Forholdet mellom vitenskap og folkemord er en komplisert affære. Det var vitenskapen som muliggjorde Holocaust eller atombomben over Hiroshima og Nagasaki for så vidt som det var bestemte vitenskapsmenn som utarbeidet det teoretiske grunnlaget bak produksj­onen av gass og bomber. Det var også til vitenskapens fremme at leger utførte forsøk på mennesker i konsentrasjonsleirene, der forsvarsløse mennesker ble utsatt for høydetrykk, nedkjøling, malaria, tyfus- og hepatittsmitte, koldbrann, brannsår, transplantasjoner, forgiftninger, sterilisering eller drikke av sjøvann. På den annen side har atomfysikk og legevitenskap utvilsomt gitt store deler av verden bedre livsvilkår. Forskningen eller vitenskapen kan vanskelig som sådan settes på tiltalebenken. Å overlate alt ansvar til dem som bruker vitenska­pen eller å skylde på den enkelte vitenskapsmanns manglende moral er også altfor enkelt, siden det er opplagt at de som praktiserer vitenskap og de som anvender den er innvevd i kulturelle, politiske og sosiale konstellasjoner som fremmer bestemte praksiser framfor andre. Vil man si noe om forholdet mellom vitenskap og folkemord som går ut over det sjablongmessige, må man foreta grundige analyser av så vel personlige som kulturelle faktorer i de enkelte tilfeller. Det er således med en viss spenning man går til Øyvind Foss’ bok med den lovende tittelen «Forskning og folkemord. Tysk vitenskaps mørke fortid». Det han kaller «tysk vitenskap» viser seg å være den forskning som foregikk i Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft (KWG, senere Max-Planck-Gesellschaft, MPG), og hans analyse av forholdet mellom forskning og folkemord er viktig nok, men han skraper dessverre bare i overflaten.

Foss gir oss mye informasjon om insti­tutter for fysikk, kjemi, fysikalsk kjemi og humangenetikk/antropologi innenfor KWG og de personene som var knyttet til dem, det er ikke det. Denne informasjonen er interessant for så vidt som denne organisasjonen helt fra starten (1911) produserte nobelpris­vinnere på løpende bånd (bare tenk på kjente fysi­kere som Max Planck, Albert Einstein og Werner Heisenberg) og innførte et eget lederprinsipp, der lederen måtte være en internasjonal stjerne på den vitenskape­lige arena og fikk vide fullmakter i valg av forskningstemaer og medarbeidere. Som så mange andre i Tyskland støttet flertallet ved KGW beslutningen om å gå til krig i 1914, og kun de færreste (som Einstein) protes­terte mot hysteriet. Fritz Haber var sågar initiativtaker til en gasskrig mot de allierte og ledet personlig det første klorgassangrepet i historien i 1915. Tre år senere fikk han Nobelprisen i kjemi. Foss skisserer også hvordan en rekke sentrale forskere ved KGW forholdt seg til nazismen og Hitlers diktatur (Einstein var naturligvis opprørt og måtte flykte; president i KGW fra 1930, Max Planck, forsøkte å manøvrere så godt han kunne ­– uten å lykkes – for å hindre at jødiske medarbeidere fikk sparken; Fritz Haber sa frivillig opp jobben og flyktet, osv.), og han viser hvordan KGW fra 1936 i virkeligheten ble en mer eller mindre integrert del av NS-staten. Foss mener blant annet at det ikke kan være tvil om at fysikerne i KGW arbeidet aktivt for å skaffe Hitler en atombombe. Men i særdeleshet spilte institutt for antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk en viktig rolle, hevder Foss. Det var her den beryktede Josef Mengele holdt til, som assistent til Ottmar Freiherr von Verschuer. Mengele ble som kjent sendt til Auschwitz i 1943, og hans medisinske forsøk på fanger, ikke minst på tvillinger, ble utnyttet og brukt av hans moder­institutt i Berlin. Men Mengele var naturligvis ikke den eneste legen med blod på hendene. Foss nevner også andre (som Karin Magnusson og Hans Münch) og påpeker at Verschuer, som fra 1943 var blitt leder for institutt for antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk, aksepterte de medisinske fange­eksperimentene.

Etter krigen skiftet organisasjonen navn til Max-Planck-Gesellschaft, men det ble ikke tatt noe oppgjør med aktivitetene under krigen, framholder Foss. Ja, ifølge Foss hadde de fleste forskerne «ingen skyldfølelse med hensyn til de utførte forskningsprosjekter for krigsindustrien eller rasehygienen under NS-systemet». Hvordan han kan vite det, er ikke godt å si. Uansett, har han åpenbart rett i at det hersket en sterk motvilje i MPG for å rippe opp i den nære fortiden. Verschuer ble dømt til en bot på 600 RM for å ha vært medløper for den nasjonalsosialistiske staten, og han hadde yrkesforbud fram til 1949. Men han innrømmet aldri noen personlig skyld for det som hadde foregått. Etter 1950 mottok han dessuten æresbevisninger og æresmedlemskap i antropologiske og genetiske selskaper verden over. Mengele ble arrestert av amerikanerne i 1947, men ble løslatt og flyktet til Argentina og senere til Paraguay og Brasil. Ifølge Foss måtte man vente helt til slutten av 1990-tallet før et skikkelig oppgjør med organisasjonen KGW ble satt på dagsorden – og gjennomført.

Foss har satt seg inn i en god del av forskningen på området og kan derfor vise til spesifikke anledninger der KGWs institutter og/eller personer var direkte eller indirekte direkte involvert i folkemordet på jødene. Men han går selv ikke inn i kildene og går ikke i dybden i de spørsmålene han tar opp. Det er for øvrig mange unøyaktigheter og mye småplukk å sette fingeren på. Haber hevdes å ha fått nobelprisen i 1918 et sted, i 1919 et annet sted; Walther Rathenau hevdes i en og samme setning (!) å ha levd fra 1867 til 1929 og ha blitt skutt i april 1922; Hannah Arendt hevdes å ha besøkt Tyskland i 1993 (hun døde i 1975), osv. Boken er også til tider preget av klønete språkbruk, kryptiske setninger og løsrevne avsnitt; tyske sitater er gjennomgående oversatt til dårlig norsk, og det finnes mange språkfeil, stavefeil og feilaktige orddelinger. Om den har vært gjennom korrekturen, må korrektur­leseren ha vært halvt i koma.