Vidunderlige Esther

Foto: Iselin Linstad Hauge

Vidunderlige Esther

Om hvordan en gris kan forandre verden

Av Else Marie Lingaas

September 2020

Nest etter barnefavoritten Peppa, er det god grunn til å tro at verdens mest kjente gris heter Esther, i hvert fall på sosiale medier.

Den ekte grisen Esther er et internett-fenomen, som i dag har mer enn 28 000 følgere på YouTube, 601 000 på Instagram og 1,5 millioner på Facebook. Esther har et stort smil og en stor personlighet, hun avbildes og filmes i morsomme, hverdagslige situasjoner tekstet med passende humoristiske kommentarer, gjerne iført fargerike hatter eller antrekk som hun får tilsendt fra sine beundrere. Hun har sin egen nettbutikk der hun selger sine egne produkter, som t-skjorter, vesker, puter, smykker, bøker og kunst. Esther bor sammen med menneskene sine i et bolighus, der hun har overtatt hovedsoverommet og har sin egen daybed i vinterhagen. Det er skrevet to bøker og en barnebok om henne, og filmrettighetene er allerede solgt til Hollywood. Kjendiser står i kø for å besøke og bli avbildet sammen med Esther, som komiker, skuespiller og dyrevernforkjemper Ricky Gervais og klimaaktivist Greta Thunberg.1

Det er ingen tvil om at fenomenet Esther har truffet en nerve i vår moderne verden, og det kan være flere grunner til at Esther er blitt så populær. Esther viser oss vår tids sammensatte forhold til dyr, og utfordrer våre ubevisste holdninger, klassifiseringer og verdivurderinger. Historien om Esther fungerer som en øyeåpner for millioner av mennesker, og får følgerne hennes til å tenke nytt om livsstilsvalg og dyreetikk. Likevel har den store interessen kommet svært overraskende på Esthers to «fedre», Steve Jenkins og Derek Walter, som adopterte henne i 2012. For å få tak på hva det er som gjør Esther så spesiell, er det nødvendig å gå tilbake til begynnelsen, slik Steve og Derek beskriver den i den første boken, Esther the Wonder Pig.

Esther gjør sin entré

Før Esther dukket opp, var Steve og Derek et samboerpar som levde et rolig liv i den lille byen Georgetown i Ontario, Canada. Steve jobbet som eiendomsmegler og Derek var profesjonell tryllekunstner. De bodde med sine to hunder, to katter og en leieboer i en enebolig på 90 kvadratmeter. Sommeren 2012 fikk Steve en melding fra en bekjent som han ikke hadde hørt fra på 15 år der det sto: «Hei Steve, jeg vet at du alltid har vært en stor dyreelsker. Jeg har en minigris som ikke går overens med hundene mine. Jeg har nettopp fått barn og kan ikke beholde grisen. Vil du overta den?».2 Steve takket litt impulsivt ja, uten helt å sjekke hva som kreves for å ta seg av en minigris eller om enda et kjæledyr var i orden for Derek og resten av husholdningen.

Og grisen viste seg å være liten og søt, ca. 20 cm fra snute til hale. Lille Esther veide i underkant av en kilo og skulle etter opplysningene være seks måneder gammel. Hun kunne holdes i en hånd. Hun hadde solbrente ører og så ut som en liten valp. Det ble hevdet at hun var kastrert, og at hun kom fra en oppdretter via nettstedet Kijiji – en slags kanadisk versjon av finn.no.

Allerede ved første veterinærbesøk var det tegn som tydet på alt ikke helt var som det skulle være. Halen til Esther var kupert, noe som er et vanlig inngrep som gjøres på industrigriser, for å unngå at de biter hverandre i halen.3 Veterinæren oppfordret Steve og Derek til å følge Esthers utvikling nøye via et måleskjema som viste vekt, og som kunne sammenlignes med et standardskjema for grisers utvikling.

Ved neste veterinærbesøk hadde Esther vokst mye. Hun veide nærmere 36 kilo, allerede mer enn de forventete 32 kiloene som en utvokst minigris skulle veie. Dyrlegen vurderte om hun kunne være en vanlig gris med dvergvekst, noe som betydde at hun ville ende opp på rundt 110 kilo. Det andre scenariet var at Esther ikke var seks måneder gammel da Steve og Derek overtok henne, men heller seks uker, og at hun ikke led av dvergvekst, men var godt i gang med å vokse seg ut til en industrigris i full størrelse. Esthers tidligere matmor hadde sluttet å svare på henvendelser, og hadde heller ikke kunnet dokumentere at Esther var blitt kastrert. Den eneste måten å finne det ut på, var å åpne henne opp for å sjekke (noe som er risikabelt, siden griser ikke tåler narkose så godt) eller å vente og se om hun ble kjønnsmoden (like risikabelt, siden hun da kunne bli aggressiv og i stand til å skade sine fedre).

En kjælegris

Det ble etter hvert helt tydelig at Esther ikke var noen minigris. Hun fortsatte å vokse nesten en halv kilo i uken, og nærmet seg etter hvert en idealvekt på nesten 300 kilo. Til sammenligning veier en voksen slaktegris i Norge mellom 70 og 100 kilo. I tillegg var det en rekke andre utfordringer ved å ha en industrigris som kjæledyr. Et eksempel var renslighetstrening, som ikke gikk like greit med en gris som med en hund eller en katt. Esther vokste snart ut av den største kattesandkassen og trengte en hel binge for å få plass. Etter hvert lyktes det å trene henne opp til å gå på do ute, selv om hun utnyttet situasjonen i læreprosessen til å få godbiter når hun selv måtte ønske. Hun likte også å spise telefon- og pc-kabler, noe som ble dyrt i lengden. Møbler og lamper måtte flyttes for at Esther skulle få nok plass til å snu seg rundt. Alt i huset måtte Esther-sikres: søppelbøttene måtte festes til skapene med strikk slik at hun ikke veltet dem, fryseren måtte tapes igjen, hun kunne med letthet åpne både stekeovnen og kjøkkenskuffene, og i et ubevoktet øyeblikk strø kornblanding utover gulvet. Det hele toppet seg en dag da Esther i løpet av en kort stund alene hjemme hadde gått løs på en 30-liters kanne med matolje og smurt innholdet utover gulv og vegger for så å ende opp oljedekket i sengen.

Esther var dessuten smart og i stand til planlegge for å få det slik hun ville. Steve og Derek observerte henne på jakt etter en godbit, der utviklingen gikk i tre faser: Først åpnet Esther et kjøkkenskap og forlot deretter rolig kjøkkenet. Etter ti minutter kom hun tilbake og tok ut en kurv med tørrvarer, før hun forsvant igjen. Et kvarter senere hentet hun en pakke pasta fra kurven som hun løp ned i gangen med. Hun hadde lært av erfaring at det er lurt å ta ett skritt om gangen og kunne fint utsette behovet for øyeblikkelig tilfredsstillelse. Slike egenskaper er tegn på grisens intelligens, som ikke står tilbake for en hunds eller en katts.4

En fullvoksen industrigris i huset kan også være en utfordring for omgivelsene, og er ikke nødvendigvis like lett for andre å akseptere som mer tradisjonelle kjæledyr. Dereks foreldre var for eksempel ganske redde for Esther i begynnelsen når de kom på besøk, og ble aldri helt komfortable med å ha et så stort dyr vandrende fritt omkring i huset. Å finne en grisevakt viste seg også å være en god del vanskeligere enn å få noen til å passe hundene og kattene. Og Steve og Derek fikk raskt erfare at å ha en velstelt hage er uforenelig med grisehold, griser har et naturlig behov for å rote i jorden, og Esther la straks sin elsk på tulipaner og andre planter som ekstra godbiter.

Å gjøre Esther til en del av familielivet – «temme» henne – viste seg å være en større utfordring enn noen kunne forestille seg. Hver enkelt hendelse var ikke så overveldende i seg selv, det var summen av alt som gikk galt, som ble uholdbar. Og med Esther i huset var det alltid noe som gikk galt. Å lære Esther å leve i et hus ble et prøve-og-feile-prosjekt – det kom til et punkt der Esther truet med å ødelegge huset, livet og samboerskapet. Men da Steve og Derek fant ut at de måtte kvitte seg med henne, gikk det samtidig opp for dem at det var umulig. Både fordi de var blitt like glad i henne som i sine andre kjæledyr, og fordi det eneste alternativet til å beholde henne i realiteten var å sende henne til slaktebenken. For her er vi ved det som kanskje er kjernen i Steve og Dereks (og etter hvert resten av verdens) fascinasjon for denne spesielle grisen: Esther var født til å tilbringe livet sitt innestengt i en betongbinge i et storindustrielt fjøs, uten andre utsikter enn et kort og ubehagelig liv frem til riktig slaktevekt. Nå, i rollen som kjæledyr, var hele dette fremtidsbildet blitt en umulighet: Esther hadde krysset en grense, nærmere bestemt en svært skarp skillelinje, som handler om hvordan vi i vår tid kategoriserer og klassifiserer dyr i en streng to-deling: industridyr ment for matproduksjon, og kjæledyr vi knytter relasjoner til og blir glade i.

Esther erobrer verden

Denne skarpe inndelingen i to gjensidig utelukkende kategorier skal bli et stadig tilbakevendende tema for Esther, Steve og Derek. I neste runde viste det seg som et juridisk problem: det var et eksplisitt forbud mot å ha gårdsdyr med klover i Georgetown der Steve og Derek bodde. Esther måtte derfor holdes skjult, i den grad det var mulig å skjule en gris på 300 kilo. Det var naturlig nok få personer som kjente til Esther, med unntak av Steve og Dereks nærmeste venner og familiemedlemmer. For at de innvidde skulle kunne følge Esther og utviklingen hennes, fikk Steve ideen om å lage en egen Facebook-side for henne. Siden var ment for den lille gruppen som allerede kjente til Esthers eksistens, men under en time etter opprettelsen hadde den allerede fått flere hundre følgere. Neste morgen hadde den vokst til over 1000 følgere, ti dager senere til mer enn 6000. I slutten av februar 2013 hadde Esthers Facebook-side 100 000 likes – 80 dager etter at den ble lansert – og flere aviser, blant annet Toronto Star, den største dagsavisen i Canada med 350 000 abonnenter, ønsket å lage en reportasje. Dermed var Esther ikke lenger en hemmelighet.

Den økende publisiteten bidro, sammen med utfordringene ved å ha Esther i en liten enebolig, til behovet for å finne et nytt sted å bo. Ideen om å flytte til en gård og drive den som et fristed for dyr begynte å ta form, noe som innebar en radikal endring av livet for Steve og Derek. Uten å ha nok egenkapital satte Steve og Derek i gang en crowdfunding-kampanje, med håp om at Esthers fanskare kunne hjelpe. I løpet av to måneder samlet de inn 3,2 millioner kroner, med bidrag fra 9000 mennesker fra 44 land. Den minste donasjonen var på 35 kr, mens den største var på 350 000. De fant et nedslitt gammelt gårdsbruk på drøyt 200 mål 40 minutter utenfor Georgetown. I 2014, under et år etter at Esthers Facebook-side ble etablert, grunnla Steve og Derek The Happily Ever Esther Farm Sanctuary5 i Campbellville, Ontario, der de nå redder og rehabiliterer forlatte og mishandlete gårdsdyr.

Men å flytte på en gris som veier 300 kilo er ikke noe enkelt prosjekt. Først handlet det om å skaffe en tilhenger egnet til dyretransport, men det var ikke den største bekymringen. Steve og Derek hadde ingen anelse om hvordan Esther ville reagere på å være i en tilhenger under transport. Det er ikke uvanlig at gårdsdyr får panikk når de flyttes inn i et trangt, ukjent rom og bilen setter seg i bevegelse. Og igjen var det jussen som skapte problemer: Det er ulovlig å være i en tilhenger sammen med levende husdyr. Steve og Derek hadde imidlertid ingen planer om å overlate Esther til seg selv i en slik risikabel situasjon. De fikk bygget om tilhengeren slik at de hadde et sikkert sted å søke ly hvis Esther skulle få panikk, og kunne holde henne rolig under turen.

Vel fremme på gården ble Esther møtt av en stor gruppe av sine varmeste tilhengere. Flyttingen av Esther var nemlig lansert som den første, offentlige begivenheten i Esthers sosiale kanaler. Flere hundre mennesker kunne bivåne at Esther tok sine første skritt på engen ved sitt nye hjem, etterfulgt av en fest for mange av dem som hadde bidratt til at gårdsplanene kunne realiseres. Esther var for alvor kommet hjem.

Et akutt livsstilvalg

Det var ikke bare plassproblemer og behovet for å kunne gi Esther mer uteareal som påvirket Steve og Dereks liv. Nærkontakten med Esther førte til ny selvinnsikt også når det gjaldt eget kosthold. Steve beskriver en scene på kjøkkenet etter at Esther har vært i huset noen få uker: Derek lager frokost, mens Esther svinser lykkelig rundt føttene hans i håp om å få en liten smakebit. I pannen freser – bacon, lukten av stekt svineflesk fyller luften. Idet Steve innser det absurde i situasjonen kommer ordene automatisk: «Jeg tror ikke jeg kan spise det der, jeg kan ikke spise bacon, det får meg til å fryse på ryggen». «Jeg tror ikke jeg kan, heller,» sier Derek. Vi kan ikke spise ‘Esther’».6 De begynte å tenke gjennom sin kjøttetende livstil. Griser var opplagt ikke så forskjellige fra hunder og katter, og det kunne like gjerne gjelde for kyllinger og kyr også.

Så ikke mer kjøtt, men hva med egg og melkeprodukter? Etter hvert som Steve og Derek skaffet seg kunnskap om matindustrien, ble det også vanskelig å inkludere andre animalske produkter i kostholdet, siden det er mye å utsette på behandlingen av kyr og kyllinger på moderne industrigårder.7 For Steve og Derek ble Esther et symbol på realiteten i ubehagelige bilder og filmer om vår tids industrielle landbruk, både innen produksjonen av kjøtt og meieriprodukter:

Mens jeg så henne [Esther] leke utenfor, hentet hjernen min frem bildet av en kalv lenket til en kalveboks. Jeg laget middag til henne og så hvordan hun koste seg med hver bit av vannmelonen eller mangoen, for så å se for meg en trist og knekt gris i en fødebinge.8 Jeg følte meg som en stolt far når hun nådde milepæler som å bruke sandkassen sin og leke med leker som utviklet personligheten hennes, for så å befinne meg i kjøttavdelingen i matvarebutikken der alle varene plutselig hadde et ansikt. Jeg var ikke lenger i stand til å se en biff eller baconremse bare som et produkt. Hver enkelt av svinekotelettene kunne ha vært Esther, og det var opprørende.9

Grisungen Esther var nysgjerrig, likte å kose og å leke med hundenes leker. Steve og Derek opplevde at Esther hadde like mye karakter og personlighet som en hund, og erfarte som nevnt at hun var smart nok til å åpne skap og stjele mat. Hun ble et like viktig medlem av familien som ethvert annet kjæledyr. Mistanken som oppsto, var at alle griser og industridyr har de samme egenskapene som Esther. Og det fikk fedrene hennes til å tenke:

Hva er det som gjør griser annerledes? Hvorfor ales de opp til å bli mat, og holdes i fangenskap, mens hunder og katter ønskes velkommen inn i våre hjem og behandles som familiemedlemmer? Hvorfor er det grisene som er uheldige? Hvorfor har vi ikke visst tidligere at de har så spennende personligheter og er så smarte? Og hvor hadde Esther vært nå hvis hun ikke hadde kommet til oss?10

Å ta konsekvensen av denne innsikten betydde for Steve og Derek at de måtte bli veganere. Utfordringen handlet ikke bare om å slutte å spise kjøtt, som de beskriver som den enkleste delen av oppgaven, men også å arbeide seg gjennom matvaredeklarasjoner for å oppdage hvor utrolig mange matvarer som inneholder animalske bestanddeler. For Steve og Derek var Esther ikke lenger en industrigris, men et fullverdig kjæledyr, og det medførte at de også begynte å tenke annerledes om hele populasjonen av industridyr, som på engelsk omtales med det slående begrepetfood animals.

Dyreetikk

I og med Esthers internett-status ble Steve og Dereks private livsstilvalg også et offentlig anliggende. Dermed befant de seg midt i en diskusjon om dyrevern og hvordan man best fremmer dyrevelferd, dyreetikk og veganisme, og måtte ta et tydelig standpunkt. De så til ulike dyrevernorganisasjoner som har lagt seg på forskjellige tilnærminger i disse store spørsmålene. PETA (People for the Ethical Treatment of Animals11) er kanskje den mest kjente internasjonale organisasjonen som kjemper for dyrs rettigheter. PETA arbeider aktivt mot spesiesisme eller artssjåvinisme,12 og arbeider for å avskaffe alle former for dyrehold, og ikke bare forbedre forholdene for dyr, som kan regnes som en «mildere» tilnærming. Organisasjonen er kjent for bevisst å bruke sterke virkemidler for å få mye oppmerksomhet, og regnes av enkelte som på grensen til ekstrem.

MFA (Mercy For Animals) er en annen type internasjonal dyrevernsorganisasjon, som jobber for å forebygge grusomhet mot gårdsdyr og fremme dyreetiske matvalg og dyreetisk politikk.13 MFA bruker tid og penger på å kjøpe overvåkningskameraer, gjøre undercover-operasjoner og avsløre overgrep mot produksjonsdyr i det storindustrielle landbruket. Disse avsløringene har bidratt til at store selskaper som Butterball (amerikansk kalkun- og fjærkreprodusent), Tyson Foods (verdens nest største produsent av kylling, biff og svinekjøtt), Nestlé og DiGiorno (amerikansk produsent av frossenpizza) har sluttet å kjøpe produkter fra gårder som kommer dårlig ut etter MFAs hemmelige inspeksjoner.

Men hvordan skulle Esther plasseres i disse store og til dels skarpe diskusjonene? Facebook-siden hadde allerede skapt spenninger mellom grupperinger som sto for ulike syn og graderinger i spørsmålet om dyrevern. En stor gruppe av Esthers tilhengerskare besto av «nybegynnere» innen dyreetikkfeltet, som hadde blitt betatt av Esther og syntes det var morsomt å følge henne i sosiale medier, og som etter hvert syntes det ble vanskeligere å spise bacon og svinekjøtt. En annen gruppe var hard core veganere, som krevde langt sterkere virkemidler i kampen for dyrs rettigheter, og som mente at Steve og Derek ikke på noen måte tok problemstillingene langt nok. I diskusjonstrådene på Esthers Facebook-side ble temperaturen høy, og debattene måtte modereres sterkt.

For Steve og Derek ble løsningen å legge seg på en mindre uforsonlig linje enn de mest hardtslående dyrevernorganisasjonen. De beskriver det de kaller Esther-effekten (The Esther Effect) som en myk, ikke-konfronterende tilnærming til dyreetikk, som ved hjelp av humor, velvilje og de morsomme bildene av Esther bidrar til å endre folks liv. Bildene av og historiene om Esther gjør denne ene grisen til et intelligent og verdifullt individ som folk føler nærhet til og omsorg for – og det gjør det mye vanskeligere å kjøpe bacon neste gang de går i butikken. Derfor har Esther også sitt eget kjøkken, med oppskrifter presentert på YouTube-kanalen og i bøkene der maten fremstilles som Esther-godkjent (Esther Approved) uten merkelappen vegansk.

Steve og Derek mener det bør være rom for ulike tilnærminger i dyrevernspørsmål, og sier at Esther-profilene på sosiale medier først og fremst skal fremme glede og positivitet. De ønsker ikke en pekefingertilnærming der Esther brukes til å fortelle sine følgere at de ikke gjør nok, men å nå folk som dem selv som er glade i dyr og ønsker å gjøre noe for dem. Virkemidlene er vennlighet og humor fremfor sterke ord og opprørende bilder.

Slik appellerer Esther-bevegelsen (The Esther Movement) til ikke-veganere ved at den er lett å nærme seg, den er ikke-konfronterende og åpen, samtidig som den bygger relasjoner til følgerne: «Den åpner folks øyne og får dem til å tenke».14Samtidig appellerer den til dyrevernsaktivister og veganere fordi den er et lyspunkt i et felt som ellers ofte er fylt av det triste og opprørende. Et annet virkemiddel som springer ut av Esther-bevegelsen er Esther’s Army: en egen Facebook-gruppe der folk over hele verden kan finne hvilehjem for dyr i nærheten av der de bor, samt grupper og organisasjoner som jobber for dyrevelferd og forlatte dyr i lokalmiljøet.

Happily Ever Esther

Etableringen av The Happily Ever Esther Farm Sanctuary ga både Steve, Derek og Esther et nytt liv – Esther fikk nå plass til å utfolde seg på store uteområder, samtidig som hun fremdeles var et kjæledyr som slapp å bo på låven og fikk sin egen seng i vinterhagen i våningshuset. Samtidig fortsatte hun å utfordre omverdenens oppfatning av henne som en industrigris.

Noe av det første Esther gjorde etter flyttingen til gården, var å ta seg en liten vandretur i nærmiljøet på egen hånd. Griser elsker å utforske og kan bevege seg over store avstander overraskende raskt. Det utløste en panisk leteaksjon – Steve og Derek hadde ikke bodd lenge nok i området til at folk kunne vite at Esther var et familiemedlem, og i et område med gårder og bønder ville Esther straks bli oppfattet som et rømt produksjonsdyr og kunne bli utsatt for harde inngrep. Hun ble heldigvis funnet i god behold på nabogården, etter å ha gått på epleslang i hagen.15 Uteområdene på og utenfor gården var helt nye erfaringsområder for Esther, hun elsket å bryte seg ut og vandre på myk skogbunn der hun kunne rote i jorden etter røtter. Hun fant raskt ut hvordan hun skulle bryte seg gjennom inngjerdingene på gården, noe som førte til nye utfordringer: Det er ingen enkel sak å få en gris på 300 kilo til å snu og gå hjem igjen når hun ikke vil det selv.

Problemene oppsto særlig når noen forsøkte å styre Esther (ute på tur, i skogen, i håp om at hun ikke skulle løpe ned på bilveien eller togskinnene). Hun ble sint hvis menneskene forsøkte å få henne til å endre retning. Hun likte heller ikke å bli jaget eller blokkert – og ville forsøke å løpe fra eller finte enhver form for blokkering. Dette fikk Steve til å reflektere over det fantastiske og det særlig vanskelige ved å være «forelder» til en gris:

Det kan være øynene hennes, måten hun ser på deg på – eller måten hun oppfører seg på, med et snev av ugagn og nysgjerrighet hver dag. Det kan være vissheten om hva livet hennes ellers ville ha vært, og skyldfølelse for å ha støttet kjøttindustrien så lenge. Det er noe unektelig menneskelikt ved henne som frembringer behovet for å beskytte henne, ikke ulikt det nybakte foreldre føler for sitt nyfødte barn. Og selv om det ikke er enkelt å beskytte barn i dagens verden, har de fleste foreldre i det minste fordelen av å være større enn sine barn. Jeg hadde et barn som var mer enn tre ganger større enn meg selv, og som desperat ønsket å finne sin egen mat i skogen, med alle farer som fulgte med.16

Etter slike kamper kunne Esther være sur i dagevis. Dette ble også et problem når gården skulle åpne for besøkende, som først og fremst kom for å se Esther. De forventet å møte en blid Esther, som lignet på grisen de kjente fra Facebook og YouTube. Og da Esther kom i puberteten (det viste seg nemlig at hun ikke var blitt kastrert som grisunge), ble ikke denne situasjonen bedre. Tenårings-Esther befant seg et langt skritt fra den Esther som alle kjente og elsket. Tusenvis av mennesker hadde hjulpet til med å realisere drømmen om gården, de elsket Facebook-Esther og ønsket å besøke henne. Det ville ta seg svært dårlig ut om hun jaget dem, eller viste aggresjon. Som på så mange andre områder i dagens samfunn, var det ikke alltid at bildet som ble fremmet på sosiale medier stemte helt med virkeligheten.

Hos veterinæren

Uroen for Esthers små utflukter på egenhånd var ikke helt ubegrunnet. Steve og Dereks største frykt var at hun skulle skade seg, for også hos veterinæren gjør skillet mellom industrigriser og kjæledyr seg gjeldende, av og til i den grad at det kan handle om liv eller død. Dessuten er griser, og da særlig de største av dem, særlig utsatt for å få problemer med hofter og bein. Industrigriser ales opp til å vokse seg så store så raskt at ledd, leddbånd og sener ikke er laget for å håndtere presset av kroppsvekten. Veterinærer har normalt ikke den samme erfaringen med griser som med hunder og katter, fordi det ikke er så ofte noen kommer inn med en 300 kilos gris og etterspør kirurgi for tusenvis av kroner for å fikse et skadet bein.17

Ved første større veterinærbesøk kommenterte en veterinærstudent at 2,5 år er «sent i livet» til en gris, noe somt stemmer for en industrigris, som gjerne slaktes i 2–3 års alderen.18 For en gris som får lov til å leve et naturlig liv, derimot, er dette bare tenårene. Dette er ikke nødvendigvis noe veterinærer, som er vant til å håndtere griser kun som produksjonsdyr, tenker over. Derfor kunne en skade for Esther potensielt bli svært alvorlig, for det var stor sannsynlighet for at veterinærene ikke hadde håndtert noe lignende tidligere. Esther ville bli et eksperiment. Hvis Esther skulle snuble i en gren eller et hull i bakken på skogsturen sin, ville problemene stå i kø.

Og Esther fikk behov for mer kontakt med dyrehelsevesenet. En dag oppdaget Steve og Derek at Esther haltet litt. Etter nærmere undersøkelse antok veterinæren at det dreide seg om en muskelstrekk og anbefalte ro noen dager. Dagen etter hadde Esther problemer med å reise seg – hver gang hun forsøkte å sette foten under seg, skled den ut og hun falt fremover på overkroppen. Hun måtte til Ontario Veterinary College (OVC) ved University of Guelph, et av de beste dyresykehusene i Canada, der veterinærene fikk tatt røntgenbilder, som viste at Esther hadde en abscess i en av tærne, farlig nær et viktig ledd. Hvis infeksjonen trengte inn i beinet, kunne situasjonen bli livstruende. Den eneste muligheten var å operere. Operasjonen gikk bra, men under oppvåkningen etterpå oppsto det problemer. En særlig fare ved å operere griser er at de kan få hypertermi, forhøyet kroppstemperatur, som ikke alltid lar seg regulere ned igjen, og som kan være dødelig. I fem timer jobbet personalet med å senke Esthers kroppstemperatur før de endelig lyktes, og i løpet av de neste syv dagene ble Esther stadig bedre. Siden hun er så mye større enn en vanlig industrigris, viste det seg at medisinene hadde magasinert seg i kroppsfettet og brukte mye lenger tid på å sluses ut av systemet enn det som ville ha vært tilfelle hos magrere dyr.19

Esthers opphold på OVC ble en minneverdig erfaring både for Steve, Derek og veterinærmiljøet ved dyresykehuset. For veterinærene var det helt ekstraordinært at dyreeierne ikke bare forlot den syke grisen, men insisterte på å sove sammen med henne og nektet å forlate henne. I tillegg ble sykehuset oversvømt av telefonsamtaler og gaver fra Esthers bekymrete beundrere. I ettertid har universitetet laget et nytt kurs for studentene sine som handler om hvordan veterinærer bør ivareta store kjæledyr som Esther.20

For det er andre regler som gjelder når et industridyr blir sykt enn når et tradisjonelt kjæledyr trenger medisinsk oppfølging. Høsten 2017 fikk Esther et anfall og kollapset, og ble fraktet til dyrlege i all hast. Det skulle vise seg at det ikke var så enkelt å finne ut hva årsaken var. Esther var for stor til å kunne få en CT-undersøkelse hos den lokale dyrlegen, og det viste seg at det nærmeste stedet som hadde en stor nok skanner, var i USA. Og siden Esther regnes som et industridyr – a food animal – ville en hel rekke regler og reguleringer slå inn hvis hun skulle finne på å krysse den amerikanske grensen, i tillegg til strenge karantenebestemmelser. Dermed var en tur til det amerikanske dyresykehuset fullstendig utelukket.

I stedet var Esther nødt til nok en gang å stole på sin enorme fanskare. Gjennom en ny innsamlingsaksjon klarte Steve og Derek å skaffe til veie ca. 4,5 millioner kroner som var nødvendige for å kjøpe inn og sette opp en stor nok CT-skanner (en Pegaso CT Scanner) på det lokale sykehuset, Ontario Veterinary College (OVC). Dermed kan store dyr få det samme diagnostiske tilbudet som ellers er begrenset til (normale) kjæledyr. For OVC betyr innkjøpet av skanneren muligheten til å gi et bedre tilbud til store dyr fra alle områder i Canada. Skanneren gjør det for eksempel mulig å undersøke en hest i stående posisjon, slik at man unngår risikoen og restitusjonen som er nødvendig ved bruk av anestesi.21

Esthers bilder avslørte at hun hadde fått brystkreft. Nok en gang kom klassifiseringen av Esther som industridyr i veien for mulige behandlingsmåter – det finnes nemlig en hel liste med medikamenter som er forbudt å bruke på dyr som er en del av matproduksjonen, inkludert cellegift. Dette rammer alle dyr som ikke kommer inn under kjæledyrbegrepet, noe Steve og Derek fikk flere historier om under Esthers sykdomsperiode: en vennlig innstilt dyrlege journalførte for eksempel en kylling som papegøye for å kunne behandle den. Disse dyrene faller mellom alle stoler, slik Steve uttrykker det:

Det er vanskelig å diagnostisere dem, det er vanskelig å finne veterinærer som vil diagnostisere dem og det er vanskelig å få lov til å behandle dem. Reglene og reguleringene er dessuten forvirrende, selv veterinærer har problemer med å forstå, følge og iverksette dem. Det finnes ikke noe handlingsrom overhode i disse reguleringene for ikke-tradisjonelle kjæledyr.22

For uvanlige kjæledyr som Esther utgjør dermed det byråkratiske regelverket en like stor fare som sykdommer og skader i seg selv. Denne gangen befant Esther seg på den «heldige» siden av regelverket, siden det viste seg at det var nok med kirurgi for å bli kvitt sykdommen. I september 2018 ble Esther erklært kreftfri.

Esther fikk senere en ny infeksjon i den ene foten, og denne gangen ble situasjonen mer alvorlig. Antibiotika virket ikke, og hun sto i fare for å miste hele det ene bakbeinet. Etter flere operasjoner og lang tids behandling, inkludert bruk av stamcelleteknologi, endte veterinærene med å amputere den ene tåen. Etter det har Esther fått en tå-protese,23 som gjør at hun kan gå og løpe nesten like bra som tidligere. Slik kan hun igjen ta sine daglige spaserturer, rote i jorden og utforske sine omgivelser. Og det er liten tvil om at Esthers sykehistorie og Steve og Dereks kamp for å få lov til å gi henne riktig oppfølging har ført til ny forståelse for industridyrs utfordringer og muligheter innen veterinærmedisinen.

Hierarkiske griser

Livet med Esther byr på stadig ny innsikt om griser, både for Steve, Derek og alle følgerne på sosiale medier. Da Esther var ute av tenåringsfasen, dukket et nytt behov opp: ønsket om å rykke opp i rang i flokken. Siden Esthers flokk består av dyrene som bor inne i huset sammen med Steve og Derek, var det hunden Shelby Esther oppfattet som flokkleder, og som hun nå opponerte mot. Det viser seg at familiestruktur er svært viktig for griser som lever i gruppe, alfa-tenkningen står like sentralt for griser som for hunder. Kampen ble i dette tilfelle nokså ujevn, bestående av en hund på 34 kilo mot gris på nesten 300.

På dette tidspunktet hadde dyreflokken på gården vokst betraktelig. Esther var langt fra den eneste grisen som hadde fått et nytt hjem hos Steve og Derek, men de andre grisene bodde riktignok på låven. Først var det bare Dan, Leonard, Bobbie og Bear som utgjorde griseflokken, og som gikk veldig fint sammen. Så dukket April opp – en enslig purke som fulgte med da Steve og Derek overtok tre forlatte geiter. April viste seg å være drektig, og snart var det også fem grisunger på gården. Dermed ble det nødvendig å skille ut to flokker av grisene. Dan og hans grisevenner hadde vært sammen i årevis og hadde kommet samlet fra et annet dyrehjem, men April hadde ingen forbindelser med Dans gruppe. Morsinstinktene hennes tok over, og hun var klar til å kaste seg over enhver av de andre grisene som kom nær hennes bås eller som kom opp til gjerdene når grisungene hennes var ute. Under et år etter flyttingen til gården meldte behovet for mer plass seg.

En dag oppdaget Derek blodsøl i grisenes område i låven, og på grisenes uteområde fant de Leonard med en stor flenge i benet. De trodde først at han hadde skadet seg på et ødelagt gjerde, men like etter dukket Dan opp i samme uheldige forfatning. Dette var konsekvensene av en grisekamp! Leonard hadde vært den naturlige lederen av flokken, i så stor grad at det aldri hadde falt Steve og Derek inn at Dan skulle finne på å utfordre ham, slik Esther gjorde med Shelby. Hanngriser som Dan og Leonard har massive huggtenner med spisser skarpe som barberblader. Grisene bruker hodene som rambukk og setter huggtennene inn i motstanderen som forsvarsmekanisme. Det endte i en kamp som ble så alvorlig at stakkars Leonard, som opplagt var den tapende part, ikke våget å gå inn igjen i låven.24 Leonard var knust over å miste posisjonen som leder for flokken. Begge grisene trengte oppfølging av veterinær og sårene måtte sys, Leonards skade var den klart alvorligste. Veterinæren anbefalte å trimme huggtennene – dette gjøres på industrigriser mens de er grisunger, ofte med ren makt. Grisene måtte deles inn i mindre grupper – Leonard og Bear fikk plass sammen, mens Dan og Bobbie delte bås. Med April og grisungene ble det dermed tre griseflokker – og det før grisungene vokste til og ville ta opp kampen om rang seg imellom. Det måtte straks legges planer for plass til enda en flokk, den fjerde.

Individet Esther

I dag har Esthers hvilehjem rundt 70 residerende dyr, med 22 griser, 2 kyr, 27 fugler av ulike typer, 5 geiter, 8 sauer, 1 hest og 1 esel. Av grisene er det bare Esther som kan betegnes som et kjæledyr og som bor i huset med Steve og Derek, sammen med hunden Phil, katten Delores og kalkunen Cornelius. Gården er blitt en stor bedrift med 12 ansatte i tillegg til Steve og Derek og dessuten 9 personer som jobber på frivillig basis. Og alt dette skyldes at en liten gris med en stor hemmelighet flyttet inn til to dyrekjære mennesker en sommerdag for åtte år siden.

Den enorme interessen for Esther på sosiale medier handler nok om denne unike bakgrunnshistorien, men den handler også om noe mer: Esther er blitt et ansikt og en personlighet som utfordrer den skarpe inndelingen i dyr til matproduksjon og dyr til glede og hygge som vi er så vant til. De færreste av oss kommer noen gang i kontakt med en industrigris, disse dyrene lever sine stille liv som en stor, usynlig masse uten at deres individuelle trekk kommer til syne. Gjennom å følge og bli kjent med Esther blir vi klar over vår implisitte måte å dele inn dyr på, og hvordan vi automatisk tillegger ulike kategorier av dyr ulik verdi. For det blir unektelig vanskeligere å ta med seg svinekoteletter og baconremser i butikken når man nettopp har smilt av og likt Esthers siste sprell.

Gjennom det industrielle husdyrholdet blir produksjonsdyrene mekanisert, avindividualisert og trivialisert på en helt annen måte enn det som har vært mulig i tidligere tider (noe også andre artikler i dette nummeret viser). I industriproduksjonen er kontrollen og utnyttingen total.25 Selv om kjæledyr også er avhengige av og underlagt sine eiere, og det finnes utallige eksempler på at også kjæledyr blir mishandlet og drept, er den store forskjellen at de er individer. Det er nettopp denne forskjellen Esther synliggjør og problematiserer.

Men det finnes naturligvis også kritiske røster til et fenomen som Esther. Etter at Esther gikk online og det ble tydelig hva Esther the Wonder Pig sto for som organisasjon, har Steve og Derek også fått noen truende meldinger, noen så skremmende at de måtte kontakte politiet. For kjøttprodusentene er ikke Esther nødvendigvis noen glad-historie – Esther kan oppfattes som en trussel mot gårdsdyrindustrien, og historien om Esther har dukket opp i gårdsindustrimagasiner som eksempler på hvor latterlig langt dyrevern kan gå. Store matvareprodusenter, noen av dem statlige, har blokkert Esther på Twitter. 26

Det er dessuten de som er kritiske til måten Steve og Derek fremstiller og «bruker» Esther på, og som hevder at de går for langt i å menneskeliggjøre henne. Esther lever jo på ingen måte et naturlig griseliv, hun er et kjæledyr eller familiedyr, av det heldige slaget der eierne gjør alt som står i deres makt for at hun skal ha det bra på alle måter. Fra noen dyreetiske ståsteder er det fullt mulig å kritisere nettopp det «unaturlige» i måten Steve og Derek fremstiller og behandler Esther på. Men i Esthers tilfelle er det så opplagt at alternativet ville ha vært langt verre.

Og bare for å understreke at det å ha en industrigris som kjæledyr ikke er noe for alle, er Steve og Derek veldig tydelig på at de IKKE anbefaler noen å ta en gris som Esther inn i hjemmet sitt. Det har vært enormt mye arbeid å gjøre Esther til en del av familien, og det er store faremomenter knyttet til det å ha en stor industrigris i huset. Steve og Derek gjorde et valg som førte til at de måtte endre hele livet sitt. De valgte å beholde Esther først og fremst fordi situasjonen som oppsto ikke var Esthers feil, og fordi de innså at de hadde muligheten til å gi Esther det livet hun fortjente, og ikke det livet hun var født til.27

Med sitt spesielle, bortskjemte og svært offentliggjorte liv omformer Esther stadig hvordan millioner av mennesker oppfatter en hel art. Paradokset er at jo mer menneskeliggjort Esther blir, jo mer minner hun menneskene om at også dyr fortjener rike og fullverdige liv.28 Nettopp slik bidrar individualiseringen av denne ene grisen til refleksjon og nye innsikter om forholdet mellom mennesker og dyr hos hennes tallrike følgere. Vidunderlige Esther forandrer faktisk verden – ett hjerte om gangen.

Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.

Fotnoter og litteratur


1
Jenkins, Happily Ever Esther, 49; Ahearn, «Greta Thunberg meets Canada’s Esther the Wonder Pig at Ontario animal sanctuary»,2 Jenkins, Esther" class="redactor-autoparser-object">https://globalnews.ca/news/598... the Wonder Pig, 8.

3 Kupering av grisehaler er forbudt i Norge, men praktiseres innen svineavl mange andre steder i verden. Når halen kuperes, kuttes den flere ledd inn, noe som medfører smerte for grisen. Halestubben blir ømfintlig, og griser med kuperte haler vil forsøke unngå å komme borti noe. Bønder i for eksempel EU har dispensasjon for kupering, slik at grisene kan stå tettere i grisebingene. – Haug, «Godt stell avgjørende for resultatet», 4 Griser" class="redactor-autoparser-object">https://www.bondebladet.no/lan... er mye smartere enn de fleste mennesker tror – studier ved Pennsylvania State University under ledelse av professor Stanley Curtis har vist at griser lærer å spille videospill like fort som sjimpanser, og raskere enn tre år gamle barn. Grisene bruker trynet for å bevege joystick’en og spiller spillene med mer konsentrasjon og suksess enn sjimpansene. Slike studier viser at griser er kognitivt sofistikerte skapninger med et mye dypere nivå av tankeprosesser enn det mennesker normalt tror – Happily ever Esther, 78–79; «Hog Heaven», 5Happily" class="redactor-autoparser-object">https://archive.seattletimes.c... ever Esther farm sanctuary, https://www.happilyeveresther.ca/.

6 Jenkins, Esther the Wonder Pig, 46.

7 Dyrevernere påpeker at også produksjonen av melk og egg påfører dyrene unødige lidelser: Melkekyr må insemineres kontinuerlig for å produserer melk – det er en vanlig misforståelse at produksjon av melk er en del av kuas naturlige liv. Kalvene blir tatt fra moren straks etter fødselen, noe som strider mot kalvens behov og kuas morsinstinkt. Mennesker er den eneste arten som drikker melk etter spebarnstadiet – og som drikker en annen arts melk. Det er få kyr som lever gode uteliv i blomstrende enger, de fleste tilbringer nesten all sin tid i trange båser. Produksjonen av egg krever tilsvarende inngrep i hønas naturlige biologi. – Happily Ever Esther, 51; Brun, «Melk – kyrne og kalvenes tårer»,https://www.dyrsrettigheter.no/landbruk/melk-–-kyrne-og-kalvenes-tarer/; Dyrevernalliansen, «Fakta om ku, kalv og okse», Dyrevernalliansen,https://dyrevern.no/article/fakta-om-ku-kalv-og-okse/; Dyrevernalliansen, «Fakta om høner og eggproduksjon»,https://dyrevern.no/app/uploads/2020/02/hone-faktaark.pdf.

8 En fødebinge er et smalt metallbur med sprinkler som fikserer industrigrisen slik at hun ikke kan snu seg fra fødselen og den første uke etter. Hensikten er at hun ikke skal kunne legge seg på grisungene eller skade dem gjennom aggressivitet. Grisungene kan die moren gjennom sprinklene. Hun får ikke følge sine naturlige instinkter om å bygge rede, og får l4–15 unger pr kull, mot 4–6 i naturen. Se f.eks. NOAH, «Fakta om gris»,https://dyrevern.no/article/fakta-om-gris/ og «Gris i kjøttindustri», 9 Jenkins, Esther" class="redactor-autoparser-object">https://landbruksdyr.no/fakta/... the Wonder Pig, 55.

10 Jenkins, Esther the Wonder Pig, 43.

11PETA UK, https://www.peta.org.uk/

12PETA UK, https://www.peta.org.uk/features/endspeciesism/ For mer om spesiesismedebatten, se Ellefsen, Spesiesisme, https://www.vegansamfunnet.no/....

13Mercy" class="redactor-autoparser-object">https://www.vegansamfunnet.no/... for animals, 14 Jenkins, Esther" class="redactor-autoparser-object">https://mercyforanimals.org/.<... the Wonder Pig, 105.

15 Denne hendelsen ble hovedhistorien i den illustrerte barneboken The true adventures of Esther the Wonder Pig, som utkom i 2018.

16 Jenkins, Happily Ever Esther, 71–72.

17 Jenkins, Happily Ever Esther, 74.

18Dyrevernalliansen, «Fakta om griser og produksjon av svinekjøtt», 19 Jenkins, Happily" class="redactor-autoparser-object">https://dyrevern.no/app/upload... Ever Esther, 111.

20 Jenkins, Happily Ever Esther, 113.

21University of Guelph News, «’Wonder pig’ inspires $650 000 fundraising campaign […]», https://guides.uoguelph.ca/2018/04/wonder-pig-inspires-650000-fundraising-campaign-bring-giant-scanner-university-guelph/.

22 Cotroneo, «The world’s most famous pig is cancer-free now […]», https://www.treehugger.com/esther-wonder-pig-cancer-4863573.

23Facebook, «Esther the Wonder Pig», 24 Jenkins, Happily" class="redactor-autoparser-object">https://www.facebook.com/watch... Ever Esther, 155.

25 Riise, Den selvfølgelige utnyttingen, 6.

26 Jenkins, Happily Ever Esther, 102.

27Facebook, «Esther the Wonder Pig», https://www.facebook.com/estherthewonderpig/about/?ref=page_internal.

28 McBride, «The charmed life of Esther the Wonder Pig», https://thewalrus.ca/the-charmed-life-of-esther-the-wonder-pig/.

Litteratur

Ahearn, Victoria. «Greta Thunberg meets Canada’s Esther the Wonder Pig at Ontario animal sanctuary». Global News,https://globalnews.ca/news/5982222/greta-thunberg-esther-the-wonder-pig/ (lesedato: 06.07.2020).

Brun, Hilde Aga. «Melk – kyrne og kalvenes tårer», NOAH for dyrs rettigheter, https://www.dyrsrettigheter.no/landbruk/melk-–-kyrne-og-kalvenes-tarer/ (lesedato: 06.07.2020).

Cotroneo, Christian. «The world’s most famous pig is cancer-free now, and her unique CT Scanner is saving lives». Treehugger,https://www.treehugger.com/esther-wonder-pig-cancer-4863573 (lesedato: 06.07.2020).

Dyrevernalliansen. «Fakta om gris», https://dyrevern.no/article/fakta-om-gris/ (lesedato: 06.07.2020).

Dyrevernalliansen. «Fakta om griser og produksjon av svinekjøtt», https://dyrevern.no/app/uploads/2019/09/Fakta-om-gris-og-svineproduksjon.pdf(lesedato: 06.07.2020).

Dyrevernalliansen. «Fakta om høner og eggproduksjon», https://dyrevern.no/app/uploads/2020/02/hone-faktaark.pdf. (lesedato: 06.07.2020).

Dyrevernalliansen. «Fakta om ku, kalv og okse», https://dyrevern.no/article/fakta-om-ku-kalv-og-okse/ (lesedato: 06.07.2020).

Ellefsen, Rune. «Spesiesisme – ideologi som skaper og forsvarer overgrep mot dyr». Norsk Vegansamfunn, Nohttps://www.vegansamfunnet.no/... (lesedato: 06.07.2020).

Facebook. «Esther the Wonder Pig», https://www.facebook.com/watch/?v=481179245842470 (lesedato: 06.07.2020).

Facebook. «Esther the Wonder Pig», https://www.facebook.com/estherthewonderpig/about/?ref=page_internal (lesedato: 06.07.2020).

Haug, Lars Olav. «Godt stell avgjørende for resultatet», Bondebladet, https://www.bondebladet.no/landbruk/godt-stell-avgjorende-for-resultatet/(lesedato: 06.06.2020).

Happily ever Esther farm sanctuary. https://www.happilyeveresther.ca/ (lesedato: 06.07.2020).

Jenkins, Steve, Derek Walter og Caprice Cane. Esther the Wonder Pig. Changing the world one heart at a time. New York: Grand Central Publishing, 2016.

Jenkins, Steve, Derek Walter og Caprice Cane. Happily ever Esther. Two men, a wonder pig, and their life-changing mission to give animals a home. New York: Grand Central Publishing, 2018.

Jenkins, Steve, Derek Walter og Caprice Cane. The true adventures of Esther the Wonder Pig. Illustrert av Cori Doerrfeld. New York: Little, Brown and Company, 2018.

McBride, Jason. «The charmed life of Esther the Wonder Pig. What one celebrity pet can tell us about our curious and complicated relationship with animals». The Walrus, https://thewalrus.ca/the-charmed-life-of-esther-the-wonder-pig/ (lesedato: 06.07.2020).

Mercy for animals. https://mercyforanimals.org/ (lesedato: 06.07.2020).

NOAH for dyrene i landbruket. «Gris i kjøttindustri», https://landbruksdyr.no/fakta/dyr-i-landbruk/griser/gris-i-kjottindustrien/?gclid=EAIaIQobChMI9OW279qO6gIVBswYCh2nUQLTEAAYASAAEgL4ufD_BwE (lesedato: 06.07.2020).

PETA UK. https://www.peta.org.uk/ (lesedato: 06.07.2020).

PETA UK. https://www.peta.org.uk/features/endspeciesism/ (lesedato: 06.07.2020).

Riise, Ingvill H. Den selvfølgelige utnyttingen. Om formingen av vårt samfunns forhold til dyr:

En analyse av Stortingsmelding nr. 12 (2002–2003): Om dyrehold og dyrevelferd. Bø: Høgskolen i Telemark, Institutt for kultur- og humanistiske fag. Masteroppgave, 2010.

Seattle Times. «Hog Heaven. Pigs Learn Video Games», https://archive.seattletimes.com/archive/?date=19971026&slug=2568406 (lesedato: 06.07.2020).

University of Guelph News. «’Wonder pig’ inspires $650 000 fundraising campaign to bring giant scanner to the University of Guelph»,https://guides.uoguelph.ca/2018/04/wonder-pig-inspires-650000-fundraising-campaign-bring-giant-scanner-university-guelph/ (lesedato: 06.07.2020).

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 3/2020
Grisen
Les også: