I min ungdom trodde jeg at en professor var en kunnskapsrik person som la vekt på å fremstå med vitenskapelig objektivitet. Men jeg hadde ikke tilbragt lang tid som student på Blindern før jeg forsto at det var forskjell på professorer. Mange var mest opptatt av sine egne kjepphester enten de var innen eller utenfor deres fagfelt. En av Jan-Erik Ebbestad Hansens kjepphester er å avsløre antroposofenes mørke sider. Men i sin inkvisitoriske iver kan han lett begå alvorlige overtramp. Hans omtale av boken Antroposofi for skeptikere (Vidarforlaget) i Arr oktober 2021 anser jeg mer som et personangrep og som et angrep på den antroposofiske kulturimpulsen enn som en presentasjon av min bok. Dessverre så har jeg ikke oppdaget dette angrepet før nå, men jeg vil benytte anledningen til å belyse Ebbestad Hansens teknikk. Men før jeg tar fatt på analysen, vil jeg skrive litt om meg og min intensjon med boken.
Bakgrunn
I mine naturvitenskaplige studier oppsto mange eksistensielle spørsmål. Disse spørsmålene var utgangspunktet for at jeg på slutten av 70-tallet ble interessert i antroposofi. Nesten fra starten ble jeg involvert i avisdebatter med marxist-leninister, teologer fra Meninghetsfakultet, representanter fra Human-Etisk Forbund og enkeltpersoner som Ebbestad Hansen. Fra min side har det stort sett dreid seg om forsøk på å oppklare misforståelser. Det er lett å misforstå antroposofien, spesielt når en i utgangspunktet har bestemt seg for at det er en sak som skal bekjempes
Antroposofi er et komplekst arbeidsområde. Det dreier seg om Rudolf Steiners forsøk på å beskrive den ikke-materielle delen av virkeligheten, det vil si hans forsøk på å beskrive det ubeskrivelige. Det kunne han bare gjøre gjennom å beskrive et fenomen fra mange ulike og til dels motstridende sider. I tillegg gjorde han stadig fremskritt i sin utforsking, slik at det som ble sagt på et tidlig tidspunkt ikke lenger var like aktuelt. Mye av det som finnes av antroposofisk litteratur er foredragsreferater som ikke er gjennomsett og korrigert av Steiner. Med dette utgangspunktet kan man ikke forholde seg til antroposofi som en lekse som skal læres eller et fast teoretisk kunnskapsverk. Det dreier seg mer om levende skildringer hvor en kontinuerlig må bevege egen tenkning og vurdere relevansen av ulike uttalelser, egen logikk, sannhetsfølelse og praktisk erfaring. I en slik situasjon påpekte Rudolf Steiner at det vil og skal være ulike oppfatninger også blant dem som regner seg som antroposofer. Å holde tenkningen og forestillingene i bevegelse er det som er vesentlig.
For en nybegynner kan dette selvsagt bli overveldende. I 2008 skrev jeg derfor en liten reisefører i dette komplekse landskapet, Mennesket er usynlig, mitt møte med antroposofien, en innføring (StillSpace forlag). Det viste seg at mange satte pris på denne hjelpen, og da opplaget på 1000 eksemplarer var utsolgt, bestemte jeg meg for å skrive en ny bok. Ut fra teksten over gir det seg at det man skriver en dag, må skrives annerledes den neste. Det måtte derfor bli en helt ny bok som jeg kalte Antroposofi for skeptikere. Jeg valgte tittelen fordi man må ha en sunn skepsis når en begynner å studere antroposofi. Foreløpig har jeg bare fått positive tilbakemeldinger på boken, og den eneste seriøse omtale sto i avisen Dagen med overskriften «Ærlig, men farlig». Det farlige lå i at jeg skrev om betydning av å forholde seg aktivt til de døde. Men så tilbake til Ebbestad Hansens teknikk.
1. Å gi et skjevt bilde av forfatteren
Ebbestad Hansen nevner ikke noen av bøkene jeg har skrevet om ernærings- eller samfunnsspørsmål, men kun Hvor er min far den gamle hippien? Her skriver jeg ifølge Ebbestad Hansen om mine flower-power-drømmer. En drømmende hippie vekker neppe respekt i akademiske kretser. Men bokens mål er å beskrive noe av det glade og tragiske som skjedde i hippietiden. Hippienes drøm om å bidra til fred og kjærlighet gikk som kjent opp i søtlig røyk. Boken drøfter hvorfor det gikk slik, og i en skjønnlitterær del undersøker jeg spørsmålet om hva kjærlighet egentlig er og hva som i dag skal til for at den i større grad kan realiseres i verden. I Antroposofi for skeptikere henviser jeg til hippiebokens drøfting av spørsmålet om den oppstandne Kristus som en kilde til nestekjærlighetskraft. Dette kunne Ebbestad Hansen nevnt i stedet for å fremstille meg som en drømmer.
Verre er Ebbestad Hansens beskyldning om at jeg hyller Marta Steinsvik, som han kaller en antisemitt og ekstrem høyrenasjonalist. Selv om hun i en periode var aktiv i det antroposofiske miljøet, er hun ikke omtalt i min bok. Hun er en såpass kompleks person at hun er vanskelig å hylle, men gjennom Ingeborg Solbrekkens veldokumenterte biografi Kors og kårde, kan man bli kjent med hennes mangfoldige virke. Etter sin periode som antroposof ble et av hennes hovedmål å bli prest i den norske statskirken. Studiet på meningsfakultet var åpent, men noe håp om å kunne bli prest kunne hun ikke ha på dette tidspunkt. Hun kjempet likevel hardt for dette og et av hennes argumenter var at Paulus ord om at kvinner ikke skal tale i forsamlinger var en feiloversettelse. Det greske ordet lalein betyr egentlig «prate, hviske, tiske». Marta Steinsvik var en språkbegavelse som behersket en rekke språk og også de bibelske. Det er fortsatt en viss motstand mot kvinnelige prester i Norge, og i forbindelse med at det pågikk en slik debatt i Vårt Land, skrev jeg et innlegg om Marta Steinsvik og hennes synspunkter.
På slutten av sitt liv bodde Marta Steinsvik på Holmlia syd for Oslo, og her ble en vei oppkalt etter henne. Men så oppdaget noen at hun var antisemitt og ville skifte navn på veien. Jeg gjorde da oppmerksom på at hun selv tok avstand fra å bli kalt antisemitt og refererte en del av hennes egne argumenter og Ingeborg Solbrekkens dokumentasjon. Hun var en sterk kritiker av det jødiske finansselskapet Rothschild. Men jeg vet også at hun i enkelte situasjoner har kommet med krasse uttalelser som blir oppfattet som antisemittiske. Det er ikke lett å få et klart og egentlig bilde av hva hun til enhver tid egentlig mente.
Ebbestad Hansen skriver at hun identifiserte seg med programmet til Quisling. Det er riktig at hun gikk på et møte med Quisling, men hun tok sterk avstand fra hans linje. Hun og hennes mann bodde lenge i Asker sammen med blant annet Arne og Hulda Garborg, og mitt inntrykk er at Marta Steinsvik var mer en nasjonalromantiker enn en NS-nasjonalist. Når en ser på Marta Steinsviks mange kamper mot urettferdighet og kvinneundertrykking, er det lett å tenke at hun i dag ville passet bedre inn i partiet Rødt enn i det ekstreme høyre. Mitt mål var aldri å hylle denne kvinnen, men å prøve å få fram noe av mangfoldet i denne interessante skikkelsen. Jeg er sterk motstander av å påklistre folk enkle merkelapper for så å dømme dem etter disse.
2. Å fremstille det uvesentlige som viktigst
Det å fremstille innledende betraktninger som helheten gjennomsyrer hele Ebbestad Hansens tekst. Her vil jeg kun omtale to eksempler.
Skal man forske i det ikke-fysiske kreves det at man har utviklet evner til dette. Hvis vi møter folk med et åpent sinn og tillit, er det i dag mange mennesker som kan fortelle om ulike erfaringer fra det ikke-fysiske feltet. Innledningsvis i kapittelet nevner jeg noen av de menneskene jeg har møtt. Ebbestad Hansen refererer kort til to slik møter som om det skulle det være det vesentlige. Han nevner ikke at hovedtema er Marcello Haugen, hans forhold til Rudolf Steiner og forskjellen mellom disse to. Min tekst inneholder også en drøftelse av hvordan vi som ikke har slike evner, skal forholde oss på en sunn måte til det vi får høre om åndelige erfaringer og opplevelser.
Reinkarnasjon er et sentralt tema i antroposofien og her referer jeg til en opplevelse jeg hadde som ganske ung. Ebbestad Hansen fortsetter sin teknikk ved å avfeie denne opplevelsen som et bevis. Fra min side var det selvsagt ikke ment som noe bevis, men for meg ble det et utgangspunkt for videre arbeid med spørsmålet. Det Ebbestad Hansen derimot ikke nevner er min omtale av de kontrollerte enkelttilfellene og omfattende undersøkelsene som bekrefter at reinkarnasjon er en realitet. Det er få fenomener som er like godt dokumentert.
3. Å etterlyse noe som faktisk er omtalt
Ebbestad Hansen spør om hvorfor ikke flere antroposofer har klart å utvikle lignende evner som Steiners. Jeg har beskrevet Iris Paxino som ved hjelp av Steiners øvelser har utviklet evne til å følge de døde på den videre ferden. Hun er psykolog med doktorgrad og har skrevet om dette i boken Broer mellom liv og død. Hun har også senere utviklet andre evner. Hennes innsikt er ikke like omfattende som Steiners, men hun har gitt viktige bidrag til å forstå dagens situasjon ut fra et antroposofisk perspektiv.
Ebbestad Hansen bruker også mye plass på å skrive om en lege som utfører et tilfelle av aktiv dødshjelp og som ved hjelp av sitt klarsyn observerer svært uheldige virkninger av den teknikken som brukes i hans land. En alvorlig engel viser seg i rommet og Ebbestad Hansen spør hva engelen sier. Med sin holdning uttrykker engelen klart at det å avslutte liv ikke er en oppgave for oss mennesker.
Innen det antroposofiske miljøet er det i dag en rekke mennesker med ulike evner til å sanse i det oversanselige. For noen er det medfødt, mens andre har utviklet seg gjennom øvelser. Men dette er et felt hvor man lett kan forvirres av illusjoner og det er all grunn til å være skeptisk. Rudolf Steiner forlanger at vi også skal være skeptiske i forhold til hans beskrivelser. Men det er en grunnøvelse i antroposofien at du alltid skal holde noe for en mulighet, helt til du får undersøkt det grundigere. Det å kunne holde flere ulike tanker i hodet på en gang, er en forutsetning for å arbeide med antroposofi.
4. Å fremstille det mest fremmede i antroposofien
For å latterliggjøre antroposofer er det en vanlig teknikk å nevne noe av det underligste Rudolf Steiner har sagt og å løsrive dette helt fra sin sammenheng. Det at Steiner beskriver ulike naturvesener som alver, gnomer og andre vi kjenner fra folkeeventyrene som realiteter, kan jo virke underlig for moderne materialister. I en bokomtale burde man vektlegge om jeg har fremstilt disse beskrivelsene klart og korrekt. Men Ebbestad Hansen er mest opptatt av at jeg skriver at vi må få en ny forståelse av de skjulte vesenene som lever i naturen for å forstå hvordan vi best skal kunne behandle naturen og jordbruket. Dette kan selvsagt virke fjernt for mange, men jeg har merket meg at flere norske filosofer som blant annet Arne Johan Vetlesen har begynt å snakke om at vi må lære mer av urfolkenes forhold til naturen. Hos flere urfolk bygger naturkunnskapen nettopp på kunnskap om og kontakt med slike vesener. De norske filosofene er foreløpig forsiktige med å omtale dette, men fra Island kom det for noen år siden en «statsvolve» (jeg kjenner ikke den korrekte tittelen) til det som fortsatt var Landbrukshøyskolen. Hennes jobb var nettopp å spørre slike vesener før det skulle gjøres større naturinngrep. Hvis man synes dette virker underlig, kan man selvsagt gjøre det, men å undre seg kan åpne for ny innsikt.
Et annet av Steiners utsagn som har rystet mange, er at det ble født to Jesusbarn. Dette understøttes av de to ulike tekstene i Lukas- og Matteusevangeliet. Men at det ene skulle være en reinkarnasjon av Zarathustra blir for mye for Ebbestad Hansen. Ingen trenger å tro på et slikt utsagn og ingen skal heller tro på det, men hvis man undersøker hele Steiners kristologi, kan det fremstå som meningsfullt. Et eller annet sted må Jesus ha fått sin visdom fra når han som tolvåring imponerer de skriftlærde i tempelet
5. Rasismekortet
Ebbestad Hanssen avslutter med sitt velkjente hovedtema om antroposofenes rasisme og antisemittisme, og han spør hvorfor jeg ikke skriver mer om det. Saken er ganske enkel. Jeg har lest antroposofi nesten daglig i 50 år. Jeg har mange hyllemeter med antroposofisk litteratur og mange av bøkene har jeg lest flere ganger, men jeg har aldri lest noe som jeg har oppfattet som rasisme eller antisemittisme. Derimot har jeg svært ofte lest at Rudolf Steiner oppfordrer til det motsatte. Jeg har møtt mange mennesker som arbeider aktivt med antroposofi. Noen av dem kaller seg antroposofer, mens andre helst ungår slike betegnelser. Vi er langt fra enige i alle saker, men i forhold til antisemittisme og rasisme er vi alle enige om at det er forkastelig.
En viktig opplevelse for meg var et verdenslærerstevne i Dornach i Sveits for noen år siden. Der møtte jeg steinerskolelærere fra alle verdens kanter. De kom med ulike hudfarger, språk og etnisitet, og jeg opplevde at vi var en enhet. Et høydepunkt var da elevene fra en israelsk steinerskole oppførte Antigone. Det var en skole med både palestinske og jødiske elever, og den ene regissøren var sønn av en jødisk offiser, mens den andre var sønn av en arabisk sjeik. Det at mennesker med ulik bakgrunn kan utfylle hverandre og skape noe sammen er for meg antroposofi i praksis. Dette var også et av Rudolf Steiners mål. Han var derfor motstander av etnisk rene stater, og dermed også motstander av sin tids sionisme. Når jeg leser Rudolf Steiners selvbiografi Mitt liv slår det meg hvordan Steiner kan rose og fremheve menneskenes positive sider og samtidig kritisere deres negative, men alltid ligger det til grunn en dyp respekt for alle individer. Man kan finne noen sitater hvor Steiner er kritisk til sin samtids jøder i Tyskland, men samtidig går han hardt ut mot alle former for antisemittisme, noe han beskriver som utslag av menneskenes verste og mest primitive sider.
Ebbestad Hansen henviser til en tysk undersøkelse av den såkalte Folkesjelsyklusen, 11 foredrag som ble holdt i Kristiania (Oslo) i 1910. Her skal tyskerne ha funnet en rekke oppfordringer til rasisme. I en studiegruppe i Moss gjorde vi en kritisk gjennomlesning av disse foredragene med håp om å finne ytringer som kunne tolkes som rasisme, men vi fant ingen. Dette er en foredragsrekke som er svært krevende å forstå og lett å misforstå. Det skildres hvordan ulike høyere krefter har grepet inn i menneskehetsutviklingen slik at det har oppstått mennesker med ulike ytre trekk. Teksten inneholder som alltid motsetninger og disse er det ikke alltid like lett å sammenfatte til en helhet. Ifølge Rudolf Steiner har de ulike folkegruppene til en viss grad utviklet ulike egenskaper, men ingen gruppe har større verdi enn andre. Meningen med dette var at menneskene gjennom ulike inkarnasjoner kunne veksle mellom de ulike «rasene» for på den måten å kunne utvikle seg allsidig. Men i og med at de fleste nå har gjennomlevet dette mangfoldet, er «rasenes» tid over. Dette var i ferd med å ta slutt på Steiners tid. I dag hundre år senere opplever vi at det er meningsløst å snakke om at ulike raser har ulike egenskaper. Det er vel også en av grunnene til at vi har avskaffet rasebegrepet. I dag er det menneskets individualitet som teller, og vi kan ikke si noe om denne ut fra et menneskes hudfarge eller andre ytre trekk. Derfor er alle former for rasisme reaksjonært og forkastelig. I dag må vi være interessert i hverandre som individer og være opptatt av hvordan vi best kan samarbeide. Dette er grunnideen i antroposofien og den samstemmer meget godt med den praksis jeg for eksempel møter i Camphill-landsbyene.
Om Alf Larsen har skrevet en antisemittisk tekst og noen mennesker som har kalt seg antroposofer i nåtid eller fortid har uttalt seg rasistisk eller antisemittisk, er dette i motsetning til antroposofien og ikke på grunn av den. Det jeg har undersøkt av påstander om rasistiske påstander i Steiners tekster har oftest vist seg å være misforståelser og ting som er tatt ut av sammenheng. At påstandene blir fremsatt av akademikere er ingen garanti for at de er riktige. Men det er også akademikere som har tatt til motmæle mot rasismeanklagene. I Libra 2 2025 er det referert et brev fra Trond Berg Eriksen hvor han skriver:
Også bestemmelsen om hva som skal regnes som rasisme er historisk relatert. Når det gjelder Steiner, er anklagene så absurde fordi man må lete med lys og lykte etter noe som kan vris til skandaløse ytringer – snart 100 år på etterskudd. Men hans konsekvente antirasisme lett lar seg belegge.
For meg er det viktigste å arbeide praktisk ut fra Rudolf Steiners ord om at kjønn og etnisk bakgrunn ikke er vesentlig i dag. Vi må lære oss å se de særegne kvalitetene i hvert enkelt menneske og prøve å finne fram til hvordan vi kan bygge et mer menneskevennlig samfunn.
6. Å utelate vesentlige punkter
Mye av det vesentlige jeg har beskrevet i Antroposofi for skeptikere er ikke omtalt av Ebbestad Hansen. Et av mine viktigste virkeområder i tillegg til steinerpedagogikken, har vært Rudolf Steiners impulser til fornyelse av samfunnet. Jeg var blant annet med på å starte Cultura Sparebank og har i over 25 år vært redaktør i bankens tidsskrift Pengevirke. I tillegg til å delta i andre praktiske initiativ har jeg også skrevet bøkene En tredje vei - ikke til høyre, ikke til venstre, men frem mot en mer rettferdig og bærekraftig fremtid og Ny økonomi for en truet verden.
I dag er jeg også styreleder i Dialogos, en organisasjon som arbeider for økt kontakt og gjensidig forståelse mellom den antroposofiske bevegelsen og det øvrige norske samfunnet. Dette arbeidet er ikke enkelt, og spesielt vanskelig er det i møte med mennesker som har en så steil holdning som Ebbestad Hansen. I ulike avisdebatter har han vist at han i liten grad har tatt til seg det blant annet jeg, Kaj Skagen og Cato Schiøtz har gjort for å opplyse ham om konkrete misforståelser.