Slaveriets slutt: moral eller profitt?

Vi som vokste opp i Norge etter den andre verdenskrigen, ble grundig opplært i "de svartes" fortid som slaver i USAs sørstater. Negerslaveri og slavehandel ble fremstilt for oss som noe helt barbarisk ─ og underforstått; verden var nå blitt så mye bedre. Det var vi i vesten som hadde lykkes med å bekjempe ondet. Det må imidlertid bety å bekjempe ondet i vesten selv siden det var Europa som sto for den omfattende slavefangingen i Vest-Afrika og den ekstremt profitable bruken av slaver på de Karibiske øyene og i Nord- og Sør-Amerika. Det britiske parlamentet vedtok en lov mot slavehandel i 1807, mens slaveri ble forbudt i engelske kolonier i 1833, i franske kolonier i 1848 og i USA i 1865. Danmark var det siste landet i vesten som forbød transport av slaver. Slavehandelen opphørte på de Karibiske øyene først i 1866. Thorkild Hansens trilogi (Slavernes kyst 1967, Slavernes skibe 1968, Slavernes øer 1970) er verdt å lese (igjen). Den norske teolog, jurist og plantasjeeier Engebret Hesselberg, som var byfogd i Christiansted på St. Croix fra 1757, betegnes som den mest grusomme av de danske embetsmenn i Dansk Vestindia. Formålet med de barbariske straffemetodene ved rømming var å holde disiplin blant slavene på danskenes sukkerplantasjer. Hansen beskriver på grunnlag av detaljerte fremstillinger nedskrevet av Hesselberg selv, hvordan rømte slaver ble radbrekket med jernstang og lagt i jern ute på bakken i solsteken. I et beskrevet tilfelle tok det hele 12 timer for slaven å dø. Mange ble levende brent på bål. Eller de ble puttet i et jernbur hvor de verken kunne stå oppreist eller ligge ned. Der ble de sperret inne til de døde. Det var ikke lov å gi dem vann. En slave døde først etter 42 timer.

Hesselberg så på slike avstraffelsesmetoder som nødvendige for å opprettholde produksjonssystemet på de Karibiske øyene. Han mente at folk fra Afrika var mennesker på samme måte som de hvite (Hall 1992). Hansen (1970) refererer til Hesselbergs egne formuleringer:

Den største deel af slaverne paa saa nye dyrkede colonier som St. Croix ere fødte frie og have altsaa lige saa god adkomst til deres friehed, som vi har vor. ... Hvad under da, at de søge deres friehed, naar de provokeres af en ufornuftig herres urimelige opførsel, ... Lyst til friehed, som er saa uadskillelig fra den menneskelige natur, har altid født og vil nødvendigvis altid føde rebellioner af sig, ... (s. 211).

Når sulten føyes til undertrykkelsen, skriver Hansen, er mennesket desperat nok til opprør. Straffen måtte symbolisere den situasjonen slavene befant seg i. Hesselberg fikk derfor laget jernbur som ble satt opp på torget i solen. Her ble slavene, som hadde gjort opprør, en etter en sperret inne uten mat og vann inntil de døde ─ ufrie og sultne.

Billig sukkerproduksjon var svært viktig for den danske økonomien (i mindre grad for den norske). Sukkeret ble hovedsakelig brukt til å lage alkohol i København for eksport særlig til Tyskland. Dette ga bedriftene og staten store inntekter i en lang periode. Det er ingen overdrivelse at dette også er et av grunnlagene for dagens gode økonomi i Danmark. Produksjonen av sukker på de Karibiske øyene ble imidlertid utkonkurrert av sukkerbeten i Europa. Plantasjene ble ulønnsomme, og da behovet for slaver ikke lenger var tilstede, var det lett å få oppslutning om avskaffelse av slaveriet. Det samme skjedde i sørstatene i USA hvor det etter hvert ble mer lønnsomt å investere i jordbruksmaskiner enn slaver. Da ble også motstanden mot opphevelse av slaveriet svekket. Dette tidssammenfallet av redusert lønnsomhet og fordømmelse av slaveriet er meget interessant, og det er her etter min mening helt klart også en årsakssammenheng. De som er interressert i debatten om lønnsomhet ved slaveri mer generelt bør lese Elsters (1971) bok om nye perspektiv på økonomisk historie.

Fattigdom: lønnsomt eller ulønnsomt?

Vi har i dag vanskelig for å forestille oss at mennesker bare for relativt kort tid siden så på slaveri som uproblematisk. Eller var det slik at folk flest anså det som galt, men ikke hadde tro på at det var mulig for dem å gjøre noe med det? Hva vil vanlige folk om 100 år mene om oss i dag? Vil de se på fattigdom som vi nå ser på slaveri? Vil de tenke at vi aksepterte at mer enn én milliard mennesker levde i absolutt nød i store deler av verden? Samtidig har de ti rikeste personene i verden en større formue enn Norges bruttonasjonalinntekt; de tre rikeste har mer enn de 48 fattigste landenes samlete BNI, og Bill Gates eier mer enn oljerike Nigeria med godt over hundre millioner innbyggere (Haseler 2000). Gates har en formue høsten 2003 på kr 325 milliarder (The Independent 20/9-03). Siden 1995 har hele 60 % av verdens akkumulerte økonomiske vekst skjedd i USA (The Economist 20/9-03). Hvis amerikanerne i gjennomsnitt hadde en levestandard som en indier, ville USA kunne ha hatt 4,7 milliarder innbyggere (nå bor det 280 millioner der). Kontrasten er stor til at 780 millioner mennesker i Sør går sultne ”i seng" hver dag. Flere millioner sover på fortau. Helseproblemer følger underernæring og manglende tilgang til rent vann i byer og på landsbygda; og mange tusen barn dør hver dag av lett kurerbare sykdommer. Barnearbeid er utbredt. Barn som arbeider, tar først og fremst arbeidet fra sine foreldre. Et forbud mot barnearbeid ville gi arbeid til voksne for høyere lønn og derfor bidra til å redusere fattigdommen. Barnearbeid er ikke et gode for de fattige, som det ofte blir hevdet, det er bare en fordel for bedriftenes eiere. Det bør også nevnes at USA har et stort fattigdomsproblem. Antallet personer som befinner seg under landets offisielle fattigdomsgrense, en snever basisbehovsgrense, er 34,6 millioner (12,1 % av befolkningen; Proctor og Dalakar 2003).

La oss anta at om 150 år er fattigdommen i betydningen mangel på helt grunnleggende behov for mat, husly og klær nesten helt forsvunnet. Fattigdom kan da bli betraktet på samme måte som vi ser på slaveriet på 1800-tallet. Hva vil i så tilfelle være hovedårsaken til en slik positiv endring? Analogt med slaveriet vil det da ikke lenger være lønnsomt for den økonomiske eliten i verden at massefattigdom, fattigdomssult, og sykdommer forårsaket av manglende beskyttelse mot været, fantes. Paradoksalt nok så er fattigdom "ulønnsomt", det er negativt for økonomisk vekst i et land og i verden fordi det begrenser markedet. Sagt på en annen måte, så kunne verdensmarkedet vært mye større i dag hvis folk med lav kjøpekraft bare hadde litt mer penger å bruke. Henry Ford forsto dette poenget og gjorde noe med det. Arbeiderne på fabrikken hans fikk etter hvert en lønn som gjorde det mulig for dem å kjøpe det de selv produserte, en bil. Da måtte bilen produseres billig (samlebåndet), og arbeidernes lønn heves. På samme måte vil økt kjøpekraft i Sør gi en enorm stimulans til økonomisk aktivitet og vekst i Nord. Brandt-rapportene (1980, 1983) hadde dette synet som grunnleggende premiss. Politiske og økonomiske aktører i Nord bør ikke bare se på industrivekst i Sør som konkurranse som vil medføre bedriftsnedleggelser og økt arbeidsløshet. Ethvert samfunn må kontinuerlig tilpasse sin økonomiske struktur til endringer i verden forøvrig, og en utvidelse av verdensmarkedet er helt nødvendig for avskaffelse av fattigdom.

Kina, som Sør-Korea tidligere, produserer svært mye enkle forbruksvarer til verdensmarkedet uten å tillate tilsvarende import. Den tollbeskyttelse landet gir sin egen produksjon, har vist seg å være meget vellykket (Harvey 2003). Problemet som vil oppstå hvis andre land følger disse to landenes eksempel, er global overproduksjon. Verdensmarkedet og spesielt markedet i USA er verken på kort eller mellomlang sikt i stand til å absorbere en vesentlig økning i forbruksvarer. En viss grad av "avindustrialisering" i Nord er med andre ord nødvendig for industrivekst i Sør. Dette bør derfor bli akseptert som en solidarisk prosess med verdens fattige, og det er alternativet til å tvinge Kina til å åpne sine markeder for Nords varer. En slik åpning vil hindre en fortsettelse av landets vellykkete økonomiske vekst. Land i Nord har erstattet tapet av internasjonale markeder for forbruksvarer med utvikling av avanserte tjenester og sofistikert teknologisk eksportproduksjon. Resultatet er at det økonomiske gapet mellom Nord og Sør blir opprettholdt. Konklusjonen er at en "avindustrialisering" i Nord for enklere forbruksvarer, kan bidra til redusert absolutt fattigdom (som sult), mens den relative fattigdommen ikke vil bli mindre. Utfordringen er å finne ut hvordan verdensmarkedet kan ekspandere slik at flere land kan følge Sør-Koreas eksempel med en stadig økning i bearbeidelsesnivået i produksjonen, noe som f.eks. har medført at landet nå har omfattende skipsbygging og er blitt en stor bilprodusent.

I Nord er industriforurensningen redusert kraftig de siste par tiår gjennom bruk av ny renseteknologi og ikke minst ved at teknologien i selve produksjonen stadig har mindre utslipp til luft og vann av helse- og miljøfarlige stoffer. I Sør er industriforurensningen enorm. Dette er imidlertid ikke et teknisk, men politisk reguleringsproblem i dag. En utvidelse av verdensmarkedet vil spesielt gi forbruksforurensning (fra f.eks. trafikk og annen energibruk i storbyene og fra søppelfyllinger). Men igjen er det slik at det finnes tekniske løsninger for det meste av denne typen forurensning. Det er imidlertid klart at det på kort sikt ofte vil være en konflikt mellom redusert fattigdom og forbedret naturmiljø. Økt miljøbelastning bør imidlertid ikke bli brukt som argument mot fattigdomsbekjempelse. Utfordringen er å finne utviklingsstrategier som gir en såkalt vinn-vinn situasjon hvor de fattige får det bedre samtidig med at forurensning og miljøødeleggelser begrenses.

Det er lønnsomt for mange bedrifter på kort sikt at mennesker er fattige. Det sikrer billig, ikke fagorganisert arbeidskraft. En bedrift kan da holde kostnadene nede og vinne frem i konkurransen. Bedrifter som produserer varer med høy kvalitet, en kvalitet andre ikke kan etterligne, trenger ikke holde prisen relativt lav på samme måte. De kan gi arbeiderne høyere lønn. Som oftest, men ikke alltid, krever denne type produksjon spesiell arbeidskraft slik at lønnen blir relativt høy på grunn av konkurransen om arbeidskraften. I et system med høy grad av (fri) konkurranse og stor tilgang på arbeidskraft vil det utvikle seg én gruppe mennesker med sterk kjøpekraft bestående av kapitaleiere og godt betalte arbeidere samt én gruppe som har lav lønn, og som ofte er deltidsansatte kvinner eller arbeidsløse. Mange heltidsansatte i den siste gruppen er også fattige. I USA kalles dette fenomenet "the working poor".

Det kan med andre ord være lønnsomt for en bedrift å betale arbeiderne lite. Denne bedriften vil imidlertid være mest tjent med at alle andre bedrifter betaler sine arbeidere godt for da vil disse arbeiderne utgjøre et kjøpekraftig marked for bedriftens varer. Svært mye av den økonomiske aktiviteten i verden blir utført av bedrifter som har pris som viktigste konkurransefordel. De må følgelig være på konstant utkikk etter måter å redusere kostnadene. Effektiv (billig) produksjon blir resultatet av et økonomisk system basert på hard konkurranse. I en verden med stadig nedbygging av hindringer mot "fri flyt" av kapital, varer og tjenester over nasjonsgrensene (økende globalisering), vil slik konkurranse få stor betydning for økonomiene i mesteparten av verden. Bedriftene blir "stedløse", de kan stadig flytte til nye steder hvor rammebetingelsene er gunstigere (hvis de da ikke har investert mye i fast kapital, f.eks. fabrikkbygninger). De fleste bedriftene i Nord kjemper sannsynligvis ikke først og fremst for å maksimere profitt, de søker heller etter å overleve i en lite forutsigbar verden. Billige og få arbeidere er da ett av virkemidlene. Dette medfører at det totale markedet blir mye mindre enn det kunne være og at lokal produksjon i Sør ofte blir utkonkurrert. Et annet virkemiddel er å erstatte arbeid med teknologi. Et tredje er å sikre markedsandeler blant eliter og middelklasser i Sør.

Resultatet av et svakt regulert økonomisk system kan være effektiv produksjon, ja, men samtidig forblir et enormt markedspotensial uforløst. Løsningen er imidlertid ikke å begrense konkurransen fordi det vil redusere presset til teknologisk nyvinning og innovasjon som er grunnlaget for økonomisk vekst. Svaret ligger i internasjonale regler som blir håndhevet, f.eks. minimumslønninger som er til å leve av. Mange bedriftsledere ønsker felles regler; de vil konkurrere på like vilkår. Innvendingen mot minimumslønninger er at det reduserer antall arbeidsplasser. Dette er en statisk betraktning. Poenget er at når alle sysselsatte får en brukbar lønn, vil de etterspørre varer som skaper nye arbeidsplasser osv. Det er arbeid som er det beste middelet mot fattigdom. Høye skatter og avgifter på arbeid bidrar derfor til sosial ekskludering. Eller som Kåre Willoch skriver i en kronikk, lavere skatt på arbeid øker innsatsen og den økonomiske veksten (Aftenposten 5/11-03). Man bør heller skattlegge det som er uønsket, f.eks. forurensning, enn det som er bra. Videre vil arbeidere som har svært lav lønn, etterspørre nesten bare mat og klær; noe som gir få ringvirkninger til annen økonomisk aktivitet. Det er først når lønnen gir grunnlag for økt forbruk av avanserte varer, spesielt bolig, at stimulansen til økonomisk vekst i samfunnet blir virkelig merkbar. Verden samlet bør med andre ord bli organisert slik at det blir lønnsomt for den enkelte bedrift på kort sikt å handle på en måte som tjener alle bedrifter på lengre sikt. Dette dreier seg om politisk styring. Fattigdom er først og fremst et politisk problem, ikke økonomisk (eller kulturelt).

Roseimport: solidarisk eller usolidarisk?

Arbeiderpartiet deler ut roser på torg før valg. Rosene er dyrket i Zambia, melder pressen. De er billigere enn andre roser fordi arbeidslønnen der er svært lav. Er dette et paradoks, en usolidarisk handling? Et politisk parti, som har kampen for arbeidernes lønn og rettigheter som en av sine (tradisjonelle) kjerneverdier, er med på å opprettholde eksportproduksjon i Afrika med " elendige betingelser" for arbeiderne. Eller er det slik at siden folk i Zambia er villig til å arbeide med rosedyrking, så er det bedre for dem enn ikke å gjøre det, alternativet er verre? Da saken ble kjent, ville Arbeiderpartiet først slutte med importen, men et par dager senere ville partiet forsette samtidig som det skulle undersøke arbeidsforholdene og gå i en dialog med produsenten. Det er utvilsomt en solidarisk handling å forsøke å hjelpe arbeiderne i Zambia til gradvis å få bedre lønn uten at bedriften dermed priser seg ut av markedet. Men hva hvis det viser seg at dette er umulig, at produksjonen i Zambia ikke blir lønnsom uten at arbeidernes lønn er på eksistensminimum? Bør Arbeiderpartiet da inngå en avtale om å betale en noe høyere pris under forutsetning av at det kommer arbeiderne og ikke eierne til gode?

Det er klart at en organisasjon kan velge å gjøre dette, men for bedrifter som er i en konkurransesituasjon, vil pris normalt være et svært viktig element i vurderingen av fra hvem (og hvor) de kjøper sine varer og tjenester. Det generelle spørsmålet blir med andre ord om land i Sør er tjent med, om det bidrar til fattigdomsreduksjon og utvikling på sikt, å ha produksjon for eksport med lønninger på eksistensminimum. Og videre, kan slik produksjon være et stadie på veien til mer teknologisk avansert produksjon med større verdiskaping? Sagt på en enkel måte: Vil produksjon i Sør, som rosedyrkingen i Zambia, ha fattigdomsreduksjon som nettoeffekt både på kort og lang sikt?

På kort sikt vil de fattige ikke bli færre når slik produksjon starter eller ekspanderer av den enkle grunn at lønnen vil være under en akseptabel fattigdomsgrense. Graden eller dybden av fattigdom blant de fattige kan imidlertid bli redusert hvis de som blir ansatt, får høyere inntekt enn de hadde tidligere, eller at de som overtar deres tidligere arbeid, får bedre inntekt. Man kan imidlertid innvende at det overhode ikke er solidarisk av "oss rike" i Nord, å kjøpe varer og tjenester til en pris som ikke gir grunnlag for en akseptabel lønn til arbeiderne selv om fattigdomsgraden synker litt. På lengre sikt og samlet sett kan det som er positivt på kort sikt, få negative følger for et fattig land. Land som spesialiserer seg på enkle økonomiske aktiviteter med lav verdiskapning og lave lønninger, vil få veldig få ringvirkninger til resten av økonomien. Det blir lav sparing fordi det meste av overskuddet går til forbruk (av enkle varer). Den sparingen som tross alt foregår, vil ha en tendens til å bli investert i jordbruksrelatert virksomhet med lav fortjeneste. Prisutviklingen over tid vil normalt være dårligere for varer fra slik økonomisk aktivitet enn på industrivarer (som i stor grad blir importert). Det er da heller ikke overraskende at de landene som i dag kalles nylig industrialiserte (NIC), f.eks. Sør-Korea, alle har satset på teknologi og industriutvikling hvor de ikke har hatt såkalte komparative fortrinn. Når økonomiske aktører i et fattig land alle satser på enkel, tradisjonell produksjon og bedrifter i Nord støtter slik virksomhet, bidrar det til å "sementere" landenes økonomiske struktur slik at fattigdommen blir opprettholdt.

Industrialiseringens nødvendighet

Nå skal det sies at det er mye et fattig land kan gjøre med politiske virkemidler for å redusere fattigdom. Det økonomiske overskuddet kan f.eks. fordeles gjennom sosial­politikken. Det finnes noen få eksempler på land og områder som har gode resultater på sosiale indikatorer selv om det økonomiske nivået er lavt (Sri Lanka, Cuba, Kerala). Det er imidlertid begrenset hva som kan bli oppnådd over tid når økonomien ikke gir grunnlag for en velferdspolitikk. Det er derfor ingen vei utenom industrialisering og oppbygging av en variert økonomisk struktur som kan stå imot svingninger i verdensøkonomien. Det er imidlertid lite trolig at alle fattige land kan få tilstrekkelige investeringer fra Nord i en globalisert verden med frihandel til å bygge en moderne konkurransekraftig industristruktur. Enkelte land vil som unntak kunne oppnå rask økonomisk utvikling gjennom samarbeid med bedrifter i Nord som blant annet sikrer bedrifter i Sør tilgang til markeder. Dette er ikke en strategi som kan fjerne den globale fattigdommen. Det er på den andre siden mulig å få til industrialisering i alle land hvis og bare hvis det internasjonale samfunnet aksepterer at fattige land kan beskytte sine hjemme- og regionale markeder i en oppbyggingsfase. Det gjør Nord ikke i dag! Dette er usolidarisk. Det forhindrer at fattigdomsproblemet i verden blir løst. Det er videre paradoksalt fordi dagens rike industriland, også USA, benyttet en tilsvarende strategi i sin industrialisering. En av de viktige drivkreftene til Amerikas frigjøring fra England var forbudet mot industriproduksjon. Amerika skulle bare sende råvarer til England og importere ferdigvarer derfra. På den måten ville England alltid tjene mer og beholde den økonomiske og politiske kontrollen. Historien ble annerledes. USA bygget ved hjelp av sterk beskyttelse verdens klart ledende økonomi. Hvorfor får ikke fattige land benytte en tilsvarende strategi i dag når "alle" vil tjene på det på sikt?

Det er ikke hold i påstanden at hvis fattige land åpner sine grenser for import og legger forholdene til rette for utenlandske investeringer, så vil fattigdommen forsvinne i løpet av noen generasjoner og det økonomiske gapet mellom Nord og Sør bli utjevnet (konvergenstesen). Det vil ta Pakistan 495 år for å komme opp på et gjennomsnittlig nivå for Nord hvis landet fortsetter å ha en årlig økonomisk vekst på 3,2 %, mens den er 2,5 % i Nord. For Sri Lanka er tallet 2000 år (med en vekst på 2,8 %). Til sammenligning var den økonomiske veksten 0,1 % (årlig gjennomsnitt) i Afrika i perioden 1978-1998 (Milanovic 2003). Det er med andre ord ikke solidarisk å fortsette den nåværende nyliberale politikken. Endring er nødvendig; og en bedre verden er mulig.

Referanser:

Brandt, W. (ed.).: The Brandt Commission Report. Independent Commission on International Development, 1980. Norsk oversettelse: Nord-Sør: et program for å overleve, Tiden, Oslo 1980 .

Brandt, W. (ed.).: Common crisis north-south cooperation for the world, 1983. Norsk oversettelse: Nord-Sør: samarbeid for en bedre verden. Tiden, Oslo 1984.

Elster, J.: Nytt perspektiv på økonomisk historie. Problemer og metoder i en samfunnsvitenskap. Pax, Oslo 1971 .

Hall, N.A.T.: Slave society in the Danish West Indies, Jamaica, Edited by B. Higman University of the West Indies Press1992.

Hansen, T.: Slavernes kyst. Gyldendal, København 1967.

Hansen, T.: Slavernes skibe. Gyldendal, København 1968.

Hansen, T.: Slavernes øer. Gyldendal, København 1970.

Harvey, D.: The new imperialism. Oxford University Press, Oxford 2003.

Haseler, S.: The super-rich. The unjust new world of global capitalism. Macmillan, London 2000.

Milanovic, B.: “The two faces of globalization: Against globalization as we know it”, i: World Development, Vol. 31, No.4. 667-683, 2003.

Proctor, B.D. & J. Dalakar: Poverty in the United States: 2002. U.S. Census Bureau, Washington 2003.