Et festskrift er ifølge Wikipedia «en bok til ære for en respektert person, særlig en akademiker, utgitt i hans eller hennes levetid». Sjangeren omtales også som liber amicorum – en vennenes bok, en gest fra gode kolleger. Et festskrift gis ikke til hvem som helst. Som sosialt fenomen er dette en tradisjon først og fremst i akademia. Det hender at skjønnlitterære forfattere får festskrift. Og det fins, i hvert fall i Norge, en liten tradisjon for denne typen utgivelser i kirkelige kretser. Men, altså: Tollere, asfaltører, tennisspillere eller renholdsarbeidere får ikke festskrift. Også i akademia er det forskjell på folk. Det er etablerte forskere på høyden av sin karriere som på denne måten blir gjort stas på – ikke kommunikasjonsrådgivere, HR-medarbeidere, revisorer, studieveiledere eller andre. Det er altså toppene, de som allerede har mest ære, som med festskriftet får mer av det samme. Festskriftet kanoniserer enkeltpersoner som allerede er høyt på strå, og bidrar slik til å konservere maktstrukturer.
Dermed plasserer Arr seg nå i en tradisjon med både elitistiske og konservative trekk. Man kunne spørre: Blir ikke det litt rart? Arr burde vel snarere tematisere festskriftet som historisk fenomen, kritisere det, vise hvordan det opprettholder skjevheter og hviler på begrunnelser som en gang var relevante, men som vi i dag kanskje ikke vil vedgå oss, som det kan «gjøre vondt» å bli konfrontert med – som å rive opp et gammelt sår som har grodd til et arr? Dette er jo nettopp poenget med Arr, formulert i tidsskriftets første leder: «God (idé)historie skjærer hensynsløst Arrene opp igjen.»

Det tilsynelatende selvmotsigende ved å lage et festtidsskrift har vi forsøkt å gjøre produktivt. Vi har invitert forfattere både innenfor og utenfor akademia til å bidra til et nummer som ikke så mye handler om Espen eller hyller Espen, men som mer indirekte bruker ham som et assosiativt omdreiningspunkt. Tekstene i dette nummeret, som vi har gitt tittelen Liv, Arr, idéhistorie, tar for seg hvordan man kan tenke og skrive idéhistorisk, og hvilken betydning idéhistorisk tenkning og skrift kan ha for oss som mennesker. Tekstene sier også noe om temaer som vi vet at Espen er opptatt av (vitenspolitikk, makt, kriminalfilosofi, disiplin og marginalisering).

Utgivelsen markerer ikke bare Espens betydning for Arr, men også hans virke mer bredt – som forsker, foreleser, veileder, forfatter, oversetter og debattant. Utgivelsen er heller ikke bare tilbakeskuende. For Espen bidrar selv med en debattartikkel knyttet til hans neste prosjekt: en undersøkelse av hvilke grunner som har vært gitt for at barn skal lære matematikk i skolen. Det er typisk Espen, og kanskje er det Espen på sitt beste. Han pirker i noe alle er enige om. Det er krise når snittet i matematikk er dårlig. Å problematisere en slik virkelighetsbeskrivelse er som å være imot bedre helse for eldre. Det er en påstand som for lenge siden har sluttet å være politikk. Rammene for å snakke om matematikk i skolen er preget av forvaltning – hvem kan love mest ressurser – men ingen diskuterer selve målsettingen. Det får stå for vår regning, men: Det interessante eller produktive – det nyttige – med Espens prosjekt er kanskje ikke hvilke politisk-praktiske konklusjoner Espen trekker av spørsmålet sitt, om matematikkundervisningen bør bli sånn eller slik. Det er selve spørsmålet som er læringsrikt, som åpner opp.

Hyllesten til Espen kommer i stedet her i lederen. Espen er en særs hyggelig fyr som driver med kule prosjekter. Det er særlig ett prosjekt vi vil fremheve, og som vi vil takke ham for. Det har å gjøre med hva som kjennetegner Arr, og som Espen har bidratt spesielt til.

Arr er et faglig felleskap. Et frirom for en type diskusjoner.

I dette fellesskapet er Espen én av mange.

Arr har nemlig flat struktur. Både studenter og professorer kan være redaksjonsmedlemmer, også folk som ikke lenger har tilknytning til akademia. Og vi er alle likestilte. Det redaksjonelle arbeidet gjøres i fellesskap. Alle kan foreslå temanumre. På redaksjonsmøter går hver tekst runden rundt bordet. Riktignok har vi en redaksjonsleder (på omgang), som attpåtil innad i redaksjonen omtales som Keiserinne/Keiser. Den ekstra flotte tittelen kan ses som en slags symbolsk kompensasjon for å være «sjef» i en flat struktur uten honorarer. Men også som en humoristisk påminner om at en sjef i Arr først og fremst er én av flere redaktører.

Dette er ingen selvfølge. Enda mindre, det at strukturen også er flat i praksis. De fleste som har gått mange år på skole og universitet er jo preget av hierarkiene som tross alt finnes der. Erfaringene er med og skaper bestemte forventninger til det sosiale spillet, og slike intuisjoner forsvinner ikke av seg selv. Derfor er det trolig flere av oss som i rollen som ferskt redaksjonsmedlem innimellom har lurt på om ikke han professoren i konkrete situasjoner skal skjære igjennom snart, vise til egen forskning eller lignende. Men han gjør ikke det. Heller ikke når det dreier seg om emner han har forsket på i årevis. Og så, ganske raskt, blir man ikke overrasket over det lenger. Espen har bidratt sterkt til å skape en kultur i Arr-redaksjonen for at høy og lav kan diskutere alvorlige saker på likefot, der professorer ikke har noen ubestridt autoritet, og hvor dette er helt naturlig. For sånn er det, faktisk. Det er det beste argumentet som gjelder.

Kanskje er det denne kvaliteten ved Arr som gjør at det også oppleves som et frirom? Trolig er det forbundet med noe annet også, som ikke er uvesentlig. Det er hyggelig i Arr. Espen har en gang sagt noe sånt som at han alltid gleder seg til Arr-møte, «til å møte dere». Og det er åpenbart at selv om det er interessant å drive med tidsskrift, og vi alle setter pris på gode argumenter og alt, så er det også slitsomt, med mye dugnadsarbeid. Det som imidlertid kjennetegner fri­rommet i Arr, og som får så mange til å bli lenge i redaksjonen, er en tone av gjensidig anerkjennelse, også når vi er uenige.

* * *

Offisielt har Arr det siste året jobbet med et temanummer om Ting. I skrivende stund går Arrs abonnenter og andre lesere og tripper og venter på artikler om tingenes idéhistorie. Det får de ikke. Det vil si: Ting kommer – i neste Arr.