Det måtte komme. Vi som har hatt barn i skolen siden midten av 1980-tallet har vært vitne til en skremmende utvikling: Barna evalueres stadig oftere, av stadig flere personer, på stadig flere områder, med stadig flere kartleggingsverktøy. Ikke bare blir lærerne i økende grad pålagt å kontinuerlig kartlegge graden av «måloppnåelse» innenfor de ulike fag, men det har i skolen også podet seg inn et helt sett av eksperter som registrerer avvik og foreslår tiltak. Jeg glemmer aldri en innbydelse til foreldremøte vi fikk da vår yngste sønn skulle begynne på skolen (for 12 år siden), der det het at vi skulle få møte «pp-tjenesten, helsesøster, logoped og fysioterapeut». Med andre ord: Bare fagfolk med ekspertise på avvik! Lærerne var ikke engang nevnt. Overfor mine studenter pleide jeg i mine forelesninger om Foucault på 1980- og 1990-tallet å spøke med at det ikke ville forundre meg om man snart også begynte å kartlegge evner, ferdigheter, kunnskaper og atferd til barna i barnehagen. Den voldsomme viljen til viten som preger skolen – der man vil vite stadig mer om hva elevene vet og kan – vil sakte, men sikkert også hjemsøke de aller minste. Også barn helt ned i 2–3-årsalderen vil om noen år blir innlemmet i dette vitensproduksjonsapparatet, pleide jeg å si. Det vakte munterhet og latter. Ingen trodde den gang at det kunne gå så galt. Mari Pettersvold og Solveig Østrem viser i sin bok Mestrer, mestrer ikke, at dette i dag for lengst er blitt en realitet.

I 1907 samlet generalløytnant Robert Baden-Powell (1857−1941) 22 gutter, de fleste mellom 13 og 16 år, til en ukes sommerleir på øya Brownsea Island i Pool Harbour. Han ville prøve ut sine ideer om speiding for unge gutter.

Det finnes i Paris ingen «rue Robes­pierre». Som navnet Hamsun her hjemme er hans navn fremdeles så kompromittert at det kan være støtende å oppkalle gater eller plasser etter ham. Dette skyldes naturligvis at Robespierre var Frankrikes leder under den såkalte «terroren» i 1793−1794, da tusenvis av hans motstandere ble henrettet, særlig i giljotinen. Ser vi på imidlertid den filosofien han bekjente seg til, så vil man oppdage at den (i motsetning til hos Hamsun) er tuftet på sentrale opplysningstidsideer. Mange av dem utgjør i dag grunnstenene i moderne vestlige demokratier. Problemet med Robespierre var at han på en måte viklet seg så mye inn i sin egen filosofi at han mistet bakkekontakten og overså de skremmende realitetene som ble resultat av forsøket på å sette ideene ut i live. Det gode, utopiske samfunn skulle realiseres, koste hva det koste ville, og derfor måtte alle antirevolusjo­nære krefter ryddes av ­veien. Konspirasjoner syntes å dukke opp på alle kanter, og Robespierre forsøkte å kvele dem ved roten straks han mente å se dem. Selv satte han sin ære i å være incorruptible – ufordervelig og ubestikkelig. En mann som ikke ville gå på akkord med de prinsipper han trodde på.

Skal man tro Jørgen Lorentzen i hans nye bok om farskapets historie siden 1850, kan denne inndeles i tre faser. I første periode var fedrene i hovedsak hjemme og kunne utøve sitt farskap i sitt daglige virke. Dessuten hadde faren (og ikke hustruen) det overordende ansvar for barn og hjem. På begynnelsen av 1900-tallet (symbolisert med ekteskapsreformen av 1927) skyves mannen ut av familien, hjemmet og dermed også oppdragelsen, som nå overtas av moren. Samtidig innrømmes mann og kone like rettigheter i familien gjennom loven: Han arbeider ute for å forsørge familien, hun arbeider hjemme for å sørge for familien. Dette endrer seg fra og med 1970-tallet, som innleder siste fase. Nå flytter mannen tilbake i hjemmet igjen og utøver sitt farskap på lik linje med moren, som i sin tur ikke lenger bare er mor og hustru, men også aktiv yrkesdeltager «ute». Begge jobber ute og utøver forelderskap hjemme.

Overfor de ufattelige grusomhetene som nazistene begikk under annen verdenskrig, framfor alt mot jødene, stiller man seg uvegerlig spørsmålet om hvordan det var mulig. Hvordan kunne så mange, så lenge, så systematisk ta del i drapet på millioner av forsvarsløse mennesker? Men kanskje er selve spørsmålet forførerisk, siden det antyder at vi kan finne et svar som gjelder alle. Ikke bare er grunnene og årsakene til denne trage­dien mange og sammensatte – det vet vi for lengst, men kan hende er grunnene til at ulike personer deltok i masse­drapene helt forskjellige, alt avhengig av alder, kjønn, yrke, sosial tilhørighet, plass i det politiske og militære hierarkiet, biologiske disposisjoner, osv. osv. I særdeleshet skal man vokte seg vel for å benytte de sentrale lederne i nazi­partiet som illustrasjon på allmenne poenger om hva slags «ondskap» som var på spill i nazismen. At Hitler godtok å utrydde alle jøder i Europa trenger ikke å ha samme forklaring som at Eichmann, Himmler eller Goebbels gjorde det samme.

Den tiden er for lengst forbi da man kunne tro på Hannah Arendts beskrivelse av Adolf Eichmann som et eksempel på «ondskapens banalitet»: en grå og lidenskapsløs byråkrat som riktignok organiserte jødetransporter til utryddelsesleire, dødsmarsjer og henrettelser, men som ikke hadde noe spesielt imot jøder.

Ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, heter et gammelt ord. Det er naturligvis tragisk at det var de grusomme terrorhandlingene som skulle til for at rettspsykiatrien omsider kom på tiltalebenken. Men nå har det heldigvis skjedd. Helt siden den første rettspsykiatriske rapporten om Anders Behring Breiviks sinnstilstand konkluderte med at han var utilregnelig, har rettspsykiatrien som sådan kommet i søkelyset. Ikke minst har rettspsykiaterne selv bidratt med dette – dels i form av en ny sakkyndig rapport med motsatt konklusjon, men framfor alt gjennom alle de psykiaterne som etter hvert kom på banen som kommentatorer og kritikere av særlig den første rapporten. Mange av dem stilte også egne diagnoser av Behring Breivik uten å ha snakket med ham. Under rettssakens gang var vi oppe i 8-9 ulike diagnoser, flere av dem satt av mer eller mindre skråsikre psykiatere. Det var et underlige skue. Her ble man vitne til at rettspsykiatriens egne representanter sakte, men sikkert destruerte troverdigheten av sin egen virksomhet. Det var så man til slutt kunne begynne å synes synd på dem. Omsider kom det for en dag hva rettspsykiatri er, og alltid har vært: en virksomhet basert på synsing og skjønn.

Da Jonathan Israel utga sin Radical Enlightenment for ti år siden, skapte han bevegelse i forskerlaugene som arbeidet med opplysningstiden. Mens man tidligere gjerne hadde betraktet annen halvdel av 1700-tallet som opplys­ ningstenkningens høydepunkt, hevdet Israel tvert om at opplysningstiden i grunnen var over omkring 1750.

Det finnes en lang tradisjon for å kartlegge fangers atferd. Da de nye botsfengslene så dagens lys i Europa og USA på begynnelsen av 1800-tallet, ble det et viktig anliggende å journalføre det som skjedde i anstalten.