Er begrepene vi bruker om historie og ideologi «analytiske» og tidløse ord? Betyr de det samme i ulike historiske sammenhenger? Nei, selvsagt ikke. For å forstå et begrep er det derfor viktig å vite hvilke historiske situasjoner som har formet det.

I min artikkel «Kulturradikalismens tidlige begrepshistorie» (Arr 3–4, 2012) skriver jeg om hva man mente med «kulturradikalisme» i tiårene frem mot 1950-tallet. Den gangen var det blant annet gnisninger mellom radikale studenter, akademikere og kulturfolk på den ene siden og den mer tradisjonelle arbeiderbevegelsen på den andre. Man talte om kulturradikalere i kontrast til «arbeidernes egen kjempende bevegelse»1.

Men nøyaktig hvilke ideer man mente var kulturradikale, og hvem som ble kalt kulturradikal, har variert med tiden. Til en viss grad i alle fall. Jeg prøver derfor ikke å vise at begrepet har hatt et kort og greit innhold tiår etter tiår, men ser heller på ulike oppfatninger av kulturradikalisme på ulike tidspunkt. Noe av det jeg viser i artikkelen, er at kulturradikalisme ble diskutert fra 1930-årene og fremover. Det betyr at flere har tatt feil når de har påstått at begrepet dukket opp først i 1950-årene. En av de som har hevdet dette, er Håvard Nilsen, og i forrige nummer av Arr kommer han med et svar på min artikkel.

Noe av Nilsens kritikk av min artikkel er ikke helt treffende, for han blander tilsynelatende sammen mine og andres meninger.2 Men han kommer i alle fall med én tydelig hovedinnvending. Han synes at jeg ikke gjør kulturradikalisme til et «enhetlig» og «analytisk» begrep. Dette skal han få svar på. Men jeg vil også peke på en svakhet i det Nilsen selv har skrevet om kulturradikalismen. For når han i sin debattartikkel forsvarer kritikken sin av begrepet, nevner han ikke at den er belemret med et ikke uvesentlig problem: Den står på gyngende empirisk grunn.

Et enhetlig begrep?

I min artikkel gjør jeg ikke kulturradikalisme til et sammenhengende, «enhetlig begrep», sier Nilsen. Han mener det ikke duger som «analytisk redskap». Ulike forfattere gjennom historien har jo brukt det på litt forskjellige måter! «Hvordan Flemmen mener at dette da henger sammen i et enhetlig begrep, er uklart for meg», beklager Nilsen.3

Her har vi tilsynelatende et grunnleggende ulikt faglig syn på begrepshistorie. Jeg mener et begrep må forstås ut fra den historiske og språklige konteksten det figurerer i. Nilsen later til å foretrekke en analytisk tankemåte som løsriver begrepet fra historien. Jeg forstår nettopp ikke kulturradikalismen som et «enhetlig» og «analytisk» begrep, slik Nilsen later til å tro. Slik er det tross alt med mange begreper som har en forhistorie: De har forandret mening over tid; de er ikke enkle «analytiske redskaper». Nietzsche setter det på spissen: «[D]efinerbart er kun det som ikke har noen historie.»4

Tenk på begreper som frihet, staten eller naturen. De har mangslungne historier som forteller mye om de samfunnene som har formet dem oppigjennom tidene – og om hvilke ladninger som fortsatt hefter ved ordene. Fortsatt brukes de med konnotasjoner vi kan ha vanskelig for å artikulere, men som det er viktig å avsløre. Er disse begrepene «analytiske redskaper»? Selvsagt ikke.

Timing is everything

Det er nettopp plasseringen av begrepet kulturradikalisme i historisk kontekst Nilsen har bommet så grundig på tidligere. «I 1955 skrev Sigurd Hoel en artikkel der ordet ‘kulturradikalisme’ første gang ble brukt på norsk,» lyder første setning i hans artikkel «Myten om kulturradikalismen» (Prosa nr. 6, 2011). Dette poenget bygger han deretter argumentasjonen sin på. Det store spørsmålet han vil besvare er nemlig: «Hvorfor oppstod begrepet ‘kulturradikalisme’, og hvorfor på det tidspunktet det gjorde?» Og så gyver han løs på det særegne intellektuelle klimaet i etterkrigstiden for å finne ut hvorfor begrepet oppstod akkurat da. For, som han gjentar, er «dette er situasjonen da begrepet ‘kulturradikalisme’ blir lansert».5 Med andre ord: Her er Nilsens analyse i vesentlig grad basert på faktafeil.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har et krystallklart bilde av hva Nilsen mener er sammenhengen mellom etterkrigstidens intellektuelle klima og tilblivelsen av begrepet kulturradikalisme. Til det er resonnementet hans for løst i fisken. Men såvidt jeg forstår, mener han at radikale forfattere som Helge Krog, Sigurd Hoel og Arnulf Øverland hadde stått sammen om mangt i mellomkrigstiden, for så å få ganske ulike oppfatninger etter krigen, spesielt om Sovjetunionen. Da skal man ha begynt å snakke om mellomkrigstidens radikalisme som «kulturradikalisme» – angivelig fordi det gjorde de nye motsetningene mindre påtrengende. Nilsen tror at det «oppstod for å bilegge konflikter heller enn å uttrykke krasse motsetninger». Det var visstnok et kompromiss «i etterkrigstiden på et tidspunkt da man trengte en redefinering av mellomkrigstidens politiske engasjement»6. Hvor ullent dette nå enn måtte være, er én ting klart: Premisset om at begrepet kom inn i norsk samfunnsdebatt på denne tiden, er feil. Derfor bryter også tesen om at det fungerte som et nyoppfunnet «kompromiss» sammen.

Distinksjoner

Kildene fra 1930- og 1940-årene viser ganske tydelig at kulturradikalisme var et begrep man brukte for å skjelne noen radikalere fra andre. Her er det altså en sammenheng gjennom 1930- og 1940-årene, noe min opprinnelige artikkel skulle dokumentere greit nok. Begrepet blir brukt for å vise til radikale studenter, akademikere og kulturfolk, som ikke føyet seg naturlig inn i den organiserte arbeiderbevegelsen, men som ville kjempe for sosialismen og arbeiderklassens sak. De la større vekt på livssyn og kjønnsmoral enn den organiserte arbeiderbevegelsen. I mellomkrigstiden var mange av dem opptatt av psykoanalysen, og de hamret løs på kristendommen. Allerede på 1930-tallet, i god tid før krigen og «etterkrigstidens kalde klima», ble Hoel, Krog og Øverland pekt ut som representanter for gruppen av kulturradikalere.

Og som arbeiderpartimannen Edvard Bull påpekte alle­rede i 1930: Kulturradikalismen hadde sitt opphav i ­dannelses­borgerskapet.7 Begrepet har altså vært brukt til å gjøre en sosial distinksjon mellom grupper på venstresiden med ulik klassebakgrunn. Dette er motsetninger som fortsatt er relevante for norsk venstreside og arbeiderbevegelse. (Uten at det dermed er sagt at det er overvettes fruktbart å kalle noen kulturradikalere i dagens samfunnsdebatt.)

Begrepet er også blitt brukt svertende. I min opprinnelige artikkel viser jeg hvordan den konservative teologen Karl Vold på 1930-tallet pekte ut kulturradikalismen som den store trusselen mot «kristendommen og folkemoralen»8. Og jeg dokumenterer hvordan dette ble tatt opp i nazistenes retorikk da Halldis Neegaard Østbye knyttet kulturradikalisme til kulturbolsjevisme under krigen.9 I dag kan vi også ane en forbindelse mellom «kulturradikalisme» og «kulturmarxisme», et ord Anders Behring Breivik har presset på den norske samfunnsdebatten. Disse sammenhengene er urovekkende, og de gjør det enda viktigere å studere historien til disse begrepene. Å avvise kulturradikalisme som term er derimot ingen vei til ny innsikt.

Begrepet kulturradikalisme har sin nytte i de historiske fagene. Bruken av det viser oss hvordan norske radikalere har plassert seg selv og andre sosialt og kulturelt. De historiske aktørene gir altså uttrykk for en slags sosiologisk bevissthet. Samtidig belyser begrepet ideologiske og intellektuelle skillelinjer og forbindelser. Men det betyr ikke at det er uproblematisk. Når begrepet brukes svertende av konservative som Karl Vold eller i nazipropaganda, kan det være for å skape splid mellom ulike grupper eller klasser.

Håvard Nilsen har hevdet at kulturradikalisme som begrep hører hjemme på historiens skraphaug. Når et begrep ikke er et «analytisk redskap», vil han tilsynelatende bare kaste det fra seg. Men når vi skriver historie, skal vi være på vakt for å operere med analytiske og tidløse kategorier. Historiske begreper er grunnleggende sett avhengige av historisk kontekst, og de forandrer seg over tid. Et godt eksempel er begrepet kulturradikalisme.