Russland definerer seg selv som en stormakt i relasjon til Europa og Vesten. I den første delen av denne artikkelen skal jeg skissere hvordan det har skjedd et brudd i fortellingene som legitimerer stormaktambisjonene. En fortelling om Russland som en del av den europeiske sivilisasjon har måttet vike for en idé om at Russland er stort gjennom sin overlegenhet i forhold til et Europa som nå er råttent og dekadent. Den førstnevnte fortellingen la til rette for samarbeid med Europa og Vesten, mens den andre la til rette for konfrontasjon. I den andre delen av artikkelen argumenterer jeg for at Russlands overlegenhetskompleks ikke er holdbar i lengden. En stat som ikke oppnår anerkjennelse som en stormakt ved å sette ting igjennom og/eller ved å bli etterlignet av andre, vil sannsynligvis ikke kunne opprettholde en slik stormaktstatus. Kostnadene med å bevare stormaktsstatus uten radikal politisk og økonomisk endring ser nå ut å til å vokse raskt. Hvis Russland ønsker å bevare sin status, trengs det en helomvending. En slik helomvending kan imidlertid i seg selv ikke være en tilstrekkelig løsning. Hvis Russland ikke gjør noe med de grunnleggende årsakene til dets oppfattede mindreverdighet vis-a-vis Europa, vil landets sykliske skifter mellom en vestliggjørende og en fremmedfiendtlig posisjon være dømt til å fortsette.

Russlands Europa, 1991–2016: Fra mindreverdighet til overlegenhet

Da Sovjetunionen falt sammen, gikk Russland inn for en utenrikspolitikk basert på samarbeid med Europa og Vesten. Etter å ha okkupert Krim i 2014, støttet og tilrettela russiske myndigheter for et opprør mot myndighetene i nabolandet Ukraina. I 2015 forlot Russland Treaty on Conventional Forces i Europa, samtidig som de igangsatte en militær oppbygging langs hele sin vestlige grense. I 2016 gikk de inn med støtte til sin allierte Syria, på en måte som førte Russland inn i direkte konflikt med vestlige myndigheter. I løpet av de siste 25 årene har en dermed sett en helomvending fra samarbeid til konflikt mellom Russland og Vesten.

Det finnes mange måter å forklare slike fundamentale endringer i utenrikspolitikk på – Russlands posisjon i det internasjonale systemet, interne byråkratiske stridigheter og politiske lederes motiver og ideer. Jeg begynner ut fra en antagelse om at samfunn og deres stater søker anerkjennelse, og at en stat på en eller annen måte må forholde seg til hvilket grunnlag samfunnet mener staten bør søke anerkjennelse ut fra.[i] Hva som skal utgjøre et slikt grunnlag vil være omstridt, og mitt første mål med denne artikkelen vil være å kartlegge skiftene i syn på dette i Russland de siste 25 årene.

Gjennom hele sin historie har Russland ikke bare ønsket å bli anerkjent, men dertil å bli anerkjent som en stormakt.^[ii] Jeg har fulgt den russiske debatten om Europa siden sovjettiden, og jeg har ennå til gode å komme over en debattdeltager som har argumentert for å gi opp dette utenrikspolitiske målet. Det er en selvfølge i debatten at Russland skal være stormakt. Denne observasjonen ligger til grunn for hele argumentet som skal utvikles i denne artikkelen.

Argumentet tar utgangspunkt i hva det betyr for russere at deres land skal være «stort». Jeg sporer hvordan to måter å tenke om Russlands storhet på har kollidert etter Mikhail Gorbatsjovs sensurlettelse som følge av av perestrojka-politikken på slutten av 1980-tallet.

1991 var glanstiden for Russlands vending mot Europa. Staten, og en rekke offentlige stemmer, ville at Russland skulle være en «normal nasjonalstat», det vil si, et normalt liberal-demokratisk og kapitalistisk europeisk land. Imot denne vestvendte eller liberale representasjon av Europa stod det som først var en provisorisk sammensetning av gamle kommunister og høyrevendte nasjonalister, som fremsatte en alternativ representasjon basert på ideen om at det iboende russiske trekket var å ha en sterk stat. Jeg skal kartlegge hvordan denne sistnevnte posisjonen etter hvert ble konsolidert som en fullt ut fremmedfiendtlig nasjonalistisk representasjon av Europa. Jeg bruker begrepet fremmedfiendtlig for å understreke at det dreier seg om et syn der Russland sees på som utvalgt av historien og/eller gud som a) en egen og spesifikk sivilisasjon som b) er kvalitativt bedre enn andre nasjoner og for å understreke hvordan denne formen for nasjonalisme er mer enn en spirituell eller patriotisk feiring av Selvet ved at det også eksplisitt benyttes fiendtlige troper i diskusjon om enten alle eller enkelte minoriteter og utenforstående grupper.^[iii] Under Putin-årene har denne fremmedfiendtlige nasjonalistiske posisjonen fått gradvis mer fotfeste ved at en annen versjon av nasjonalisme med lang tradisjon i Russland ble inkorporert, nemlig spirituell nasjonalisme. Som reaksjon på skiftet i samfunnsdebatten, men også på grunn av faktorer som utviklingen i Ukraina og gryende misnøye blant liberalere i Moskva og St. Petersburg, tok den russiske staten fra 2013 og fremover til seg en fremmedfiendtlig nasjonalistisk posisjon.[iv] Den offisielle russiske posisjonen er nå at Russland selv er det Sanne Europa, en konservativ stormakt som verner om Europas sanne kristne arv fra det Falske Europa, definert gjennom Vestens dekadens og fordervelse. Dersom Russland hadde et mindreverdighetskompleks vis-a-vis Europa i 1991, har det komplekset 25 år senere blitt snudd om til et overlegenhetskompleks.

Historiene som et land forteller om seg selv og andre er ikke direkte avgjørende for utenrikspolitikk. Enhver utenrikspolitisk handling har utgangspunkt i en rekke kilder. Likevel er det åpenbart at handlingsrepertoaret overfor en samarbeidspartner skiller seg fra repertoaret overfor en uttalt motstander. Som en russer ville ha sagt, er det ikke tilfeldig at de dominerende sosiale fortellingene om Europa som et ideal som Russland ville tjene på å følge, gikk hånd i hånd med en utenrikspolitikk basert på samarbeid. Tilsvarende er det ikke overraskende at dagens dominerende fortellinger om hvordan Russland er overlegen Europa har tatt mer plass parallelt med dagens konfrontasjonspolitikk.

Helomvendingen i Russlands tilnærming til Europa over de siste 25 årene har presedenser. I kjølvannet av Napoleonskrigene dominerte historier om hvordan Russland var overlegent det liberale Europa vis-a-vis fortellinger om hvordan Russland burde forsøke å kopiere Europa. Etter Russlands tap i Krim-krigen gjentok dette seg, og igjen på slutten av det 19. århundre. Stalins bevegelse vekk fra europeisk marxisme for å bygge sosialisme i ett land er en ny variant av samme tema.

1990-årene

Gorbatsjovs Perestrojka fikk de russiske debattene om Europa til å blusse opp igjen. Den gamle kommunisthistorien om hvordan Europa representerte en fortid som Sovjetunionen hadde lagt bak seg, var ikke lenger holdbar. I dets sted utviklet det seg et dominerende statlig narrativ om hvordan Russland måtte «bli med i sivilisasjonen» igjen for å kunne opprettholde sin storhet, men også en helt annen historie om hvordan Russland burde bevare sin storhet ved å være tro mot et av de idealene som ble delt mellom både tsar- og sovjetregimene, nemlig at russisk storhet lå i å mobilisere en stat som kunne handle raskt, hensynsløst og avgjørende. I august 1991 ble kuppet mot Gorbatsjov katalysert av denne fortellingen, og det var blant annet denne fortellingen som president Jeltsin angrep da han stormet Folkekongressen i oktober 1993. Etter at Jeltsin brukte væpnet makt mot sitt eget parlament, bremset debatten opp og utviklet seg til å bli mer en posisjonskamp mellom liberalere på den ene siden og spirituelle romantiske nasjonalister på den andre, med en fremmedfiendtlig nasjonalistisk posisjon som ble bygget opp i kulissene.

I 1991–1992 var den statssentrerte historien bare én av en rekke nasjonalistiske fortellinger som utfordret den liberale. Det tok imidlertid ikke lang tid før den statssentrerte fortellingen inkorporerte andre nasjonalistiske fortellinger, med sikte på å konsolidere seg som en fullverdig fortelling om både Russlands spirituelle storhet, og Europas spirituelle svakhet. Fortellingen klarte til slutt å fortrenge det liberale narrativet om hvordan Russlands storhet lå i å samarbeide med det mer økonomisk avanserte Europa.

Det direkte angrepsmålet for den statssentrerte fortellingen var den liberale fortellingen som hadde sprunget ut fra staten selv. Den russiske staten som etterfulgte Sovjetunionen tok til seg en liberal posisjon, med vektlegging av individuelle rettigheter og statlig forutsigbarhet, som sin egen. Allerede i sin tidligere rolle som utenriksminister for den russiske sosialistiske sovjetrepublikken, hadde Andrej Kozyrev promotert tanken om at Russland burde bli med i samfunnet av siviliserte land, og lære fra de europeiske stormaktene. Denne fortellingen var en historie om russisk underlegenhet, fordi studenten per definisjon er underlegen læreren i de områdene hvor de interagerer i kraft av dise rollene. Den liberale fortellingen om hvordan Russland måtte bli med igjen i en sivilisasjon som de formodentlig hadde forlatt, var derfor direkte uforenlig med det grunnleggende premisset om at Russland burde være en stormakt. Ideen om en russisk «retur til sivilisasjonen» ble derfor raskt svekket.

Dette ble tydelig allerede i januar 1993, da Jeltsin bemerket at «Russlands selvstendige utenrikspolitikk startet med Vesten», men at det nå var på tide å «bygge relasjoner med alle land, være det fra Vesten eller Østen, Europa, eller Asia». ^[v] Gitt denne nye situasjonen, gikk Kozyrev inn for å konfrontere liberalismens mer fundamentale motstandere: nasjonalistene. Hans konklusjon var at i mangel av en overbevisende historie om russisk storhet, lyktes statssentristene med å tvinge myndighetene vekk fra den liberale posisjonen og mye nærmere den nasjonalistiske. I 1993 resulterte det i intet mindre enn en væpnet konfrontasjon. Kommunister og nasjonalister hadde forent krefter i en Nasjonal redningsfront, ofte referert til som rød-brune, og forskanset seg i Folkekongressen, først politisk, så fysisk. Jeltsin tok selv ansvar for å rydde dem ut av parlamentet med støtte fra militæret i oktober 1993. Nok en gang tydde staten til vold for å redefinere det offentlige politiske rom, og flere parlamentarikere ble drept, samtidig som enkelte aviser ble bannlyst og andre ble sensurert. «Vi vil ikke tillate mer ettergivenhet for kommunisme-fascisme i Russland», konkluderte Jeltsin med i hans TV-sendte tale til folket 6. oktober. Hvis sammenstøtet selv var en del av den russiske debatten om Europa, var myndighetenes forklaring på sin reaksjon det samme. Etter oktober-hendelsene referte Jeltsins pressetalsmann Viatsjeslav Kostikov til europeiske idealer for å forsvare statens handlinger. [vi]

Til tross for tilbakeslaget kom nasjonalismen tilbake med full kraft, akkurat som etter kuppforsøket to år tidligere. De ble blant annet hjulpet av resultatene fra parlamentsvalget i desember 1993, hvor statssentristiske kandidater vant nesten halvparten av alle de avgitte stemmene for kandidater til Dumaen eller til det lavere kammeret. Staten i Russland under Jeltsin var rett og slett ikke effektiv nok i å etablere den nødvendige stabile konfigurasjonen av det politiske rom. Entusiasmen over Europa som modell, som karakteriserte statens posisjon da Jeltsin kom til makten, hadde tydelig blitt utvannet ved slutten av 1993. I dets sted stod en insistering på at en trengte partnerskap på likt grunnlag.[vii] Kampen mellom de liberale og de statssentrerte posisjonene fortsatte med full kraft. Statssentrister og nasjonalister av alle slag var på offensiven, og staten tilpasset dermed også sin posisjon. Fra midten av 1990-tallet og fremover vektla sentrale myndighetspersoner i økende grad Russlands eurasiatiske karakter. Da Evgenij Primakov ble utenriksminister (1996–1998), gjorde han det til sin hovedoppgave å bli kvitt en vestlig-orientert politikk til fordel for en multipolar orientering.[viii] «Europa» ble satt til side til fordel for «Eurasia». Ikke bare Europas overlegenhet var forsvunnet, men også dets priviligerte partnerstatus.

Aleksandr Dugin

I andre halvdel av 1990-tallet begynte ulike statssentrerte og nasjonalistiske fortellinger om Russlands storhet å komme sammen i en overordnet fortelling. Sammenvevingen av fortellinger var delvis et resultat av samarbeid mellom ulike grupper nasjonalister. Som et eksempel på hvordan denne prosessen fungerte og fremdes fungerer, vil jeg se nærmere på det veldokumenterte tilfellet med den nasjonalistiske entrepenøren Aleksander Dugin. Ikke nødvendigvis fordi han selv er særlig innflytelsesrik med tanke på utenrikspolitikk, men fordi arbeidet hans med å bringe ulike grupper og ideer sammen er symptomatisk for strømlinjeformingen av statssentrerte og nasjonalistiske fortellinger i en overordnet fremmedfiendtlig nasjonalistisk fortelling om Russlands overlegenhet vis-à-vis Europa, som marginaliserte den liberale fortellingen. Dugin er i så måte sentral som premissleverandør, og har klart å gå fra å fremstå som utpreget sær på slutten av 1980-tallet til å være en mainstream-nasjonalist i dag, og det uten nevneverdig justering av egen posisjon.

Dugin kom fra en gammeltroende militærfamilie og ble allerede som ung mann på begynnelsen av 1980-tallet oppslukt av nasjonalistisk og fascistisk tenkning. Etter å ha blitt utvist fra universitetet, klarte han til slutt å få avlagt en doktorgrad, og bygget seg deretter opp ved hjelp av strategiske samarbeidsrelasjoner. Listen over Dugins samarbeidspartnere over årene er en overslagsliste over hvem som er hvem av fremmedfiendtlige nasjonalister i Russland. Han ble med i Pamjat [en ekstrem nasjonalistisk og antisemmittisk organisasjon, red. anm.] som 25-åring i 1988. Han jobbet med Prokhanov på avisen Den (fra 1993, Zavtra), til den dag i dag hovedpressen for fremmedfiendtlige nasjonalister. Han jobbet tett, ikke bare med Prokhanov og hans venner i Generalstaben, men også med lederen av det nye kommunistpartiet, Gennady Zyuganov, til det punktet at Shenfield tror at «han sannsynligvis spilte en betydelig rolle i å formulere den nasjonalistiske kommunistiske ideologien som var Zyuganovs kjennetegn».[ix] Dugin oversatte europeiske fascister, publiserte på nytt russiske eurasiatere fra mellomkrigstiden, og, viktigst for den russiske debatten om Europa, så skrev han en rekke monografier. Den mest grunnleggende teksten for å forstå hans perspektiv på Europa er også hans viktigste arbeide, «Grunnlaget for geopolitikk: Russands geopolitiske fremtid».[x]

Dugins protagonister er masser, ledere, og topografi. Bortsett fra lederne og de tenkerne som gir dem operasjonelle ordninger, eller teori, som Dugin kaller det, har individer som sådan ingen rolle i politikken. Den grunnleggende konfrontasjonen er mellom land og hav. Eurasia er land; USA og Storbritannia, havet. Sivilisasjoner, eller super-etnisiteter, er de sentrale politiske entitetene. Som alle etniske grupper springer de mystisk ut av jorden, og, tilsvarende mystisk, utstråler de en kvalitet som Dugin, etter eurasianisten Lev Gumilev, kaller hva man alt for direkte kan oversette med «pasjonaritet» («passionarnost’» – det klinger stivt på russisk også). Gumilev definerte pasjonaritet som den prosessen hvor organismer absorberer biokjemisk energi fra naturen,[xi] men det som ser ut til å betegnes bak dette mystiske perspektivet er noe som nærmer seg en slags realisert kollektiv vilje. Merk det voluntaristiske fokuset her. Dugin likner på mellomkrisgeopolitikere som Rudof Kjellén i å behandle politiske enheter som organiske størrelser, men han er mye mer insisterende enn det de var på viktigheten av vilje, og, av samme grunn, irrelevansen av materielle ressurser.

For Dugin er Landet, eller Hjertelandet, Eurasia. Det er en sivilisasjon, et super-ethnos. Landets grunnleggende fiende – for det er viktig å ha fiender – er dermed Havet og dets ideologiske forkledning, Atlantisisme. Havet, det vil si USA og Atlantisisme, konspirerte om å henrette Sovjetunionen.[xii] Den historiske oppgaven for Russland fremover er derfor å samle hele det eurasiatiske Hjertelandet rundt en messiansk russisk stat og mobilisere for en krig mot USA og Atlantisisme. Dette er i tråd med Russlands historiske skjebne, fordi Russlands «pasjonaritet» er høy. Russlands skjebne er derfor å bygge en gigantisk stat eller et imperium ut fra Eurasia. For Dugin, vil et slikt imperium være større enn Sovjetunionen. [xiii]

Som Andrej Tsygankov har påpekt, kan det Dugin driver med karakteriseres som en «krigsdiskurs».[xiv] Dugins feiring over det å ha fiender og å kunne føre krig mot dem, hans feiring av «den sterke mann»-modellen for politikk, hans antisemittisme, hans religiøse mystisisme parallelt med tekno-optimisme, hans raljering mot amerikansk konsumerisme og materialisme, hans støtte til en anti-opplyst, konservativ revolusjon, hans direkte bruk av europeiske fascistiske tenkere som Julius Evola (1898–1974) og Jean Thiriart (1922–1992), og også hans kontakt med det ekstreme høyre i Frankrike, Hellas, Serbia og andre steder,[xv] har gjort at flere observatører har klassifisert ham som fascist. [xvi] Dette er berettiget, og Dugin omfavner selv fascismen. Navnet han valgte for partiet han lanserte i 1993 var Nasjonalbolsjevikene, et navn som historisk sett har vært en betegnelse for kommunist-fascistisk samarbeid. Hovedpoenget hva gjelder hans syn på Europa, er derimot at Dugin står i en solid fascistisk tradisjon som ikke bare støtter opp om en brennende nasjonalisme på vegne av en stat, men også i å bygge opp et fascistisk Europa. Fascistiske all-europeiske bevegelser blomstret gjennom hele mellomkrigstiden. Alliansen mellom fascistiske Italia og Nazi-Tyskland varte inntil Mussolinis fall fra makten. I nesten alle europeiske mellomkrigspartier pågikk det en sentral ideologisk debatt mellom de som ville dra grensene for en nasjon etter språk (f.eks. høytysk) og de som ville dra grensene rundt et bredere kulturelt fellesskap (f.eks. pan-germanisme eller eurasianisme). Sistnevnte etablerte en relativt sterk internasjonal fascitisk bevegelse. Dugin og hans neo-eurasiatiske bevegelse er en arving fra denne tradisjonen. Den neo-eurasiatiske eller fremmedfiendtlige nasjonalistiske posisjonen i russisk diskurs (slik den ble gjennoplivet av Dugin og hans samarbeidspartnere) hviler også på den russiske fremmedfiendtlige nasjonalistiske posisjonen slik den utviklet seg over de siste tiårene av det 19. århundre og de første tiårene av det tyvende. Som et desto mer fjernt utgangspunkt, hentyder Dugin til statens posisjon til offisiel nasjonalisme slik den utviklet seg fra 1833 og fremover, ved å understreke hvordan russisk nasjonalisme er et spørsmål om narodnost (nasjonalitetsfølelse) og pravoslavie (ortodoksi).[xvii] Det er verdt å minne om at det tredje konseptet til den offisielle nasjonalismen til det russiske imperiet for 190 år siden var samoderzhavie – autokrati. Dugins omfavnelse av den sterke leder generelt, og, som vi skal se, Putin spesielt, betyr at dagens fremmedfientlige nasjonalistiske representasjon fremstiller seg som en arving til ikke bare Gumilev og tidligere eurasianister, men også til den panslaviske nasjonalismen fra slutten av det 19. århundre og den offisielle nasjonalismen fra tidlig 1900-tall.

For vestlige lesere som ikke er kjent med fascistisk tenkning fra den europeiske mellomkrigstiden og den russiske tradisjon, kan Dugin høres idiosynkratisk ut. Dette vil være en feilslått lesning. Jeg vil foreslå at vi heller tenker på Dugin og dagens fremmedfiendtlige nasjonalistiske representasjon av fienden som siste versjon av russisk antimoderne tenkning om Europa. Europa har blitt et falskt, amerikanisert Europa som må kvitte seg med sin konsumerisme og atlantisisme for å kunne gjenoppstå som et ekte Europa under russisk overhøyhet.[xviii] Dugins linje om at Russland er det sanne Europa, fordi det har stått støtt ved sine pre-opplysningstid og pre-moderne verdier, er dypt festet i russisk messiansk tradisjon. Den lyktes også med å fortelle en historie om Russland og dets forhold til Europa som tilsynelatende ga kontinuitet til tre perioder med tsaristisk, sovjetisk og Putinistisk styre, under forestillingen om en «sterk stat». Gitt at historie er det kronologiske aspektet ved en politisk entitets identitet, er et slikt nasjonalt narrativ potensielt produktivt. Dette ble i økende grad tydelig på 2000-tallet, da den politiske debatten som sådan ble mer stilisert, endog fryst, og den fremmedfiendtlige nasjonalistiske posisjonen kom enda tydeligere i forgrunnen.

Putins Russland

På 2000-tallet så vi tilbakevendingen av et politisk landskap dominert av en sterk leder – president Vladimir Vladimirovich Putin. Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001, var det en åpning mot Vesten. Dette var også en tid hvor Putins nærmeste følge inkluderte markante liberalere som Andrej Illarionov. Likevel har den viktigste utviklingen så langt i det nye årtusenet vært en ytterligere svekkelse av den vestvendte representasjonen til fordel for en rekonstituert og konsolidert nasjonalistisk representasjon, samt statens omfavnelse av den sistnevnte posisjonen under president Putins tredje regjeringsperiode (2012–2018).

Høsten 1999, da Putin var statsminister, publiserte det russiske Utenriksdepartementet en «Mellomlangsiktig strategi for Den russiske føderasjonens utvikling av relasjoner med den Europeiske Union (2000–2010)», hvor EU ble nevnt som Russlands strategiske partner.[xix]

EU var ikke Russlands eneste partner – Primakovs politiske linje om multipolaritet hadde gått vekk fra slikt – og det var ikke lenger en entitet som skulle bli emulert som en selvfølge, men en av mange entiteter som Russland måtte interagere med. Staten tok til seg en posisjon mellom en liberal representasjon av Europa og en nasjonalistisk en, men nærmere den førstnevnte.

Rett før årtusenskiftet publiserte Putin en tale til nasjonen som presenterte en bred oversikt over Russlands plass i verden. Den distinkte ambivalensen fra 1990-tallet mellom å se Europa som noe annet og noe som skulle emuleres i noen henseender dominerte talen, som er verdt å sitere utførlig:

Det viktigste er at den sovjetiske makten ikke lot landet utvikle et blomstrende samfunn som kunne utvikle seg dynamisk, med frie folk. Først og fremst førte den ideologiske tilnærmingen til økonomien at landet vårt i økende grad lå bak (otstavanie) utviklede land. Det er bittert å innrømme at vi i nesten sju tiår reiste ned en blindvei, som førte oss vekk fra sivilisasjonens hovedspor […] Erfaringen fra 1990-tallet viser tydelig at [..d]en mekaniske kopieringen av erfaringer fra andre land, vil ikke bringe oss utvikling. […] Russland vil ikke snart, om noensinne, bli en kopi av for eksempel USA eller Storbritannia, hvor liberale verdier har dype røtter i tradisjoner. For oss så har staten, med dets institusjoner og strukturer, alltid spilt en utelukkende viktig rolle i livet til landet og dets folk. For russeren (rossiyanin) er en sterk stat ikke en anomali, ikke noe som han må streve med, men det motsatte, en kilde til og garanti for orden, samt iniativtageren og den viktigste drivkraften for enhver endring. Dagens russiske samfunn forveksler ikke en sterk og effektiv stat med en totalitær en. [xx]

Dette er en typisk posisjonering for en politiker: det er et nikk til den liberale representasjonen – Europa utgjør «sivilisasjonens hovedspor» – og det er et nikk til den fremmedfiendtlige nasjonalistiske representasjonen – Russland må ha en sterk stat og følge sin egen vei. På samme måte skiftet Putin i løpet av 2000-tallet mellom å insistere på at Russland var en europeisk makt, men også en eurasiatisk en. ^[xxi] Det mest påfallende med denne talen er likevel at statsoverhodet snakker om staten han styrer som om den har en usammenhengende historie. Enhver politisk entitet må per definisjon ha en eller annen form for «oss» som deles, i det minste av eliten. «Oss»-heten må indikere at et antall relevante identiter er bundet sammen i konseptet om et oss eller vi med en grad av varighet i tid og rom. Det går da imot denne kjernemetaforen om en politisk entitets enhet i tid å se deler av dennes historie som dårlige.^[xxii] Når det likevel skjer, som det gjorde i Putins Millenniumstale, er det tydelig at det er et problem, og at ressurser vil bli brukt for å addressere det problemet. Med andre ord, så kunne vi vente oss diskursiv endring. En slik endring kom da også relativt raskt. Innen 2005, på begynnelsen av hans andre presidentperiode, hadde Putins representasjon av Russlands forhold til Europa utviklet seg og fått mer temporal sammenheng. For eksempel, i hans seneste «Årlige tale til Russlands Føderalforsamling», understrekte Putin hvordan Russland «fremfor alt er […] en ‘stor europeisk makt’ som over tre århundrer hadde passert hånd i hånd med andre europeiske land:

gjennom Opplysningstidens reformer, vanskelighetene ved fremvoksende parlementarisme, kommunale og rettslige grener, og etableringen av et tilsvarende juridisk system. Steg for steg, beveget vi oss sammen mot å anerkjenne og utvide menneskerettigheter, mot universell og lik stemmerett, mot å forstå behovet for å se til de svake og fattige, mot kvinners frigjøring, og andre sosiale mål. Jeg gjentar: vi gjorde dette sammen, noen ganger bak og noen ganger foran europeiske standarder.[xxiii]

Plutselig hadde ikke Russland lenger en usammenhengede historie. Historien var snarere en slags sammenhengende marsj, det skjer «steg for steg». En nøkkelfrase når det gjelder Europa er at «vi beveget oss sammen»; Russland og Europa trer frem på parallelle spor. Legg merke til hvordan Putin i 1999 understrekte at Russland hadde en historie om å «ligge bak» Europa, mens i 2005 er Russland og Europa snarere to som marsjerer og som bytter på å være feltets hare. I løpet av kun fem år, har representasjonen av århundrer med russisk-europeiske relasjoner blitt grundig reforhandlet. I hans berømte Munchen-tale avsluttet Putin lett sarkastisk med å bemerke at europeiske formaninger om at Russland burde ta en mer aktiv rolle i verden knapt var nødvendig, gitt at «Russland er et land med en historie som strekker seg over mer enn 1000 år og vi har praktisk talt alltid brukt vårt privilegium til å føre en selvstendig utenrikspolitikk.»[xxiv]

Russland, en betegnelse for en temporal og usammenhengende rekke av forskjellige politiske entiteter, har ikke bare blitt en enhet på tvers av et helt årtusen, men også en enhet som alltid har hatt enn sammenhengde utenrikspolitikk. Som en kunne forvente fra en leder som søker å legemliggjøre den staten som han leder, utvikler Putins taler seg i samme fart som den russiske debatten mer generelt. I 2003 uttalte Anatolij Chubajs, en av Russlands ledende selvproklamerte vestligvendte, at Russlands skjebne var å være et imperium, men at det burde være et liberalt imperium. Dette var nytt for denne perioden, for ønsket om å se Russland som et «normalt land» – altså en europeisk form for nasjonalstat – hadde vært det konstituerende elementet for en vestliggjørende representasjon, artikulert i direkte opposisjon til den nasjonalistiske ideen om at Russland alltid hadde vært og alltid burde være en eksepsjonell og imperiell stormakt. Den vestliggjørende representasjon var med andre ord i ferd med å bevege seg nærmere den nasjonalistiske posisjonen. Dette var indikativt for hvordan bredden i den russiske debatten om Europa hadde krympet. Det er imidlertid et viktig unntak, og det er knyttet til uttalelser og aksjoner som krever frie valg. Særlig etter presidentvalget i 2008 var det store demonstrasjoner i Moskva og St. Petersburg med et bredt spekter av opposisjonsfigurer representert. Statlige tjenestemenn sammenliknet gjentatte ganger disse aktivitetene med forløpene til de såkalte fargerevolusjonene i det tidligere Sovjetunionen, særlig «orangerevolusjonen» i Ukraina i 2004, som resulterte i en liberal president. Den 6. mai 2012, under en massedemonstrasjon på Bolotnaja-torget i Moskva, bestemte staten seg for å sette en stopper for disse aktivitetene og aksjonerte for å slå ned på protestene.[xxv] Det ble gitt en rekke lange fengselsstraffer. Nesten fire år etter var det fremdeles mer enn to dusin mennesker i fengsel i påvente av dom. Snetkov har foreslått at denne bevegelsen tok over for terrorister som den oppfattede største trusselen mot regimet og intern sikkerhet, og at demonstrasjonene var avgjørende for å dytte staten nærmere en nasjonalistisk posisjon mot Europa.[xxvi]

Staten handlet imidlertid også imot uttalte nasjonalister. En spesialoperasjonsoberst, Vladimir Khachkov, som mente at Russland var okkupert av en jødisk-frimurerkonspirasjon, fikk en 3-årig fengselsdom for forsøk på å drepe den ledende liberaleren Anatolij Chubajs i 2005. Staten brøt også opp en rekke nasjonalistiske demonstrasjoner, inkludert såkalte Russiske Marsjer. Denne formen for bred statlig kontroll og sanksjonering av debatten er ikke bare i full overenstemmelse med russiske tradisjoner. Det er også i tråd med et generelt weberiansk syn på staten som institusjonen som forsøker å heve seg over sammenstøtende sosiale krefter, for å bevare sosial orden. Det viktigste å påpeke her er at denne statlige kontrollen åpenbart tjente enten liberalere eller nasjonalister. Det stadige skiftet i balansen mellom de to kan ikke tilskrives statsintervensjon alene, men må tilskrives den økende appellen til fremmedfiendtlig nasjonalisme.

Den fremmedfiendtlige nasjonalistiske representasjonen forble dynamisk på minst tre måter. For det første, så fortsatte den å vinne terreng i debatten generelt, og tvang dermed noen av de vestligvendte til å ta til seg enkelte av dets elementer for å ikke bli marginalisert da senteret for debatten bevegde seg nærmere nasjonalisme. For det andre, fortsatte det å innordne seg spirituelle nasjonalister, så den ble den sterkeste av kun to viktige representasjoner, ikke tre. For det tredje, så klarte den å skape elementer som fremsto som nye. Jeg skriver «fremsto», fordi de to viktigste elementene ikke var historisk nye, men heller oppgulp av eldre og nå nesten glemte russiske representasjoner av Europa. De to viktigste elementene er tett knyttet sammen, og går for det første ut på at Europa råtner, og for det andre, at denne forråtningen innebærer at Europa er et falskt Europa. Det ekte Europa er derimot fremdeles i live, først og fremst i Russland selv, men også i det russlandsvennlige europeiske ytre høyre.

Representasjonen av Europa som «råtten» (gniloy, gnilyushchiy) kom tilbake fra en 150-år lang dvale med full hevngjerrighet i den andre delen av 2000-tallet. De spesifikke praksisene som ble fremkalt for å demonstrere råttenhet var nok en gang av seksuell karakter. I 1869, som en kommentar på populariteten til CanCan og operetter, ble populisten Mikhajlovskij minnet om Europa i den tiden «hvor paven levde i incenstiøse relasjoner med mødre og søstre, og hadde bordeller», og «da romerske cæsarer hadde offentlige bryllup med menn».[xxvii] I tilbakevendingen var fokuset igjen på homoseksualitet,^[xxviii] men også transseksualitet, pedofili, incest og så videre. Disse praksisene varslet «Europas fall», slik en overskrift i Izvestia (11. oktober 2007) lød.^[xxix] Den russisk-ortodokse kirken har vært særlig aktiv i å argumentere for at bare ved å kjempe mot de fremvoksende europeiske normene om aksept for homoseksualitet og homofilt ekteskap kan «russisk sivilisasjon bidra til å bygge et fredelig og sivilisert liv på planeten», som daværende metropolitt Kirill uttalte i 2006.^[xxx] Patriarken selv valgte endog dette som sitt hovedtema da han snakket med Europarådet det påfølgende året.^[xxxi] President Putin tok opp denne representasjonen i 2013 da han uttalte at euro-atlantiske land gikk gjennom en «moralsk krise» ved å «implementere politikk som sidestiller store familier med homofile partnerskap, tro på Gud med tro på Satan», og det har siden vært en del av statens representasjon av Europa.[xxxii] Nok en gang, idet balansen i debatten mellom liberale og fremmedfiendtlige nasjonalistiske perspektiver gikk i favør av sistnevnte, fulgte staten etter.

Hele poenget med metaforen om råttenhet er at det ikke er noen annen fremtid enn dekomposisjon. Hva kan det da bli av det råtne Europa? Logisk sett, kan det kun være et svar: Europa må bli gjenopprettet og fornyet. Det råtne, dekadente Europa er et Europa som har forlatt dets sanne karakter. Hva kan da være mer logisk enn at Russland, med dets sosiale konservatisme, er den siste ekte europeiske nasjonen, og at Russland vil bringe fornyelse til det Falske Vestlige Europa? Denne ideen om overlegenhet, som også var grunnlaget for bolsjevikenes syn på Europa (det ekte, proletariske Europa jagde ut det falske, råtne, borgerlige Europa), kom nå tilbake med full kraft. Daværende rådgiver for Putin, Gleb Pavlovskij, hevdet at Russland er en «bedre europeer enn Europa selv».[xxxiii] Dmitrij Rogozin, daværende NATO-ambassadør, skrev i den nasjonalistiske avisen Zavtra at «Russland er også Europa, uten ‘homofilt’ styre, pederastiske ekteskap, punk-massekultur og underdanigheten for USA. Vi er sannelig ekte europeere.» [xxxiv] For Rogozin er det endelige beviset for Europas dekadens at europeere ser ut til å se på russere ikke som europeere, men som noe fra det ytre rom, som «kosmonauter».[xxxv]

Hvis vi spør hvordan denne metaforen om Europa som «råtten» kom tilbake, støter vi igjen på den viktigste fremmedfiendtlige nasjonalisten, Aleksandr Dugin. I en bok fra 1994 med tittelen «Den konservative revolusjonen», argumenterte han for at «liberaliseringen av sex, pornografi, feminisme, homoseksualitet, og moten med Freudianisme og psykoanalyse er en del av prosessen med tvungen vestliggjøring av verden. Denne ‘æraen av gynokrati [kvinnestyre]’ varsler om ‘kastreringen’ av menn, og med det, forsvinningen av tradisjonelt samfunn».[xxxvi]

Som vist, så ble den fremmedfiendtlige nasjonalistiske representasjonen av Europa i løpet av de turbulente 90-årene smidd ut av ulike biter og deler, hvor mesteparten var fra fascistiske og kommunistiske tradisjoner – av Dugin og av andre.[xxxvii] Under Putin, som eksemplifisert med hva som skjedde med den offisielle adopteringen av representasjonen av Russland som «Det Sanne Europa», ble det enda mer dominerende. I 2012–2013, fulgte staten opp sin gradvise glidning mot en fremmedfiendtlig nasjonalistisk posisjon ved å helhjertet omfavne en slik posisjon. En konsekvens av statens skifte var en ytterligere radikalisering av den fremmedfiendtlige nasjonalistiske representasjonen av Europa. Som jeg bemerket i introduksjonen til dette avsnittet, gikk sentrale bærere av denne representasjonen ut med en kritikk av staten for ikke å være avgjørende og fast nok i sin støtte for det som etter alle formål var en krig. Staten svarte ikke på denne kritikken, men i februar 2016 uttalte Russlands statsminister Dmitrij Medvedev at Russland og Vesten kunne gå inn i en «ny kald krig».[xxxviii]

Forholdet mellom debatter og politikk

Samfunnsdebatter avgjør ikke utenrikspolitiske beslutninger, men det generelle innholdet av politiske debatter har den effekten at det gjør noen handliger enklere å legitimere enn andre. En kan ikke hevde at skiftet mot fremmedfiendtlig nasjonalisme førte til Russlands annektering av Krim i 2014, dets remilitarisering, dets dvelende støtte for ukrainske separatister, intervensjonen i Syria i 2016 eller andre konkrete handlinger i det siste tydelige skiftet fra samarbeid mot konfrontasjon med Europa eller Vesten. Av samme grunn kan Andrej Tsygankov nok ha rett i at «selv om Putins retorikk absolutt i økende grad er nasjonalistisk, er den ment mer for å skulle nå ut til tradisjonelle kritikere av staten, enn for å trofast følge anbefalingene deres».[xxxix] Vi har ingen måte å vite det på. Det vi imidlertid vet er at den fremmedfiendtlige nasjonalismen og den konfronterende utenrikspolitikken er gjensidig forsterkende. I tråd med dette, så var 2014 også året da den grunnleggende fremmedfiendtlige avvisningen av Europa for første gang siden slutten av den kalde krigen ble artikulert av et statlig organ. 10. januar 2014 publiserte avisen Izvestija i sin helhet Kulturdepartementets utkast for en overordnet russisk kulturpolitikk. Dokumentet understrekte Russlands særegenhet og vitalitet, og med henvisning til russiske tenkere som Danilevskij og Gumilev, men også Arnold Toynbee og Samuel Huntington, kontrasterte de det med Europa ved å hevde at Russland «må sees som en unik og autonom sivilisasjon som verken hører til ‘Vesten’ (‘Europa’), eller ‘Østen’. Denne posisjonen kan oppsummeres i en tydelig formulering: «Russland er ikke Europa».[xl]

Det skal imidlertid bemerkes at staten ikke fikk siste ord med denne hovedformuleringen. I en uttalelse signert av alle 27 medlemmer av det Vitenskapelige Råd ved Instituttet for filosofi på Vitenskapsakademiet, ble det hevdet at Kulturdepartementets utkast ikke bare var under studentnivå, men også falskt.^[xli] Som et resultat av denne kritikken, ble frasen om at Russland ikke var Europa fjernet fra dokumentet. Den russiske debatten om Europa fortsetter.

Den russiske debatten om Europa alltid vært en debatt om hva Russland selv burde være. Viacheslav Morozov oppsummerer godt hva det betyr på nåværende tidspunkt at Europa er en av Russlands konstituerende yttersider når han skriver om de innenrikspolitiske konsekvensene av statens tilnærming til fremmedfiendtlig nasjonalisme siden 2012–2013:

Kremlins hele konservative skifte kommer ned til lite annet enn en offensiv mot «den femte kolonnen». Denne betegnelsen sauser sammen alle «freaks» – Pussy Riot (punkbandet), NGOer, intellektuelle, akademikere støttet av utenlandsk finansiering [homoseksuelle, feminister]. De blir alle stemplet som vestlige samarbeidspartnere, hvis hovedmål er å underminere russiske tradisjonelle verdier. Samtidig pleier de verdiene som det kjempes for å havne i bakgrunnen, mens den episke kampen mot ondskapens krefter står i sentrum; for myndighetsstøttende krefter, av alle farger, er den nasjonale interessen redusert til anti-vestlighet.[xlii]

Siden denne europeiske yttersiden fremstilles som underlegen i nåtiden, er det også et forsøk på å fremstille den som underlegen i fortiden. I dagens Russland blir historie i svært omfattende grad skrevet om, det være seg i skoletekstbøker, utstillinger eller monumenter. Som tilfellet var i sovjettiden, har det igjen blitt vanlig å argumentere for at det meste som er europeisk har opphav i Russland. For å ta et eksempel, så argumenterte Egor Kholmogorov nylig at den «russiske nasjonale bevisstheten ikke er yngre, men eldre enn den tyske, franske og engelske. Det er den eldste av alle modern europeiske nasjoner.» [xliii] Hva gjelder utenrikspolitikk, var den umiddelbare konsekvensen av dette skiftet konfrontasjonen med nabolandet Ukraina og en åpent konfrontatorisk politikk mot Vesten.

Sluttord

Det som er slående med debatten om Europa siden Sovjetunionens fall, er imperativet om å holde tritt, eller falle sammen. I evolusjonsteori er dette referert til som det Røde Dronnings syndrom: man må løpe for å forbli i samme posisjon. [xliv] Dette forklarer hvorfor Europa gjennom flere århundrer har vært Russlands primære Andre: Europa fortsatte å produsere nye måter å arrangere politiske enheter på, hvilket Russland ikke kunne ignorere. Staten ble tvunget til å svare på grunn av selve statssystemets natur.

Hvis dette forklarer sammenhengen i fokuset på Europa, forklarer det ikke invariansen i posisjoner. En annen faktor som langt på vei forklarer det, er en konstant i den generelle russiske debatten selv: at Russland må være en stormakt, ellers vil det være ingenting. Det som har stått på spill for alle deltagere er ikke bare hvordan en skal holde tritt med generelle europeiske utviklinger, men hvordan en kan gjøre det på en måte som vil sikre Russlands posisjon som stormakt. Det har vært manglende konsensus om hva det betyr å være en stor eller storslått stat, hvor nasjonalister har foretrukket en sterk, kommanderende leder som blir adlydd alene i kraft av være leder, og hvor vestligvendte har foretrukket et deliberativt system hvor rettferdige og frie valg utgjør den viktigste legitimerende mekanismen. Den russiske debatten har også hatt problemer med å omfavne de to subjektsposisjonene som har blitt gitt nye medlemmer til det europeisksentrerte statssystemet: enten er du lærling, eller barbar. [xlv] Disse to subjektposisjonene har markert de ustabile søylene ved debatten. Uttalelser om at Russland ville måtte lære fra, eller til og med måtte gå på skole hos Europa, bli et normalt land, bli med [igjen] i sivilisasjonen osv. har vært ute av takt med det underliggende premisset om at Russland enten må være stort eller intet, fordi stormakter går ikke på skolen. Tvert imot, de viser veien og lærer andre. På samme vis, har det å skulle omfavne posisjonen som barbar – det vil si, som mindreverdig i øynene til europeiske stormakter – vært utelukket, fordi en slik posisjon utelukker muligheten for å kunne bli anerkjent av de ledende maktene i Europa som likeverdig med dem. Resultatet av den iboende ustabiliteten til disse to ekstreme posisjonene er at debatten stort sett har utspilt seg i rommet mellom dem. I stor grad forklarer dette den relative stabiliteten i posisjoner om Europa over århundrer.

Men likevel har det vært variasjon. Hvordan kan en forklare det? Hvis den viktigste underliggende faktoren som driver debatten er den sosialt oppfattede tilbakeliggenheten, så blir det viktig å forstå akkurat hvor tilbakeliggende russere har oppfattet landet deres som, og i hvilken grad det har blitt oppfattet som et handicap eller en fordel. [xlvi] Jo mer intenst tilbakeliggenheten er følt som et sosialt faktum, jo sterkere er ønsket om å ta igjen Vesten. I særskilte tilfeller har det til og med vært forsøk på å planlegge å ta over Vesten (1930-årene er her hovedeksempelet). En ytterligere faktor i så henseende er at tilbakeliggenheten oppleves ulikt av ulike grupper i den politiske enheten. Det er ikke tilfellet at jo mer informert en har vært om europeisk utvikling, jo mer oppmerksom har en vært på utfordringene ved tilbakeliggenhet. All innovasjon i representasjoner av Europa – uavhengig av hvorvidt Europa er noe som skal emuleres eller noe som en bør trekke seg vekk fra – har blitt gjort av eliter. Likevel ser det ut til at jo mindre en er informert om utviklingene i Vesten, desto mer avvisende har en vært over behovet for å ta det som foregår der i betraktning. Resultatet av dette har blitt mest treffende beskrevet av Jurij Lotman.[xlvii] Eliter i Russland og andre land som befinner seg i strukturelt tilbakeliggende posisjoner innen statssystemet vil til tider forsøke å hente seg inn. Disse forsøkene vil bli møtt med reaksjoner fra nasjonalistiske eliter, som vil ha lett for å mønstre bred støtte fra ikke-eliter for å motstå endringer på bakgrunn av lokale tradisjoner. Det mest tydelige eksempelet på dette finner vi i den iranske revolusjonen i 1979, men den samme logikken gjelder i det russiske tilfellet. Denne logikken vil også utgjøre en regularitet i hvordan staten representerer Vesten. I perioder når staten omfavner en vestliggjørende posisjon, har den pleid å se til eliter for støtte, mens i perioder når den har omfavnet en nasjonalistisk posisjon, har den vendt seg til ikke-eliter. Et tydelig eksempel på denne logikken kan observeres fra de seneste årene: På slutten av det 20. århundre så staten primært til urbane eliter. I det 21. århundre, har den i økende grad lent seg på ikke-eliter.

Å velge ikke-eliter som ens base har en kostnad, for eliter er per definisjon de som implementerer endring og dermed skaper politisk dynamikk og økonomisk vekst. Hvis tilbakeliggenhet utgjør et imperativ for sosial endring, og sosial endring betyr å emulere Vesten, så vil det å stenge ned eliteaktivitet være en garanti for at tilbakeliggenheten vil fortsette, og sannsynligvis også vokse. Her har vi nok en mekanisme som har ført til variasjon. Med jevne mellomrom har staten forsøkt å ta igjen Vesten ved å lette på restriksjonene på økonomisk produksjon – i det 20. århundre alene kan Stolypin-reformene fra 1900-tallet, Den nye økonomiske politikken fra 1920-tallet, Lieberman-reformene fra 1960-tallet, perestrojka fra 1980-tallet og reformene fra 1990-tallet nevnes. Sagt på en annen måte, har den beveget seg nærmere den måten å tenke om politikk på som utviklet seg i Europa i det 18. århundre, hvor staten må sørge for at samfunnet produserer så mye som mulig ved å åpne opp for sivilsamfunnets selvorganisering.

Det grunnleggende problemet med en slik strategi er at ved å åpne opp for nye økonomiske agenter, kan nye politiske agenter også utvikles, fordi økonomisk makt lett blir oversatt til politisk makt.[xlviii] Siden en viktig del av den russiske diskursen har vært at Russland burde være en stormakt, og siden «stor» har blitt forstått paternalistisk, i betydningen av å kunne legge lover for andre agenter, har en pluralistisk politisk situasjon konsistent blitt sett på som en direkte trussel mot den sterke staten.[xlix] Denne anti-liberale tesen har ikke bare skilt den russiske politiske tenkningen fra den bredere europeiske tradisjonen. Det har også vært en viktig faktor i å dempe forsøk på økonomiske reformer. Hver gang staten har forsøkt å liberalisere det økonomiske liv, har den jobbet i henhold til sin intensjon, i den betydning at nye økonomiske agenter har dukket frem. Idet disse agentene uunngåelig nok har forsøkt å konvertere deres økonomiske ressurser til politisk makt, har staten fått panikk, og nedlagt reformen.[l] Som et resultat av dette, har den russiske tilbakeliggenheten fortsatt. Det seneste eksempelet på denne logikken kom på 1990-tallet, i det staten bemidlet såkalte oligarker. Idet disse oligarkene gikk videre med å ikke bare innovere, slik staten hadde intendert, men også å dominerer det politiske rom, tok staten makten sin tilbake. Så lenge en fremvoksende gruppe innovatører har en smal sosial base, kan dette gjøres relativt enkelt, og det kan endog være populært. Så lenge staten ikke kan tolerere uavhengige maktbaser og den sosiale makten til disse basene forblir for svak for at de kan bevares, vil den grunnleggende strukturelle utfordringen som Europa og vesten utgjør for Russland forbli den samme.

Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

iver@nupi.no