholdet snarere bidrar til at tilbakefallsprosenten går opp enn til at den går ned. Fangene mister jobben de hadde eller bedriften de drev; kontakten med venner og familie forringes eller blir borte, og de umyndiggjøres og mister evnen til å takle fristelser og ta ansvar for seg selv og andre. I grunnen behandler man fanger som barn, hevder Galli (65). Framfor å styrke deres verdighet, selvtillit og tro på seg selv, tar man slikt fra dem. Fangen sosialiseres dessuten inn i en subkultur, avsondret fra samfunnet, som i mye større grad former deres tenkemåte og atferd enn betjenter og andre fengselsansatte kan gjøre. Klisjeen om at fengsler er forbryterskoler, er i hovedsak sann, hevder han (71). Ikke bare blir fangene samfunnsfiendtlige i sin samlede motstand mot anstalten og staten som straffer dem, men fangene sosialiseres inn i en kultur med bestemte verdier og handlemåter som står i direkte motstrid til det fengselsmyndighetene og samfunnet ønsker å oppnå.

For eksempel lønner det seg sjelden for en fange å snakke sant i fengsel – for eksempel å innrømme at man (fremdeles) har et rusproblem, lider av alvorlige psykiske problemer, drømmer om å rømme eller blir mobbet av medfanger – det fører bare til mer kontroll, mistillit og utrygghet. Mange som ikke hadde et rusproblem før de kom i fengsel, får det når de blir satt inn (opp mot 80 prosent av fangene er rusavhengige). Om lag 80 prosent av alle personlige og materielle ressurser i tyske ungdomsfengsler blir brukt til kontroll, disiplinering og forvaltning; det blir dermed minimalt igjen til rehabilitering. Ikke minst fører jakten på narkotika og mobiltelefoner til inngripende kontrolltiltak – som for øvrig hittil har vært nokså mislykket. Men fengselsmyndighetene må vise at de «gjør noe» med problemet for å sikre seg mot eventuelle klager om tafatthet, påstår Galli. Man må dessuten, ifølge ham, unngå å betrakte fengsel som ren frihetsberøvelse. For mange er selve anstaltslivet ­– med de mange restriksjonene og kontrollene – mye verre enn selve frihetsberøvelsen (135). I tillegg rammes også pårørende av fengselsstraffen, ikke minst fangens barn (enkelte kvinnelige fanger er sågar tvunget til å føde og ta seg av barn i fengslet). Fengslet påfører langt mer smerte enn frihetsberøvelse av fangen. At det er syv ganger så mange som begår selvmord og selvmordsforsøk i fengsel som utenfor (134), indikerer at belastningen er massiv. I fengsel er fangene frarøvet nesten alle former for selvbestemmelse og intimsfære (for eksempel begrenses besøk fra egne barn). Og slike anordninger kan ikke begrunnes ut fra hensynet til rehabilitering, men er primært tiltak for å få anstalten til å fungere billigst og mest effektivt. Galli mener derfor at fengselsstraff representerer et brudd på menneskeverdet, slik dette er definert i tysk lov (staten plikter å sørge for at alle borgere kan leve et menneskeverdig liv) (138). Dessuten påpeker han at straffeetaten generelt og fengselsvesenet spesielt ikke har noen positiv feiltrinnskultur, dvs. man vil ikke innrømme feil og evner derfor heller ikke lære av dem. Alt som gjøres i fengselsvesenet framstår som rett og riktig (98). Man er livredd for skandaløse presseoppslag, og velger derfor kontroll og disiplin framfor konstruktive forsøk på rehabilitering (218).

Som følge av den nitide reguleringen, kontrollen og mistilliten fangenes utsettes for (ikke minst når det gjelder narkotika), blir mange fanger ifølge Galli sinte, fortvilte og aggressive, hvilket i sin tur fører til flere reguleringer, mer kontroll og mer mistillit – i en evig spiral. En spiral som forsterkes både av at mange av dem som sitter inne ofte har brukt vold for å løse konflikter og av at det ofte er nødvendig å bruke vold for å sette seg i respekt blant andre fanger (slik at man unngår å bli plaget og utnyttet). I mange tilfeller vil det først og fremst dreie seg om å hindre at fengslet gjør fangene mye verre enn de var da de kom inn. «At vi trenger fengsler til resosialisering eller til å forbedre lovbryteren viser seg å være en av de største løgnene i vår kriminalpolitikk» (99), konkluderer han.

Noe av det mest paradoksale i dette er den store vekten man legger på sikkerhet i forbindelse med fengselsstraff: Man vil hindre at fangene rømmer og begår nye straffbare handlinger. Så lenge fangene sitter inne, brukes det derfor mye tid og krefter på denne sikkerheten, men den dagen de slipper ut, oppheves den helt. Personer som det ble ansett for uforsvarlig å slippe løs den ene dagen, er det plutselig helt i orden å slippe løs den neste. (57f., 225) Forestillingen om at fanger på flukt utgjør en samfunnsfare, er dessuten overdrevet og ubegrunnet, hevder han. De fleste som rømmer, blir tatt etter ganske kort tid, og det er ytterst sjelden at de begår nye forbrytelser på rømmen. Likeledes er det svært sjelden at fanger som soner på åpen soning eller har permisjon misbruker denne tilliten. En fange som rømmer skaper ofte skandale og sensasjon, og fengselsmyndigheten søker derfor å unngå dette for å slippe kritikk. Men det er mye større grunn til å bekymre seg for den høye tilbakefallsprosenten enn de unntakvise rømningene, framholder Galli. Når en fange forbryter seg på nytt etter endt soning, er det imidlertid merkelig nok få eller ingen som legger ansvaret på fengslet selv – som jo, som nevnt, snarere øker enn minker sannsynligheten for tilbakefall (102).

Allmennprevensjon og gjengjeldelse

Hva med allmennpreventiv avskrekking? Holder ikke folks flest seg i skinnet når det ser at man blir satt i fengsel for lovbrudd? Nei, hevder Galli. Slikt er vanskelig å måle, men de undersøkelsene som finnes, viser at å øke straffetrusselen ikke har noen påvisbar avskrekkende virkning overfor forbrytelser det er viktig å forhindre. Allmennprevensjon kan nok virke overfor dagligdagse lovbrudd, som fartsovertredelse og feilparkering. Men overfor alvorligere lovbrudd, er virkningen tvilsom. Overfor vold og sedelighetsforbrytelser har straffetruslene liten virkning, siden de ofte er så følelsesdrevet. Og for folk med rusproblemer overskygger jakten på stoff alle tanker om mulig straff. Mye større avskrekkende effekt enn selve straffen har risikoen for å bli oppdaget (overfor folk som tror de kan slippe unna med sine lovbrudd, har loven null avskrekkende effekt).

Det som mer enn noe annet holder folk i skinnet, er imidlertid at folk flest har adoptert og anerkjent de sosialt aksepterte normene og verdiene, hevder Galli. Imidlertid trenger vi ikke fengsel for å opprettholde og styrke disse normene og verdiene. Visselig kan og bør straff brukes i et slikt øyemed, mener han. Men ikke fengselsstraff. De menneskelige kostnadene er for store. Undersøkelser viser at folk flest foretrekker andre reaksjonsformer enn fengsel ved mange typer forbrytelser (for eksempel vinningsforbrytelser). Viktigere er det at vedkommende blir dømt for å ha begått forbrytelsen (plassering av skyld) og at hen på en eller annen måte forsøker å gjøre det godt igjen, fastslår Galli, ved for eksempel å erstatte den skaden hen har forvoldt.

Galli minner oss dessuten om at straffeutmålingen i vesentlig grad styres av helt andre grunner enn forbedring og avskrekking. I tysk strafferett er det først og fremst lovbryterens skyld som her er bestemmende: Det er lovbruddets grovhet (grad av skyld) som bestemmer hvor stor straff lovbryteren skal få, ikke hvor lang straff som trengs for at hen skal bli bedre eller for at andre skal bli avskrekket (34). I tysk rett settes minstetiden for overlagt drap til minimum 15 år (og opp til 30 år) (120), og slike minstekrav er primært basert på graden av skyld og behovet for rettferdig gjengjeldelse. Fangen må sone sin skyld. Dette er en straffebegrunnelse Galli er sterkt skeptisk til. Han angir flere grunner til dette.

Tanken om at lovbryteren «skylder» ofrene eller samfunnet noe som kan betales tilbake ved soning, gir først og fremst mening hvis lovbryteren angrer og er villig til å gjøre opp for seg. Ut fra sin erfaring mener Galli at de færreste fanger angrer det de har gjort (hvordan han vet dette, er i beste fall uklart), men enda viktigere er det at fengselsstraff på ingen måte fremmer fangenes skyldinnsikt, anger eller vilje til å gjøre det godt igjen. Slikt lar seg ikke presse fram med tvang og makt. Siden fangene lever under et belastende og undertrykkende regime, trer skyldspørsmålet fullstendig i bakgrunnen, og de benytter all kraft og energi til å kjempe mot systemet de er plassert i. De konfronteres ikke med handlingen de har begått, men kun med et tvangsregime som kontrollerer og disiplinerer dem. Heller ikke rettsprosessen fremmer anger og skylderkjennelse, siden lovbryterne har alt å vinne på å benekte, fordreie eller pynte på sin egen atferd (med mindre de befinner seg i en situasjon hvor det er mulig å oppnå strafferabatt).

Dessuten understreker Galli at de aller fleste som sitter i fengsel har hatt en svært trøblete barndom med svært ugunstige oppvekstbetingelser (to tredjedeler av innsatte i ungdomsfengsler har ikke fullført skolen, og 90 prosent av dem har ingen yrkesutdanning), og lovbrytere generelt rekrutteres i overveiende grad fra det lavere sjikt i samfunnet (mer enn halvparten var arbeidsløse da de ble tatt) og fra miljøer der kriminalitet er dagligdags (for eksempel narkotikamiljøer). Dertil kommer genetiske disposisjoner som kan få særlig uheldige utslag i slike miljøer. Selv om lovbrytere ikke uten videre kan unnskyldes på grunn av slike faktorer, er det likevel et faktum at de spiller en avgjørende rolle for hvordan de agerer i verden, konstaterer Galli. Derfor er det verken rettferdig eller meningsfullt å se bort fra de genetiske og sosiale påvirkningskildene når man ilegger fengselsstraff utfra graden av skyld (158). Ja, det maner til forsiktighet med hensyn til å ilegge straff overhodet. Med hensyn til å bestemme graden av skyld, er saken så komplisert at vi i de fleste tilfeller står i fare for å gjøre lovbryteren urett. Vil man straffe folk, så bør det derfor begrunnes på annen måte enn at lovbryteren sto fritt til å begå ugjerningen og derfor kunne ha handlet annerledes (165). Som en allmenn regel burde vi snarere tenke at hvis vi selv hadde vokst opp under samme betingelser som lovbryteren, samt opplevd det samme og havnet i de samme situasjoner, så hadde vi etter all sannsynlighet handlet på samme måte (167). I tillegg fører fokuset på skyld til at lovbryteren stigmatiseres unødig. Den løslatte kommer på et vis ut med et stempel i pannen som signaliserer at hen ikke er til å stole på. Dermed vil hen også ha vanskeligheter for å skaffe seg jobb og bolig.

Alternativer

Som Galli gjør oppmerksom på, tar vi for gitt at den eneste måten man kan markere en handlings grovhet på, er å tilordne den en bestemt mengde straffesmerte – ved fengselsstraffen uttrykkes dette med frihetsberøvelse i dager, måneder og år. Denne koblingen mellom handlingens grovhet og staffesmerte, må brytes framholder Galli. Det er viktig å avsi en dom og gradere hvor alvorlig forbrytelsen er – både overfor offeret, samfunnet og lovbryteren. Men man trenger ikke å gjøre det gjennom smertepåføring (241). Han foreslår derfor heller at man setter opp en graderingsskala med ti trinn fra A til J, der A utgjør den groveste formen for lovbrudd (for eksempel voldtekt og drap av et barn) og J som den minst alvorlige (for eksempel sykkeltyveri). Ved å plassere lovbruddet i én av disse kategoriene får man markert dets grovhet. Dermed trenger man ikke lenger å koble graderingen lovbruddet til en gradering av straffesmerter, men kan vurdere straffereaksjon ut fra hva som er mest nyttig og hensiktsmessig. Riktignok slipper ikke Galli unna den tradisjonelle koblingen mellom gjerningens grovhet og straffemengden, siden han han tenker seg at alle kategoriene skal ha bestemte maksimums- og minimumsstraffer (straffesmertene målt i straffetid skal altså øke fra J til A), og dessuten vil ha ulike straffetyper for de ulike kategoriene (som også innebærer økte smertemengder fra J til A). Man hans hovedtanke er at man burde ha en katalog over mulige reaksjonsformer (erstatning, samfunnsarbeid, behandling, soning med fotlenke, osv.) som kunne benyttes innenfor de ulike trinnene. Samtidig burde man etablere en kommisjon av fagpersoner (sosialarbeidere, pedagoger, kriminologer, osv.) som kunne avgjøre hva slags tiltak som vil være mest hensiktsmessige og som kunne erstatte skaden, ansvarliggjøre lovbryteren og hjelpe dem på rett vei. Her kunne også offeret og /eller pårørende og folk fra nabolaget delta. Ja, også lovbryterne selv vil man her måtte lytte til (selv om de ikke gis stemmerett). På denne måten blir ikke reaksjonen bare en smertepåføring fra et anonymt apparat, men et forsøk på å integrere lovbryterne og binde dem til samfunnet igjen.

Galli har mange forslag til hvordan vi kan tenke og handle annerledes overfor lovbrytere. Han innrømmer og anerkjenner at det – særlig overfor grove volds- eller sedelighetsforbrytelser – hos folk flest lett oppstår sinne, hat, raseri og et behov for hevn. Det er menneskelig. Men disse impulsene bør og må temmes. Den gamle tanken om at lovbrytere fortjener å lide fordi de har påført andre lidelse, kan ikke lenger være styrende for strafferetten og straffegjennomføringen. Vårt sinne må kanaliseres bort fra å påføre lovbryteren smerte og heller rettes mot handlingen og hva som kan hindre at vedkommende og andre gjør slike ting igjen. Vi må huske på, sier han, at de aller færreste som sitter inne har utøvd vold mot andre, og at det finnes et menneske bak lovbruddet. Hans grunninnstilling er at alle mennesker er gode på bunnen, og at det gjelder å mobilisere de positive ressursene som ligger hos lovbryterne (men også hos andre, ikke minst i barneoppdragelsen) (212).

Dessuten er han oppmerksom på den sosiale skjevheten som er innebygget i straffesystemet: Strafferetten er først og fremst rettet mot dem som har lite å miste og beskytter dem som har mye å miste. Fengsler brukes primært mot dem som faller utenfor i det kapitalistiske produksjonssystemet, til tross for at bedriftseiere og politikere tar beslutninger som gjør mye større skade på mennesker og miljø enn dem som sitter i fengsel. Men selv innenfor kapitalismens rammer er det mulig å gjøre grunnleggende endringer, framholder han.

Når det gjelder det ovennevnte skyldproblemet, så vil han erstatte skyld med ansvar: Skyldbegrepet er fortidsvendt, det er framfor alt et moralsk begrep der lovbryteren klandres for sin overtredelse. Samtidig inneholder det en urettmessig eksklusivitet for så vidt som skylden plasseres ett og bare ett sted (lovbryterens onde vilje). Begrepet ansvar er derimot framtidsvendt. Her vektlegges heller hvilke forpliktelser vedkommende har overfor en sak eller en person etter at handlingen er begått. Her involveres andre, og det er det snakk om hvordan skadene på best mulig måte kan rettes opp eller kompenseres for. Mens skyld trykker lovbryterne ned og påfører dem skam, har ansvar derimot mulighet til å løfte dem opp (igjen) og la dem få vise at de er mer enn sin slette handling.

Dessuten vil han beholde ambisjonene om å rehabilitere fangene, for eksempel gjennom utdanning eller yrkesopplæring og tilby terapi til dem som ønsker det. Men det kan ikke skje gjennom fengsling. Tvert om må man finne fram til alternative løsninger. Han foreslår at småforbrytelser avkriminaliseres eller i alle fall får andre reaksjoner enn fengselsstraff. Likeledes foreslår han å avskaffe gjeldsfengsel (straff for manglende betaling av bøter), som utgjør om lag 40 prosent av alle nyinnsettelser. Slike straffer rammer folk som befinner seg nederst på samfunnsstigen (to tredjedeler av dem er arbeidsløse) og som blir loset inn i en kriminell løpebane ved å bli plassert i fengslets subkultur. Disse kunne heller utføre samfunnstjenlig arbeid. Dessuten burde man i større grad benytte betingede dommer og ta i bruk ulike former for åpen soning (forsøk med dette i Køln overfor unge lovbrytere, som i tillegg ble fulgt tett opp, førte til at tilbakefallsprosenten falt fra 50 til 13). Han ønsker også økt bruk av soning med elektronisk fotlenke hjemme eller i bofellesskap (her viser han til erfaringer fra Norge, Finland og Østerrike). Samtidig må slike fanger følges tett opp slik at de kan bearbeide sine problemer og etablere sosiale nettverk. I særdeleshet må man være kreativ i arbeidet for å finne fram til aktiviteter som kan utløse positive ressurser i fangene, som å etablere teatergrupper eller la fangene få male, drive med kunsthåndverk eller lage musikk

Dessuten burde man i utstrakt grad benytte ulike former for samfunnsstraff, der de dømte kan få gjort opp for seg, for eksempel ved å arbeide noen dager i uken for fellesskapet (eller for offeret). De som nekter eller unndrar seg slike straffer, kan man eventuelt straffe med alternative former for fengsel.

En annen endring Galli stadig vender tilbake til, er at i de sakene der det er konkrete ofre for lovbruddet, må man forskyve den kriminalpolitiske oppmerksomheten fra lovbryterne til ofrene eller deres pårørende. Både rettsvesen og fengselsvesen er primært opptatt av å straffe lovbryteren, ikke å hjelpe offeret. Men i enhver straffesak er det egentlig offeret som bør stå i sentrum, hevder han (141). Mange ofre og foreninger for ofres interesser er ikke så opptatt av at lovbryteren skal lide mye og lenge. Tvert om mener mange av dem at fengselsstraff er unyttig og uverdig (en undersøkelse angående unge lovbrytere viste at bare 43 prosent av de etterlatte etter et drap var imot at den dømte heller skulle hjelpes på rett vei enn å straffes i fengsel (265)). De er mer opptatt av at rettsvesenet fastslår at lovbryterne har begått handlingen (ikke at de skal straffes) og at de selv kan få et bedre liv etter å ha blitt utsatt for lovbruddet. For noen (men slett ikke alle) kan det hjelpe å konfrontere lovbryteren i en restorative justice-prosess, og kanskje sågar erfare at vedkommende oppriktig angrer, ber om unnskyldning og forplikter seg til å på eller annen måte å bidra til å gjøre det godt igjen (for eksempel ved å hjelpe offeret på ulike måter). Tilbud om slike ordninger må utbygges hevder han. I slike møter vil det være anledning for tiltalte til å snakke sant om hva han gjorde (uten å risikere straff), og kanskje kan også offeret tilgi (med dette er naturligvis intet pålegg). Undersøkelser har vist at slike møter mellom offer og gjerningsperson har bedre innvirkning på tilbakefallsfaren enn fengselsstraff. Det gjelder særlig ved alvorlige lovbrudd (246).

Ifølge Galli viser undersøkelser over hele Europa at et flertall av befolkningen foretrekker slike tiltak framfor det tradisjonelle fengslet, og selv møter han de samme reaksjonene når han reiser rundt og holder foredrag om hvorfor og hvordan man bør avskaffe fengslene. Han forventer seg solid motbør, men møter i regelen forståelse og bifall.

*

Slike tanker er ikke nye, naturligvis. De fleste av disse argumentene og perspektivene kan man finne hos Mathiesens Kan fengsel forsvares og andre (inklusiv meg selv). Galli er da også godt opplest på litteraturen på området (han er utdannet kriminolog), og han viser til utallige undersøkelser som underbygger hans påstand om fengslets fallitt.

Balli vil likevel ikke helt kvitte seg med fengslet, men beholde det overfor lovbrytere som begår de alvorligste forbrytelsene for å uskadeliggjøre dem (forvaring). Dette gjelder lovbrudd i A-kategorien. Her vil han ikke ha en kommisjon til å bestemme reaksjonen, men ganske enkelt berøve lovbryteren friheten for livstid (262f). Dog vil han ikke at dette skal foregå i tradisjonelle lukkede anstalter, men i form av desentraliserte, sikre bofellesskap (224). Han viser i den forbindelse til Bastøy – selv om han understreker at Bastøy er en form for åpen soning som skal forberede fangene på friheten og derfor ikke har den sikkerheten som livslang forvaring vil kreve. Men livet på Bastøy er ment å gi en illustrasjon på hvordan forvaringsfanger kan behandles på en mest mulig menneskeverdig måte: Poenget er ikke at de skal lide, men at de kan leve mest mulig fritt uten å skade sine omgivelser (66f.).

Dette er et problematisk forslag. Sikring og forvaring har en lang historie, ikke minst i Norge, som med straffeloven av 1902 ble berømmet internasjonalt for å være i front på dette punktet. Men Galli hopper bukk over alle vanskelighetene knyttet til denne reaksjonsformen, ikke minst det vanskelige spørsmålet om når og hvor lenge en person er «farlig». At det kan være nødvendig å avsondre bestemte personer fra samfunnet en periode, er nok de fleste enige om. Men å predikere at en person vil være farlig om 30 år kan ingen; det er å leke Gud. Man har forsøkt å benytte psykiatere og psykologer som sannhetsvitner for å fastslå lovbryteres farlighet, men heller ikke deres spådomskunst er til å stole på. Da blir det lett til at man forvarer flest mulig for å være på den sikre siden. Og begynner man først å tenke slik, kan Gallis A-kategori bli riktig stor. Ja, tøyer og strekker man litt i farlighetsbegrepet, kan man risikere at brorparten av fangene som Galli i sitt alternative opplegg vil slippe løs, likevel må settes i fengsel. Dessuten forutsetter livsvarig forvaring at noen personer aldri kan endre seg. Nåværende strafferett – også i Tyskland – åpner opp for at forvaringsfanger kan slippes løs, hvis de ikke er farlige lenger (268). Da står man riktignok overfor det store og vanskelige spørsmålet om hvordan man avgjør at en person ikke lenger er farlig, men man erkjenner i det minste at folk kan endre seg. Denne muligheten synes Galli å utelukke. På dette punktet synes det bestående system faktisk å være mer menneskeverdig enn Gallis harde linje. Hvor ble det av tesen om at mennesket er godt på bunnen?

Man kan også spørre seg om ikke Galli tar for hardt i når han titulerer boken Hvorfor fengsler ikke er til nytte for noen – en tese han gjentar inne i boken (180). Det er åpenbart ikke sant, noe som for øvrig også framkommer i hans egen bok. Ikke bare må han innrømme at en eller annen form for fengsler trengs for de «tyngste» eller alvorligste tilfellene, men han innrømmer også at noen ofre mener at det er nyttig (for dem) at lovbryteren sitter bak lås og slå. Dessuten finnes det sikkert eksempler på at fengslet faktisk har fått enkelte fanger til å avslutte sin kriminelle karriere (en annen sak er at andre, mer human relasjonsformer kunne ha gjort samme nytten). Å hevde at ingen drar nytte av fengslet, må derfor sies å være en overdrivelse som står i fare for å undergrave Gallis budskap. Hans kritikere kan hevde at han ikke snakker sant. Men i virkeligheten blir vel fengslets fallitt enda mer overbevisende når man i stedet for å overdrive, innrømmer unntakene. For da kan man hevde at unntakene bekrefter regelen.

Det Galli særlig skal berømmes for, er imidlertid at han opprettholder og viderefører den problematiseringen av fengselsstraffen som har fulgt fengslet som en skygge så lenge vi har hatt det. Det meste av hva Galli skriver kan overføres til norsk straffetenkning og straffepraksis, og forhåpentligvis kan hans bok inspirere også norske fengselsabolisjonister. Thomas Mathiesen døde i mai i år. En måte man kan hedre hans minne på vil være å oversette Gallis bok til norsk. Hvem tar opp hansken?

Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.
Denne artikkelen sto på trykk i Arr 3-4/2021
Utdanning
Les også:
Bildene av Vibeke

Bildene av Vibeke

En ambisiøs bok som fornyer norsk filmhistorie.

Bokmelding av
Vibeke Løkkeberg: En kunstnerbiografi

Den vanskelige volden

Den vanskelige volden

137 år etter at Arbeiderpartiet ble stiftet, er partiets forhold til våpnene ikke til å kjenne igjen.

Bokmelding av
Arbeiderpartiet og våpnene Fra det brukne gevær til USAs atomparaply