Raske endringer i den historiske forestillingsverdenen kjennetegner perioder med historiske omveltninger og omforming av de sosiokulturelle forholdene. Prosessene som er knyttet til dannelsen av en ny identitet og behovet for en ny historisk subjektivitet, appellerer til den historiske forestillingsevnen som på sin egenartede måte staker ut historiens og kulturens felter. «Den historiske fortiden», «tradisjoner», «den nasjonale arven», «nasjonen» og «kultur» blir begreper med et unikt «ladet» symbolsk innhold. Det uløste problemet med grenser – i tillegg til at jakten på en autentisk kulturell annen er ufullendt og ofte skifter retning, bidrar til at disse kulturelle topoi fremstår som ugjennomsiktige for dem som på en eller annen måte gjør bruk av dem (enten som produsenter eller som konsumenter). De relaterer seg til det «politisk ubevisstes» nivå og er tvers igjennom retoriske.[1]

«Mine uoverensstemmelser med sovjetstaten er stilistiske.»[2] Dette er ordene til en av de mest subtile kritikerne av sovjetregimet, Andrej Sinjavskij, skrevet noen år etter at han emigrerte i 1970-årene. Setningen, som er blitt en viden kjent aforisme, dukker opp i essayet «Dissidens som personlig erfaring». Den slående tittelen understreker den personlige, eksistensielle dimensjonen ved ikke-konformisme, noe som presenteres som en vei mot individuell, snarere enn politisk eller kollektiv, identitet. Denne posisjonen, som flytter motstanden mot regimet over til kulturkritikkens og de individuelle stilistiske alternativers sfære, har både fordeler og ulemper. Likevel er de iboende begrensningene den har som grunnlag for effektiv politisk kritikk og politisk handling, ikke ordentlig undersøkt. Muligens er den aksiomatiske motsetningen mellom makt og stil, makt og kultur, statlig autoritarisme og kunstnerisk autonomi det sentrale elementet som er å finne i Sinjavskijs formel. Det var i hvert fall denne aksiomatiske kvaliteten som fungerte som den grunnleggende ideologiske posisjonen som etablerte dissidentfellesskapets grenser som sådan.

Denne opposisjonen har dype historiske røtter, som i en eller annen form kan spores helt tilbake til Aleksander 1.s tid i første kvartal av det nittende århundret – og ganske sannsynlig helt tilbake til Katarina den stores tid i annen halvdel av det attende århundret.[3] Sett i ettertid er denne intellektuelle, kulturelt orientert og stilistisk iscenesatte opprørstradisjonen formet av en serie gjenkjennelige konseptuelle topoi, som primært understreker den kulturelle dimensjonen ved borgernes motstand mot staten forstått som et undertrykkende apparat som begrenset individualiteten og fremmet byråkratisk ensretting. «Russisk litteratur som skole for den sosiale tenkningens frihet og et rom for sosial konflikt.» «Russisk litteratur som den sentrale drivkraften for opplysningstiden i Russland.» «Intelligentsiaen som jordens salt.» Man kunne lett fortsette listen over banaliteter som alle koker ned til dette: Under forhold med autokratisk eller autoritær makt konstitueres kultur generelt som det eneste området hvor individet står relativt autonomt i forhold til staten, og kultur blir et område for fri selvrealisering hva angår både individuell kreativitet og sosial identitet. Av denne grunn kom kultur til å bli forstått som en parallell og alternativ sfære til statens (og faktisk er statens høynede bekymring for kultursfæren et svar både på kunstnerisk autonomi og kulturens aksiologiske autonomi som et sted for alternativ, ikke-statlig praksis og politisk sosialisering).

Et surrogat for sivilsamfunn

På denne måten ble kultur omformet til å være den sentrale kanalen hvor sivilsamfunnet kunne realiseres, og kultur ble ansvarlig for å produsere sosiale, estetiske og endog politiske verdier som ikke ble mediert av staten. Man kan si at kultur ble sivilsamfunnets eneste legitimering – eller til og med at kultur, feltet for kulturell kommunikasjon, ble en fortrengt representasjon for et fraværende sivilsamfunn, dets diskursive surrogat som omformet fraværet av ulike sosiopolitiske praksiser til å bli et grunnlag for den sosiokulturelle forestillingsevnen. Innenfor en slik anordning fikk kulturelle ytelser, stilistisk kompleksitet og estetisk differensiering en politisk dimensjon idet de ble motsetninger til statens ensretting og dens monolittiske og rigide stil.

Det spørsmålet som samtidens forskere står overfor, gjelder hvorvidt de taktikkene som den uavhengige kulturproduksjonen, den stilistiske flukten til alternative områder for individuell frihet og kulturmotstandens mobile autonomi, fortsatt virker i dagens nye omstendigheter, hvor kultur ikke bare har blitt en grunnleggende sektor for ikke-materiell produksjon, men også et verktøy for statlig administrasjon av den sosiale orden og reproduksjon av symbolsk hegemoni. Fungerer det på samme måte, dette systemet av skiller som er beskrevet over – skiller som bandt det kulturelle felleskapets motstandsideologi sammen og ved hjelp av kulturen selv erklærte seg overlegent den politiske eliten, statsapparatet og den lojale delen av folket? Med andre ord; fungerer dette systemet fortsatt når det politiske regimet dynamisk balanserer mellom den konservative assimileringen av kultur som en nasjonal kulturarv – og den postmoderne og nyliberale medieringen av alle historiske kontekster som restrukturerer de nasjonale tradisjonene i en ny mosaikk?

***

Etter at man uavbrutt i nesten to tiår har jaktet på en nasjonal idé i Russland, har man endelig kommet i mål.[4] Den nasjonale ideen har blitt funnet i russisk kultur; eller for å være mer presis, i en bestemt formulering av forestillingen om «russisk kultur». Å anerkjenne en nasjonal identitet ut fra tilhørighet til en felles kultur gjør det mulig å eliminere (rent faktisk ignorere) en rekke samfunnsmessige skillelinjer, det være seg etniske, religiøse, sosiale eller politiske. Ideen om en felles kultur hvor begrepet «russisk» ikke bare henviser til det etniske – og ikke engang til det nasjonale i form av staten, men til en sivilisatorisk ramme, gjør den universell og åpner opp for et integrert politisk fellesskap.[5] Ulempene med dette begrepet er at grensene for det politiske samfunnet, når det baserer seg på kulturell identitet på et sivilisatorisk nivå, sjelden om aldri faller sammen med statens grenser. Og videre vil det essensialistiske paradigmet som ligger til grunn for en slik kulturell identitet, all den tid den formuleres i form av nasjonens tradisjon, arv, historie eller åndelige kilde, stå i en uunngåelig motsetning til borgeridentitet slik den reguleres av formelle, juridiske regler. Den nasjonale kulturens organiske universalisme beseirer den juridiske rasjonalitetens abstrakte universalisme. Den patriotiske åndelighetens røtter viser seg å ligge i nabostatenes territorier. Og behovet for en akseptabel legitimering av de offisielle kravene om å annektere dem, blir viktigere enn ethvert strategisk, militært hensyn av nasjonal interesse.

Komplekser og begjær

Fenomenene og de konseptuelle tilnærmingene til post-imperialistiske og post-koloniale subjekter, hybride identiteter og den transnasjonale innrammingen av nasjonale historier er overmåtelig sensitive når det gjelder grensekategorier. Gitt disse betingelsene gjør en analyse av historiske og politiske forestillinger det mulig å gripe disse konseptuelle nivåene i de kulturelle og historiske feltene, som er svært karakteristiske for perioder preget av forvandling. Innenfor disse historiske og politiske rammene begynte rommet for «russisk kultur» (ikke forstått som et mangfold av faktisk eksisterende praksiser og institusjoner, men snarere som konstruksjonen av en statspatriotisk diskurs) å fungere som et slags filmlerret som ulike komplekser og begjær, inklusive de imperialistiske, ble projisert på. For de politiske elitene og deres politiske og tekniske medarbeidere kan dette godt ha vært resultatet av en bevisst hensikt. For deler av samfunnet som helhet var det antakelig et resultat av en ubevisst reaksjon.

I kjølvannet av annekteringen av Krim, og i det øyeblikk konflikten i Donetsbassenget eskalerte, vokste det frem nye kollektive reaksjoner på disse hendelsene, reaksjoner som var fremprovosert av makthaverne, men ikke helt underlagt deres kontroll: en følelse av kollektivt samhold, opplevelser av en kollektiv kroppslig erfaring gjennomsyret av massevirkningen av en reetablering av historisk rettferdighet, gjenkomsten av en tapt tilstand og politisk subjektivitet. Alt dette kunne beskrives som symptomer på en nasjons fødsel. Ut over de hendelsene som akkurat er nevnt, kom alt dette til å likne resultatet av et særskilt rikosjetterende fenomen – en reaksjon på den ukrainske nasjonale reisningen. Rammen av hendelser som syttiårsjubileet for seieren i den store fedrelandskrigen skapte, gav ytterligere tyngde og en storslagen historisk dimensjon til denne kollektive følelsen av nasjonalt samhold. Imidlertid har den offisielle språkbrukens spesifisitet, som har formet det som på mange måter var en spontan bevegelse i retning av å forme nasjonen, sin helt egen karakter, en karakter som i virkeligheten er i opposisjon til denne bevegelsen. Men de nåværende russiske elitene er ikke interessert i nasjonens fødsel, de er interessert i å reprodusere statspatriotismen. Den nasjonale reisningen, med alle dens negative og til tider stygge trekk, må forstås som en side ved en modernisering som setter i bevegelse sosiale krefter som verken kontrolleres av elitene eller av det statlige byråkratiet – ikke minst fordi begge disse står fast i den keiserlige fortiden. Dette var grunnen til at disse bevegelsene, med den potensielle faren de utgjorde for det politiske status quo, raskt ledet til diskursive tilbøyeligheter som både relaterer til imperietanken og på samme tid skjuler denne tanken bak den patriotiske retorikken om nasjonal kulturell identitet.

2014 var rikt på begivenheter som gav russisk utenrikspolitikk en ny retning og styrket landets beslutning om å følge en avstandspolitikk overfor Vesten. Imidlertid var 2014 bemerkelsesverdig ikke bare på grunn av Krims «hjemkomst» til den russiske føderasjonen, eller på grunn av vestlige sanksjoner og handelsblokade – eller den regelmessige devalueringen av rubelen. På toppen av alt dette ble 2014 utnevnt til kulturår av presidenten. Hans dekret uttrykte at kulturåret skulle organiseres «for å rette samfunnets oppmerksomhet mot spørsmål knyttet til kulturutvikling, bevaring av kulturen og den historiske arven, og den russiske kulturens verdensomspennende rolle».[6]

Kultur som ressurs

Å gjøre kultur til enda en slags statseid naturressurs har blitt enda en virkning av Russlands vending mot «tradisjonelle verdier». Å utvinne ideer som «den russiske verdenen» og «det historiske Russland» eller «russisk kultur» fra ressursgrunnlaget i kulturtradisjonen, har blitt et redskap for å kunne ta i bruk bestemte politiske virkemidler overfor andre styresmakter i det post-sovjetiske rommet. I 2014 ble kultur endelig definert som nok en statskontrollert industri, nok en mulig casus belli. Krigen i Donetsbassenget ble rettferdiggjort ut fra behovet for «å beskytte våre brødre» i Sørøst-Ukraina, som kulturelt sett står oss russere nær. Det har blitt fremstilt som et forsvar for det russiske språket og Moskvas ortodokse kirke (som, i presidentdekretets språk kan tolkes som «bevarende for den kulturelle og historiske arven»).

Denne statlige dragningen mot isolasjon er nødt til å gjøre kultur (forstått som tradisjon, arv, minne, historie) til en enda viktigere strategisk ressurs som styresmaktene kan utnytte. Så lenge landet forblir utestengt fra globale kapitalmarkeder og teknologier vil Russland måtte fokusere på sine egne ressurser: olje og gass … og kulturarven. Det er også her at behovet for en mer aktiv kulturpolitikk oppstår, en kulturpolitikk som settes mer pris på av Russlands politiske elite og de kulturinstituttene som er affiliert med regjeringen. Høsten 2013 begynte man diskusjonene om et nytt regjeringsprogram for kulturpolitikken. 16. mai 2014 ble et forslag til rammene for denne politikken forberedt av en arbeidsgruppe ledet av Sergej Ivanov, som på den tiden var sjef for presidentadminstrasjonen, publisert. 25. desember ble forslaget godkjent av president Putin, som satte den russiske kulturens evige verdier opp som motsetning til devalueringen av den russiske rubelen.

En orientering i retning kulturell identitet som det post-imperiale politiske fellesskapets krumtapp, problematiserer grensene mellom territoriene i det som inntil nylig var et udelt rom for det sovjetiske imperium. Kultur, identifisert med den historiske arven, gjør det i dag mulig å forestille seg, i samtiden, det som faktisk allerede er forgangen tid. Videre gjør dette det mulig å presentere det som aldri eksisterte, nå som en organisk realitet med røtter i en historisk fortid. I en viss forstand så gjør dette det mulig å fornekte historie som en bevegelse oppstått gjennom politiske skifter, sosiale forandringer, endrede verdier og dagligdagse praksiser. «Den russiske verdenen» («Russkii mir»), «det historiske Russland», «Russland som en sivilisert enhet som samler nabonasjonene rundt seg», «Russland som en spesiell form for åndelighet» – alt dette inngår som konseptuelle, retoriske topoi i samtidens nasjonale identitetsdiskurs (i alt fra uttalelser fra ledende politiske skikkelser til historiebøker, fra samtidslitteratur og politiske skrifter til tv-programmer), som på en eller annen måte relaterer seg til komplekset om det tapte imperiet. Det er et undertrykt kompleks som ikke har blitt ordentlig gjennomarbeidet, og som derfor vender tilbake igjen og igjen eller «utagerer» (i Dominic LaCapras betydning av begrepet).[7]

Evige, åndelige kilder

Presidentdekretet av 2014 om «Grunnlaget for en statlig kulturpolitikk» adresserer nettopp kulturens «sosiale misjon»:

Enheten av forskning, utdanning og kunst legger grunnlaget for en forståelse av kulturens sosiale misjon som et instrument for å videreføre samlingen av de moralsk, etiske og estetiske verdiene som konstituerer den nasjonale karakterens kjerne, til nye generasjoner.[8]

I tråd med ideene i «Grunnlaget for en statlig kulturpolitikk» er kultur et middel til på nytt å utbasunere de verdiene som er blitt hellige gjennom tradisjonen – verdier som konstituerer kjernen i den nasjonale identiteten, mens historie omdefineres som en prosess for den vaktsomme bevaringen av arven. Og politikken forvandler alt dette til veivisere for handlinger rettet mot å rekonstruere det tapte. Kultur forvandles til et museum som ivaretar fortiden i et sammensatt arrangement som tjener dagens hensikter – i tråd med et selektivt aksiologisk regime som gjør det mulig for etterkommerne å anvende sine forfedre på en symbolsk, men for dem selv, lønnsom måte. Når historie forstås som en serie med tidsaldre som står i et spenningsforhold til hverandre, og som tar form ved å negere ett sett med former og meninger med et annet, blir historie drevet ut av den statlige kulturens «museumifiserte» rom.

Dagens statlige politikk for kulturell identitet baserer seg på et argument som appellerer til den historiske fortiden, men som samtidig artikulerer kartografien i nåtidens politiske rom, et rom som bygger på ideen om at de nasjonale «åndelige kildene» er evig reproduserbare. Kildene blir faktisk viktigere enn noe av det som senere springer ut av dem. Senere utvikling, slik som enighet om internasjonal lovgivning, kan alltids revideres. Et oppkomme derimot, reviderer man ikke. På samme måte vil en åndelig tilknytning til jorden bli viktigere enn enhver lovlig besittelse av et territorium: Førstnevnte rettferdiggjøres av tradisjonen, mens sistnevnte kun bekreftes av internasjonal lov. Til forskjell fra åndelighet blir lovens betydning i den kulturelle identitetens grammatikk kun som et tillegg å regne:

Det er nettopp på denne åndelige jorden at våre forfedre første gang og for all tid anerkjente seg selv om ett enkelt folk. Og dette gir oss all grunn til å bedyre at Krim, antikkens Korsun, Chersonesus og Sevastopol har enorm sivilisatorisk og sakral betydning for Russland.[9]

Det sakrale er tuftet på evigheten, den «sivilisatoriske matrisen» (et annet av Putins begreper) er ikke gjenstand for historisk eller politisk forandring; tid er et produkt av rom, historie en funksjon av land – og politikk et instrument for realiseringen av den kulturelle identitetens iboende potensial. «Russisk kultur», innenfor rammen av den offisielle diskursen om patriotisk hegemoni, omformes til en konseptuell, politisk korrekt lindring eller en ubevisst eufemisme som «det russiske imperium»; eller mer presist, betegnelsen «russisk kultur» gjør det mulig å kombinere nasjonalisme som et politisk instrument for å mobilisere rundt et sett med nasjonale verdier, og den territorielle overskridelsens imperiesyn. Et eksempel på hvordan denne omkodingen av nasjonalåndens språk til imperiearvens språk finner vi i den samme presidentens tale til nasjonalforsamlingen:

Den historiske gjenforeningen av Krim og Sevastopol med Russland er nå oppnådd. For vårt land, for vårt folk, bærer denne hendelsen enorm betydning. Dette er fordi vårt folk lever på Krim; dette territoriet er strategisk viktig fordi den åndelige kilden til vår mangesidige, men monolittiske russiske nasjon og sentraliserte russiske stat er lokalisert nøyaktig her. Visselig var det akkurat her på Krim, i antikkens Chersonesus, at prins Vladimir selv ble døpt og siden døpte hele Rus.[10]

På den ene siden, innenfor rammen av denne argumentasjonen, får den nasjonale historien et virkelig, substansielt innhold i motsetning til de «juridiske formalitetene» ved statens grenser. På den annen side – denne åndelige kilden, den åndelige grunnen viser seg å være en faktor i «territoriets strategiske betydning». Gjenforeningen av landområder beskrives som en reetablering av den historiske enheten (en «historisk gjenforening»). Og mens den kulturelle identitetens enhet («vårt folk») dukker opp som en faktor i territoriell ekspansjon, velsigner dåpen nasjonens monolittiske soliditet og statens sentralisering – og den «russiske verdenens» åndelige grenser viser seg å være mer varige enn internasjonale politiske grenser. Kulturarv og politiske ambisjoner blir elementer i en felles topologi, som et möbiusbånd, hvori en side smelter umerkelig sammen med en annen til én enkelt overflate. Og innenfor denne analytiske horisonten bør vi definere den «russisk verdenen» ikke som et rom, men som en beretning, som en fortelling som gjør det mulig å gjenforene en eller annen tapt helhet.

Enhet og mangfold

I det russiske tilfellet forstår man ikke vektleggingen av den suverene subjektiviteten ganske enkelt som et forsøk på administrativ integrasjon, men snarere som nasjonens politiske enhet, noe som umiddelbart rører ved problemet ved imperiets multikulturelle, multietniske, multikonfesjonelle struktur. I den forbindelse blir det nødvendig å forene en suveren politisk enhet med kulturelt mangfold. Gjenforeningens diskursive mekanisme viser seg å være dens appell til en bestemt konstruksjon av «det historiske Russland», det vil si til Russland innenfor hennes eldgamle grenser, hvori en like langvarig historie med «delt bosted» og «gjensidig gjennomtrenging» nødvendigvis skjuler samlivets imperiale særpreg: «Vi skal styrke den ‘historiske staten’som vi arvet fra forfedrene våre», som Putin skriver.[11]

Og dermed, i en situasjon med mangel på virkelig økonomiske og militærpolitiske ressurser, og i et øyeblikk med et manglende ønske om modernisering, aktiverte man kulturens konservative ressurser, som tok til å virke som et mnemonisk symptom knyttet an til det russiske imperiets historiske fortid, med dets politiske storhet og fortidens territorielle grenser. Jeg siterer igjen fra «Grunnlaget for en statlig kulturpolitikk»:

Det var kulturen, nettopp kulturen, som sikret enhetligheten i Russlands multinasjonale befolkning, og som på mange måter definerte Russlands innflytelse i verden. I dag, innenfor en kontekst hvor den globale konkurransen om ideer og informasjon intensiveres, og hvor man ennå ikke har kommet over konsekvensene av det 20. århundrets nasjonale katastrofer, blir dette særtrekket ved russisk (rossiiskaia) kultur avgjørende for landets fremtid.[12]

Å peke på enhetligheten som kjennetegner den multinasjonale russiske befolkningen, med bakgrunn i den russiske kulturens særlige kvaliteter, stiller spørsmål ved statsdannelsens grenser, og her dukker det frem et interessant paradoks. Konsolideringen av samfunnet er en av de fremste målene i dagens russiske politikk, men en slik konsolidering er bare mulig som resultat av innskrivingen av definitive grenser. Som Emile Durkheim skrev: Dannelsen av sosiale grenser er ikke en konsekvens av sosial integrasjon. Det er snarere en av dens nødvendige forutsetninger.[13] Disse grensene er i ferd med å tegnes opp, men de beskriver ikke statssamfunnets eksterne grenser, men snarere dets interne grenser, grenser som splitter samfunnet i en majoritet som ikke er klar til å anerkjenne tilstedeværelsen av eksterne grenser, og en minoritet som ved et «nasjonalt forræderi», insisterer på at grensene må overholdes.

I den forbindelse er det interessant å undersøke hvordan den offisielle kulturpolitiske doktrinen endret seg mens den ble vurdert av de lovgivende myndighetene. Opprinnelig stod den for en solid, bredt utviklet posisjon som definerte kultur som en mekanisme for å skille mellom vårt og deres. Kulturdepartementets opprinnelige utkast til «Grunnlag for en statlig kulturpolitikk» etablerte – riktignok på karakteristisk odiøs maner – en klar distinksjon, hvor figuren for den russiske andre ble definert slik: «Russland er ikke Europa».[14] Den politiske avvisningen av Vesten, som på den tiden utfoldet seg på en dynamisk måte, utgjorde en rasjonell motivasjon for en identitetspolitikk som baserte seg på en slik formulering. På denne tiden gjenspeilet Kulturdepartementets anti-vestlige, anti-europeiske og anti-moderne forslag den gjeldende politiske konteksten, som bestod av en stadig mer intens konflikt.

Et grenseløst Russland

Den endelige teksten til «Grunnlag», som ble underskrevet av Vladimir Putin på slutten av 2014, la imidlertid ikke hovedvekt på distinksjonens logikk og innskrivingen av ytre grenser. Isteden fremmet den en annen mekanisme for å artikulere nasjonal kulturell identitet. Denne mekanismen fremhever den historiske tradisjonen og dens åpenhet i utlandet, utenfor grensene til den russiske føderasjonen – og Russlands utenrikspolitikk har holdt seg til denne samme logikken. Den endelig teksten myket opp den erklærte kulturelle motstanden og reiste nok en gang spørsmålet om Russlands nasjonale identitet og grenser, og den vekket til livet den gamle imperiale språksyntaksen, som, for å være på den sikre siden, var utrustet med et vokabular for kulturell spesifisitet, geografi og historisk erfaring:

Som resultat av Russlands geografiske posisjon så vel som dets multinasjonale og multikonfesjonelle natur har landet utviklet og fortsetter å utvikle seg som et land som forener to verdener – Østen og Vesten. Russlands historiske vei har vært definert av dens kulturelle partikularitet, av den nasjonale mentalitetens særegenheter, og det russiske samfunnets grunnleggende verdier. En unik historisk fortid med gjensidige innflytelser, gjensidig berikelse og gjensidig respekt har tatt form – og i århundrer har det naturligvis vært på dette grunnlaget at den russiske staten har blitt bygget.[15]

Mens de strukturelle distinksjonenes språk fortsetter å aktiveres overfor den vestlige andre, blir den organiske enhetens språk, som er å finne i dypet av den kulturelle og historiske tradisjonen, anvendt overfor de landene som på et eller annet tidspunkt utgjorde en del av det russiske imperium eller Sovjetunionen eller av dennes interessesfære. I vårt tilfelle skulle man tro at en kontekst preget av motstand fremkalte en mer rasjonell logikk for å uttrykke ens identitet gjennom sammenligninger og motsetninger med den relevante territoriale og romlige andre. Isteden fremmes en mer arkaisk og manipulerende logikk tilhørende den politiske arkeologien, der «jegets» kulturelle identitet er å finne i dypet av den historiske tradisjonen – et dyp som unndrar seg rasjonelt overblikk.[16]

I den grad grensene for den «russiske verdenen» forblir udefinerte, noe som er uunngåelig gitt at ideen om ekspansjon er implisitt innskrevet i denne konstruksjonen, vil den relevante andre ikke være tilgjengelig i det post-sovjetiske rommet. Og i en situasjon hvor denne nærliggende, post-sovjetiske andre er fraværende, blir instrumentet for å skape en nasjonal identitet og statens grenser å finne i den politiske arkeologien. Et narsissistisk idealbilde av «jeget» projiseres over på den kulturelle tradisjonens historiske fortid. Når romlig ekspansjon viser seg vanskelig, realiserer den imperiale narsissisten sitt begjær etter anerkjennelse heller i et historisk dyp han selv har funnet opp. Han veier opp for sitt underskudd på geopolitisk makt i nåtiden ved å forestille seg en overordentlig vellykket fortid. I den forstand viser forestillingen om den «russiske verdenen» basert på en riktig forståelse av «russisk kultur» seg å være en reaksjon på frykten for å miste ens eget fantasibilde av fortiden på den ene siden – og et symptom på fraværet av nøyaktige begreper for ens egen identitet og grenser på den annen. Med sitt rammeverk for en nasjonal kulturell identitet blokkerer denne forestillingen selve muligheten for å oppnå en forståelse av hvor Russlands grenser faktisk går – og hvor de slutter. Siden innholdet i begrepet «Russland» utelukkende blir åndelig, blir dets utstrekning nesten grenseløs, mens spørsmålet om grenser, inklusive statens grenser, blir hensatt til kulturpolitikkens område.

Statsuniversitetet i St. Petersburg ilya_kalinin@mail.ru

Oversatt fra engelsk av Anne Helness, IFIKK, UiO