Hvor forskjellige er vi som bor i Norden, egentlig? For Hallgeir Opedal begynte Nabovarsel som en reportasjeserie i Dag og Tid, der han forsøker å finne ut «hvorfor svenskene er så svenske». Deretter fortsatte prosjektet, og han endte med å reise rundt for å lære å kjenne alle våre nordiske naboland. Prosjektet har resultert i en slags reiseskildrings- og historiebok i 6 deler og 478 sider. Selv er Hallgeir Opedal journalist og forfatter. Han har tidligere jobbet i Dagbladet og Skavlan-redaksjonen og har utgitt til sammen åtte bøker. I Nabovarsel begynner han med et forord som beskriver prosjektet. Blant annet starter han med å si at Norden er forent i et geografisk, kulturelt og delvis språklig fellesskap, allikevel er vi ulike. Landene har hatt ulike roller. Sverige og Danmark har vært stormakter, mens Norge og Island har nærmest vært kolonier. Finland har vært kasteball mellom øst og vest (s. 7). Boken er bygget opp som følgende etter kapittelinndeling for hver av landene han besøker: Sverige, Danmark, Finland og Island. Norge ligger hele tiden som et sammenlikningsgrunnlag for hvordan Opedal ser på våre nordiske naboland. Boken avsluttes med et lite kapittel som har fått den svenske tittelen «Att leva i Norden».

I Nabovarsel er vi som lesere med på Opedals reiser rundt i de ulike landene. Vi er med han på alt fra selve transporten, når han møter lokalbefolkningen til når han spiser. Hvert kapittel starter noenlunde likt. Opedal befinner seg på vei til landet han skal besøke og leseren får vite hva slags forhold Opedal har til landet han skal til. Han er utelukkende positiv til landene. Alle har noe som han er nysgjerrig på og imponert over. Svenskene og danskene er noen av de som trekkes fram som har klart å finne opp «alt». Det er Philips, IKEA, Clas Ohlson og flere luksusklesmerker i Sverige. Danskene har eksklusive designmøbler- og interiør, i tillegg LEGO. Finnene har Marimekko, Mummitrollet, vodka og svartmetall. Island har naturen med jordskjelv, vulkanutbrudd og flere kjente forfattere. Sammen med hans entusiasme bygger mine forventninger seg opp for å lese om de ulike landene.

Før vi er ordentlig i gang med turen han skal legge ut på, introduserer forfatteren leseren for det valgte transportmiddelet som han skal bruke på reisen. Opedal velger seg nemlig ett hovedtransportmiddel for hvert land som han skal bruke for å reise rundt med. Det er scooter i Sverige, elektrisk sykkel i Danmark, elektrisk sparkesykkel i Finland og bil på Island. Alle transportmidlene blir oppkalt etter historiske eller samtidige personer fra landet vi befinner oss i og fungerer som en inngang til mange av anekdotene som Opedal tar med leseren på. Min personlige favoritt er scooteren som Opedal benytter seg av i Sverige. Scooteren kaller han Streiff etter hesten til kong Gustav 2. Adolf som la grunnlaget for at Sverige ble en europeisk stormakt og som er en periode som svenskene omtaler som stormaktstiden (s. 15). Transportmidler spiller en stor rolle i boken. Med rike beskrivelser og stor innlevelse i skrivemåte får Opedal meg til å føle at jeg faktisk er med på å kjøre langs kysten på Island og med på bilverkstedet i Sverige da han trenger nytt bakhjul på scooteren. Å gjøre transporten og transportmidlene til en så stor del av boken virker med andre ord godt og engasjerende på meg som leser!

Opedals skrivemåte er i stor grad preget av «stream of consciousness» på den måten at forfatteren ser noe eller opplever tilsynelatende hverdagslig og ut ifra dette kommer det en større utgregning om en historisk eller samtidig hendelse som forteller noe om landet han befinner seg i. Et eksempel på dette er at han i Helsingør i Danmark blir oppfattet som å være svensk av en dansk person som ikke hører forskjell på norsk og dansk (dette skjer ofte på turen). Opedal er forundret over at de som bor i Helsingør ikke hører forskjell på svensk og norsk, siden fra den kafeen han sitter så kan man se over til Helsingborg (Sverige) og det går ferje dit hvert tjuende minutt. Med denne undringen går han til statuen som er satt opp av Erik av Pommern i byen og videre får leseren historien om Øresundstollen som Erik av Pommern innførte. Øresundstollen ble innført av Erik i 1429, fordi det var dyrt å drifte en union og å forsvare grensene. Tollinnføringen ble forsvar med løfte om å beskytte sjøfarende mot pirater (s. 179). Han var derimot ikke godt likt og ble avsatt «i det ene riket etter det andre». Øresundstollen ble derimot ikke avskaffet og var den viktigste inntektskilden til Danmark i over 450 år i litt ulike former. I begynnelsen ble det betalt toll per skip, deretter per tonn og deretter som egenerklæring (s. 179). Tollpengene gikk til å finansiere kriger, kongehus, statsapparat, kirker og universiteter. Tollen ble avviklet i 1857, men for at Danmark ikke skulle gå konkurs, forteller Opedal at sjøfarende nasjoner betalte en engangssum tilsvarende det de hadde betalt de siste ti åra. Beløpet tilsvarer cirka åtte-ni milliarder kroner i dagens verdi (s. 182), og danskene måtte finne noe nytt å leve av.

Også i kapittelet om Sverige kommer anekdotene på løpende bånd. Leseren er med Opedal på vei til Läckö Slott i Lidköping. Opedal trenger en mobilholder for å ha på styret på scooteren for å kunne lettere navigere seg rundt. Fordi han er i Sverige, må turen selvfølgelig gå til Clas Ohlson. Videre følger et par siden med Clas Ohlsons historie. Clas Ohlson var en svært teknisk anlagt sykkelreparatør som en dag finn en idé om at han kunne selge tekniske bøker på postordre, siden ingen bygder i nærheten solgte dette. Han tok kontakt med forlagene av disse bøkene og satte inn annonse i avisen: «Bestillingene strømmet inn, og snart satt han på en lang adresseliste over teknisk interesserte menn over hele Sverige.» (s. 72) Etter denne historien er vi plutselig tilbake til historien til Läckö Slott. Det er brått, men det funker overraskende godt. Nordens historie består av mange monarker. Navnene er like og det er vanskelig å holde dem fra hverandre. Opedal skriver med rike skildringer og friskt språk, og disse små og morsomme anekdotene virker som friske pust på meg som leser. Etter å ha lest gode og velskrevne historier om Sverige historie og samtidige debatter, er det fint å lese om faren til Opedal som elsker Clas Ohlsons butikk i Torggata, og jeg er igjen klar for å lese om de svenske kongerekkene. Leseren må ofte være konsentrert for å henge med på ruten og avstikkerne som Opedal gjør i boken, men jeg syns ikke dette var særlig vanskelig. Forfatterens språk er levende og muntlig, og nettopp dette skaper de pusterommene som man kan trenge innimellom all kunnskapen. Forfatterens engasjement er stort, og det smitter over på meg som leser.

Med Nabovarsel har Opedal ønsket å fortelle oss noe om våre nordiske naboland. Gjennom lesingen av denne boken sitter jeg igjen med mye kunnskap om våre nordiske naboland før og nå. Som Opedal selv skriver i siste kapittel så har mye endret seg i Norden siden han begynte prosjektet. Sverige og Finland er mitt med i NATO. Dronning Margrethe har abdisert i Danmark. Vulkanaktiviteten på Island er på vei opp. Disse endringene har ikke gjort noe for boken, og lesingen er fremdeles like spennende. Norge og våre nordiske naboland har flere likheter og ulikheter. Lesningen av boken har vært både opplysende og engasjerende. Jeg koser meg aller mest med boken når anekdotene og de løse tankene kommer. Da sitter jeg både igjen med kunnskap og humoristiske leseopplevelser. Et ønske er derimot at kapittelet om Island skulle være noe rikere enn det var, med for eksempel flere fortellinger om de norrøne sagaene. Alt i alt bidrar boken med en minneverdig leseropplevelse som også mine venner og familie har fått glede av: «Visste du at Clas Ohlson egentlig var sykkelreparatør som begynte med å selge bøker om ulike elektroniske produkter?» Jeg anbefaler Nabovarsel, som en underholdende inngang til å forstå Nordens mangfold.