[1] Jeg er fortsatt ung og uerfaren i juridiske saker, og så står jeg helt rådvill,^[1] mine herrer, om jeg enten ikke reiser sak mot min fars mordere, selv om han har oppfordret meg til å reise sak mot dem, eller om jeg, ved å gjøre det, blir nødt til å føre en strid mot dem som jeg minst av alle bør være i strid med, nemlig mine halvbrødre på fars side og deres mor. [2] For skjebnen og de selv har framtvunget at denne prosessen finner sted mellom meg og dem – mens det hadde vært rimelig om de selv hadde søkt hevn for den avdøde og støttet meg som anklager. Men nå har det motsatte av dette skjedd: For de selv er de tiltalte og morderne, slik både jeg og anklageskriften hevder. [3] Mine herrer! Dersom jeg beviser at deres mor drepte faren vår med forsett og overlegg, og at hun ikke bare én gang, men faktisk ofte ble tatt på fersk gjerning i å planlegge hans død,^[2] så ber jeg dere om å ta hevn først for deres lovers skyld, som dere har mottatt fra gudene og fra deres forfedre og i tråd med hvilke dere feller dom, slik de også gjorde^[3] – og for det andre for avdødes skyld. Og samtidig ber jeg dere om å hjelpe meg, den eneste som er igjen, for dere er nå mine slektninger. [4] For de som burde ha søkt hevn for den avdøde og støttet meg, de har blitt avdødes mordere og står mot meg som de tiltalte. Hvilke hjelpere skal man da henvende seg til, og hvor skal man da søke tilflukt annet enn hos dere og hos rettferdigheten?

[5] Jeg er også forundret over min bror, om hva han hadde i tankene da han stilte seg som motstander mot meg,^[4] og om han mener at det å ikke forråde moren sin er lojalitet.^[5] Jeg, derimot, mener at det er langt mer gudløst å forsømme hevnen for den avdøde, særlig siden han døde ufrivillig som følge av overlegg, mens hun drepte ham med vitende og vilje. [6] Og hvordan kan han altså påstå at han «vet godt»^[6] at hans mor ikke har drept vår far? For med hensyn til det han hadde mulighet til å få sikker kunnskap om, nemlig gjennom forhør [av slavene],^[7] ville han ikke benytte seg av det – men med hensyn til det han ikke kunne finne ut av, var han ivrig. Og likevel burde han ha vært ivrig etter akkurat det som også jeg hadde foreslått, slik at det som hadde skjedd, kunne vise seg å være sant ved fullstendig undersøkelse. [7] For dersom slavene ikke hadde støttet meg, så kunne han «vitende» ha forsvart seg og motsatt seg meg, og hans mor ville vært fri for denne anklagen. Men siden han ikke ville sette fakta på prøve, hvordan er det da mulig for ham å vite om disse tingene han ikke ville finne ut av? Hvordan, mine herrer dommere, er det sannsynlig at han vet om det han ikke omfavnet sannheten om? [8] Hvordan kommer han til å forsvare seg overfor meg? For han «visste godt» at det gjennom slavenes forhør ikke var mulig for henne å bli reddet, og så håpet han at redningen skulle ligge i det at de ikke ble forhørt – for de trodde at fakta gjennom dette skulle forsvinne. Hvordan kan han da sannferdig si og sverge på at han «visste det godt», han som ikke ville skaffe seg sikker kunnskap om denne saken, mens jeg ønsket det ved hjelp av det mest mulig rettferdige forhøret? [9] For jeg ville forhøre deres slaver, som visste at denne kvinnen – deres mor! – allerede tidligere hadde planlagt å drepe vår far med gift, og at faren hadde tatt henne på fersk gjerning, og at hun ikke en gang hadde nektet for det, bortsett fra at hun hevdet at hun gav ham middelet som kjærlighetsdrikk og ikke for døden.^[8] [10] På grunn av dette ville jeg altså gjennomføre et slikt forhør om det: Jeg skrev ned på en tavle det jeg anklaget denne kvinnen for, og jeg anmodet dem^[9] om selv å fungere som forhørsledere i min tilstedeværelse, slik at de^[10] ikke skulle si det jeg spurte dem om under tvang, men det var tilstrekkelig for meg med bruk av det som stod på tavlen. Og dette er et rettmessig bevis til min fordel for at jeg gikk til verks mot farens morder på riktig og rettferdig vis. Hvis de da skulle benekte eller motsi mine påstander, ville forhøret ha tvunget dem til å avsløre det som hadde skjedd: For det gjør at også de som er rede til å fare med løgn, avslører sannheten. [11] Likevel «vet jeg»^[11] altså godt at hvis de hadde kommet til meg, i det øyeblikket det ble rapportert til dem at jeg skulle reise sak mot min fars morder, og ville stille sine slaver til rådighet [for forhør], men hvis jeg da ikke ville ta dem imot, så ville de ha brukt akkurat dette som det sterkeste beviset for at de ikke var skyldige i drapet.^[12] Men nå – for det var jeg som først ville være forhørsleder, og så anmodet jeg dem om selv å avholde forhør i stedet for meg – er det altså rimelig at disse samme saksforholdene kan tjene som bevis til min fordel om at de er skyldige i drapet. [12] Hvis de hadde vært villige til å overgi [sine slaver] til forhør og jeg ikke hadde tatt dem imot, ville dette ha vært et bevis til deres fordel. Akkurat det samme bør nå også gjelde for meg, siden jeg ville sette saken på prøve og de ikke ville overgi dem. Jeg synes det er ille om de nå forsøker å overbevise dere om at dere ikke skal dømme dem – men så mente de at det ikke sømmet seg å bli dommere i sin egen sak ved å overgi sine egne slaver til forhør. [13] I denne saken er det derfor fullt åpenbart at de forsøkte å unngå å få klarhet om fakta: De visste at deres egen ondskap ville komme for en dag, slik at de ønsket å la saken forbli fortiet og uten forhør. Men ikke dere, mine herrer – jeg «vet det godt» – men dere skal få saken frem i klarhet. Men nok av det! Nå vil jeg forsøke å fortelle dere sannheten om det som har skjedd – måtte rettferdigheten være styrmann!

[14] Vårt hus hadde et rom i annen etasje der Philoneos, en god og hederlig mann og venn av vår far, pleide å bo når han oppholdt seg i byen. Og han hadde en elskerinne, som han hadde tenkt å bringe til en bordell.^[13] Da min brors mor fikk vite dette, knyttet hun vennskap med henne. [15] Da hun skjønte at hun var i ferd med å bli dårlig behandlet av Philoneos,^[14] sendte hun bud på henne, og da hun kom, sa hun til henne at hun også ble dårlig behandlet – av vår far. Om hun ville være villig til å adlyde henne, sa hun, kunne hun få Philoneos til å elske henne igjen – og faren min [til å elske] henne selv igjen. Hun sa at hun selv^[15] skulle planlegge, men at hun^[16] skulle utføre det. [16] Hun spurte henne altså om hun ville hjelpe henne, og hun lovet det – omgående, tror jeg. Noe senere falt det på Philoneos å gjennomføre et offer til Zevs Ktesios, som fant sted i Pireus;^[17] og min far skulle seile til Naxos. Derfor syntes Philoneos at det var det beste å ledsage faren min, som jo var hans venn, på den samme reisen til Pireus og samtidig å beverte ham i anledning av offerhandlingene. [17] Philoneos’ elskerinne ble med dem på grunn av offeret, og etter at de var ankommet i Pireus, gjennomførte han offeret som seg hør og bør. Og etter at offerhandlingen var ferdig utført av ham, begynte denne kvinnen å overlegge hvordan hun skulle gi dem giften – enten før eller etter middagen. Ved nærmere ettertanke bestemte hun seg til slutt for at det ville være best å gi den etter middagen, og etterkom dermed Klytaimnestras^[18] – denne mannens mor! – anbefaling. [18] Det hadde blitt en altfor lang tale, både for meg å fortelle og for dere å lytte til, om hele resten av middagen; men jeg skal forsøke å fortelle dere resten av hvordan tilførselen av giften fant sted, med så få ord som mulig. For etter at de hadde spist ferdig – den ene som ofret til Zevs Ktesios og sørget for den andre; den andre som var i ferd med å seile bort og spiste hos sin kamerat – begynte de, som man vanligvis gjør, å helle ut libasjoner og tilsette røkelse til dem. [19] Og Philoneos’ elskerinne helte ut libasjonen for dem som ba om noe som aldri skulle bli oppfylt^[19] – og samtidig, mine herrer, helte hun giften oppi. Og i den tro at hun gjorde det riktige, gav hun Philoneos mer av den, slik at hun – dersom hun gav ham mer – skulle bli elsket enda mer av Philoneos. For hun visste ennå ikke at hun hadde blitt lurt av stemoren min før hun allerede satt i en vond knipe. Men til faren vår helte hun mindre oppi. [20] Og etter at de hadde helt ut sine libasjoner, tok de sin egen morder^[20] i hendene og drakk sin siste drikk. Philoneos døde da altså straks og med en gang, men faren vår ble syk, og så døde han tyve dager senere.^[21] For dette fikk den medvirkende belønningen hun fortjente, selv om hun ikke var skyldig i noe – satt på pinehjulet, ble hun overlevert til bøddelen.^[22] Men hun som virkelig var ansvarlig, som hadde tenkt ut planen og iverksatte den, skal få [belønningen sin også], dersom dere og gudene vil.

[21] Vurder altså nå hvor mye mer rettferdig det jeg ber dere om er enn det broren min gjør. Jeg anmoder dere om å søke hevn for den avdøde, han som har blitt offer for urett til evig tid. Han, derimot, kommer ikke til å be dere om noe på vegne av den avdøde^[23] – han som er verdig å motta medfølelse og hjelp og hevn fra deres side; han som gudløst og æreløst mistet livet sitt før sin tilmålte tid, på grunn av dem som minst av alle burde ha gjort det! [22] I stedet kommer han, på vegne av drapskvinnen, til å be om saker som er lovløse og uhellige og uverdige og ikke noe som bør ytes, verken av gudene eller av dere, ved å be dere om ikke å søke hevn for det hun ikke overbeviste seg selv om å ikke utføre. Men dere støtter ikke morderne, men dem som ble drept som følge av forsett – og attpåtil av dem de minst av alle burde bli drept av. Derfor er det nå opp til dere å avgjøre dette riktig – så måtte dere gjøre det! [23] Denne mannen kommer til å be dere på vegne av sin mor, som fortsatt er i live til tross for at hun drepte mannen sin på hensynsløst og gudløst vis, om at hun ikke bør få straff for forbrytelsen hun har begått – dersom han klarer å overbevise dere. Men jeg ber dere på vegne av min avdøde far om at hun får full straff. Akkurat på grunn av dette er dere nemlig dommere og har blitt innkalt: for at de som begår forbrytelser skal få straff. [24] Jeg for min del fører prosess ved denne talen slik at hun skal få straff for forbrytelsen hun har begått og at jeg hevner vår far og deres lover^[24] – og dermed er det rimelig at dere støtter meg, dersom jeg sier sannheten.^[25] Han, derimot, gjør det stikk motsatte: Han opptrer som hennes hjelper slik at hun, som har brutt lovene, ikke skal få straff for forbrytelsen hun har begått. [25] Likevel, er det mer rettferdig om den som med forsett har begått et drap får straff – eller om ikke? Og hvem skal man ha mer medfølelse for, den avdøde eller hun som har drept? Jeg for min del tenker, for den avdøde – for dette skulle da nok bli rettferdigst og helligst for oss både overfor gudene og overfor menneskene. Jeg oppfordrer dere nå altså til å sørge for at denne kvinnen, akkurat som hun på ubarmhjertig og nådeløst vis drepte den mannen, likeså blir drept av dere og av retten. [26] Hun påførte ham døden med vilje og overlegg; han døde ufrivillig og voldelig. For hvordan, mine herrer, kunne han ikke ha dødd voldelig, han som var i ferd med å seile bort fra dette landet og som ble bevertet hos sin kamerat? Ved å sende giften og ved å sørge for at man gav den til ham å drikke, drepte hun faren vår.^[26] Hvordan kan det da være rimelig å vise medfølelse for denne kvinnen eller at hun skulle motta respekt fra dere eller hvem som helst – hun som selv ikke tenkte på å vise medfølelse for sin egen mann, men drepte ham på gudløst og skammelig vis? [27] Ja sannelig, det er mye mer passende å vise medlidenhet for ufrivillige lidelser enn for forsettlige urettferdigheter og forbrytelser begått med overlegg. Og akkurat som hun drepte ham uten å vise skam eller frykt overfor guder eller helter^[27] eller mennesker, slik skulle nok også hun motta den mest rettferdige straffen gjennom at hun ble drept av dere og av retten, uten å bli møtt med respekt eller medlidenhet eller noen form for skam fra deres side. [28] Jeg er forundret over min brors freidighet og dristighet, over det at han sverger på vegne av sin mor at han «vet det godt» at hun ikke gjorde det. For hvordan skulle man «vite godt» om noe der man selv ikke var til stede? For de som planlegger døden for sine nærmeste forbereder og iscenesetter dette jo helt sikkert ikke foran vitner, men så hemmelig som de bare kan og slik at intet menneske får vite om det.^[28] [29] De som er mål for en slik plan vet ingenting før de allerede sitter i en vond knipe og forstår ondskapen de befinner seg i. Men deretter – dersom de kan og har tid til det før de dør – tilkaller de sine venner og slektninger; de bevitner og forteller dem av hvem de blir drept, og oppfordrer dem til å ta hevn for dem som har lidt urett. [30] Nettopp slik gav min far meg instruksjoner da jeg fortsatt var barn, mens han led av sin grusomme siste sykdom. Men om noen mangler dette, skriver de det ned, og de tilkaller sine slaver som vitner og opplyser dem om hvem de blir drept av.^[29] Og han opplyste meg om det selv om jeg fremdeles var ung og instruerte meg, mine herrer, og ikke sine slaver. [31] Nå er jeg ferdig med fortellingen min og har bistått den avdøde og loven. Det er nå opp til dere alene å vurdere resten og å avsi en rettferdig dom. Jeg tror at også gudene der nede bryr seg om dem som har blitt offer for urett.^[30]

OVERSATT FRA GRESK AV SILVIO BÄR