* Det trykte nummeret av Arr inneholder en uferdig versjon av denne artikkelen. Redaksjonen beklager.

«Når jeg kommer til Frankrike og Italia, kan jeg da hengi meg til den gjestfrihet som er vanlig i slike land, hvor mennene ikke har noe imot at man går til sengs med deres koner?» Dette spørsmålet fikk filosofen Jean-Jacques Rousseau servert av den unge skotten James Boswell høsten 1764. Ett år senere hadde Boswell prøvd seg på Rousseaus kone og skrevet en meget selvutleverende reisedagbok – men den ble publisert først etter 200 år.

Reisens frihet har ofte inspirert til seksuell frihet. Antropologer som forsker på vår egen tids turisme bruker gjerne betegnelsen «liminalitet» når de skal forklare den frigjøringen fra dagligdagse rammer som en reise inviterer til. Begrepet stammer opprinnelig fra det latinske ordet for dørstokk, «limen», og det blir brukt av forskerne for å tolke den frihetsfølelsen som oppstår hos turister i forskjellige settinger. Når de reisende trår over dørstokken og plutselig befinner seg på den «liminale lekeplassen», slik turistdestinasjoner beskrives, har de lettere for å slå seg løs. De uvante omgivelsene blir til en scene hvor turistene kan leve ut skjulte eller nye sider av seg selv, uten frykt for å avsløres av naboen.[i]

Da den amerikanske reisebok-forfatteren Bill Bryson som 20-åring gjorde seg klar til å backpacke gjennom Europa tidlig på 1970-tallet, var han tilsynelatende veldig klar for å trå over en slik dørstokk. Han hadde svært høye forventninger til det europeiske frisinnet, og i en bok basert på denne rundreisen fortalte Bryson om hvordan han i ukene som ledet opp til turen hadde vært opphengt i absurde soveromfantasier. Han dagdrømte om at han på flyet skulle bli sittende ved siden av en ung, opphisset kvinne som var på vei til «klinikk for nymfomane i Lausanne», og at hun ett eller annet sted over Atlanterhavet skulle snu seg mot ham og si: «Unnskyld meg, er det greit om jeg setter meg oppå deg en stund?»[ii]

Kanskje hadde Bryson lest den meget populære amerikanske undergrunns-guideboken Vagabonding in Europe and North Africa (1971). Vanlige guidebøker har aldri tatt for seg de amorøse aspektene ved utenlandsreiser, men i denne kunne forfatteren på pragmatisk vis opplyse om følgende: «Hvis du treffer en europeisk kvinne og hun liker deg, så kan det være overraskende enkelt å fikse en flørt. Hun er sannsynligvis mer seksuelt frigjort enn sin amerikanske motpart, og vil derfor gå raskere til sengs og nyte det mer.» Ifølge guideboken var det enklest for en amerikansk gutt å finne seg en ferieflørt i Skandinavia, mens det i et land som Italia var nærmest umulig «grunnet religiøse og kulturelle faktorer».[iii] Men da den nord-europeiske eliten flere århundrer i forveien hadde satt i gang tradisjonen for slike rundreiser på kontinentet, var situasjonen for turister i Italia en helt annen.

Italofili

Å reise Europa-rundt over en lengre periode, som et slags overgangsritual før voksenlivet, sporer sine røtter helt tilbake til 16- og 1700-tallet. Unge menn fra den nord-europeiske overklassen, spesielt engelskmenn, ble da sendt ut på lange dannelsesreiser, kalt Grand Tours. Etter endte studier fartet de rundt på kontinentet for å se med egne øyne de kulturskatter og steder de hadde lest om i bøkene. Disse reisene kunne vare i flere år, og de mest velstående av de unge menn som la ut på tur tok gjerne med seg et lite reisefølge bestående av kokk, tjenere og en eldre «lærer» som fungerte som guide.

Blant de viktigste destinasjonene var byer som Firenze og Roma. Italia ble sett på som den vestlige sivilisasjons vugge, og dermed ble det italienske landskapet etter hvert underlagt et svært romantiserende blikk. Det var et sted hvor den fjerne fortiden alltid var nær. Forfatteren Samuel Johnson (1709-1784) satt ord på den italofilien som var utbredt i disse kretser, da han i en velkjent vending hevdet at «et menneske som aldri har vært i Italia vil alltid føle seg underlegen ettersom vedkommende ikke har sett det et menneske bør ha sett».[iv]

Dette var en reisende med en ny type motivasjon for å bevege seg bort fra hjemstedet og ut i verden. Reisen og det man kunne oppleve underveis var nå i ferd med å bli et mål i seg selv. Man skulle se kunst, arkitektur og storslåtte ruiner, praktisere språk og drive med nettverksbygging blant sosieteten. Det var i alle fall dette de unge mennene skrev om i reisememoarene de senere gav ut. Men også på den tiden var drømmen om erotiske møter et underliggende motiv hos mange reisende, og i britenes øyne var landene rundt Middelhavet en også en arena for erotikk. Italia ble kalt for «a sink of sin», en syndens utslagsvask, ifølge Johnsons gode venninne, forfatteren Hester Thrale. Historikeren Ian Littlewood er blant dem som har skrevet utfyllende om dette, og han har påpekt at nettopp Italia, helt fra Renessansen og opp til 1900-tallet, hadde et rykte på seg for å være et sted for «overskridende nytelse».[v] I tillegg til å besøke museer som Uffizi og severdigheter som Colosseum, tok de unge dannelsesreisende dermed også turen innom kvinners soverom – og sågar saunaer fulle av nakne menn, som vi senere skal se.

Utroskap på italiensk

De reisende engelskmenn hadde ikke bare forventninger om de vakre ruiner de kunne se i Italia, de delte også en oppfatning av at enkelte italienske kvinner hadde et frigjort forhold til seksualitet og utroskap. I nord-italienske byer var det vanlig at kvinnene i de høyere lag av samfunnet tok seg elskere med ektemannens velsignelse. Svært mange ekteskap i disse kretsene var inngått av politiske og økonomiske grunner, og konseptet skilsmisse slik vi kjenner det i dag eksisterte ikke. Den nordlige delen av dagens Italia fikk sin første skilsmisse-lovgivning under Napoleon Bonapartes styre i 1805, men for at separasjonen skulle kunne gjennomføres måtte foreldre og besteforeldre på begge sider gi sitt samtykke.[vi]

«Cavalier servente» var betegnelsen man brukte på slike lisensierte elskere. En dannelsesreisende, ved navn Thomas Watkins, påpekte i sine reisememoarer fra 1794 at italienske kvinner var som nonner før ekteskapet, men som frigjorte libertinere etter at de ble gift. Dette var ikke ment som en fiffig allegori. For videre beskrev han hvordan mange italienske jenter i tolvårsalderen faktisk ble sendt i kloster, og måtte bli værende der helt til familien hadde funnet dem en passende ektemann. Dersom disse kvinnene var misfornøyde med sin tildelte husbond, noe som ofte var tilfellet ifølge Watkins, så stod de fritt til «å velge seg en Cavalier Servente, som er med dem ute i offentligheten».[vii] Kavalerens formelle oppgave var vel trolig å ta fruen med på tilstelninger og konversere med henne, men de aller fleste praktiserte en utvidet tolkning av hva som inngikk i avtalen.

«Jeg sverger, ingen flere damer på en uke»

Utallige av de dagbøkene som ble ført av reisende under Grand Tours ble senere redigert og utgitt i bokform. I disse stod det som regel lite eller intet om reisens amorøse sider. Det som skjer i Vegas, blir i Vegas. Det passet seg neppe å skrive om slikt i den hjemlige offentligheten. James Boswell (1740-1795) og hans dannelsesreisedagbok representerer derimot et meget spesielt unntak. Boswell var en skotsk jurist og senere forfatter, som i 1791 skulle skrive biografien over den tidligere nevnte Samuel Johnson – et verk som revolusjonerte hele sjangeren og som stadig har blitt kalt for en av tidenes beste biografier. Som 23-åring reiste han sommeren 1763 til Utrecht i Nederland for å fullføre sine juridiske studier. Et år senere klarte han, etter mye mas, å overtale sin far til å gi ham litt ekstra penger slik at han kunne reise i et par måneder. Boswell begav seg dermed ut på en Grand Tour som skulle komme til å vare mye lenger enn hva hans far motvillig hadde gitt ham penger og tillatelse til. I Boswells relativt selvutleverende dagbøker kommer det frem at en viktig del av denne dannelsesreisen, i alle fall for ham, handlet om seksuelle erfaringer. For ikke å si seksuelle erobringer.

Da Boswell i 1764 begynte på sin reise sørover, var noe av det første han gjorde å besøke filosofen Jean-Jacques Rousseau i Sveits. Rousseau var nesten 30 år eldre enn Boswell og hadde ingen som helst kjennskap til den unge skotten. Men sistnevnte fikk allikevel mast seg til en audiens etter å ha dukket opp på døra med et anbefalingsbrev i hånda. Den ubudne gjesten klarte å gjøre inntrykk på den kjente filosofen, og etter et par møter kunne Boswell skrive i reisedagboken: «Herre min gud! Er jeg nå virkelig blitt en venn av Rousseau?»[viii] I dagboken gjendiktet han så samtalene som ble holdt dem to imellom, og ved flere anledninger spurte han den velrespekterte og berømte filosofen om råd hva gjaldt kvinnelige bekjentskaper: «Når jeg kommer til Frankrike og Italia, kan jeg da hengi meg til den gjestfriheten som er vanlig i slike land, hvor mennene ikke har noe imot at man går til sengs med deres koner?»[ix] Rousseau advarte Boswell om at disse menneskene var bortimot døde på innsiden, og rådet ham mot å forsvinne inn i et slikt dekadent miljø.

Så fort Boswell ankom Italia vinteren 1765, gikk han på ball i Torino. Der fikk han høre av andre gentlemen som var tilstede at selv om alle damene der var gift, så ville det være lett for ham å få seg en flørt med dem. Et par kvelder senere bestemte han seg derfor for å legge an på en grevinne i midten av 50-åra, ved navn madam St. Gilles. Hun var en viktig figur i byens selskapsliv, og Boswell tenkte at hun måtte være en egnet elskerinne. Ettersom han ikke skulle være så lenge i byen mente han at det var en passende strategi å prøve seg på en «gammelaktig dame», fordi hun var å anse som «et lett bytte».[x]

Under en operaforestilling noen dager senere satt de to ved siden av hverandre. Boswell kom med en rekke hint, som å presse beinet sitt mot hennes, og etter en stund spurte han rett ut om hun kunne tenke seg å gå til sengs med ham:

– Jeg er ung, sterk og full av vigør. Jeg ser det som en plikt å tilby Dem mine tjenester. Og jeg tror at De, Grevinnen av St. Gilles, ville gjøre klokt i å takke ja til dette.
– Men jeg er ikke en den slags kvinne.
– Meget vel Madam, jeg får tro Dem på det.[xi]

Men innerst inne hadde grevinnen lyst på Boswell. Ifølge Boswell i alle fall. «Madam St. Gilles avviste meg som en som egentlig har lyst på meg», skrev han på selvsikkert vis i dagboken, og insinuerte at hun kun hadde takket nei fordi hun ikke stolte på ham, ennå. Og fordi han hadde en mistanke om at hun kanskje hadde hørt rykter om at han skrev hete brev til en annen grevinne i den samme omgangskretsen.

Et par kvelder senere var madam St. Gilles irritert fordi han ikke lenger prøvde seg på henne, igjen ifølge Boswell selv, og hun tok ham til side for en alvorsprat. Hun syntes at den unge turisten burde konsentrere seg om studier, og ikke bruke all tiden sin i Europa på å sjekke damer. «Pass på helsen din og pengepungen din»[xii] var rådet hun gav ham. Et råd han ikke fulgte.

Da Boswell noen måneder senere hadde ankommet Roma sendte han raskt en statusoppdatering til sin nye venn Jean-Jacques Rousseau: «Jeg må innrømme at jeg midt oppe i mine romerske studier også har hengitt meg til seksuelle relasjoner.»[xiii] Dette var litt av et understatement, for han oppførte seg rett og slett som en skikkelig rundbrenner, og lå med flere prostituerte. Det er ikke usannsynlig at enkelte av disse møtene fant sted i Colosseum, som den gang, takket være alle de mørke krikene og krokene var et populært oppholdssted for kvinner som solgte sex. Under sitt Roma-opphold lå Boswell så mye rundt at han til slutt skrev «jeg sverger, ingen flere damer på en uke» i dagboken sin. Men da turen etter hvert gikk videre til Napoli måtte han innrømme at han under Vesuvs himmel igjen hadde vært en sann libertiner, for der hadde han «løpt etter jenter uten stopp», som følge av at sinnet hans lot seg «inflammere av det brennhete klimaet». Boswells skriverier var forøvrig også før denne turen fulle av beskrivelser av løse forbindelser som: «Vi gikk ned et trangt smug og jeg tok frem rustningen, men hun ba meg om å ikke bruke den ettersom det hele var langt mer behagelig uten.»[xiv]

Gjenbrukskondomer

Når Boswell tok i bruk ordet rustning, «armour» på engelsk, så snakket han om kondomer. På denne tiden var disse selvsagt ikke laget av lateks, men som oftest av dyretarmer. Det fantes alt fra sauekondomer til geitekondomer. Disse måtte oppbevares i vann, og etter å ha ligget i lomma en hel kveld måtte rustningen fuktes skikkelig igjen før den skulle i bruk. Deretter ble den gjerne vasket og gjenbrukt. Sauekondomer ble eksempelvis ofte laget av blindtarmen. Den ble først behandlet med en ammoniakkblanding. Deretter ble tarmen renset, skrapt, strukket, behandlet med svovel og til slutt kuttet opp i forskjellige lengder. Før disse dyreproduktene dukket opp, hadde det vært vanligst å produsere kondomer av lin som ble dyppet i salt og urter.

Kondomer var altså en håndverksvare, de kostet en god del, og dermed ble de kun brukt av den mer velhavende delen av befolkningen. Men det kunne være vanskelig å få tak i dem i eksempelvis Italia, og derfor måtte den dannelsesreisende sørge for å pakke med seg et lite lager før avreise fra England. På Boswells tid fantes det to rivaliserende kondomselgere i London. Dette var to fruer ved navn Mrs. Perkins og Mrs. Phillips, som solgte sine varer fra butikklokaler langs the Strand, sentralt i hovedstaden. Fru Phillips butikk het The Green Cannister, og hun tok i bruk poesi når hun reklamerte for sine kvalitetsvarer:

To guard yourself from shame or fear votaries to venus, hasten here None in our wares have found a flaw Self-preservation is Natures law[xv]

For den londoner som ikke hadde råd til et splitter nytt kondom, fantes det et gjenbruks-alternativ. En dame ved navn Miss Jenny gjorde nemlig stor butikk på brukte og vaskede kondomer. Etter hvert ble en slik gjenbrukskondom kalt for, nettopp, en Miss Jenny.

Boswell derimot, brukte sjeldent kondom dersom vi skal tro hans nedtegnelser, og dette førte til at han som oftest var plaget med en eller annen kjønnssykdom. Den historisk interesserte legen og akademikeren William B. Ober skrev i 1979 boken Boswells clap – Medical Analyses of Literary Men´s Afflictions, hvor han blant annet fjerndiagnostiserte vår skotske venn med gonoré med utgangspunkt i nettopp de grundige beskrivelsene fra reisedagboken. Der skrev Boswell nemlig også om plagene han led av nedentil. Under sitt opphold i Roma fikk han for eksempel kløende kjønnslus og noterte: «Oppdaget udyr. Barberte meg. Et vanvittig ubehag.»[xvi]

Kona til ordføreren

Før han reiste videre fra Italia fikk Boswell endelig oppleve det han hadde fantasert om før han ankom landet – en eskapade med en kvinne fra den italienske overklassen. I Siena klarte han å forføre, og å selv bli forført av, en kvinne ved navn Girolama Piccolomini – en 37 år gammel firebarnsmor som var kona til byens ordfører. Hun fortalte Boswell om hvordan hun var blitt sendt i kloster som ung jente, deretter giftet bort i tenårene til en mann som da var dobbelt så gammel som henne, og at hun selvfølgelig ikke hadde kunnet forestille seg hva ekteskap innebar.

I et brev Boswell sendte til sin venn Rousseau, innrømmet den unge skotten at han nesten ble forelsket Girolama. Han elsket henne mer og mer for hver dag som gikk, og mente at med en kvinne som henne ved sin side, så kunne han funnet på å leve et dydig liv. Borgermesterfruen hadde et naturlig og smittende humør som gjorde at Boswells tungsinn forsvant. Historikere har senere spekulert i om Boswell var bipolar, men i Girolamas selskap følte han seg «fri fra melankoli». I tillegg hadde de erotiske drømmene hans nå blitt virkelighet takket være henne. «Sammen med henne nøt jeg av den italienske gjestfrihets utsøkte gleder, hvis forheksende effekt jeg hadde hørt så meget om, og jeg sverger til deg at det levde opp til mine fantasier,» fortalte han til Rousseau.[xvii]

Girolama var i alle fall forelsket i Boswell, for da tiden var kommet for at han skulle videre på sin Europareise, var hun knust. Om få år ville hun ha mistet siste rest av sin ungdommelighet og fortsatt sitte fast i Siena, sa hun til ham i lange hikst den dagen de skulle ta farvel, mens han fikk reise lykkelig videre på sin bekymringsløse ferd. Han trøstet henne, og deretter gikk de til sengs sammen en siste gang. En seanse Boswell beskrev i andre person entall i dagboken: «Du tok henne til sengs, og gjorde en fin figur. Begge glade. Hun ba deg vende tilbake fra Livorno, men du var reservert. Hun gråt og lovet troskap. Du var som en spansk kavaler og lovet evig vennskap.»[xviii] De to skulle faktisk skrive brev til hverandre i flere år fremover. Men som vi etter hvert skal se, var ikke Boswell helt ferdig med sin erotiske dannelsesreise.

Sodomi i saunaen

Selv om de unge menn som reiste til fremmede land var opptatt av amorøse attraksjoner, så er det trygt å anta at flesteparten av de reisende neppe var såpass fikserte på dette som det vår skotske venn var. Boswells dagbøker, også fra tiden før turen, bærer preg av å være skrevet av et menneske som var over gjennomsnittet opptatt av sex. Videre var det heller ikke slik at alle nord-europeiske menn som befant seg i Italia var opptatt av kvinner.

Mannen som senere skulle få æren for å ha grunnlagt faget kunsthistorie, tyskeren Johann Joachim Winckelmann (1717-1768), likte ikke de vulgære sidene ved Italia. Han hadde konvertert til katolisismen, fått tittelen abbed og gikk kledd i religiøse gevanter. Men i Roma skal han likevel ved flere anledninger ha tilbragt timevis i senga sammen med sin venns barmfagre italienske kone. Der lå de to og diskuterte kunst, kultur og filosofi, slik at Winckelmann kunne bevise for seg selv at han kunne motstå verdslige fristelser. Dette representerte neppe en særlig stor utfordring for kunsthistorikeren, ettersom han foretrakk menn.[xix]

Både Winckelmann og andre menn som likte menn, fant det nok lettere å leve ut disse sidene ved seg selv jo lenger sør de reiste på kontinentet.[xx] Noe som førte til advarsler mot denne typen reiser. Allerede i 1699 hadde en dekanus i Norwich klaget over at en ung mann hadde blitt «fullstendig Italifisert» på sin dannelsesreise, noe som gav seg utslag i at vedkommende ikke ville gifte seg. Og i et skriv med tittelen The Plain Reason for the Growth of Sodomy in England (1731) fikk Italia skylden for at den «feminine skikken» med «menn som kysser hverandre» etter sigende bredte om seg også der hjemme. Så fort den reisende satte fot i Roma ville han nemlig, ifølge tekstens ukjente forfatter, bli omgitt av «halliker som spør om han foretrekker jenter eller gutter».[xxi] «Sodomi» var forøvrig en av betegnelsene man brukte på homoseksuelle relasjoner.

I en slik kontekst blir reisens liminale potensial ekstra tydelig, og et godt eksempel på hvordan reisens frihet kunne være et premiss for homoseksuell frihet, finner vi hos den engelske dikteren George Gordon Byron (1788-1824), bedre kjent som Lord Byron. Han la ut på sin Grand Tour noen år senere enn James Boswell, nærmere bestemt fra 1809 til 1811, men ettersom de klassiske landene som Frankrike og Italia akkurat da var stengt for briter grunnet Napoleonskrigene, reiste han heller til land som Albania, Hellas og Tyrkia.

Byrons erotiske erobringer i Europa har det blitt skrevet mye om, og fra Tyrkia rapportere han hjem om at tyrkiske saunaer var som et marmorparadis fylt av «sherbet and sodomy» – søt iste og søte gutter. Historikere er splittet i synet på om Byron var bifil, eller om han bare var en ekstrem-libertiner som hadde adoptert det antikke Grekenlands syn på seksualitet. Det som er sikkert er at han aldri kunne begitt seg ut på noe lignende hjemme i England. Men hvorfor måtte han ut av hjemlandet for å leve ut sine homoseksuelle fantasier? På denne tida ble britiske menn dømt til døden og hengt for den typen seksuell adferd. Selv forsøk på sodomi ble straffet med gapestokk. Dette spetakkelet tiltrakk seg folkemengder som ønsket å skade de forsvarsløse mennene som gjorde bot for sine synder.

Rundt de årene Byron reiste ut på sin Grand Tour, mens Napoleonskrigene raste, så man faktisk en økning i avstraffelser. I boken Sultry Climates – Travel and Sex since the Grand Tour (2001) hevder turisme-historikeren Ian Littlewood at dette var fordi homofili ble tolket som både noe unaturlig og som en slags rebelsk handling, og altså representerte en dobbel trussel i en tid hvor nasjonen befant seg i krise. Lord Byron, og mange andre med ham, reiste bort fra England og mot varmere klimaer med «en klar intensjon om å bruke turen til å oppsøke de homoseksuelle nytelser som var ulovlige i hjemlandet», slik Littlewood har formulerte det.[xxii]

I dag kan det sikkert fremstå som kuriøst for enkelte lesere at det Ottomanske riket – som forøvrig også Hellas og Albania var en del av på Byrons tid – representerte en trygg havn for menn som likte menn. Denne praksisen hadde lange historiske røtter i regionen, helt tilbake til antikken. I prinsippet ble såkalt sodomi fordømt også der. Men det som gjorde at Byron og andre reisende likevel kunne praktisere det, var ifølge historikeren Peter Drucker at Ottomanerne, til forskjell fra de britiske kristne, oppfattet menns seksualdrift som noe naturlig og som et behov som krevde umiddelbar tilfredsstillelse.[xxiii]

En av Byrons gamle studievenner kom med følgende bemerkning i et brev han mottok på turen: «Det du får for 5£ må vi risikere livet for».[xxiv] Byron påpekte i et brev til en annen venn, og på sitt sedvanlige pragmatisk-humoristiske vis, at engelskmenn og tyrkere egentlig var ganske like, de to folkene hadde bare forskjellig smak når det kom til syndige laster: «I England er horeri og drikking de vanligste lastene, mens det i Tyrkia er sodomi og røyking. Vi foretrekker en pike og en flaske, de foretrekker en pipe og en pathic.»[xxv] Pathic var da en betegnelse som ble brukt for å beskrive den passive parten når to menn lå med hverandre.[xxvi]

En leksjon i elskovskunst

Vår unge venn James Boswell gav ikke uttrykk for nysgjerrighet overfor det samme kjønn under sin dannelsesreise i 1765, men historien om hans europeiske eskapader var altså ikke helt over da han hadde forlatt firebarnsmoren i Siena, som han nesten hadde forelsket seg i. Da han var på vei hjem til de britiske øyer, meldte han seg frivillig til å la Jean-Jacques Rousseaus elskerinne sitte på med ham fra Paris til London. Hun het Thérèse Levasseur og var egentlig langt mer enn filosofens elskerinne. Hun var i praksis Rousseaus kone, og hadde sågar født ham fem barn utenfor ekteskapet (som alle hadde blitt overlatt til et barnehjem). Rousseau befant seg selv i England på dette tidspunktet, etter å ha blitt invitert av sin venn David Hume. Sistnevnte advarte på spøkefullt vis mot hva som kunne komme til å skje når Thérèse nå skulle tilbringe over en uke i Boswells selskap: «Jeg frykter at vår venn kommer hjem uten æren i behold.»[xxvii]

Boswell på sin side var svært fornøyd med å få lov til å eskortere den tyve år eldre kvinnen, og allerede den andre kvelden delte de to seng sammen. Morgenen etter var Boswell stolt av sin egen innsats og gratulerte derfor Thérèse med at hun nå endelig hadde fått se hva en skotte kunne utrette i senga. Sittende overfor ham inne i hestevogna, skal hun, ifølge Boswells egne notater, ha parert med å innrømme at han riktignok var «en vigorøs elsker», men at han ikke behersket «kunsten å elske.» Hun oppfattet umiddelbart at den unge skotten tok seg nær av denne bemerkningen, og fortsatte: «Jeg mente ikke å såre deg. Du er ung, du kan fortsatt lære. Jeg skal selv gi deg din første leksjon i elskovskunst.»

Da de var kommet frem til gjestgiveriet på kvelden spurte hun hvorvidt Boswell, som en mann som nå hadde reist såpass mye i verden, hadde lagt merke til hvilke underverker et menneske kunne utrette med hendene? Deretter bar det til sengs for første leksjon i elskovskunst. Boswell skal ifølge seg selv ha gjort «god teknisk fremgang», før Thérèse tok føringen og red ham «som en gal rytter galloperende ned en bratt bakke». Da de ankom sørkysten av England grytidlig en morgen i februar, kunne Boswell skryte av å ha gjennomført 13 hyrdestunder i løpet av de elleve dagene som turen hjem hadde vart. De hoppet så rett til sengs for en siste leksjon, før Boswell skrev følgende i reisedagbokens siste innføring: «Var veldig kjærlig mot henne.»[xxviii]

Boswell giftet seg med sin kusine noen år etter at han kommet hjem, men han fortsatte å ligge rundt. Hans reisedagbok ble ikke ble publisert før i 1955, under tittelen James Boswell on the Grand Tour – Italy, Corsica and France 1765-66. Man antok lenge at hans manuskripter og papirer var gått tapt, men en amerikansk samler klarte til slutt å finne frem til dem via Boswells tippoldebarn.

Etterord – utvidede perspektiver

Denne teksten åpnet med å påpeke at reisens frihet ofte har inspirert til seksuell frihet. Et problematiserende spørsmål man da kan stille seg er: seksuell frihet for hvem? Det var den reisende mann som hadde denne friheten på Boswells tid. I hans dagbøker kommer det frem at han ofte betalte for sex, det samme gjorde også Lord Byron, og parallellen til det vi i dag kaller for sexturisme er derfor tydelig. Sistnevnte skrøt i brev han sendte hjem fra sitt eksil i Venezia, halvt på spøk, om at halvparten av pengene hans der nede gikk til «the Sex», men at hans forkjærlighet for kvinner kostet ham mindre der enn andre steder. Forskere innen humanistiske fag, som Daryl Ogden og Mary Louise Pratt (se litteratturliste), er blant dem som har påpekt hvordan den selverklærte anti-imperialisten Byron selv bedrev en form for seksuell imperialisme.

Den gang var det altså stort sett menn som la ut på slike reiser for reisens skyld. Det vi i dag kjenner som masseturisme ble for alvor et fenomen på 1950- og 60-tallet, og for første gang i turismens historie ble det nesten like vanlig at den reisende var en kvinne som en mann. Ettersom den seksuelle revolusjonen bredte om seg i deler av den vestlige verden – drevet av liberale holdninger og nye prevensjonsmidler – gjorde dette at ferierende kvinner plutselig fikk mulighet til å oppleve «den italienske gjestfrihets utsøkte gleder». Et eksempel på hvordan dette kom til uttrykk finner vi i boken Sex and the Single Girl (1962), skrevet av amerikanske Helen Gurley Brown, som senere skulle bli sjefsredaktør i magasinet Cosmopolitan. Gurley Brown trakk frem Firenze som den perfekte by, for så fort en jente gikk ut av hotellet sitt ville hun få så mange komplimenter fra de «høflige florentinske ulver» at hun ville huske det til hun ble pensjonist. Byron hadde i sin tid beskrevet flere av sine elskerinner i Italia som antiloper, og da skandinaviske kvinner nå begynte å feriere i landet, ble dyremetaforene brukt på den mannlige delen av den lokale befolkningen. I norske aviser ble de kvinnelige turistene advart mot å la seg friste av de såkalte «italienske papegøyer». Dette var «unge, mørke menn med velpressede dresser, spisse sko, uten en lire i lommen», og med en «taletrengthet som ville få enhver nordmann til å blekne», slik de ble beskrevet i Telemark Arbeiderblad.[xxix] Dersom man i dag spør italienere som var unge på 1960-tallet, vil man ofte få høre historier om hvordan gutter i de store turistbyene nærmest hadde for vane å gjøre det slutt med sine italienske kjærester hvert år i starten av mai-måned, altså rett før de nord-europeiske og amerikanske turistene meldte sin ankomst. Men da turistsesongen var over, og «den liminale lekeplassen» lå der øde og forlatt, kom de krypende tilbake igjen.