Selv om alle synes å være enige om at Thomas Laqueur har levert et fabelaktig stykke arbeid med boken Making Sex: Body and Gender from the Greeks to Freud (1990), så er langt fra alle enige i tesen hans om at det først var på midten av 1700-tallet at man fikk to radikalt forskjellige biologiske kjønn (tokjønnsmodellen). Tidligere mente man, hevder Laqueur, at det kun var ett biologisk kjønn, og at det bare var plasseringen av kjønnsorganene som var forskjellig (ettkjønnsmodellen). I denne homologitenkningen (likhetstenkningen) hadde kvinner ganske enkelt mannlig kjønnsorganer som var vrengt innover i kroppen. Laqueur forklarer dette med antikkens syn på kvinner som kalde og menn som varme, en forklaring som han blant annet henter fra Aristoteles. Kvinner produserte rett og slett ikke nok varme til å presse kjønnsorganene ut av kroppen, og bli menn. Ifølge Laqueur hang dette sammen med at menn og kvinner ble plassert på en vertikal skala hvor kvinner ble oppfattet som biologisk underutviklede menn. I stedet for to biologiske kjønn opererte man heller med to sosiale kjønn, men grensene for de to sosiale kjønnene var flytende i og med at de ikke kunne forankres i noe absolutt, slik biologien etter hvert kom til å gjøre.
Kritikken mot Laqueur synes for det meste å gå på at han er for absolutt i sine konklusjoner. Flere kritikere har påpekt ettkjønnsmodellen slett ikke var så allmenn som Laqueur vil ha det til. En annen type kritikk går på at overgangen fra ettkjønns- til tokjønnsmodellen ikke skjedde på det tidspunktet han angir. Helen King er enig med tidligere kritikere her, men reiser også en langt alvorligere kritikk i The One-Sex Body on Trial: The Classical and Early Modern Evidence (2013). King er videre enig med andre kritikere som påpeker at Laqueur ikke makter å forklare overgangen fra ettkjønns- til tokjønns-modellen tilfredsstillende (han peker vagt på epistemologiske og politiske endringer ganske enkelt fordi den anatomiske kunnskapen som trengtes for å underbygge tokjønnsmodellens radikale kjønnsdiformisme, ikke var tilgjengelig før langt ut på 1800-tallet), og at han er noe flytende i forhold til når overgangen skal ha skjedd. Laqueur har også gitt kritikerne medhold i at overgangen fra den ene til den andre modellen muligens skjedde noe tidligere enn han først hadde hevdet. King kritiserer derfor Laqueur for å øke forvirringen, i og med at han innrømmer en tidsforskyvning, men likevel avviser at det rokker ved hans opprinnelige påstand. Andre forskere har dessuten fremmet en indirekte kritikk av Laqueur ved å påpeke at de fysiske genitaliene – som er det Laqueur fokuserer på – langt fra var den eneste fysiske kjønnsmarkøren, verken i antikken eller i tidlig moderne tid. King peker på disse forskerne for å vise at Laqueur overser en lang rekke sentrale markører når han etablerer sitt skille mellom ett- og tokjønnsmodellen. Det Helen King gjør i sin bok som tidligere kritikere ikke har kunnet gjøre i artikkelformat, er at hun går Laqueurs kilder etter i sømmene, i tillegg til å trekke inn helt andre typer kilder, nemlig de gynekologiske. King viser at Laqueurs sitater er svært selektive og ofte løsrevet fra den konteksten de stod i, og at det er på denne måten, og bare denne måten, at Laqueur er i stand til å argumentere for at ettkjønnsmodellen var den som rådet i antikken og tidligmoderne tid.
Tidligere kritikk av Laqueur og hans motsvar
Kritikken mot Laqueur på dette punktet går ut på at ettkjønnsmodellen slett ikke var så allmenn som Laqueur vil ha det til. For eksempel peker Winfried Schleiner i essayet «Early Modern Controversies about the One-Sex Modell» (2000) på studier som ser på det som fantes av engelskspråklig litteratur på området på 1500-tallet. I denne litteraturen synes forestillingen om at menn og kvinner skulle være av samme kjønn (ettkjønnsmodellen) enten å være ukjent eller uinteressant. Tilsynelatende nevnes ettkjønnsmodellen eksplisitt for første gang på engelsk i 1615 i Helkiah Crookes Microcosmographia nettopp for å tilbakevise den. Riktignok var debatten om kjønnsorganenes form og funksjon livlig, men det var for det meste en debatt som ble ført på latin og på kontinentet, hevder Schleiner i sin gjennomgang av Crooke. Crookes bok reflekterer i stedet en kontrovers om homologitenkningen som foregikk et helt annet sted enn i England, hvor ingen synes å ha vært spesielt opptatt av slike forestillinger. Crooke hentet til en stor grad sine argumenter fra den anerkjente, franske anatomikeren André du Laurens (1558–1609), som eksplisitt kritiserte forestillingen om at det bare eksisterte ett biologisk kjønn i sin bok av 1595, Historia anatomica humania corporis (Historien om menneskekroppens anatomi). Boken ble utgitt i minst 8 latinske utgaver og 3 franske utgaver før midten av 1700-tallet, og hadde således svært stor utbredelse.
Du Laurens innledet med tradisjonen: at kvinnens genitalier er skjult fordi hun er svakere og kjøligere og han viste til de vanlige korrespondansene med henvisning til Galenos og avsluttet innledningen helt tradisjonelt med det som ble ansett for de endelige bevis, nemlig 13 kjente tilfeller opp gjennom historien fra antikken av, hvor kvinner har skjøvet sine genitalier ut av kroppen, og blitt menn. Denne forandringen har ifølge tradisjonen stort sett skjedd som følge av overdrevne fysiske anstrengelser, noe man mener har gjort kroppen så varm at kjønnsskiftet har kunnet skje. Du Laurens avsluttet så med følgende konklusjon: «Hvis så er tilfelle så må det bety at kvinnens genitalier skiller seg fra menns bare hva angår lokalisering slik de gamle og nesten hele dagens medisinerstand mener.» Deretter fortsatte han med å si at han alltid hadde beundret de gamle, selv om han på ingen måte hadde sverget dem troskap. Hans egen mening «basert på selvsyn og erfaring i tillegg til fornuften – som er de eneste kriterier en vitenskapsmann benytter for å bestemme naturlige årsaker, er at de to kjønnenes genitalier er forskjellige, ikke bare hva lokalisering angår, men også hva antall, form, og struktur angår». Deretter følger en detaljert tilbakevisning av de gamles lærdom. Når det gjelder kjente tilfeller av kjønnsskifte avviser han det som monstrøse forestillinger; og at det i så fall må skyldes tilfeller hvor begge kjønnsorganer har vært til stede hele tiden (hermafroditisme), eller at jordmoren rett og slett har tatt feil. Senere i boken omtaler han likhetstenkningen som absurd, og understreker at kvinnen på ingen måte er en defekt mann. Du Laurens var i sin samtid anerkjent som en fremragende anatomiker, også innen Galenos-tro konservative kretser.
Du Laurens er også hovedperson hos en annen kritiker av Laqueur, nemlig Michael Stolberg, som i artikkelen «A Woman down to Her Bones» (2003) tar et oppgjør med tidfestingen av overgangen fra ettkjønnsmodell til tokjønnsmodell, ikke bare hos Laqueur, men også hos Londa Schiebinger, som Laqueur har dratt veksler på. I artikkelen «Skeletons in the Closet: The First Illustrations of the Female Skeleton in Eighteenth-Century Anatomy» (1986) peker Schiebinger på at menns og kvinners skjeletter ble fremstilt som identiske i den anatomiske litteraturen, et argument Laqueur bruker for å styrke sin teori om ettkjønnsmodellen.
Mens Schleiner kritiserer Laqueur for å hevde at ettkjønnsmodellen er universell, kritiserer Stolberg ham for å hevde at ettkjønnsmodellen overlevde helt til opplysningstiden, og for å hevde at når endringen inntraff, så skyldtes det først og fremst politiske årsaker. Ifølge Stolberg, så inntraff endringene allerede rundt 1600, og skyldtes at anatomikere og medisinere endret syn basert på empiriske studier. Allerede i 1500-tallets medisinske litteratur finner man en bred bevegelse mot en mer eksplisitt biologisk kjønnsdimorfisme enn Laqueur og Schiebinger hevder, påpeker Stolberg, nettopp med henvisning til blant annet Du Laurens og Crooke. Den europeiske anatomiske latinspråkelige litteraturen fra 1500-tallet av er i stadig større grad opptatt av å påvise anatomiske forskjeller mellom menn og kvinner, ikke minst på skjelettnivå.
Etter å ha avvist Schiebinger og Laqueur på skjelett-nivå, går Stolberg over til å kritisere Laqueur når det gjelder kjønnsorganene, og han tar for seg en etter en av Laqueurs bevis for at det på denne tiden bare fantes ett biologisk kjønn i folks bevissthet. For det første, påpeker Stolberg at det var uenighet tradisjonene imellom om det dreide seg om ett eller to biologiske kjønn. Aristotelikere mente kvinnen var en uferdig mann slik Laqueur hevder, mens galenikere la mer vekt på komplementaritet gjennom å anta at både kvinner og menn produserer sæd som er nødvendig for unnfangelsen, som heller ikke kan skje uten en kvinnelig orgasme. Den hippokratiske tradisjonen gikk enda lenger og benekter at kvinner var kaldere enn menn og fremhevet kvinnens grunnleggende kroppslige annerledeshet. Han kritiserer videre Laqueur for ikke å skille tilstrekkelig mellom forestillinger som virkelig bygger på homologi og forestillinger som bygger på sammenligning. Selv renessansens galenikere som mente at kvinnens kjønnsorganer var lik mannens bare at de var plassert inni kroppen, beskrev vanligvis forholdet som «kvasi» eller liknende uttrykk og indikerte dermed similaritet eller sammenlikning snarere enn homologi eller at de var identiske. Og dette gjelder de fleste av de forfatterne som Laqueur siterer, argumenterer Stolberg. Dessuten ignorerer Laqueur de grunnleggende endringene synet på hvordan kjønn ble oppfattet på 1500- og 1600-tallet fordi han stort sett ignorerer latinspråklige tekster. Men det er ikke noen unnskyldning mener Stolberg, for man kan også se endringene i litteraturen på folkespråkene. Stolberg oppsummerer kritikken ved å sitere Du Laurens som avviste enhver likhet. Videre stemmer det ikke at man ikke hadde egne ord for kvinnens kjønnsorganer, selv ikke hos Galenos selv. Riktignok var man ikke alltid enig om betegnelsene, og de stemte heller ikke overens med moderne betegnelser, men det betyr ikke at det ikke fantes begreper. Men ulike ord var i alminnelig bruk og understreker kjønnsdimorfismen. Heller ikke var anatomikerne de eneste som påpekte slike forskjeller. En annen gruppe var gynekologene, dvs. de som var spesialister på kvinnesykdommer som stammet fra urinveissykdommer eller menstruasjonsproblemer – noe som omfattet en lang rekke ulike sykdommer. Mange av de gynekologiske tekstene tar også opp kjønnsforskjeller. En rekke av sykdommene var helt ukjente hos menn og man mente at livmoren var årsak til hele 600 forskjellige kvinnesykdommer. I tillegg antok de sykdommene som kvinner delte med menn andre former, noe man også mente at skyldtes livmorens påvirkning på hele kvinnekroppen. Det var derfor ikke mulig å behandle kvinner med de samme medisinene som man behandlet menn med, ble det hevdet. Og selv om man på begynnelsen av 1700-tallet kunne finne spor etter Galenos’ forestilling om genital homologi eller i det minste analogi i deler av den populære folkelige litteraturen, så hadde den for lengst forsvunnet fra den vitenskapelige litteraturen, påpeker Stolberg.
I sitt motsvar, «Sex in the Flesh» (2003), innrømmer Laqueur at en viss endring i forståelsen av ettkjønns-modellen muligens inntraff tidligere enn han først hadde hevdet, eller i det minste at det var en lang overgangsperiode, men den øvrige kritikken avviser han som kosmetikk. Selv om De Laurens avviser kjønnsskifte, så støtter han ellers ettkjønnsmodellen. Den kroppen Du Laurens beskriver er en kropp som reflekter den sosiale arrangeringen av kjønn snarere enn å grunnlegge kjønnsforskjeller i biologien. Det betyr ikke at man ikke la merke til biologiske forskjeller, bare at man mente at disse forskjellene skyldes den sosiale organiseringen av kjønnene. Om Du Laurens og hans likesinnede ønsket å undergrave ettkjønnsmodellen så har det i hvert fall gått hus forbi Helkiah Crooke, som var den mest kunnskapsrike av alle som populariserte Du Laurens. De endringene som Stolberg henviser til hadde nesten ingen innflytelse, mener Laqueur. Du Laurens var aldri interessert i å angripe ettkjønnsmodellen, det Du Laurens var opptatt av var å vinne en debatt om perfeksjon. Kvinnens anatomi er perfekt for den oppgaven hun har i samfunnet, nemlig å føde barn. Hun er med andre ord ikke defekt, men det er også det eneste som skiller Du Laurens fra Galenos, hevder Laqueur i sitt motsvar. Han fortsetter å holde fast ved at det ikke først og fremst er ny kunnskap om anatomiske forskjeller som var skyld i at ettkjønnsmodellen ble en tokjønnsmodell, men at det skyldtes en epistemologisk endring som i all hovedsak fant sted i opplysningstiden.
Nå er ikke alltid konklusjonen i de kritiske artiklene i strid med et av Laqueurs poeng, nemlig at måten vi forstår kjønn på, enten det dreier seg om biologisk kjønn eller om sosialt kjønn, alltid er knyttet til måten vi strukturerer samfunnet på, altså hvordan man til enhver tid organiserer forholdet mellom menn og kvinner i et gitt samfunn. Poenget for kritikerne er derimot selve premisset som Laqueur legger til grunn for å hevde at man frem til midten av 1700-tallet hovedsakelig organiserte menn og kvinner på grunnlag av sosialt kjønn, nemlig at man ikke kunne organisere dem på grunnlag av en ikke-eksisterende kjønnsdiformisme (at biologisk kjønn eksisterte i to forskjellige former). All den tid man ikke hadde to biologiske kjønn, kunne ikke biologisk kjønn benyttes som organiseringsprinsipp. Den tidligste kritikken kom nettopp fra medisinhistorikere, som Katherine Park og Robert A. Nye, som allerede i anmeldelsen av Laqueurs verk påpekte at en mer omfattende lesning av kildene viste at det aldri hadde eksistert noen ettkjønnsmodell i Laqueurs betydning av begrepet. Helen King påpeker i sin omfattende gjennomgang i boken fra 2013 at kritikerne stort sett rost Laqueur for den overordnede gyldigheten av modellen hans, selv om mange også dessuten har påpekt at modellen ikke stemmer for deres eget spesialområde. På den måten har modellen som helhet overlevd, hevder King, til tross for at den er blitt utfordret i det små en lang rekke ganger, og det er dette King søker å endre med sin bok.
Kings kritikk av Laqueur
Den langt alvorligste kritikken fra Helens Kings side går på at Laqueur bruker et svært begrenset kildemateriale, og at han dessuten feilleser disse kildene ved å løsrive selektive sitater fra den konteksten de inngår i. Laqueur benytter seg først og fremst av Galenos, men heller ikke hos Galenos er ettkjønnsmodellen enerådende, påpeker King. Stolberg hevdet riktignok det samme, men King går atskillig grundigere til verks. Når Laqueur siterer galenikerne på at kvinner bare er «menn vrengt inn», så er dette bare en del av et lengre tankeeksperiment, som lest i sin helhet ikke nødvendigvis indikerer et syn som tilsvarer noen ettkjønnsmodell, hevder King. Kilden til Galenos-sitatet er en populær bok om graviditet og fødsel fra 1702, som opprinnelig kom ut i 1684, og gikk under navnet Aristotle’s Masterpiece, hvor man kan lese at: «Slik jeg har kvinners hemmeligheter sett / Og latt dem se hvor underlige de er sammensatt; / Og selv om de et annet kjønn er / Dog likevel det samme som oss de er: / For dem som iherdig i saken har satt seg inn; / Finner at kvinner kun er menn vrengt utenfra og inn: / Og menn, om de bare så seg nøye for, / så fant de muligens at de er Kvinner vendt med innsiden ut.» Laqueurs bruk at dette verset fjerner ikke bare opplysningen om at taleren er en mann, men også konklusjonen om at menn like gjerne kan være kvinner. Det er med andre ord en gjensidighet her som Laqueur ignorerer: I Laqueurs utlegning av ettkjønnsmodellen, kan menn aldri «forfalle» til kvinner (altså vrenge genitaliene og trekke dem inn i kroppen), selv om kvinner i visse situasjoner av voldsom fysisk anstrengelse vil kunne bli menn – altså fysisk skyve sine genitalier ut av kroppen.
King argumenterer gjennom sin nærlesning av de mange versjonene av Aristotle’s Masterpiece at de legger stor vekt på balansen mellom de to biologiske kjønnene i det vi kan kalle debatten mellom en ettkjønnsmodell og en tokjønnsmodell (for å holde meg til Laqueurs og Kings terminologi), i og med at de presenterer begge syn. Laqueur er svært selektiv i sin bruk av dette verket, og forvrenger det slik at både balansen mellom kjønnene og inkluderingen av begge modeller, forsvinner. Aristotle’s Masterpiece bygger dessuten på kilder fra 1500-tallet, blant annet Du Laurens og Vesalius (som Du Laurens til dels bygger på), som fremmer tokjønnsmodellen, og King viser dermed i likhet med tidligere kritikere at Laqueurs tidfesting av overgangen er fullstendig feil.
Hun har flere slike eksempler, også fra det Laqueur henter direkte fra Galenos. King konkluderer derfor med at både Galenos og galenikerne har et langt mer balansert syn enn det Laqueur tillegger dem. I stedet for å være en gjensidig modell hvor alle organer er felles for begge kjønn, selv om de har ulik lokalisering, så blir det hos Laqueur en modell som favoriserer mannen. Fra Aristoteles hentet Galenos forestillingen om at kvinner er «kalde», og menn «varme», noe som gjør at menn kan skape blodet sitt om til sæd, et argument som Laqueur benytter for å vise at man i antikken betraktet kvinner som underlegne menn, og som blir et ledd i hans argumentasjon for at det var en ettkjønnsmodell som dominerte i denne perioden. Når dette så betraktes som en deformitet eller en ufullkomment, så er det en misforståelse å lese det med dagens begrepsforståelse slik Laqueur gjør, argumenterer King. For antikkens mennesker så var ufullkommenheten eller deformiteten ikke knyttet til de fysiske organenes form, men til væskeproduksjonen. Både hos Aristoteles og andre tenkere skilte man mellom ulike teli. Riktignok var mannen en målsetting i seg selv, men både menn og kvinner hadde et annet telos, også, nemlig reproduksjon. Og da var menn og kvinner oppfattet som fullkomne for oppgaven de hadde.
King kritiserer videre Laqueur for fullstendig å overse den andre medisinske autoriteten fra antikken, nemlig Hippokrates og det omfattende hippokratiske korpus av medisinsk litteratur. I disse tekstene finner vi ikke noen ettkjønnsmodell. Her er det tokjønnsmodellen som er rådende. Faktisk går det hippokratiske korpuset så langt som til å hevde at menn og kvinner er så forskjellige at leger må behandle dem helt ulikt. Og da de antikke medisinske tekstene ble gjenoppdaget og oversatt på 1600-tallet fikk man to medisinske skoler – den hippokratiske og den galeniske – men 1600-tallets galenikerne hevdet i det store å hele at det å forstå kvinnen som en «innvendig mann» var absurd, latterlig, tull og tøys, nettopp med henvisning til observasjon (autopsia).
I bokens første del tar King for seg de klassiske kildene og viser altså gjentatte ganger at Laqueur har benyttet seg av et svært begrenset kildetilfang og at han til dels feilleser dem. Deretter tar hun for seg 1500-tallets største fysiolog, Vesalius, og ser på hvordan han beskriver livmoren. Her viser hun blant annet til det bildematerialet som Laqueur benytter for å illustrere tesen sin, og argumenterer for at noen av Laqueurs beste «bevis» ikke holder fordi han bare har benyttet et utsnitt av illustrasjonene han henter fra blant annet Vesalius, og han løsriver illustrasjonene fra den tilhørende teksten. Hvis man derimot ser hele illustrasjonen med tilhørende tekst fremstår den ikke som på langt nær like overbevisende som argument for ettkjønnsmodellen som Laqueur vil ha det til.
I de to neste delene tar King for seg to fortellinger om kvinner i antikken som dukket opp igjen i den tidlige moderne jordmorlitteraturen. Hun nærleser fortellingene i deres mange varianter og viser at verken i antikken eller i tidlig moderne tid var det noen tvil blant forfatterne om at kvinner og menn hadde forskjellig biologisk kjønn. Den første fortellingen stammer antakelig fra det fjerde århundret f.v.t. og handler om den godt voksne Phaethousa som fikk skjeggvekst etter å ha mistet mannen sin, et kasus som ble diskutert i det hippokratisk-medisinske tekstkorpuset i antikken, og som senere dukket opp i litteraturen fra 1525 frem til 1800. Phaethousa hadde født flere barn, og skjeggveksten ble knyttet sammen med at hun i sorg over å ha mistet mannen også hadde mistet menstruasjonen, og den medisinske litteraturen diskuterte hvordan man best kunne rette opp menstruasjonsforstyrrelsene, slik at skjeggveksten opphørte.
Den andre fortellingen er om den første greske jordmoren Agnodice, som hadde fått sin utdannelse i Lilleasia, men virket i Athen utkledd som mann. Her ble hun raskt populær blant kvinner som søkte legehjelp for kvinnesykdommer eller trengte en jordmor. Eldre og mer etablerte leger og mannlige fødselshjelpere trakk henne for retten hvor de beskyldte henne for å ha forført kvinnene. Agnodice forsvarte seg i noen versjoner ved å løfte på skjørtene, i andre versjoner ved å blotte brystene, og således vise juryen at hun var kvinne og dermed ikke kunne ha forført Athens kvinner.
Kings nærlesning viser hvordan disse fortellingene ble benyttet til å undersøke problemstillinger som er relevante for teorien om en ettkjønnsmodell, nemlig om det var mulig å skifte kjønn, om det var mulig å skjule sitt kjønn, og hvilke deler av kroppen – annet enn genitaliene, som er det eneste Laqueur er opptatt av – som egentlig bestemte en persons kjønn. Gjennom sin nærlesning retter King videre oppmerksomheten mot seksualpolitikkens kroppsmodeller, og viser at særlig fortellingen om Agnodice, slik den ble fortalt og gjenfortalt handler om en kamp om den medisinske kontrollen over kvinnekroppen, en kamp som ble utkjempet mellom jordmødre og kvinner som ønsket å praktisere medisin på den ene siden og mannlige medisinere på den andre siden. King påpeker at begge fortellingene er knyttet til fødsel og at begge historiene viste seg å være såpass fleksible at de ble benyttet på motstridende måter. Dessuten påpeker hun at kildematerialet viser at man i tidligere historiske perioder benyttet seg av langt flere tegn i bestemmelsen av et individs kjønn, enn Laqueur legger vekt på.
Laqueur er opptatt av vitenskapelige tekster, men forestillinger om kropp og kjønn opptrer i langt flere kontekster, og han diskuterer ikke sjangrene som bevisene hans er å finne i. Sjangrene er derimot noe som inngår i Kings nærlesning. King benekter på ingen måte at redegjørelser for ettkjønnsmodellen er å finne i 1500-tallets medisinske litteratur, men den etterfølges vanligvis av redegjørelser for tokjønnsmodellen, og hun påpeker at dette er typisk. Og det er nettopp dette for eksempel De Laurens gjør, og som Laqueur ikke ser eller ignorerer, ifølge King. Tekstene var formet som en debatt, en quaestio disputata, hvori det ble fremmet en påstand, etterfulgt av argumenter for begge syn i den hensikt å søke å forene tilsynelatende motsetninger mellom antikkens autoriteter; en sjanger som renessansen hadde arvet fra middelalderens skolastiske disputasjoner og som kom til å vedvare til langt ut på 1600-tallet. 1500-tallets medisinske autoritet konkluderer med å avvise ettkjønnsmodellen på grunnlag av observasjon, noe Laqueur ikke kunne ha unngått å legge merke til hvis han hadde lest mer enn noen korte passasjer av verket, noterer King. Sjanger inngår også i Kings analyse av fortellingen om Phaethousa både i den medisinske litteraturen og i litteraturen om beskjeggete kvinner og hermafroditter. Agnodices fortelling dukker opprinnelig opp i oversikter over oppfinnere, og har elementer av fiksjon ved seg, men leserne fant raskt måter å bruke fortellingen i forhold til faktiske hendelser, og i den tidlig moderne perioden inngikk den som et standardrepertoar i bøker om gynekologi. Mens tidligere kritikere av Laqueur har påpekt at man allerede i 1500-tallets medisinske litteratur finner en bevegelse mot en mer eksplisitt kjønnsdimorfisme enn Laqueur hevder, og at den sentraleuropeiske anatomiske latinspråklige litteraturen fra 1500-tallet av er i stadig større grad opptatt av å påvise anatomiske forskjeller mellom menn og kvinner enn likheter, heller King mer til at kjønnsdiformisme snarere var og hadde vært hovedregelen.
Hun påviser at både ett- og tokjønnsmodellen eksisterte i antikken, og at de som benyttet seg av forklaringer i tråd med ettkjønnsmodellen – både før og etter Galenos – ikke nødvendigvis var talsmenn for en ettkjønnsmodell, og at det overhodet ikke er mulig å følge denne debatten som et vedvarende syn gjennom middelalderen, slik Laqueur implisitt antyder. At debatten om ett eller to kjønn fikk en oppblomstring på 1500- og 1600-tallet skyldes at det var da antikkens medisinske og anatomiske tekster ble gjenoppdaget og at humanistene vektla antikkens kilder som autoriteter. Den anatomiske og medisinske leiren ble raskt delt i to, men selv ikke i den galeniske leiren var det noen stor støtte for en ettkjønnsteori. Den ble snarere forkastet med begrunnelse i autopsia – gjennom empirisk observasjon – at Galenos tok feil kunne alle og enhver observere ved selvsyn.
King avviser med andre ord fullstendig at Laqueurs ett- og tokjønnsmodell er brukbar som et historisk faktum. I forordet derimot uttrykker hun at modellen kan ha en viss verdi hvis den blir betraktet som en idealtype i webersk forstand. Hun tar således til orde for at den kan benyttes som et konseptuelt og komparativt verktøy for å få frem og tydeliggjøre likheter og forskjeller mellom ulike forfatteres måte å tenke kjønn på, men at den som historisk faktum er ubrukelig. Nå er nok dette en praksis som mye av den nyeste forskningen som benytter Laqueurs modell faktisk hviler på – et godt eksempel i så måte er Eksempelets makt: Kjønn, representasjon og autoritet fra antikken til i dag (2012), redigert av Anne Eriksen, Ellen Krefting og Anne Birgitte Rønning. Men King retter kritikken sin ikke bare mot Laqueur og de som støtter hans tese og anvender den som historisk faktum, men også indirekte mot bruken av boken som sådan. Hun har med sin kritikk forsøkt å vise at Laqueur ikke bare fikk ufortjent god omtale da Making Sex kom ut, men at boken overhodet ikke fortjener den klassikerstatusen den har fått. Indirekte beskylder hun Laqueur for dårlig håndverk. King synes å nærlese kildene langt grundigere enn Laqueur har gjort, og hun benytter seg dessuten av et langt større spekter av kilder, både i den første delen hvor hun kritisk går Laqueur etter i sømmene, og i de to neste delene hvor hun undersøker fortellingene om de to kvinnene. Dessuten kontekstualiserer hun kildene grundig, både sjangermessig og innenfor ulike tidligmoderne diskurser, og viser dermed det store spennet i debatten om kjønn i tidligmoderne tid. Helen King skal også berømmes for å minne oss på viktigheten av at forskere selv undersøker kildene grundig, i stedet for bare ta andres lesninger for gitt.
Litteratur
Eriksen, Anne, Ellen Krefting og Anne Birgitte Rønning (red.). Ekesemplets makt: Kjønn, representasjon og autoritet fra antikken til i dag. Oslo: Scandinavian Academic Press / Spartacus, 2012.
Laqueur, Thomas W. «Sex in the Flesh». Isis 94, 2 (2003): 300–306.
______ Making Sex: Body and Gender from the Greeks to Freud. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 1990.
King, Helen. The One-Sex Body on Trial: The Classical and Early Modern Evidence. Farnham: Ashgate, 2013.
Park, Katherine og Robert A. Nye. «Destiny is Anatomy». New Republic, 18. februar 1991, 53–57.
Schleiner, Winfried. «Early Modern Controversies about the One-Sex Model». Renaissance Quarterly 53, 1 (2000): 180–191.
Stolberg, Michael. «A Woman down to Her Bones: The Anatomy of Sexual Difference in the Sixteenth and Early Seventeenth Centuries». Isis 94, 2 (2003): 274–299.
