Våren 1989 hengte jeg opp et oppslag på veggen i Brakke L på nedre Blindern, der institutt for idéhistorie holdt til. Ordlyden husker jeg ikke, men det inneholdt i alle fall en oppfordring til studenter om å møte opp på seminarrommet på brakka på et angitt tidspunkt, hvis de hadde lyst til å være med på å starte et idéhistorisk tidsskrift. Det var den konkrete begynnelsen. Men jeg tror ikke det var min idé. Tanken hadde svirret i miljøet en stund, jeg var derfor kanskje like mye en budbringer som en gründer. Uansett: Oppslaget førte til at en gruppe studenter og to stipendiater (Eva Liestøl og meg selv) med jevne mellomrom samlet seg for å lage et flunkende nytt tidsskrift.

Vi var lenge i tvil om hva tidsskriftet skulle hete. Til å begynne med kalte vi oss Clio, etter historieskrivningens skytsgudinne. Men vi oppdaget etter hvert at historiestudentene allerede hadde kapret dette navnet, så det måtte vi oppgi. I et møtereferat fra 16. mai 1989 jeg har liggende, går det fram at vi hadde bestemt et nytt navn, nemlig Over Ævne, etter Bjørnsons skuespill. Det var vel et forsøk på å være selvironisk, vil jeg tro. Men av grunner jeg ikke kan huske, ble dette også forlatt. På denne tiden var poststrukturalistismen i vinden, med semiotikken som viktig ingrediens, så det var vel ikke så merkelig at vi diskuterte navn som Tidens tegn og Spor. Men det første var allerede oppbrukt, og det siste ble ansett for å være for slapt og tamt. Hvem som foreslo Arr, husker jeg ikke, men jeg tror det navnet vakte allmenn tilslutning nettopp fordi det hadde så sterk brodd. Ja, det var kort og nærmest aggressivt. Det passet oss tydeligvis. Her er i sin helhet mitt forslag til redaksjonell linje, som jeg forela redaksjonen, trolig i begynnelsen av mai 1989 (før navnebyttet):

CLIO er et tidsskrift som forsøker å problematisere vårt forhold til fortida. Det søker derfor å skape debatt omkring alt som i en eller annen forstand har med «historie» å gjøre. Men en slik debatt har ingen mening med mindre den forankres i aktuelle problemstillinger i vår egen tid. Derfor vil CLIO framfor alt sette søkelyset på hvordan nåtidige fenomener kan behandles i et historisk perspektiv. Redaksjonen er derfor spesielt interessert i kortere eller lengre innlegg som gir historisk bakgrunnsmateriale for dagsaktuelle spørsmål, innblikk i historiske perspektivers fruktbarhet eller på annen måte berører nevnte problemkompleks.

CLIO har ingen «vitenskapelige» pretensjoner i vanlig forstand. Det stiller seg åpent for «annerledes» forskning og meningsutveksling både m.h.t. form og innhold. Ingen trenger å være etablert forsker eller vitenskapsmann for her å bli tatt alvorlig. CLIO betviler derfor oppfatningen av at «den som Gud gir et embede vil han også gi forstand». Fornuften ligger ikke nødvendigvis hos dem som på forhånd har et «navn» eller institusjonell makt, og som dermed kan definere sine innlegg som «vitenskapelige». CLIO er derfor særlig åpen for synspunkter og historiske «undersøkelser» som er forsøksvise, foreløpige, skissemessige, metaforiske, dikteriske, fortellende eller som på annet vis ikke «passer inn» i den vitenskapelige sfære. Men CLIO er selvsagt også åpen for innlegg av mer tradisjonell vitenskapelig karakter. Et hovedanliggende for CLIO er således å skape en «motkultur» mot tradisjonelle historieforståelser samtidig som det skal åpnes for dialog og debatt.

CLIO kommer ut med seks nummer i året. Med en slik utgivelsesfrekvens skulle det være mulig å holde en debatt gående, hvor innlegg og meningsytringer kan ha mulighet til å møte relativt raske svar og motinnlegg. Således unngås kanskje også at tidsskriftet blir et organ hvor man «imponerer» sine lesere med egen lærdom.

Jeg er usikker på hvor mye av dette som bare var min greie. Men det er åpenbart at jeg her presenterte tanker som sirkulerte og ble diskutert av oss som var unge. Om dette forslaget ble vedtatt, er jeg ikke sikker på. Men jeg tror det uttrykte en allmenn stemning i redaksjonen. Deler av forslaget ble dessuten brukt i min leder til tidsskriftets første nummer. La meg trekke fram tre trekk ved dette prosjektet.

For det første nåtidsforankringen. Vi ville at Arr – og idéhistoriefaget – skulle være aktuelt, at det skulle ha en (politisk?) slagkraft. Idéhistorie skulle «forankres i aktuelle problemstillinger i vår egen tid» og være opptatt av «dagsaktuelle spørsmål». Henvisningen til at vi ville ha «en debatt gående» går i samme retning. Høsten 1989 arrangerte Arr debattmøter om ulike temaer, annonsert bakerst i første nummer (fra det nevnte møtereferatet går det fram at jeg foreslo «Menneskerettigheter» som tema for debattrekken, med det ble det ikke noe av). Slike debattmøter sluttet vi raskt med, men vi var uansett en gjeng som ville noe med idéhistorie. Vi ville bruke faget til å intervenere i offentlige diskurser (alle gikk rundt og snakket om «diskurser» den gangen). Ikke minst skyldtes dette perspektivet at idéhistorie på 1980-tallet hadde et aktivt fagutvalg og andre ildsjeler på faget, så som Elisabeth Guldbrandsen, Anne Haugestad, Gro Hanne Aas, Yngvil Grøvdal, Benedicte Strand, Anne-Britt Rage, Olav Ødegaarden, for å nevne noen. Det sydet og kokte på idéhistorie den gangen. Vi ville bruke idéhistorie til å forandre verden. Dermed er det kanskje ikke så rart at vi en stund tenkte å kalle oss Over Ævne...

Etter at vi hadde bestemt oss for navnet Arr, forsøkte jeg i lederen av første nummer å legitimere navnet gjennom en slik nåtidskobling: «Hovedsaken er at fortiden etterlater seg Arr. Arr som gror til. Men som likefullt er der. Det gjelder å bli kvitt dem: Fortida hører fortida til. Vi studerer fortida for å kvitte oss med den» (uten å tenke over det benyttet jeg i lederen ordene «fortiden» og «fortida» om hverandre, det virker som om «fortida» særlig ble brukt der jeg skulle være ekstra kritisk). Det lå åpenbart en freudiansk modell til grunn for disse litt bråkjekke formuleringene: Slik Freud tenke seg at pasienten kunne bli kvitt sin traumer ved å gå tilbake i fortiden og belyse hva som var deres opphav (erkjennelse er terapi), slik skulle idéhistorie avsløre og problematisere samtidens undertrykkende maktforhold ved å påvise deres historiske opphav. Derfor snakket jeg også om «hemmende Arr fra fortiden» og «idémessige Arr vi er påført fra fortida». Alt problematisk skulle opp og fram i lyset. Jeg beklaget meg over at «vi slikker heller våre sår og skjuler Arrene så godt vi kan». Avsløringen av arrene skulle føre til at undertrykkende maktforhold forsvant. «Arr er sitt navn verdig hvis det kan bidra til å understøtte denne paradoksale strategien: studere fortiden for å bli kvitt den». Nå var dette naturligvis et nokså snevert program for idéhistoriefaget (måtte virkelig all idéhistorie oppfylle slike dogmatisk krav?), men det var også klart at Arr-metaforen haltet alvorlig: «God (idé-) historie skjærer hensynsløst Arrene opp igjen», kunne jeg skrive – uten å tenke over at oppskjærte arr trolig ville gjøre dem enda større, dypere, varigere og mer smertefulle (fjerning av Arr krevde vel snarere kosmetiske inngrep, og det var definitivt ikke hva vi var ute etter). Det var tydeligvis ikke så lett å rettferdiggjøre navnet Arr med et slik idéhistorisk program.

For det andre var tidsskriftet tenkt å være et alternativ til og kanskje sågar et opprør med the establishment. Man ser det tydelig i at jeg markerte en klar avstand til de fast vitenskapelig ansatte på idéhistorie og i humaniora for øvrig (de som var ansatt på idéhistorie på denne tiden var blant annet Guttorm Fløistad, Grete Børsand Heyerdahl, Trond Berg Eriksen, Per Strømholm og Thomas Krogh). Det ble nærmest utvist forakt for dem som hadde et «navn», skrev «vitenskapelig», utøvde «institusjonell makt», eller besatt mye «lærdom». Riktignok skulle disse ikke utestenges fra spaltene, tvert om ble det nettopp ansett som «selvsagt» at Arr skulle trykke artikler av «mer tradisjonell vitenskapelig karakter». Men vi ville første og fremst være et alternativ til det som var. Vi skulle være åpne for «’annerledes’ forskning» (hva nå det måtte være) og det som «ikke passer inn». I første nummer av Arr trykket vi blant annet et utdrag fra Batailles pornografiske Øyets historie, og i lederen kommenterte jeg dette utdraget med: «Her i gamlelandet er vi livredde for alt som overskrider skikkeligheten». Det lå åpenbart en slags opprørsvilje her, et slags agg mot det tradisjonelle. Ambisjonen var å skape «en ‘motkultur’ mot tradisjonelle historieforståelser». Vi var misfornøyd med idéhistorie slik det ble drevet og ville skape noe annerledes og nytt. Denne brodden mot the establishment ble satt på spissen to år etter. Høsten 1991 fikk jeg nemlig tilbud om å bli ansatt som førsteamanuensis på institutt for idéhistorie fra 1. januar 1992. Da jeg meldte fra om dette i redaksjonen, ble det oppstyr og heftige diskusjoner. Jeg var på vei over «på den andre siden»! Kunne man virkelig ha en representant fra the establishment i redaksjonen? Etter en avstemning i redaksjonen fikk jeg lov til å bli.

I forlengelsen av dette kan jeg nevne et tredje punkt: Det skulle ikke være noen forskjell på leg og lærd. Det fikk utslag på flere måter. Ikke bare skulle Arr primært være studentdrevet – stipendiat Eva Liestøl forlot tidsskriftet allerede første året, og dermed var jeg den eneste i redaksjonen som ikke var student – men vi hadde også ambisjoner om at det primært skulle være studenter som skrev artiklene. Når det i forslaget til programerklæring stod: «Ingen trenger å være etablert forsker eller vitenskapsmann for her å bli tatt alvorlig», så var det åpenbart et forsøk på å hevde at også det studenter skriver, kan være viktig og vektig. Vi hadde helt fra starten av en regel om at vi aldri oppga bidragsyternes stilling eller institusjonelle tilhørighet. Det var tekstenes innhold som skulle bety noe, ikke hvem bidragsyteren var: Ble det oppgitt at forfatteren var grunnfagsstudent, antok vi at de færreste ville gidde å lese artikkelen. Derfor ble forfatternes titler og posisjoner aldri oppgitt. Forslaget om å være særlig åpen for bidrag som var «forsøksvise, foreløpige, skissemessige, metaforiske, dikteriske, fortellende eller som på annet vis ikke «passer inn» i den vitenskapelige sfære», kan også leses i et utjevningsperspektiv: Når vi ville ha en slik genrespredning, så var det blant annet fordi det skulle bli lettere for studenter å bidra. Terskelen ville ikke være så høy, hvis vi ikke krevde at alle artikler måtte være «vitenskapelige». Det var også fra første stund enighet om å ha en flat struktur. Jeg var riktignok redaktør i første nummer, men det var bare for dette første nummeret. I de påfølgende nummerne opererte vi med miniredaksjoner. Arr hadde ingen sjef, ingen overordnet ansvarlig redaktør. Vervene innad i redaksjonen (ansvar for økonomi, utsendelse av nummer, levering av nummer, pressekontakt, abonnement, foto, layout osv.) gikk på rundgang. Alle bidro med korrekturlesing, og pakking av nummer i konvolutter ble gjort på dugnad. Ingen mottok honorar for noe. Arr skulle være fri for akademias hierarkiske strukturer der den enkelte ble vurdert ut fra stilling og posisjon.

Arr endret seg med tiden. Det mest spektakulære, ytre tegnet på dette var da Arr i 2003 gikk bort fra A4-formatet og ble «tabloid». Nå lignet det ytre sett mer på andre og tradisjonelle tidsskrifter. Men tidsskriftet hadde ikke bare endret seg i det ytre. Andelen studenter i redaksjonen krympet. Det hadde dels å gjøre med at det ikke var så mange redaksjonsmedlemmer som sluttet, slik at de som begynte som studenter, ble ferdige med sine studier mens de satt i redaksjoner og fikk jobb i akademia og andre steder. Men det skyldtes også at vi begynte å rekruttere «høyere» opp i systemet. Mens vi tidligere tok inn nye redaksjonsmedlemmer fra grunnfagsnivå (bachelornivå), ble det nå vanligere å hente inn folk som tok mastergrad, holdt på med doktorgrad eller sågar var fast ansatt i akademia eller andre steder. Når det gjelder bidragsyterne, var det likedan. Det var allerede i starten vanskelig å fylle tidsskriftet med stoff fra studenter, men etter hvert ble dette heller ikke noe mål. Siden vi opererte med temanummer var det et poeng å få temaet belyst av folk som allerede hadde gjort seg bemerket med sine kunnskaper på området. Og dermed ble bidragsyterne til tidsskriftet folk fra det som tidligere ble oppfattet som the establishment. Etter hvert ble Arr sågar det tidsskriftet i Norge der flest akademikere i humaniora publiserte sin artikler. Når det gjelder driften av tidsskriftet, beholdt vi flat struktur (selv om vi fikk et keiserverv som gikk på rundgang), og som før mottok ingen honorar, korrektur ble lest av redaksjonen og bladet pakket på dugnad. Men det ble slutt på å levere ut Arr til salgssteder selv (distribusjon ble overtatt av Narvesen), layout ble satt ut til profesjonelle, og det samme gjaldt deler av økonomiansvaret (revisor og regnskapsfører). I frykt for å miste støtte, begynte vi også etter hvert å oppgi forfatternes institusjonelle tilhørighet. Vi begynte sågar også å merke de artiklene som ble ansett for å være «vitenskapelige». Ja, med kulturrådets nye støtteordninger blir vi i framtiden også nødt til å honorere noen bidragsytere for å få støtte.

Av og til har jeg tenkt at denne utviklingen av Arr kan sammenlignes Bob Dylans overgang til elektrisk gitar. På New Port Folk Festival 1965 ble han pepet ut og skjelt ut av fansen. Protestsangene i Woodie Guthrie-tradisjonen var byttet ut med kommersiell mainstream rock. Dylan var blitt sugd opp av motetrendene. Var det noe tilsvarende som skjedde med Arr?

Anlegger vi et forfallsperspektiv kan det se slik ut: Arr var blitt enda et av disse tidsskriftene som akademikerne benyttet for å skaffe seg forskningspoeng og karriere. Oppsugd av the establishment. Vi sviktet våre idealer for å tilfredsstille dem som satt med pengene og sikret oss støtte; vi solgte vår sjel til kapitalen. Kjøpt og betalt.

Men hvis vi vender tilbake til Dylan, så vurderer jeg selv overgangen til elektrisk gitar annerledes enn den amerikanske folkemusikkbevegelsen. For meg representerer Bringing it all back home (1965), Highway 61 Revisited (1965) og Blonde on Blonde (1966) høydepunktet i Dylans karriere. Han sviktet ikke sine idealer, men utviklet seg som musiker og låtskriver og skapte noe nytt og enestående. Og det er faktisk noe lignende jeg vil si om Arr. Redaksjonen i Arr ble i økende grad klar over hvilken styrke det lå i å lage temanummer: Vi kunne sette dagsorden og invitere forskere og andre til å belyse det vi syntes var viktig. Etter hvert ble det også standard prosedyre å følge opp temanummerne med debatt på Litteraturhuset eller andre steder. At daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen stilte med innlegg sammen med Cathrine Holst, Fanny Duckert og Jonas Bals da vi for fem år siden inviterte til debatt i anledning vårt nummer om «Akademikernes samfunnsansvar», sier noe om hvem Arr er og hvilke personer oppover i systemet det har kunne mobilisere for å belyse og debattere det vi selv er opptatt av (ministeren var for øvrig allerede Arr-abonnent). Poenget er ikke å logre for makten, men å få den i tale på våre premisser og ut fra vår agenda.

Hvordan er det i dag, og hvordan blir det framover? Hvis jeg for en siste gang skulle vise til Dylan, kan man bli betenkt. Jeg tenker da ikke bare på at han på slutten av 1970-tallet ble frelst og utga albumene Slow train coming (1979) og Saved (1980) og Shot of Love (1981) og fikk Grammy Award for «Gotta Serve Somebody», men at han på 2000-tallet begynte å synge julesanger og låter av Frank Sinatra. Opprøret synes å ha dødd ut. Dessuten har stemmen blitt svakere enn noen gang. Dylan har naturligvis aldri hatt noen fløyelsstemme (bortsett fra kanskje på albumet Nashville skyline), men man kan bare ta en titt på Youtube og se opptak fra hans siste konserter, så vil man oppdage at han nå mer eller mindre har gått over til hvisking. Han har knapt stemme igjen. Og da kan vi spørre: Er det der Arr er i dag? Eller er det der vi vil være i morgen? Dette overlater jeg til andre å svare på. I dette nummeret av Arr forsøker vi i alle fall å mobilisere forskere til å opplyse oss om hva ulike tidsskrift har vært og kan være. Jeg regner med at det ikke blir mye hvisking. Kanskje kan det også komme noen brøl. Men om bidragene vil fungere som intervensjoner i offentlige diskurser, er et åpent spørsmål.