Johan Ernst Gunnerus (1718−1773) var biskop i Trondheim og en foregangsmann innen norsk naturforskning. Sammen med Fredrik Suhm og Gerhard Schøning stiftet han Vitenskapsselskapet, Norges første vitenskapelige selskap, i 1760. Og han var redaktør for og den største bidragsyteren til Skrifter, Norges første vitenskapelige tidsskrift, som selskapet publiserte fra 1761. Boken Gunnerus og nordisk vitskapshistorie er et resultat av privatfinansiert oppdragsforskning, bestilt og betalt for av den 86 år gamle engelske forfatteren Gertrude Marsh, som har interessert seg for denne sentrale personen i norsk vitenskapshistorie i en årrekke og selv skrevet to bøker om ham. Det Marsh ønsket svar på, var hvordan man kunne forstå forholdet mellom Gunnerus’ to karrierer – den ene som biskop og den andre som naturforsker. Rolv Nøtvik Jakobsen, som ble ansatt for å utføre dette forskningsarbeidet, er en «teolog med interesse for litteratur og historie» (side 7) og førstebibliotekar på Gunnerus-biblioteket i Trondheim. Der har han skrevet flere artikler og bokkapitler om Gunnerus.
Gunnerus’ tidlige forfatterskap handlet om teologiske og filosofiske spørsmål, mens de fleste av tekstene hans etter at han ble biskop og stiftet Vitenskapsselskapet var av naturhistorisk karakter, slik som presentasjoner av funn og naturhistoriske undersøkelser av dyr, fugler og fisk; og nytteverdien av melk og meieriprodukter. For mange kan dette synes som et motsetningsforhold, for var ikke religion antitetisk til vitenskap ifølge opplysningstenkningen? Det er vanlig å tenke at det teologiske og det vitenskapelige er motsetninger som ekskluderer hverandre, men som vitenskaps- og idéhistorikere i økende grad er oppmerksomme på, er forholdet mer komplisert.
Oppdraget Rolv Nøtvik Jakobsen fikk, var altså å undersøke forholdet mellom Gunnerus som teolog og naturviter. Var det egentlig (som enkelte har hevdet) en spenning mellom Gunnerus’ tenkning før og etter at han ble biskop? Var det en konflikt mellom Gunnerus’ bispegjerning og hans interesse for naturhistorie? Jeg kan røpe allerede nå at svaret Nøtvik Jakobsen gir på dette spørsmålet, er «nei». Forfatteren konkluderer med at påstandene om en slik spenning er lite holdbare, og at det ikke var interessekonflikter mellom rollene som embetsmann, biskop og forsker. Han viser til at det finnes mange eksempler på prester som var vitenskapelige pionerer på de britiske øyene og ellers i Europa. (Herværende anmelder skyter inn at presten og misjonæren Hans Egedes naturhistoriske undersøkelser på Grønland i 1720- og -30-årene også kunne ha vært nevnt her.) Gunnerus var langt ifra alene om å kombinere refleksjon over allmenne fornuftssannheter og empirisk forskning i perioden − som Nøtvik Jakobsen i samsvar med gjeldende praksis kaller «1700-tallet» fordi denne benevnelsen gir rom for motstridende tendenser og strømninger bedre enn «opplysningstiden».
«Kva er samanhengen mellom dei tidlege filosofiske og dei seinare naturvitskaplege tekstane?» spør Nøtvik Jakobsen (side 9). Og: «Kvifor var det så viktig for biskopen i Trondheim å arbeide så intenst med å utforske den lokale naturen?» For å besvare disse spørsmålene drøfter forfatteren ideene i Gunnerus’ verker i idéhistorisk kontekst, og spesielt i sammenheng med europeisk vitenskapshistorie. Han tar utgangspunkt i programtalen som Gunnerus holdt da betegnelsen «Kongelige» ble inkorporert i navnet på Vitenskapsselskapet i 1768, og han bruker denne som en nøkkel til Gunnerus’ ideer. Hvert av temaene som Gunnerus tar for seg i talen, har fått et kapittel. På denne måten får Nøtvik Jakobsen drøftet viktige temaer innenfor 1700-tallets vitenskapshistorie, og han belyser forholdet mellom teologisk-filosofiske temaer og naturstudier i Nord-Europa og Norge fra forskjellige vinkler, innenfor rammene disse temaene setter.
De første tre kapitlene gir et overblikk over den historiske konteksten. I det første kapitlet, «Gunnerus og kongen», tar han for seg de sosiale og økonomiske betingelsene for Gunnerus’ geistlige og naturvitenskapelige karriere. Nettverksbygging var en viktig del av strategien for en «ubemidla kirurgson frå Christiania som ville fram i verda». Når Gunnerus som ubemidlet ung mann av lite fornem herkomst greide å stige i gradene og bli biskop, var det resultat av vellykket manøvrering blant velyndere og at han klarte å bli lagt merke til. I 1742 fikk Gunnerus et kongelig stipend for å studere teologi i Halle, et miljø preget av pietisme og (andre) opplysningsstrømninger, så vel som empirisk naturvitenskap som representert ved for eksempel kjemikeren Georg Ernst Stahl. I tillegg til teologistudiene interesserte Gunnerus seg her for fysikk, matematikk, jus, filosofi og historie, og etter at han kom til Jena i Sachsen-Weimar i 1744, føyde kjemi og anatomi seg til listen. Tidlig i karrieren skrev Gunnerus verker hvor han drøftet blant annet forskjellige bevis for Guds eksistens (1748) og natur- og folkerett. Disse ble lagt merke til, og teolog og bergensbiskop Erik Pontoppidan trakk fram gudsbeviset da han omtalte Gunnerus som en av århundrets største lærde i Norges Naturlige Historie (1752/53). I 1754 ble Gunnerus prost ved «Regensen» (Collegium Domus Regiæ) og arbeidet også som professor-vikar ved universitetet i København. Han ga ut lærebøker og lærde skrifter som fikk stor oppmerksomhet mens han var i København, og i løpet av de tre årene ble han en offentlig person. Gjennom velyndere og offentlig iscenesettelse av seg selv som en av Norges største lærde endte han som biskop i Trondheim 1758. Kapittel to tar for seg programtalen som Gunnerus holdt da Vitenskapsselskapet fikk «Kongelig» i navnet, og det tredje kapitlet ser på stiftingen av selskapet og den historiske rammen rundt dette.
I de neste kapitlene følger drøftinger av andre sentrale begreper eller vitenskapsområder som akkurat i denne perioden gjennomgikk store forandringer: språk, vitenskap, natur, historie, rett og Gud. Nøtvik Jakobsen trekker inn idéhistorisk kontekst også utenfor Danmark-Norge og hvordan viktige hendelser og utgivelser påvirket tenkningen blant lærde i Norge. Nøtvik Jakobsen har valgt å beskrive hvert fagfelt for seg for å få fram hvor forskjelligartede de er, han kaller dem «sprikende staur», hver med sin metodikk, ulike språk og tradisjoner.
To av Gunnerus’ hovedpoenger i programtalen «om Nytten og Nødvendigheden af et Videnskabers Selskab i en Stat, i Særdeleshed i Norge», var vitenskapenes enhet og nytteverdi, som Nøtvik Jakobsen også har skrevet en artikkel om tidligere (Arr 3–4/2014). For å illustrere at vitenskapen må styre samfunnsutviklingen, påpekte Gunnerus at barn må holdes i hånden når de lærer å gå. På samme måte var fornuftslæren (logisk deduksjon) og metafysikken helt nødvendige for både naturhistorie og morallære – for at det ikke skulle bære galt av sted, både med vitenskapene og samfunnet. Vitenskapene avhang dermed av hverandre, og naturhistorie, moral («sædelige Videnskaber») og teologi måtte sees som en helhet. Teologien hang sammen med naturhistorien i og med at naturen ville vise Guds eksistens og fullkommenhet, noe som ifølge Gunnerus ville fylle menneskene med gudsfrykt og kjærlighet.
Nytten av vitenskapelige studier var et sentralt argument for opprettelsen av Vitenskapsselskapet i en tid da universitets rolle var å formidle eksisterende kunnskap heller enn å forske fram ny. Nøtvik Jakobsen mener at Gunnerus, når han i talen uttalte at det ville være upassende å forklare vitenskapenes nytte for et publikum han anså som vitenskapskjennere, -elskere og -dyrkere, hintet om at han hadde meninger om vitenskapenes samfunnsnytte som det ville være upassende å si offentlig (side 65). Her vil jeg imidlertid anse det som mer sannsynlig at Gunnerus’ utsagn er ment retorisk, idet han hevder at vitenskapens nytte er et selvfølgelig kjent faktum for denne forsamlingen, slik at det ville være unødvendig, og kanskje til og med fornærmende, å snakke om den i ytterligere detalj. Min tolkning er at det er derfor Gunnerus nøyer seg med noen generelle betraktninger om nytten av vitenskapene og avslutter på en måte som fremstår som høflig mot tilhørerne (idet det antydes at de allerede vet svært mye om dette) samtidig som han styrker sin egen påstand om at vitenskapene (selvfølgelig) har stor nytteverdi og henger sammen (slik at teologi og så videre, som er hans felt, fremdeles er relevant). At nytteverdien skulle være for hele samfunnet, inkludert kunstnere og kvinner, og uten tanke på stand – og at den nye kunnskapen for å understøtte dette målet skulle formidles på dansk, var radikalt, men ikke dermed upassende å snakke om offentlig. Det kan nevnes at matematikeren og alkymisten John Dee promoverte et tilsvarende syn i England nesten nøyaktig to hundre år tidligere. Også for ham stod vitenskapenes enhet sentralt i argumentasjonen.
Gjennom den tematiske oppdelingen oppnår Nøtvik Jakobsen å komme forbi det kronologiske skillet mellom Gunnerus’ teologisk-filosofiske arbeider før 1758 og de naturhistoriske, som ble skrevet etter at han ble biskop, slik at han er mer fristilt fra dette skillet i drøftingen av hvordan Gunnerus’ tenkning forholder seg til hvert av disse sentrale kunnskapsområdene i samtidens vitenskapshistoriske utvikling. Slik blir det mulig for ham å trekke opp linjer og belyse idémessige sammenhenger internt i forfatterskapet og med europeisk vitenskapshistorie. At noe av kronologien blir mindre synlig, er dermed ikke et tap for forståelsen av den idéhistoriske konteksten rundt Gunnerus, og oppbygd på denne måten gir teksten godt innblikk i sentrale vitenskapshistoriske sammenhenger, selv om det nok muligens kan tilsløre en eventuell utvikling i Gunnerus’ interesser og ideer. Noen gjentakelser som uvegerlig følger av denne måten å bygge opp teksten på, er ikke skjemmende, men jeg skulle nok ha ønsket at wolffianismen, som blir presentert som sentral for Gunnerus’ tenkning, var blitt forklart tidligere enn på side 153.
I en vitenskapshistorie som først og fremst redegjør for fremskrittet og hvordan aktører har kvittet seg med gale ideer og oppdaget ny og sannere kunnskap, kan religion fremstå som en rent negativ kraft. I det tradisjonelle bildet av den franske opplysningen var vitenskap og religion motsetninger; vitenskap oppstod nettopp ved at religionen forsvant ut av kunnskapen og metodene. Nøtvik Jakobsen får godt fram at opplysningen i Nord-Europa og Tyskland var annerledes enn den franske, og han konkluderer med at Gunnerus’ rolle som biskop ikke står i noe motsetningsforhold til vitenskapssyslene hans. Tvert imot bidro den positivt fordi den førte ham ut på reiser, skaffet ham et nettverk og også var nyttig når det gjaldt publisering av forskningen.
Gunnerus foretok fire bispevisitaser rundt i det store Nidaros-bispedømmet, og han fikk da anledning til å observere naturen og samle inn planter, sjødyr, stein og andre naturlige studieobjekter. Bispeembetet forsynte ham med et nettverk av prester som han besøkte på visitasreisene, og som kunne rekrutteres i naturforskningens tjeneste da de var ivrige etter å gjøre ham tjenester for å sikre seg biskopens velvilje når de senere skulle søke om overflyttinger eller andre fordeler. Ved en anledning fikk han den hjelpsomme sognepresten på Smøla og Edøy til å sende ham en «middels stor» brugde, en stor haifisk som Gunnerus oppga å være nesten fem alen lang (det vil si litt under ti meter) og en tung bør for de to kraftige hestene som måtte slepe den gjennom Trondheims gater (side 220). Gjennom slike anekdoter får Nøtvik Jakobsen fram sentrale sosiale aspekter av 1700-tallets vitenskapshistorie. I egenskap av biskop var Gunnerus også sensor for alle publikasjoner i bispedømmet, noe man kan tenke seg lettet publikasjonsprosessen for ham selv.
Like viktig som de praktiske fordelene Gunnerus’ nøt i kraft av sin høye geistlige stilling, var imidlertid at teologien bidro med motivasjon til naturhistoriens mål om å studere alle deler av Guds skaperverk. Tobokmetaforen om de to kildene til kunnskap, naturens bok og Guds åpenbarte tekst, var viktig i perioden, noe Nøtvik Jakobsen også har belyst i tidligere artikler. I tråd med denne tenkningen uttrykker Gunnerus ærefrykt over Guds visdom som åpenbart i det lille hjertet til et sjødyr.
Nøtvik Jakobsen lar oss også skimte det sosiale livet som Gunnerus, Suhm og Schøning var del av, med spaserturer, fugletitting, selskapelighet og kortspill med rikfolk og embetsmenn. Detaljer som disse gir et konkret innblikk i livet som geistlig naturhistoriker, noe som gjør historien mer levende og boken enda mer interessant å lese. Nøtvik Jakobsen gir et godt innblikk i forskningsprosessen med innsamling av materiale, undersøkelser med vann- og solarmikroskop, analyser, kommunikasjon med andre forskere og beskrivelse og tegning av funnene. Blant de mange fine illustrasjonene vil jeg spesielt trekke fram nydelige tegninger av dyr, fugler og planter som Gunnerus har beskrevet. (Det fremgår dessverre ikke helt klart hvorvidt dette er Gunnerus’ egne tegninger.)
Boken fungerer fint som en innføring i sentrale problemstillinger i vitenskapshistorie i en periode da teologi ennå ikke var «plassert i et hjørne av humaniora» (som heller ikke var skilt ut fra naturvitenskapene ennå). Nøtvik Jakobsen gir et solid og utfyllende bilde av problematikken rundt forholdet mellom autoritet, fornuft og sansning og viser at gudsbevisene var viktige for diskusjonen om hva kunnskap var. Hva kan vi vite gjennom fornuften, hva forteller sansene oss, og hva må vi bli fortalt av etablerte autoriteter? De teologiske aspektene blir ofte gitt forholdsvis liten plass i vitenskapshistorien, men Nøtvik Jakobsen lykkes her godt i å få fram relevansen særlig av spekulasjoner over Guds eksistens for vitenskapshistorien, via fornufts- og empiridebatten.
Gertrude Marsh fikk her altså god valuta for pengene og vel så det.