Vi er historiske vesener. Vi kan knapt føre en samtale eller skrive en tekst uten at fortiden på en eller annen måte bringes inn, i det minste som implisitt forståelsesramme. Å forholde seg til historien er i de fleste sammenhenger rett og slett en forutsetning for å forstå fenomener i samtiden. Tilsvarende vil ens nåtidige problemstillinger og forståelsesmåter uvegerlig prege enhver tilnærming til historien, uansett om den er leg eller lærd. Det er denne problema­tikken, sammenhengen mellom nåtid og fortid, historie og samtid, professor Dan Stone skriver seg inn i med sin nye essaysamling The Holocaust, Fascism and Memory. Stone har i en årrekke arbeidet med problemstillinger knyttet til Holocaust og andre folkemord og ­metodologiske spørsmål vedrørende hvordan grusomheter kan og bør formidles i historiske verker. Hans merittliste her er lang og imponerende, og i sin nye bok tar han opp et knippe av interessante spørsmål som gir innsikt i historiefagets forhold til fascisme, nazisme og folkemord.

Det gjelder for eksempel forholdet mellom Holocaust og andre folkemord: Det har lenge pågått en strid om hvorvidt nazistenes forsøk på å utrydde jødene er helt unik eller kan knyttes til andre (europeiske) folkemord (for eksempel i koloniene), og Stone forsøker å argumentere for at studier av Holocaust nettopp har vært både viktige og nyttige for historiske studier av andre folkemord. Særlig viktig er det ifølge Stone å nyansere bildet av at forfølgelsen av ­jødene skyldtes at de ble ansett for å være en underlegen rase og at den foregikk ved gassing i konsentrasjonsleirer gjennom et velsmurt, industrielt, byråkratisk maskineri. Ikke bare ble jødene drept og forfulgt på mange andre måter (for eksempel ved skyting), men dødsleirene var langt fra «moderne» velsmurt apparater. De var snarere preget av vilkårlighet, brutalitet, fyll og inkompetanse. Ofte kunne dessuten motivene for å forfølge jøder være av økonomisk art (man plyndret dem siden de ble retts­løse). Det gjaldt så vel den grådige nazis­tiske staten, som lutfattige øst­europeere som plyndret sine jødiske naboer i desperasjon. Det var ikke så mange utenfor den nazistiske eliten som trodde på konspirasjonsteoriene om at jødebolsjevikene søkte verdensherredømme, men opportunistiske aktører kunne utnytte denne anti-semittismen i ulike sammenhenger for å skaffe seg fordeler på bekostning av jødene. Dessuten viser Stone til at folkemordet på jødene til en viss grad kan leses innenfor et kolonialistisk perspektiv: Som ved kolonialistiske folkemord og massakrer gjaldt det for nazistene å skape Lebensraum for den hjemlige befolkning (men til forskjell fra tradisjonell kolonialisme var jødene tradisjonelt ikke landeiere, de utgjorde som regel en minoritet og hadde ingen plass i nazismens verdensorden). I en artikkel om Raphael Lemkin – mannen som innførte begrepet «folkemord» (genocide) – viser han til at folkemord for Lemkin ikke bare omfattet regelrette massedrap, men også ødeleggelse av forutsetningene for at et folk skal kunne leve og trives (så som sentrale politiske, sosiale og kulturelle institusjoner). Med en slik tilnærming hadde Lemkin allerede i 1944 blikk for sider ved nazismen som har dukket opp i forskningen først i de siste tiårene, hevder Stone, så som Wehrmachts kollaborasjon i folkemordet når de arresterte jøder og overlot dem til Einsatzgruppen, plyndringen av jødiske hjem, tyveri av jødisk kunst, ødeleggelse av sigøynerkulturen, osv. Drapet på jødene inngikk i prosjektet om å rydde unna andre folkeslag – jøder, sigøynere, polakker og andre slavere – for å kolonialisere Europa, dvs. rydde plass til den germanske rase og det tyske folkefelles­skapet. Stone er likevel påpasselig med å påpeke at det ikke var tilfeldig at det nettopp var jødene som av nazistene ble utpekt som det folket som framfor alt måtte ryddes av veien, og at jødene derfor måtte avhumaniseres – miste sin karakter av å være mennesker – slik at de kunne fjernes.

Et annet tema Stone forfølger er forholdet mellom fascisme og nazisme og fruktbarheten av å studere disse i sammenheng. En variant han nevner er å betrakte nazismen som fascismens mest radikale versjon, hvilket i sin tur gjorde at anti-fascismen ble radikalisert i møtet med nazismen. Selv om fascisme og antifascisme utgjør en egen bolk på fem essays i boken, er det likevel ikke alltid så mye substansielt Stone har å bidra med om disse to fenomenene, og de fem artiklene framstår som nokså springende. I en artikkel om tre tyske antifascister som flyktet i eksil til Storbritannia (Franz Borkenau, Aurel Koplani og Sebastian Haffner) står det forbausende lite om hva de stod for, utover at de alle hevdet at naziregimet kunne man ikke forhandle med, men kun slå overende. Hans analyse av Emily Overend Lorimers bok What Hitler Wants (1939) og hennes angrep på den forkortede, engelske oversettelsen av Hitlers Mein Kampf (utgitt i 1933) og Rolf Gardiners lefling med nazismen kan være interessante nok, men gir liten videre innsikt i fascismen og anti-fascismens ulike aspek­ter. Dog er det tankevekkende å lese om hvordan Gardener tidlig på 1930-tallet så nazismen som en videreføring av den tyske ungdomsbevegelsen. Han foreslo at England skulle slå seg sammen med Tyskland for å realisere nazismens Blut und Boden-ideologi og forsvarte nazismen som motkraft mot urbanisering og industrialisering, men forkaste fascismen, fordi den var en sjelløs massebevegelse. I en annen artikkel tar han for seg hvordan høyrekrefter i urbane middelklassestrøk i Frankrike og Storbritannia slo til lyd for en anti-­moderne gjenopplivning av landbrukslivet. En slik «tilbake-til-landet»-ideologi, som gjerne var knyttet til en kritikk av den moderne verdens (ikke minst jødenes) pengejag og omfavnelse av en mer aristokratisk (antidemokratisk) styreform, var altså ikke noe som var særegent for Tyskland. Interessant er det også å følge hans analyse av hvordan Jules Monnerot, som på midten av 1900-tallet var kommunist, senere kunne bli fascist og medlem av Front National (svaret ligger i at han begge fant en politikk som tok vare på det hellige i tilværelsen).

Sist, men ikke minst, er Stone opptatt av forholdet mellom individuelle og kollektive minner på den ene side og historieforskningen på den andre. Han understreker gang på gang at selv om minner og minnemarkeringer er knyttet til det folkelige fellesskapets identitetsskaping, så utgjør de likevel selve grunnlaget for enhver vitenskapelig, historisk tilnærming til fortiden. Markeringer og nedtegnelser av minner og historieskrivning er forskjellige ting, men ingen historiker kan unngå å knytte an til (kollektive) minner. Enhver som har forsøkt å skrive om «krigen», vet straks hva Stone snakker om: Det finnes et kollektivt minne om krigen (også hos dem som ikke har opplevd den) som enhver historiker selv er en del av og må forholde seg til. Men minneskapningen utgjør likevel en stor utfordring for historikeren, siden den i så stor grad mytologiserer fortiden: Når minner og minnemarkeringer framhever noe bestemt, så blir det ikke bare gjerne høystemt, overdrevent og banalt, men det skjer ofte ved bevisst eller ubevisst å se bort fra mer ubehagelige sider som dermed skyves under teppet. Det finnes stadig flere eksempler på hvordan euro­peiske land (inklusiv Norge) «oppdager» at nazismen og Holocaust tilhører deres egen historie på måter som før ble dysset ned eller i alle fall oversett. Historikerens oppgave er å trekke fram disse sidene også, men de kan naturligvis i sin tur være forankret i andre gruppers behov for å minnes. Historikerne kan derfor lett dras inn i «minnekriger», der ulike grupperinger slår hverandre i hodet med fortellinger om hvem som led mest urett i tidligere konflikter eller hva som er verd å minnes (og skrive om).

Man skal nok være over middels interessert i Holocaust-studier og folkemordsproblematikk for å få stort utbytte av Stones bok. Hans dypdykk går til dels inn på svært spesifikke problemstillinger som vel primært må sies å være mat for feinschmeckerne. Selv om de 60 sidene med notehenvisninger til relevant forskning på området viser at Stone har en oversikt som få andre besitter, er det til tider heller ikke all verden han selv har å bidra med. Ofte serverer han kun refleksjoner over og sammenstilling av andres forskning. Likevel setter Stone en rekke viktige spørsmål på dagsorden som enhver historiker med fordel kan reflektere over når han eller hun skal skrive om fortidige grusomheter. Å være historiker er jo å bedrive vitenspolitikk.