Det latinske ordet feriae er ikke bare det etymologiske opphavet til det norske ordet ferie, men ligger også til grunn for feiring. I Romerriket var feriae religiøse høytidsdager hvor man ikke gjennomførte økonomisk eller rettslig aktivitet. Slike feriae kunne være på faste tider av året eller bli gjennomført kun én gang etter keiseren eller senatets avgjørelse, ofte etter store seire, og de innebar gjerne religiøse seremonier, gilder og offentlige leker. Et godt eksempel på en slik festdag var feriae Augusti (‘Augustus’ fester’): en festdag til ære for keiser Augustus, som skulle gi bøndene og trekkdyrene en hviledag under innhøstingen. De gamle romerne hadde også betegnelsen dies fasti (‘helligdager’). Som feriae var disse dagene preget av religiøse markeringer, men i motsetning til feriae kunne man føre sak og utføre økonomisk virke på dies fasti. I senere latin, etter antikken, ble forskjellen mellom de to begrepene mindre presis, og de ble ofte oppfattet som likebetydende.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på feriae som feiringer, nemlig feiringer og festlige folkesamlinger i det fascistiske Italia. Benito Mussolini (1883–1945) og hans fascistparti kom til makten i oktober 1922 etter et statskupp, ofte kalt marsjen mot Roma, og han styrte Italia som Duce (‘fører’) i over 20 år før han ble avsatt i 1943 som et resultat av Italias store tap under den andre verdenskrigen. Perioden omtales derfor gjerne som ventennio fascista, ‘de fascistiske tjue årene’. Fascismen formet Italia på mange måter: En hel generasjon unge vokste opp under det fascistiske regimet og deltok i dets mange barne- og ungdomsorganisasjoner, mens arkeologiske utgravinger og monumentale bygningsprosjekter formet landets byer. Begge disse aspektene av det fascistiske prosjektet var tett tilknyttet rituell feiring og seremonier, og disse var ofte forbundet med det antikke Roma. Keisertidens feriae Augusti videreførtes for eksempel som ferragosto, en dag som ble feiret over hele Italia 15. august. Denne dagen ble ansett som en særdeles ‘romersk’ annerledesdag, som kombinerte ferie og feiring. For å oppmuntre folk til å reise og bli kjent med den romerske arven, innførte Mussolini et program med billige togbilletter. Han deltok også personlig, blant annet ved åpningen av restaureringsarbeidet på Augustus’ triumfbue i Rimini i 1936.^[1]

«Det nye Italia er de folkelige festers land», skrev den norske arkeologen og kunsthistorikeren Hans Peter L’Orange (1903–1983), som tilbrakte mye tid i Roma under ventennio, og som senere grunnla det norske instituttet i byen. Han beskrev sin opplevelse av romerske folkefester i en kort artikkel i Aftenposten 30. juni 1934:

Selv om vi bortser fra de kirkelige fester, er det neppe nogen annen europeisk hovedstad hvis dagligliv så ofte avbrytes av festdager som Rom. Enhver anledning gripes, enten det er «hvervningen» til fascistmilitsen, opprettelsen av et eller annet statsinstitutt, en italiensk flyvebedrift, et nytt besøk av krigsveteraner eller «Roms fødselsdag» som feires.^[2]

Gjennom hele artikkelen fremhever L’Orange det antikke Romas rolle i Italias folkefester under Mussolini. Han beskriver hvordan offentlige festdager trekker menneskemasser til byens historiske områder, som Forum Romanum, Colosseum og Keiserforaene, og hvordan disse stedene fungerer som baktepper for Mussolinis taler. For L’Orange var folkefester en viktig måte å få italienerne til å oppleve sin antikke fortid på – og nettopp denne opplevelsen av en gjenfunnet romersk arv var et helt sentralt element i fascismens propaganda.^[3]

I denne artikkelen skal vi spesielt belyse formen på feiringene, det vil si de kulturelle attributtene og symbolene som ble brukt for å fremheve feiringenes særegne karakter og for å skille dem fra vanlige hverdager. Vi skal undersøke hvilken rolle det antikke Roma spilte i disse feiringene og se særlig på bruken av Romas gamle språk, latin. Hvorfor ville en revolusjonær massebevegelse som Mussolinis fascisme benytte et såkalt ‘dødt’ språk med sterkt elitistiske koblinger i sin politiske feiringskultur?

Feiringer i Mussolinis Italia

Fascismehistorikere, som Mabel Berezin og Simonetta Falasca-Zamponi, har fremhevet hvor viktige kollektive feiringer var for Mussolinis regime. Regimet forsøkte å øke den politiske støtten og styrke motivasjonen blant befolkningen gjennom offentlige opptog og ritualer som parader, minneseremonier og høytidsfeiringer. Det var uttrykk for en sterk tro på den motiverende kraften i opplevelsesrike arrangementer og symbolske handlinger.^[4] Feiringenes betydning i Mussolinis Italia fremgår tydelig fra en skolebok fra 1939 som inneholder tre kapitler om ‘Fedrelandets festdager’. Kapitlene tar alle utgangspunkt i en far som hjelper sønnen sin, Lucio, med en skoleoppgave om nettopp dette temaet, og hvert kapittel tar for seg én av de mest sentrale fascistiske festdagene: slutten på og seieren i Første verdenskrig (4. november), marsjen mot Roma (28. oktober) og kolonialiseringen av Etiopia og den påfølgende erklæringen av Det italienske keiserriket (9. mai). Den første samtalen foregår slik:

Far: Hvor lenge har du nå sittet ved bordet og holdt pennen i hånda uten å skrive ett eneste ord?
Lucio: Jeg tenker på hva jeg skal skrive, far, men jeg kommer ikke på noe.
Far: Hva har læreren bedt deg skrive om? La meg se.
Lucio: Jeg klarer ikke å komme på en begynnelse engang. Dette er oppgaven han har gitt oss: Diskuter kort Fedrelandet vårt sine festdager (fasti dies).
Far: Han har vel først forklart hvordan dere skal forstå festdager?
Lucio: Det har han: Han sa at hos forfedrene våre var festdager de dagene hvor pretoren felte dom, borgerne førte sak, de hellige ritene ble feiret, og den romerske staten og de gamles strålende handlinger ble erindret.
Far: Han har forklart det godt, spør du meg, men nå er det din oppgave å tenke over om det også i vår tidsalder finnes nevneverdige dager som synes særlig verdige å minnes eller feires. Hva? Kommer du ikke på én eneste?
Lucio: Joda, flere. Men når jeg vender meg for å skrive, finner jeg ikke hvor jeg skal starte fra.
Far: Å, hvor raskt kan ditt sinn være når du viser deg uegnet til en så enkel oppgave? Se på meg. Hva er det du ofte ser meg gå rundt med på brystet?
Lucio: Svært ofte, far, ser jeg deg gå i militæruniform, prydet av medaljer (phalerae) i sølv.
Far: Og hvorfor sømmer det seg at jeg pryder brystet mitt med medaljer i sølv?
Lucio: Det vet jeg: Du tjente som overkommandant i hæren vår (praepositus maior), du deltok i den italienske krigen i fire år, og du kjempet modig og hardt for Fedrelandet.
Far: Riktig. Men si meg nå dette: Hvem kriget vi mot?
Lucio: Mot tyskerne, tror jeg, eller heller med keiseren over Østerrike-Ungarn for å frigjøre Giulia, Trentino og Veneto.
Far: Vant vi eller ble vi beseiret?
Lucio: Ved Gud, vi vant. Vi knuste fienden og sendte styrkene deres på flukt. Utallige mennesker fanget eller drept, keiserriket vendt på hodet.
Far: På hvilken dag avsluttet vi krigen med seieren i boks? Eller har du glemt det?
Lucio: Slettes ikke, far! Den fjerde november, eller heller, etter romersk stil, pridie nonas Novembres AD MDCCCCXVIII.
Far: Altså er dette den første, beundringsverdige og strålende festdagen til Fedrelandet vårt. Denne må man altså merke seg først av alle.^[5]

Samtalen viser flere ting. Den viser tydelig hvordan slike feiringer ble sett på, og hvordan historien bak dem ble introdusert for barn i italienske klasserom. Det tydeliggjør dessuten den aktive koblingen som ble gjort mellom fascistiske feiringsdager og romersk tradisjon. De nasjonale feiringene knyttes til festdagene i det antikke Roma, mens Lucio angir feiringens dato på romersk vis. Lucios far nevner også medaljer, som virker å ha hatt en sentral plass i fascistiske feiringer og ofte hadde innskrifter, ikke bare på italiensk, men gjerne også på latin. Til slutt kan man merke seg at samtalen foregår helt på latin, ikke på italiensk, som man kanskje ellers ville forvente. Hele skoleboken var skrevet utelukkende på latin, med tanke på at elevene skulle øve seg på å snakke Romas gamle språk om hverdagslige emner. Dette viser den spesielle betydningen språket hadde. Vi vil ta opp igjen alle disse momentene i de følgende avsnittene.

Fascistiske feiringer tok mange former. Mussolini dro rundt over hele landet for å starte store byggeprosjekter eller offisielt åpne nye institusjoner og bygg. Dette var ofte kombinert med den seremonielle nedleggelsen av den første steinen (prima pietra), signeringen av et ekstravagant dokument, utdeling av medaljer, eller en blanding av disse. Samtidig var det visse faste datoer som alltid ble feiret. Blant dem var feiringen av marsjen mot Roma i oktober, og etter 1936 ble 9. mai dagen for feiringen av grunnleggelsen av det fascistiske imperiet. I tillegg til disse kom også romerske feiringer, særlig 21. april som tradisjonelt regnes som byen Romas grunnleggelse. Mussolini gjorde dette også til arbeidernes dag fremfor 1. mai for å gi arbeidernes kamp et nasjonalistisk fremfor et internasjonalt og sosialistisk rammeverk. Dager som denne kunne feires med store parader og taler, ofte holdt av Mussolini, som ble kjent som en effektiv taler. Disse paradene og talene ble ofte tatt opp og sendt på radio over hele landet eller vist i nyhetsfilmer som ble spilt av før kinofilmer. På den måten nådde slike anledninger ut til et enda større publikum enn de som faktisk var til stede. Mussolini var svært bevisst effekten av massemedier og uttalte at «kino er det mektigste våpenet».

De nasjonale feiringene under Mussolini ble ofte holdt på steder med symbolsk tilknytning til Romerriket, som Kapitolhøyden, Forum Romanum eller Augustus’ mausoleum. «Romerne skal ledes monumentene i møte», observerte Hans Peter L’Orange i den samme Aftenposten-artikkelen som vi siterte ovenfor. «Og denne stadig gjentatte, næsten patetiske konfrontasjon av befolkningen og de historiske minnesmerker er organisert på en genial måte. I folkefesten». Han utdyper senere i artikkelen:

Forum Romanum syder igjen av liv. Krigsveteranen og romerske borgere samles for å høre på sin diktator. I bakgrunnen tilhøire sees Septimus Severus’ triumfbue, lengre til venstre del av søilestillingen i Vespasians og Saturns templer. Bakerst Tabularium, det romerske statsarkiv. Forum Romanum er ikke lenger et slags arkeologisk og topografisk museum. Romerne har tatt sitt gamle forsamlingssted i fornyet besiddelse. Og fra den nye «rostra», ikke langt fra Cæsars tempel lyder en ny diktators stemme ut over det samme forsamlingsområde og ut over det samme romerske folk.^[6]

I tillegg til bruken av monumentale strukturer som kolonner og triumfbuer som L’Orange peker på, benyttet man seg av romerske symboler inkludert fasces, et risknippe bundet sammen om en øks, som opprinnelig var et strafferedskap båret av såkalte ‘liktorer’ (lictores) i antikkens Roma, og som gjennom dette ble et symbol på lov og orden. Soldater og paradedeltakere var ofte kledd i uniformer og bar attributter inspirert av romerske legioner. De brukte for eksempel den romerske standarden, et emblem båret på en stang, kjent som signa eller vexilla på latin, som ble brukt i Romerriket for å identifisere legioner, kohorter og militære enheter, samt for å symbolisere deres lojalitet til Roma[VH1] . Denne standarden var ofte dekorert med symboler på politisk makt, som ørner eller kranser. Den var også ofte prydet med bokstavene SPQR, som står for Senatus Populusque Romanus (senatet og det romerske folk), en representasjon av den romerske statens kollektive identitet og autoritet. Man brukte også den såkalte ‘romerske hilsenen’ med høyre hand hevet, og Mussolini mente at det vanlige handtrykket var slapt og uhygienisk.

Feiringer og folkesamlinger under Mussolini gjorde inntrykk på utlendinger, og de la, interessant nok, spesielt merke til den ‘romerske’ auraen rundt slike spetakler. Under sitt besøk i Roma i 1929, for eksempel, så den berømte jødisk-tyske kunst- og kulturhistorikeren Aby Warburg (1866–1929) en feiring av Lateranavtalene mellom Italia og Vatikanet. Han beskrev prosesjonen som en «gjenopplivning av hedenskapen og de hedenske festene» til de antikke romerne.^[7] En annen internasjonal besøkende, den britiske forfatteren og journalisten Gilbert Keith Chesterton (1874–1936), var også vitne til fascistiske feiringer og samlinger som han betraktet i lys av en antikk romersk tradisjon. I sin bok The Resurrection of Rome (1930) beskrev han denne opplevelsen som følger:

Jeg har sett menn klatre de bratte steinene på Kapitolhøyden, mens de bar på de ørnene og fasces som ble båret foran Marius og Pompeius, og det så ikke ut som et kostymeball. Jeg har sett en skog av menneskehender løftet i en hilsen som er tre tusen år eldre enn alle de militære hilsenene til moderne hærer, og det virket som en naturlig gest, ikke en maskerade.^[8]

Mens Warburg fremhever den tradisjonelt romersk-hedenske karakteren til disse seremoniene, påpeker Chesterton at slike romerske tradisjoner virket helt naturlige i Mussolinis Italia. L’Orange avviste på lignende måte, men enda mer eksplisitt, ideen om at slike feiringer bare var et skue arrangert av Mussolinis regime. Han hevdet at festgleden hadde «sitt opphav dypt i befolkningens lynne og livsform» og la til:

Vi møter en skuelyst i alle lag, vi hører en rytme i militærmusikken, et liv i hilsningsropene, en takt i marsjen, som umulig kan være jaget op av myndigheten. En renessanse av gammelromersk festliv, av antikk praktutfoldelse, antikk skuelyst og sensasjonstrang!^[9]

I virkeligheten var disse arrangementene ofte omhyggelig regissert av regimet. Det er dessuten viktig å merke seg at fascismens bruk av antikken bygget på en tanke om hva antikken var som ikke alltid stemte historisk sett. Et godt eksempel er romerhilsenen som Chesterton beskriver som «tre tusen år eldre enn alle de militære hilsenene til moderne hærer». Det er ikke noe belegg for denne hilsenen i romersk litteratur eller kunst, og dens tilknytning til Romerriket kommer i stor grad fra nyklassisistiske malerier. Selv om italienernes bruk av denne hilsenen virket som «en naturlig gest» for Chesterton, var det en gest som ikke gikk tilbake til det antikke Roma. Fascismens interesse for antikken handlet ikke bare om å gjenoppdage og gjenbruke deler av en svunnen storhetstid, men også å forme forståelsen av den til å passe inn i det fascistiske selvbildet, om denne forståelsen var riktig eller ei.

Fascismens romakult (romanità)

Denne bruken av det antikke Roma i Mussolinis Italia var ikke bare en hul fasade, men en viktig ingrediens av fascismens ideologi og propaganda. Det fascistiske regimet var opptatt av å skape et narrativ om seg selv som viderefører og videreutvikler av det romerske imperiet. En viktig ingrediens i fascismen var dermed romanità, eller ‘romerskhet’. Mussolini ville styrke Italia ved å gjenoppleve Romerriket og dets verdier, og på den måte gi tilbake til italienerne en kulturarv de kunne være stolte av. Romerriket under Augustus ble betraktet som et ideal som fascistregimet ville virkeliggjøre og perfeksjonere, og Mussolini ble ofte sammenlignet med Augustus og andre romerske keisere.

For å overbevise italienerne om den politiske myten var det avgjørende at de kunne identifisere seg med romerne og ‘føle seg’ romerske. Å delta i feiringer og samlinger med et ‘romersk’ preg var derfor et svært viktig element i fascismens politiske kultur. Det var ikke så viktig om alle symbolene og attributtene som ble brukt, faktisk var romerske. Vi har allerede nevnt at den såkalte ‘romerske hilsen’ strengt tatt ikke var romersk. Det samme gjaldt noen byggeprosjekter som regimet igangsatte. Siden alle viktige keisere hadde sitt eget forum, ønsket Mussolini også å ha ett: Det såkalte Foro Mussolini (nå Foro Italico), som var hovedsetet for regimets ungdomsorganisasjon og inkluderte idrettsanlegg. Selv om Mussolinis forum ble kalt et forum, hadde området i virkeligheten helt andre funksjoner enn de antikke forumene. Det som virkelig betydde noe, var at folk trodde på den romerske karakteren til slike symboler og steder. Historisk nøyaktighet var kun viktig så lenge den støttet fascismens Roma-ideal.

Fascismens ‘romerskhet’ påvirket nesten alle områder av italienernes dagligliv. Påvirkningen vises helt tydelig i Romas bylandskap, som gjennomgikk dyptgående endringer under Mussolini. Arkeologiske utgravninger ble for eksempel satt i gang av regimet med et klart mål om å ‘frigjøre’ det antikke Roma. Dette har satt tydeligst spor i byen Roma hvor middelalder- og renessansebygg ble revet for å grave frem byens storhetstid i form av monumenter som Colosseum, Ara Pacis (Fredsalteret) og Augustus’ mausoleum. Disse monumentene ble også bakt inn i det moderne Romas byplanlegging med store paradegater. Den mest storslåtte av disse er Via dei Fori Imperiali (Keiserforaenes gate), som opprinnelig gikk under navnet Via dell’Impero (Imperiets gate), en bred vei som går i en rett linje fra Colosseum, over de antikke forumene som også ble utgravet i perioden, forbi det enorme Altare della Patria (Fedrelandsalteret), ferdigstilt i 1935, og frem til Palazzo Venezia, som fungerte som Mussolinis arbeidsresidens. På denne veien kunne det gå store, ‘romerske’ militærparader mot Mussolini som stod klar til å tale til folket fra palassets balkong.

Også i nybygg fikk det romerske plass, men da gjerne i kombinasjon med modernistiske eller rasjonalistiske elementer. Den store variasjonen i kunstneriske stiler i perioden gjør det nær sagt umulig å gi en generell beskrivelse av ‘fascistisk arkitektur’, men sentrale trekk i mange nybygg fra perioden er monumentalitet, klassiske trekk med sparsommelig pynt, ofte med glatte fasader. Denne stilen kan ansees som et forsøk ikke bare på å etterligne klassisk arkitektur, men også på å trekke den klassiske og romerske arven inn i det moderne. Kroneksempelet på denne stilen er Palazzo della Civiltà Italiana (Den italienske sivilisasjonens palass), ofte bare omtalt som Colosseo Quadrato (Det firkanta Colosseum). Dette bygget gjenskaper Colosseums store søyleganger i en fullstendig kvadratisk form, og kalksteinfasaden har ingen andre dekorative elementer enn de tre linjene tekst på toppen av hver side, som i Mussolinis ord beskriver det italienske folket. Bygget ble opprinnelig bygget som en del av EUR-distriktet, et område designet som skulle huse verdensutstillingen i 1942. Distriktet skulle gjenspeile den italienske fascismens storhet overfor hele verden og gi regimet enda en arena for å aktivisere store folkemengder i feiring. Men på grunn av den andre verdenskrigen ble det ingen verdensutstilling, og distriktet stod uferdig og ubrukt frem til 1950-tallet da det ble ferdigstilt i forbindelse med de olympiske lekene i Roma i 1960.^[10]

Latin i romakulten

Både ny og gammel arkitektur fungerte som dekor for fascistiske fester og samlinger. Det var fra balkongen til Palazzo Venezia at Mussolini 9. mai 1936 erklærte at «Italia har endelig sitt imperium», etter at italienske styrker hadde tatt kontroll over hovedstaden i Etiopia. Dette skjedde etter et brutalt angrep som kostet livet til mange uskyldige sivile borgere og ble fordømt av Folkeforbundet. Det var et stort øyeblikk for det fascistiske regimet, og Mussolinis tale ble publisert i aviser og tidsskrifter, og det ble risset inn, i utdrag eller i sin helhet, på bygg rundt i Italia. Interessant er det også at selv om Mussolini naturligvis holdt talen på italiensk, ble den i løpet av regimets levetid oversatt til latin minst seks ganger av ulike forfattere. Noen av oversettelsene var til bruk i skoleundervisning, andre var kanskje bare en akademisk syssel. Enkelte oversettere sa også tydelig at talen hadde sitt naturlige uttrykk på latin. I innledningen til Nicola Festas oversettelse av talen skriver utgiveren:

Talens storslagenhet trer fram på en beundringsverdig måte og finner, så å si, i forfedrenes strenge språk sitt naturlige uttrykk og den monumentale formen til et historisk dokument som er forutbestemt til å motstå tidens tann.^[11]

Det latinske språket ble her oppfattet som det naturlige språket for et italiensk regime med imperialistiske ambisjoner som vil skrive seg inn i historien. Denne oppfatningen ble delt av mange i Italia, særlig blant dem som var aktivt involvert i styringen av regimet. Latin ble betraktet som Italias gamle nasjonalspråk, «forfedrenes strenge språk», som knyttet dagens italienere til romersk storhet. Ifølge Mussolini var latin «språket i vår tid, i denne veldig harde, men vakre fascistiske tiden».^[12] Fordi latin hadde nasjonal betydning, mente noen at italienere som ikke studerte nok latin, egentlig begikk en slags faneflukt og sviktet sitt eget land.^[13] Politisk sett symboliserte Romas språk dessuten fascismens ambisjon om å gjøre Roma til et sentrum for verdensordningen. Romas gamle språk var for Mussolini selv knyttet til «et folk av soldater, erobrere, byggherrer, lovgivere, vinnere», det vil si de gamle romerne som hadde underkastet store deler av verden sine lover, skikker og språk.^[14] Latin var et språk som hele den antikke verdenen hadde kjent. Noen mente at latin dermed var «spesielt utformet for å tiltale verden»: språket hadde allerede skapt en verdenssivilisasjon for 2000 år siden.^[15] Italias nye imperium skulle gjenopprette latinens rolle i verden, mens spredningen av språket var også ment til å symbolisere Italias økende makt i den nye, fascistiske verdensordenen regimet etterstrebet.^[16]

Bruken av latin ble dermed innlemmet i fascismens begeistring for det antikke Roma og idealet om romanità, og den ble oppmuntret ved de mer andektige og høytidelige anledningene i nasjonens offentlige liv. Språket hadde alltid vært synlig i Romas og Italias kultur og bylandskap, men ble nå enda mer fremtredende, spesielt i forbindelse med steder og anledninger knyttet til Mussolinis regime. Fascistiske bygg var ofte preget med latinske innskrifter, fascistisk skolepolitikk la vekt på mer latin i skolen, og det ble til og med produsert en mengde nyskrevne latinske tekster til ære for Mussolini og hans regime. Samtidig ble visse antikke tekster lest opp offentlig eller til og med tonesatt som etterligning av fremføringer i antikken. Latin ble også brukt under feiringer og folkesamlinger. På samme måte som andre symboler fra det antikke Roma vakte også dette oppmerksomhet blant utenlandske besøkende i byen. En av Aby Warburgs nærmeste medarbeidere, kunsthistorikeren Fritz Saxl (1890–1948), la for eksempel merke til hvordan Mussolini brukte et sitat fra dikteren Horats som bakteppe under eden til de unge fascistene 3. november 1930. Sitatet var «Stet Capitolium fulgens» («La Capitolium stå strålende»). Ordene uttrykte dikterens ønske om å bevare Kapitol som sentrum for Romas makt, et ønske fascistene mente Mussolini hadde oppfylt. Saxl så gjenbruken av Horats’ ord som et forsøk på å knytte det fascistiske Italia til det antikke Roma og å gjøre krav på dets gamle imperium for italienerne.^[17] Veggteppet med Horats’ sitat var interessant nok eldre enn fascismen. En rekke slike veggtepper ble bestilt i 1902 ved det berømte verkstedet til Erulo Eroli (1854–1916) og var ment som dekorasjon for trappene til hovedinngangen av Palazzo Senatorio, Romas rådhus. Mussolini gjenbrukte veggteppene flere ganger som bakgrunn for sine taler, også andre steder enn Kapitolhøyden, inkludert på fasaden til hans arbeidsresidens Palazzo Venezia. Teppets strategiske gjenbruk viser hvordan fascistene bygget videre på tidligere nasjonalistisk bruk av det latinske språket og andre politiske symboler og ga dem ny, fascistisk betydning.^[18] I den neste og siste delen av artikkelen vil vi gå nærmere inn på slik bruk av latin i forbindelse med offentlige, politiske feiringer.

Latin som feiringsspråk

Det antikke Romas språk ble aktivt brukt under feiringer i Mussolinis Italia, kanskje spesielt gjennom bruken av ordet dux. Det latinske ordet dux betyr ‘leder’ eller ‘fører’ og tilsvarer det italienske tilnavnet til Mussolini, Duce. De to versjonene av ordet levde side om side gjennom hele perioden. Bannere og plakater med dux var gjerne å finne overalt når Mussolini kom på besøk til en italiensk by, og ordet kunne brukes i latinske slagord (f.eks. Ubi dux, ibi lux – «Hvor føreren er, er lyset») eller alene. Ordet fikk raskt en stivnet betydning og kunne kombineres med italiensk, som i den fascistiske barn- og ungdomsorganisasjonen ONB sin sommerleir «Campo Dux». Ordet ble til og med risset inn i det italienske naturlandskapet ved å hogge ned trær i form av bokstavene, og det ble skrevet ut i formasjoner bestående av skolebarn.^[19] Bruken av latin var imidlertid overhodet ikke begrenset til enkle ord som dux og SPQR. Den omfattet også sitater fra antikke forfattere som Vergil og Horats, lengre avsnitt fra antikke tekster, eller til og med helt nyskrevne tekster. Her skal vi drøfte noen eksempler på elementer som spilte en viktig rolle i fascistiske feiringer, der latin ser ut til å ha hatt en særlig symbolsk betydning.

Pergamenter spilte en viktig rolle i høytidelige seremonier. De kunne gis til personer med spesiell fortjeneste eller plasseres på symbolsk viktige steder. De var spesielt viktige i grunnsteinsnedleggelser, som markerte starten på byggingen av en ny bygning. Byggeprosjekter var svært viktige under Mussolini da de symboliserte Italias nyvunne styrke under fascismen, og under grunnsteinsnedleggelsene ble den første steinen symbolsk lagt på plass, ofte ledsaget av taler og festligheter for å markere anledningen. Ved de mest prestisjefylte seremoniene var Mussolini selv til stede. Han signerte et pergament som ble plassert i den første steinen, som deretter ble velsignet før den til slutt ble senket ned i bakken.^[20] Et særlig bemerkelsesverdig eksempel på en grunnsteinsnedleggelse er den såkalte Codex Fori Mussolini (Kodeksen til Mussolinis forum). Dette dokumentet, skrevet på latin av latinisten og skoleinspektøren Aurelio Amatucci (1867–1960), ble gjemt under obelisken ved Foro Mussolini i en metallboks. Obelisken, som fortsatt står i Roma, er prydet med innskriften Mussolini Dux skrevet vertikalt i store bokstaver. Boksen inneholdt også noen medaljer som avbildet Mussolini iført et løveskinn, som en moderne Herkules. Kodeksen ble skrevet på pergament og illuminert av et av Italias fremste kalligrafiverksteder. Teksten beskriver Mussolinis fremvekst, hans største prestasjoner, oppføringen av obelisken og etableringen av Foro Mussolini. Ved å gjemme teksten under obelisken og skrive den på latin var hensikten å nå fremtidige generasjoner. Det var ikke uvanlig å flytte obelisker i Roma; alle store obelisker hadde blitt flyttet på et tidspunkt. Hvis Mussolinis obelisk skulle bli flyttet, ville teksten komme til overflaten og informere fremtidige generasjoner om stedets opprinnelse og deres inspirator.^[21]

Obelisken og kodeksen understreker betydningen av Foro Italico for fascismen; det var her den nye generasjonen ble opplært etter fascistiske prinsipper. Stedet var ofte arena for massefeiringer og forsamlinger for regimets ungdomsorganisasjon, ONB, som var opptatt av fysisk aktivitet og krigslek, og som gjennom parader og medaljer ble en form for barnemilitær. Der kunne Lucio fra lærebokteksten ha fått sin egen medalje med en latinsk innskrift som Sorti devota futurae (‘hengiven til fremtidens skjebne’), som peker på ungdommens forberedelse av Italias store fremtid.^[22] Bruken av latin understreker her de romerske prinsippene som skulle forme Italias fremtid og oppfylle nasjonens skjebne. Enda mer enn pergamenter hadde medaljer en sentral plass i fascistiske feiringer, og latin spilte ofte en rolle i utsmykningen av medaljene. Trolig må bruken av medaljer i Mussolinis Italia forstås som en måte å bake militære tradisjoner inn i sivilsamfunnet på, hvor alle på hver sin måte kjempet for Italia. Medaljer ble derfor ikke bare en utmerkelse for individer, men også et uttrykk for det fascistiske regimets fremgang og storhet.

Bruken av latin i fascistisk feiring fant også sted utenfor Italias grenser. I mai 1927 ledet den krigsskadde veteranen Carlo Delcroix (1896–1977) en delegasjon til Belgia for å minnes den første verdenskrigens ofre, og for å styrke landenes relasjon. Delcroix, som selv hadde belgiske aner, ble godt tatt imot og reiste rundt til krigsmonumenter, og han fikk også møte kongefamilien, som han overrakte en romersk gladius (sverd) med innskriften Ante mori quam foedari («Heller dø enn vanæres»). Sentralt for Delcroix og hans delegasjon var det ‘latinske brorskapet’ som fantes mellom Belgia og Italia, uttrykt både gjennom bruken av romanske språk og gjennom tilhørighet til den katolske kirken. Denne retorikken er også å finne hos andre fascister med mer internasjonalt fokus, og særlig i tanken om panlatinismen som skulle forene alle romansktalerne – naturligvis med Italia som et tydelig sentrum.

Mot slutten av oppholdet sitt besøkte Delcroix og delegasjonen hans ordføreren i Brussel, og på vegne av byen Roma og dens guvernør overrakk Delcroix ordføreren en medaljong på en pidestall. Medaljongen, som var designet av den anerkjente kunstneren Aurelio Mistruzzi, viste gudinnen Roma i profil med fasces i bakgrunnen. Rundt henne står et utdrag fra Horats’ Carmen saeculare: «Alme sol possis nihil Urbe visere maius» («Nærende Sol, måtte du aldri få se noe mer storslått enn Byen»), hvor ‘Byen’ må forstås som byen Roma. Medaljongen ble holdt oppe av to store fasces, og under disse finner man en keiserørn med en annen, moderne latinsk innskrift:

SPQR
Maternam effigiem coluit quam Belgica virtus
Mittit Bruxellae Roma vetusta tibi

Senatet og det romerske folk
Gamle Roma sender til deg, Brussel, et bilde på moren den belgiske dyden har dyrket.

Innskriften, som er skrevet på versemål, var forfattet for anledningen og viser igjen tanken om hvordan belgierne deler samme opphav som italienerne i form av Roma. Etter overrekkelsen er det rapportert at en av Delcroix’ følgesvenner leste to latinske dokumenter på vegne av byen Roma og dens guvernør. Innholdet i disse dokumentene er dessverre ukjent for oss, men det er tydelig at latin i dette tilfellet ikke bare ga besøket eller seremonien tyngde, men også at det var en grunnleggende del av retorikken rundt belgisk-italienske relasjoner.^[23]

Feiringen i Brussel viser at det noen ganger ikke bare var latinske enkeltord eller sitater som ble brukt, men også større avsnitt eller hele verk. Horats’ Carmen saeculare hadde en spesiell plass i fascismens romakult, og selv om diktet hadde blitt flittig brukt i nasjonalistiske sammenhenger etter samlingen av Italia (1861), fikk det et nytt høydepunkt ventennio-perioden. Det ble betraktet som Italias første nasjonalhymne og ble ofte fremført, oversatt og sitert. Diktets popularitet var så stor at det ble regnet som «en av de musikalske grunnsøylene til det fascistiske regimet».^[24]

Bare uker før medaljeseremonien i Brussel, for eksempel, var Augustus’ mausoleum arena for en fremføring av Horats’ hymne tonesatt av Aldo Aytano (1900–1988). Aytanos tonesetting var et resultat av en årelang prosess, og komposisjonen ble personlig godkjent av Mussolini før oppsetning. Urfremføringen, som ble holdt på Romas grunnleggelsesdag 21. april i selve mausoleet, var en storslagen affære med prominente politikere og kulturpersonligheter som gjester. Verket hentet inspirasjon fra forskning på gresk og romersk musikk for å gjenspeile diktets opprinnelige fremføring, men komponisten tok seg også store friheter, særlig i tekststrukturen. Aytanos komposisjon inkluderte bare elleve av diktets 19 vers. Det tredje verset, som inneholder Alme sol-sitatet også funnet på Delcroix’ medaljong, ble gjentatt mot slutten. Denne delen av teksten var mest kjent og oftest brukt i fascistisk propaganda. Fremføringen var i alt i alt en suksess, og verket ble spilt igjen i juni samme året og i april 1932. For dem som ikke kunne ta del i fremføringen selv, ble det også solgt partitur, dekorert med en stor statue av gudinnen Roma som holder seiersgudinnen Victoria i den ene hånda med en enorm sol i bakgrunnen.^[25]

Konklusjon

Feiringer og samlinger i det fascistiske Italia spilte en sentral rolle i regimets forståelse av ‘romerskhet’. De trakk store deler av befolkningen inn i en opplevelse av å være del av en lang romersk tradisjon som Mussolini, med italienernes hjelp, hadde vekket til live igjen. Slike feiringer fant sted på symbolske steder som Foro Italico og Augustus’ mausoleum, og de inneholdt en rekke ‘romerske’ attributter og symboler, som fasces, den romerske hilsen og standarden. Viktig var også bruken av det gamle Romas språk som et tegn på en gjenoppstått romersk storhet. For å forstå bruken av det gamle Roma i politiske feiringer er det viktig å merke seg at regimet ikke primært var interessert i å rekonstruere det gamle Roma på en vitenskapelig måte. Regimets interesse i Roma var svært selektiv og manipulerende. Hovedmålet med romakulten var å overbevise folk om at Mussolinis Italia ikke var noe helt nytt, men tilhørte en lang og respektabel tradisjon som ville gi italienerne tilbake den nasjonale stoltheten de hadde mistet etter første verdenskrig.

Ved å fremheve fascismens ‘romerskhet’ forsøkte man altså å fremstille Mussolinis regime som en naturlig og særegent italiensk politisk og kulturell ordning hvis legitimitet man ikke kunne betvile. Responsene fra utlendinger som besøkte Roma i disse dager, viser hvor effektiv denne retorikken faktisk var: De oppfattet at det gamle Roma og Mussolinis Italia naturlig hørte sammen – og at italienerne hadde en unik rett på Romas gamle arv. Med tilbakeblikk er det mulig å vise hvordan Mussolinis regime og hans sympatisører manipulerte den romerske arven, men på den tiden virket det overbevisende selv for intelligente og lærde observatører som Warburg, Chesterton og L’Orange. Dette gir oss grunn til å reflektere over den retoriske påvirkningen politisk iscenesettelse har på dem som deltar i dem, og det understreker viktigheten av kritisk å analysere denne kulturelle retorikken.

Forfatternes forskning ble finansiert av Norges forskningsråd, prosjektnummer 316016.