Lenge før Robert Baden-Powell startet speiderbevegelsen i 1907, var han kjent som en vittig mann. Fra sin militære karriere som offiser i de britiske kolonier ble han aldri lei av å fortelle vitser, drive med ablegøyer og utføre practical jokes. En av hans viktigste oppgaver på alle de stedene han tjenestegjorde, var å etablere en teater- eller revygruppe som skulle underholde de andre soldatene. Her var han kjent som en scenens mester som fikk alle til å le.¹ Da han holdt stand i 219 dager mot boernes angrep i Mafeking i Sør-Afrika i 1899 – noe som gjorde ham berømt i hele Storbritannia – sendte han følgende melding hjem, som ble kringkastet over hele landet: «21. oktober – Alt bra, fire timers bombardering. En hund drept.».² Dermed viste han for all verden at han ikke bare var en tapper kolonist, men også en mann med humor.

Denne humoren tok han med seg inn i speiderbevegelsen, og i denne artikkelen skal vi se på hvordan han brukte humor som middel i sitt disiplineringsprosjekt, for dernest å undersøke om man i den norske speiderbevegelsens første ti-år brukte humor på samme måte.

Speiding og humør

Baden-Powell skapte speiderbevegelsen med to hovedformål. Det ene var å utdanne gode soldater som kunne tjenestegjøre i koloniene eller forsvare landet hjemme, det andre å frambringe sunne, kraftige og lojale borgere. For å få til dette, måtte barna ifølge Baden-Powell oppdras med militære midler: Speiderguttene skulle underlegges militære organisasjonsformer og benytte militære effekter (tropper, patruljer, førere, assistenter, uniformer, grader, utmerkelser osv.), de skulle utføre militære praksiser (manøvrer, signalering, marsjering, leirliv med reveljer, oppstilling, flaggheis, inspeksjon osv.) og man forsøkte å innprente i dem militære idealer (disiplin, lydighet, korpsånd, offervilje, tapperhet, utholdenhet, osv.). Bare slik kunne man frambringe gutter som hadde vilje og styrke til å tjene sitt land.

Men samtidig skulle det være moro å være speider. Ikke bare skulle de ulike aktivitetene være spennende og interessante, men man måtte også krydre speiderlivet med leker, spill og gøy som gjorde barna glade og lyse til sinns. Bare da kunne man forvente at de ville utføre sine oppgaver med liv og lyst. Og det var det som var det overordnede mål: Alt de gjorde måtte være nyttig. Derfor måtte alle aktiviteter, inkludert leker og spill, ha et bestemt pedagogisk formål, for eksempel å trene opp syn, oppmerksomhet, hukommelse, kondisjon, styrke, tålmodighet, utholdenhet og lydighet. Man skulle ikke gjøre noe bare fordi det var gøy, morsomt, trivelig, interessant eller spennende. Dette instrumentelle forholdet til det lyse humør kommer klart fram i speiderlovens § 8 i Scouting for boys fra 1908, speiderens bibel. Her heter det: «En speider smiler og plystrer under alle forhold. Når han mottar en ordre, skal han adlyde muntert og villig, og ikke sakte og nedslått».³ Det gode humør skulle gjøre guttene særlig pliktoppfyllende. Smilet sikret at gutten ikke nølte, kviet seg eller handlet slurvete. Som det heter i What Scouts Can Do (1921): «Du kan adlyde en ordre for å være hyggelig, hjelpsom, ridderlig, osv., men hvis du bare utførte den fordi det var en ordre, og derfor utførte den grettent, så er halvparten av dens verdi gått tapt».⁴

Det vi skal konsentrere oss om i det følgende er imidlertid hvordan Baden-Powell forsøkte å frambringe det gode humør. Én metode var å be speiderne om å bestemme seg for å være glade og blide. Tvang man seg til å smile, plystre og le, så ble man lysere til sinns: «Hvis en vanskelighet, ergrelse eller fare synes å være svært stor, så vil du gjøre klokt i å tvinge deg selv til å le av det, selv om jeg innrømmer at det er veldig vanskelig å gjøre det til å begynne med. Likevel, straks du ler, synes mesteparten av vanskeligheten straks å forsvinne, og du kan takle den ganske lett», hevdet han i Scouting for boys.⁵ Men det fantes også en annen metode, og det var å ta i bruk humor. Guttene kunne disiplineres gjennom bruk av humoristiske virkemidler. Et eksempel på dette er følgende påstand fra Scouting for boys: «Enhver gutt bør lære å skyte og adlyde ordre, hvis ikke, er han ikke mer tess når krigen bryter ut, enn en gammel dame, og blir bare skutt som en skrikende hare, ute av stand til å forsvare seg».⁶ Denne formuleringen viser ikke bare at speiding skulle oppdra barna til å bli gode soldater (skyte og adlyde ordre), men den er åpenbart også ment å være humoristisk. Vi oppfordres til å dra på smilebåndet av gutter som er som «en gammel dame» og «en skrikende hare». Gjennom sin humoristiske bemerkning satte han således opp et skremselsbilde: Den som ikke kunne skyte eller adlyde ordre var ikke noe tess. Speiderne skulle således oppmuntres til disiplin gjennom latterliggjøring av dem som ikke oppførte seg speideraktig. Baden-Powells mange tegninger illustrerer denne strategien på en slående måte. I et kapittel i Scouting for boys, der han advarer speiderguttene mot å røyke, finner vi følgende illustrasjon:

Dette må sies å være en form for karikatur: På høyre side finner vi en kjernesunn og sportslig gutt med god holdning, på venstre side en lutrygget svekling med hendene i lommene. Sistnevnte framstår som en advarsel, en type person som ingen vil være, eller i alle fall ingen vil synes er noe å etterligne. I teksten over bilder står det: «En speider røyker ikke. Alle gutter kan røyke, det er ikke noe som er så veldig fantastisk å gjøre. Men en speider vil ikke gjøre det, fordi han er ikke slik en tosk».⁷ Med andre ord: De som røyker er noen skikkelige dumrianer, og det er ved ikke å være slik, at man viser at man er speider. Det speideraktige framheves ved å latterliggjøre det som ikke er speideraktig. En lignende strategi finner vi i hans selvbiografi der han ville illustrere hva speiderbevegelsen kunne utrette:⁸

Her igjen settes speidergutten opp mot en gutt som (ennå) ikke er speider, og ikke-speideren karikeres som holdningsløs, røykende og fillete i klærne. Det er en fyr som vi åpenbart oppfordres til å forakte og se ned på. Men straks han går gjennom mirakelmannens skap – altså speiderbevegelsen – blir han som en person man skal og bør være.

Vi finner for øvrig den samme strategien brukt på speiderne selv, altså for å skille mellom gode og dårlige speidere. I denne illustrasjonen i Scouting for boys, er det snakk om hvordan man skal danne troppeformasjoner:⁹

Her oppfordres vi åpenbart til å le av gutten som har padde­flat hatt og slett holdning. Komikken i tegningen ligger således i kontrasten mellom den slette og den gode speider, eller kanskje framfor alt i hvor latterlig ikke-speideren framtrer.

Speidervitser

Som jeg har forsøkt å vise i boken Barneridderne, hadde Norsk Speidergut-Forbund (NSF) ingen ambisjoner om å bruke speiderbevegelsen til å utdanne gode soldater da den startet opp i 1911. Man overtok likevel alle Baden-Powels militære idealer, praksiser og organisasjonsformer. Også her ble idealet for den gode borger, den gode soldat. Men overtok NSF også Baden-Powells humorstrategier for å oppdra barna til å etterleve disse militære idealene? De norske utgavene av Baden-Powells speiderbøker gjenga uten videre hans karikaturer, men vi skal i det følgene undersøke dette ved hjelp av to typer kilder. Den første er vitsene i Speideren, et blad utgitt av NSF, som kom med 10 nummer i året, og fra 1922 også med julenummer. Den andre kilden er to hefter med skuespill som var laget for at speiderne kunne framføre dem på troppsmøter, patruljemøter eller i sammenkomster med speiderne og deres foreldre.

La oss først se på vitsene i Speideren. Langt de fleste av dem hadde ingen kopling til speiderlivet. For å ta et par eksempler: «Fransen: ‘Kjender De Olsen, slagter’n herborte paa hjørnet? Hvad antar De han veier?’ Hansen: ‘Vet ikke. Hvad veier han da?’ Fransen: ‘Kjøtt!’».¹⁰ Eller denne, under rubrikken Speider Morro, med tittelen «Sant nok»: «Læreren: ‘Hvad er den høieste form for dyrisk liv?’; Olemann: ‘Giraffen’».¹¹ Eller denne: «En liten gutt: ‘Konstabel, det er en mann som har slåss med faren min en time næsten!’ Konstabelen: ‘Hvorfor har du ikke sagt det før?’ Gutten: ‘Nei, for faren min hadde overtaket helt til nå.’».¹²Dette er vitser som man sikkert kan finne i gutte- og jenteblader både før og nå, og det er ikke noe spesielt speideraktig ved dem. Jeg har imidlertid gjennomgått alle vitsene i Speideren fra 1911 til 1941 og plukket ut dem som har eksplisitte koblinger til speiderne eller speiderlivet. De er forbausende få, kun 32 i tallet (blant til sammen trolig godt over tusen vitser). Jeg har da ikke tatt med moralistiske notiser, slik som denne, under tittelen «Svar selv»: «Erik og Tom var gode venner. En dag blev Erik speider. Tom vilde ikke, det var noe tøis, sa han. I dag er Erik en kjekk, frisk gutt, glad i sport og i alt som høver en gentleman. Tom derimot er en slapp, nikotinforgiftet døgenigt, nervesvak og uten vilje. Hvad får du ut av historien?».¹³ Dette er kanskje (ufrivillig?) morsomt, men jeg har ikke karakterisert den som en vits. Det synes ikke å ha vært noen bevisst politikk at speiderne ikke skulle inngå i vitsene. Tvert imot. I februarnummeret av Speideren fra 1941 står det på en moro-side: «Den gode vitsen som ikke står her, vil vi gjerne ha sendt til neste nummer. Hvem presterer den beste (helst om speidere)?».¹⁴ De påfølgende nummer hadde imidlertid ingen resultater fra konkurransen, og kun én vits om speidere.

Kanskje kan denne notisen likevel indikere en grunn til at var så få vitser i Speideren som var koplet til speiderlivet. Det var tydelig at vitser var en type stoff som redaktørene forventet å hente inn utenfra. Vitsene var i så fall ikke noe som redaktørene eller andre speiderledere satt og pønsket ut, men bidrag som ble hentet fra andre (gutte)blader eller – som i notisen ovenfor – fra guttespeiderne selv. Vitsene ble tatt med fordi de var gøyale, ikke fordi de sa noe om speiderlivet. Men desto større grunn er det til å se på de vitsene som var knyttet til speiderlivet. Uansett om dette var vitser som redaktørene eller speidergutter hadde laget selv eller vitser som ble omdannet til speidervitser, så kan slike vitser kanskje si noe om hva slags humor man syntes var «speidermessig», dvs. som det var naturlig å bruke i speidersammenheng.

Blant de 32 vitsene knyttet til speidere, var det bare 22 «speidervitser», dvs. vitser der det var et vesentlig poeng at det var speidere involvert eller hvor det ble henvist til bestemte speideridealer. Det var med andre ord 10 vitser som ikke hadde et innhold knyttet til speiderlivet. For eksempel denne fra 1922: «Speideren: ‘Ser du den mannen der?’ Ulvungen: ‘Ja, det er ikke fritt!’» Speideren: ‘Det må være noe galt med ham. Han kan ikke se sne.’» Ulvungen: ‘Det var da merkelig!’ Speideren: ‘Å nei, ikke noe større. Det fins jo ikke noe sne her!’».¹⁵ Selv om man nok i denne vitsen kan lese ut at den eldre speideren driver gjøn med den yngre (ulvungen), og derfor kanskje forsøker å kue ham til å være ydmyk (et sentralt speideranliggende), består vitsen likevel først og fremst i et spill med ord («ikke se sne»). Selv om det er speidere som her er vitsens aktører, har den derfor strengt tatt ikke noe med speiderlivet eller speideridealene å gjøre, og det er derfor ikke rimelig å si at det er en speidervits.

De resterende 22 vitsene kan deles inn i tre kategorier: nøytrale (3 vitser), moraliserende (5 vitser) og latterliggjørende (14 vitser). De latterliggjørende vitsene, som altså er i klart flertall, går alle ut på å vise at noen speidere – særlig de som er unge og uerfarne – gjør eller sier dumme ting fordi de (ennå) ikke er ordentlige speidere. Her er den første vitsen av denne typen: «Tropsføreren: ‘Naar du staar med ansigtet midt mot nord, hvilken himmelegn har du da tilvenstre og hvilken til høire?’ Den nye speider: ‘Jeg vet ikke, for jeg er ikke kjendt på disse kanter av landet».¹⁶ Den nye speideren skjønner åpenbart ikke hva himmelretninger, kart og kompass er, eller i alle fall ikke hvordan kompasset kan brukes til å orientere seg og utpeke himmelretningene. Derfor framstår han som dum og komisk når han viser til at han trenger kjente landskapsmerker for å bestemme vest og øst. Eller ta denne vitsen fra 1933:

Aspirant: Hvor har du fått de troppsmedaljene?
Speider: I leiren i sommer.
Aspirant: Og hva fikk du dem for?
Speider: Den ene fikk jeg for fremragende­ huko­melse, særlig Kims lek, og den andre – ja det husker jeg ikke.¹⁷

Her er det ikke aspiranten, men speideren som blir latterliggjort. Naturligvis spiller den på et generelt poeng – at en person skryter av god hukommelse og motsier seg selv ved ikke å huske særlig godt. Men vitsen gis ekstra tyngde og dybde gjennom speiderreferansene: En god speider har god iakttagelsesevne og hukommelse, og må trene seg til dette – blant annet gjennom Kims lek – og ta merker som krever slike egenskaper. Speideren i vitsen skryter av slike speiderferdigheter uten å ha dem, og gjør seg derfor selv til latter. En av de siste vitsene i denne kategorien ser slik ut:¹⁸

Her er det en speider som tydeligvis har latt seg friste til å ta i bruk nymotens teknologi (glidelåser ble først vanlige på 1930-tallet, og de ble derfor trolig ikke brukt i soveposer da denne vitsen ble laget), og derfor blir fanget av sitt eget påfunn.

Humoren i denne typen vitser har en åpenbar funksjon: Nettopp som Baden-Powell brukte humor i sine karakterer til å gjøre narr av dem som ikke var ekte speidere, brukes her vitser til å vise hvor dumme uekte speidere er.

Kanskje ligger det i den siste vitsen ovenfor også et element av lærepenge: Gutten har prøvd å gjøre leirlivet bekvemt (noe ikke en ekte speider ville gjøre), og det straffer seg. I så fall ville man også kunne rubrisere den under de moraliserende vitsene (noe jeg altså ikke har gjort), der humoren ikke blir brukt til å påpeke uforstand, dumskap eller manglende ferdigheter (som ved latterliggjøringen), men til å påpeke umoralsk oppførsel eller minne om hva som er speidermessig opptreden. Den første vitsen av denne typen er fra 1925 og ser slik ut:¹⁹

Noe av poenget i denne vitsen er åpenbart at «sko» i uttrykket «å være i mine sko» (som betyr å være i min situasjon) – tas bokstavelig og gir opphav til rådet om å pusse skoene. Men dette er åpenbart også en moralsk advarsel til speiderne: Som i militæret skal de alltid gå rundt i uniform med blankpussede sko. Her en annen slik moraliserende vits:²⁰

Denne gutten gjør tydeligvis bare gode gjerninger når noen ser på eller fordi han presses til det. Det er ikke speidermessig opptreden. Her er moraliseringen så sterk at man kan spørre seg om det egentlig er en vits (men jeg har altså rubrisert dem som det). Noe lignende kan man kanskje også si om denne, med overskriften «Han var ikke speider»: «Bestefar Jensen: Goddag hr. Hansen! Min sønnesøn arbeider fremdeles i Deres forretning? Er han smart? Hansen: Joda. Han var i Deres begravelse i forrige uke».²¹ Aktørene i denne vitsen er ikke speidere, det som gjør dette til en speidervits, er overskriften. Med all ønskelig tydelighet viser den til at vitsen skal illustrere hva som er speidermessig atferd, gjennom å presentere et eksempel på hva som ikke er det: Gutten i vitsen har åpenbart skulket jobben og løyet om at han var i sin bestefars begravelse. Noe slikt ville aldri en ekte speider gjøre.

De nøytrale speidervitsene er en restkategori, altså vitser som ikke er klart latterliggjørende eller moraliserende. Her er et eksempel under overskriften «Mellem speiderfedre»: «Første speiderfar: Gutten min er den dyktigste speideren i byen. Annen speiderfar: Det vil jeg gjerne tro – for min gutt er på landet for tiden».²² Dette er en speidervits siden den omtaler speidere og sågar også henviser til hvor viktig å det er å prestere i speiderferdighetene. Men som vi ser, er det verken snakk om latterliggjøring av eller moralisering overfor speiderne. Det er altså bare tre slike nøytrale speidervitser i de 31 årgangene av Speideren jeg har gjennomgått.

Denne gjennomgangen av vitser i Speideren viser to ting. For det første tok redaktørene seg i liten grad bryet med å omgjøre vitsene i Speideren til speidervister for å belyse speiderlivet eller speideridealene. Det er et forsvinnende lite antall vitser som har speidere som aktører eller som eksplisitt viser til speiding. Det synes derfor som NSF i liten grad har sett vitser som et viktig potensial for å innprente speideridealer eller speidermessig opptreden. Det er selvfølgelig mulig at vitsene i Speideren generelt har blitt valgt fordi de illustrerer speideridealene (uten at speiding nevnes overhodet). Mitt inntrykk er imidlertid det motsatte. Svært få vitser har noe klart «budskap» utover at de er morsomme. Men som nevnt blir det derfor spesielt interessant å se på de vitsene som faktisk har speidere i seg, siden man her kan forvente at vitsemakeren aktivt har plassert speiderne i vitsen nettopp fordi den hadde med speiding å gjøre. Og når man undersøker disse, så blir det for det andre klart at i de få vitsene der det faktisk vises til speidere og speiding, så brukes vitsene gjennomgående til å oppdra guttene i god speiderånd. Eller for å formulere det annerledes: Straks speiding og humor forenes, blir humoren instrumentell. Den benyttes som middel til å innprente speideridealene, først og fremst gjennom latterliggjøring, men også gjennom moralisering. Humoren benyttes som disiplineringsstrategi.

Speidergutter på scenen 1

Vitser ble altså i liten grad utnyttet som humorressurs i Speideren. Det samme gjelder for øvrig skuespillene i samme blad. Det finnes noe i underkant av tjue skuespill i Speideren i årgangene fra 1911 til 1941, og kun fire av dem omhandler speidere.²³ Ingen av dem inneholder imidlertid det minste fnugg av humor, men viser kun hvor fint og spennende speiderlivet er.²⁴ Da er det annerledes med to hefter fra 1920-årene, som begge har tittelen For Speiderscenen. Fire speiderspill. Disse er spesielt interessante fordi de inneholder mye humor, i stor grad er skrevet av speiderledere, og framfor alt er utgitt av Norsk Speidergutt-Forbund. De må derfor kunne sies å uttrykke forbundets offisielle humorpolitikk.²⁵

Det første heftet består av to leirbålspill på rim av Erling Hauger, som var redaktør for Speideren fra 1923 til 1941 og for speiderbladet Lederen fra 1927 til 1941, samt to skuespill på henholdsvis tre og fire akter uten oppgitt forfatter. I den første teksten forklarer en glad og munter speider en interessert gutt hva speiding består i, i den andre teksten forteller patruljeføreren og tre andre speidere om speiderlivets fortreffeligheter, den tredje teksten forteller om to uoppdragne gutter, en fra overklassen og en fra de lavere lag, som blir speidere, skikker seg og sågar foretar heltemodig innsats i forbindelse med en brann; i den siste teksten er det de skitne og uforskammede brødrene Mikkel og Kal som blir speidere og etter dette blir vennlige, snille og hjelpsomme.²⁶ Ingen av disse tekstene legger vinn på å være spesielt morsomme, men er snarere forsøk på å framstille det glade speiderliv og speidernes heroiske opptreden. Likevel har humør og humor en viss plass i dem. Særlig de to første tekstene løfter fram speidernes gode humør: «Øiet og hjertet ler/muntert til alt jeg ser»; «vær gla, ta motgang med lyst humør/og jag det leie med sang på dør», «og kommer jeg av vei,/jeg gråter ikke – nei!». osv.²⁷

Men det finnes også elementer i disse tekstene som i seg selv åpenbart er ment å være humoristiske. I det andre leirbålspillet, «Ved ulvebålet», finner vi for eksempel en sang (på melodien «Som speidere vi moro har») som begynner slik: «Ja, speidergutter det er vi –/så lenge vi kan speider si –/ja, helt til vi får grånet hår –/ja, selv om alle håra går!».²⁸ Her brukes humoren til å minne barna på at speiding ikke bare er en fritidsbeskjeftigelse som fotball eller tennis, men en livsform som man forplikter seg til å opprettholde resten av livet. Selv om man blir gammel og grå eller skallet, er man forpliktet av speiderløftet (jf. det kjente mottoet: «Engang speider, alltid speider»). Men i dette leirbålspillet kommer humoren særlig til syne når patruljeassistenten foreslår at speiderlivet overgås av Schlaraffenland. En speider spør hva det er, og assistenten forklarer at i Schlaraffenland får alle betalt uten å gjøre et slag, blir hyllet fordi de ikke vil lære noe, og blir kalt for riddere når de er feige og skamløse. Alle er dovne og slipper å arbeide fordi den lekreste mat er gratis tilgjengelig på alle kanter. Det heter for eksempel:

I alle sjøene svømmer der fisk
både kokt og stekt, og alltid frisk
Den går så tett like inn til land
at du med hånden den fange kan.
Og tenk, dere, rundtom i luften flyver
der stekte duer i tette skyer.
Hvis du dem ei fanger, men doven er,
du får dem i munnen uten besvær.
Svin så fete de flyter på vannet,
løper stekte omkring i landet,
en kniv i ryggen de alle har,
så hvemsomhelst sig et stykke tar.²⁹

Dette er åpenbart ment å vekke latter. Som vi skjønner er Schlaraffenland et slags bakvendtland der alt går an, men det er også ment som et kontrastbilde til speiderlivet: En speider ligger ikke doven og venter på å bli servert mat, han bestreber seg tvert om på å klare seg selv med små midler og hjelper andre uten vederlag. Som det heter i speiderloven på denne tiden: «En speider er hjelpsom, også når det det koster ham personlig offer – og han tar aldri mot penger for det» (§3) og «En speider er selvhjulpen, så han minst mulig faller andre til byrde (§8)».³⁰ Det vi får presentert i diktet ovenfor er med andre ord humor med et klart budskap: Ingen ekte speider vil ønske å være som dem i Schlaraffenland. Derfor står det i sceneanvisningen at den som framfører denne teksten skal peke på den speideren som lurte på hva Schlaraffenland var, og avslutte med moralen:

Hvis altså du som her beskrevet
nu lever som du før har levet,
du passer i Schlaraffenland,
ei annet sted du leve kan.
Derfor er dette dikt et speil,
hvor klart du skuer dine feil.³¹

Schlaraffenland var med andre ord ikke en ideell verden, men et skremselsbilde som viste eksempler på det motsatte av speidermessig atferd. Å være speider var å bryte med livet man levde før man ble speider, for i stedet å ofre seg for speidersaken og adoptere en ridderlig atferd. Derfor kaller da også patruljeføreren sin patruljeassistenten (som roste Schlaraffenland) til orden:

Det var et land for doven mann,
men bedre er dog Speiderland
hvor gutten er en ridder sann

Og en speider føyer for sikkerhets skyld til: «Ja, speiderriddere vi vil bli/det er et liv med mening i». Humoren blir brukt som en form for moralisering: Vanlige folk eller gutter som ikke er i speideren passer i Schlaraffenland, men ikke en ekte speider. Han skal være «en ridder sann».

I det siste speiderspillet trer vi inn i leiligheten til en arbeiderfamilie. Skuespillet begynner på følgende måte:

Far (idet han lar avisen synke): Nei, har’u hørt på maken, da mor. Der er mye rart nå for tia. Her i avisa står’e om en mann som skal gi svømmeundervisning nå midt på vinteren. Det må nok være en vemodig idiot. Å nå som det er så sprellandes kalt da. Han må da minst fryse fasongen av sig.
Mor: Ja, itte skjønner je at han itte fryser glugg ihjel.
Far: Hvis en enda kunde få en real dram etterpå så. Men nå er det jo forbud og alt annet fanteri. Sprit – selvfølgelig – er det nok ta, men ka ska man med den skitten som en bare får så liddeli vondt i hue ta.³²

Det er ulike mulige humoristiske elementer i dette avsnittet: prosjektet med svømmeundervisning om vinteren, uttrykket «fryse fasongen av sig», tanken om en dram etter badingen og skallebanken etter dårlig hjemmebrent. Men det vi skal gripe fatt i, er det udannede språket. Det er tydeligvis en mann av folket med lav moral, vi møter her. Det er i dette hjemmet Mikkel og Kal vokser opp, og de oppfører seg naturlig nok dårlig og snakker det samme udannede språket. «Mikkel: Men er ’itte no gæli vi kan gjøre da. Jo, der står kaffikjelen til a mor. Vi slår litt parafin opi (Gjør dette)», står det for eksempel.³³ Ikke noen praktungdom akkurat. Men når de ser noen kjekke speidere marsjere forbi og selv vil ha penger til å melde seg inn i speideren, setter faren seg imot:

Far: Speidere? Det er bare no militæraktig ved dem.
Kal: Å ere forno som er militæraktig ve rem a?
Far: Åffer går øm i uniform da, hvisomatte de ikke er det?
Kal: Går øm itte i uniform i Frelsesarmeen au, kanskje. Døm er vel itte militarister de snilde slumsøstrene vel?³⁴

Igjen virker det som om man vil ha oss til å le av det ubehøvlede språket. Men det bemerkelsesverdige er at når Kal og Mikkel blir speidere (de trosser sin far, som nekter dem å bli med), så adopterer de et helt annet språk. Når speiderlederen spør om de vil bli med på speidermøtet, svarer Mikkel: «Javel, hvis vi ikke skal gå ærinder eller hjelpe mor med noe».³⁵ Nå er Mikkel ikke bare blitt hjelpsom og serviceminded, han har lagt om språket: Nå sier han «ikke» i stedet for «itte». Det samme gjelder Kal, som sier til sin far: «Men har du ikke noe ærind jeg kan gå for dig?».³⁶ Der de tidligere sa «rem» og «øm», sier de nå «dem» og «de», og mens de før sa «je», sier de nå «jeg»: «Jeg gjemmer alle de pengene som jeg ellers brukte til å gå på kino for, og til å kjøpe ciagretter og godteri. En speider er sparsom for å kunne hjelpe andre», sier Kal (32).³⁷ Ja, i hele 3. akt – som er en samtale mellom brødrene og foreldrene – er det gjennomgående slik at foreldrene fortsetter å snakke det udannede språket, mens guttene, etter å ha blitt speidere, snakker helt uten (arbeider)dialekt (i fjerde akt faller de et par ganger tilbake til dialektuttrykk som «inte» og «’n far», men det er helt utenkelig at disse ridderlige speiderne nå skulle bruke uttrykk som «rem» og «øm», for ikke å snakke om «hvisomatte»).³⁸ Hvis det er riktig at det udannede språket er ment å være noe man skal dra på smilebåndet av, så baserer denne historien seg på en latterliggjøringsstrategi: Man inviterer leser­en eller publikum – som er andre speidere og deres familie – til å le av og se ned på disse udannede småkårsfolkene, slik at speiderguttenes fortreffelighet skal tre sterkere fram.

Speidergutter på scenen 2

Det andre heftet For Speiderscenen inneholder også fire bidrag. Disse er på en helt annen måte enn det første heftet preget av speiderhumor. Det første er av J. Harold Williams og er oversatt fra det engelske speiderledertidsskriftet The Scouter. Petter Bang er blitt ny patruljefører for Ørnepatruljen og skal ha sitt første patruljemøte hjemme i stuen (til farens store ergrelse). Roverleder Eivind stikker innom for å oppdatere Petter på hans plikter som patruljefører, og stikker av gårde før guttene i patruljen kommer og det holdes møte. Det er særlig tre humoristiske elementer i denne historien, og de er alle knyttet til ydmykelser og kritikk av gutter som ikke er bra nok speidere. Først er det Lars som får gjennomgå:

BJØRN (som stammer litt): Lars er bestandig sent ute.
FINN: Ja, han kommer sikkert for sent til sin egen begravelse også.³⁹

Og når Lars omsider kommer, ringer han på døren:

OLE: Det er sikkert Lars! la ham få litt pepper!
(Petter kommer inn, fulgt av Lars, som er i «civil».)
OLE: Mine herrer, der kommer Lars, han hvis valgsprog er: bedre sent enn aldri!
ALLE: Somlekopp! Somlekopp! Somlekopp!
LARS (like blid): Takk for oppmerksomheten!⁴⁰

Dette er kanskje morsomt, men det må vel karakteriseres som mobbing. Ingen spør Lars hvorfor han kommer for sent. Poenget er at når han kommer for sent, så er han ikke pliktoppfyllende nok og opptrer derfor ikke speidermessig. At han ikke har speiderdrakt på, understreker at han forsømmer sine plikter. Det eneste som taler til hans fordel, er at han biter den ydmykende mobbing i seg og tar den med et smil og en vittig bemerkning. På dette punktet opptrer han som en ekte speider. Han er «like blid».

Dernest er det Oles tur til å bli ydmyket. Petter hilser pent på den nye speidergutten Reidar og spør ham om hvor gammel han er:

REIDAR: Jeg blir tolv næste onsdag.
PETTER: Det er bra levert. Nu må du altså legge dig i trening da, skjønner du.
REIDAR: Jeg kan knutene alt.
OLE: Ja, for dem har jeg lært ham.
FINN: Du? Undskyld at jeg ler, sa metemarken da hanen spiste den – men kan du selv slå en brukbar knute? Ja, jeg bare spør
OLE: Bare spør du!
FINN: Ja, så spør jeg da, siden jeg får lov!
PETTER: Stikk pipen i sekk begge to! Ta plass Reidar. Og du Ole, kan jo holde en liten tale om god speidertone – det høres ut til at du har talegaver!⁴¹

Passasjen er vel ment å være småvittig hele veien, men det som blir framhevet i form av en vits («Undskyld at jeg ler, sa metemarken da hanen spiste den»), er vel det mest dominerende humoristiske elementet. Ole blir ledd av fordi han tydeligvis hittil ikke har vært særlig god til å knyte knuter. Om Ole faktisk ikke kan knyte knuter, kommer ikke fram og er da også irrelevant i forhold til det budskapet som humoren brukes til å få fram: Den som ikke kan slå en brukbar knute bør man le av, framfor alt hvis han prøver å framstå som en som kan det.

Senere i teksten får Lars gjennomgå igjen. Arne hadde laget et nytt patruljerop, og Lars syntes ikke at det var rare greiene (noe man vel må gi ham rett i),⁴² men han settes på plass av patruljeføreren:

PETTER: Det er godt. (Ser skarpt på Lars.) Men hør engang, Lars, hvor har du speiderdrakten din?
LARS: Den er på vask.
(Speiderne ler.)
LARS (aper efter dem): Hahaha!
FINN: Det sa du til troppsføreren for fjorten dager siden også. Finn på noe nytt!
LARS: Men den er. Og da så.
PETTER: Men Lasse –
LARS: Jeg heter Lars!
PETTER: Men Lars, du begynner å bli plagsom i patruljen –
OLE: Bestandig griner du –
ARNE: Alltid kommer du for sent –
BJØRN: Bestandig doven –
LARS: Er det ikke noe pent å si om mig da?
OLE: Joda, du har en pen søster
(Alle ler.)
PETTER: Du må vise oss dine gode sider litt bedre, Lars – hvis du vil stå i Ørn lenger, da. Ikke sant, gutter?
SPEIDERNE: Enig.⁴³

Her fortsetter mobbingen, som vi ser. Å hevde at det eneste gode med Lars skulle være at han har en pen søster, er humoristisk, men også knusende overfor denne gutten som nå ikke bare kritiseres for å komme for sent, men også framstår som doven og løgnaktig, Ja, denne gang klarte han ikke engang å møte mobbingen med godt humør, siden han aper etter dem når de ler av ham. Det som satte i gang denne kaskaden av beskyldninger var ganske enkel at Lars hadde sagt hva mente om patruljeropet. Uenighet om dette ville patruljeføreren ikke ha. Selv mente han at ropet var flott, og det hadde Lars å rette seg etter. For som det står i speiderloven: «En speider er lydig» (§ 6).⁴⁴ Lars manglet disiplin, og humoren ble brukt for å kue ham.

De to neste tekstene har begge undertittel «Leirkomedie i en akt» og er skrevet av Nils Johan Rud.⁴⁵ Den første, «Risengrynsgrøten», er spekket med morsomheter hele veien og foregår på en leirplass. De to yngste speidere i leiren, Ola og Per, har fått i oppdrag å lage risengrynsgrøt, mens de andre er ute på manøver. Men det går ikke så bra: Først brenner Per seg på den kokende melken og førstehjelp må til. De har lest i speiderboken at potet er bra mot brannsår, men Ola lager sin egen variant av dette ved å bore hull i en potet og stikker fingeren inn. Dernest svir de melken, mister mye salt fra saltposen i gryta, forsøker å kompensere med mye sukker, slik at grøten blir for søt, og heller på med salt igjen for å bøte på dette, for så til slutt å helle all kanelen i grøten. Og så oppdager de at poteten er borte ... Ingen av speiderne som kommer tilbake fra manøver klarer naturligvis å spise den uspiselige grøten og slår den tilbake i kasserollen uten at Ola og Per ser det. Skuespillet slutter med at Ola og Per oppdager den fulle kasserollen, mens patruljefører og troppsfører kommer illsinte inn fra sidelinjen.

Som sagt er denne historien full av vittige bemerkninger som ikke har med speiding å gjøre, for eksempel: «Har du så mye jord i fingrene at du er redd det vil gro op en hel potetåker, kanskje?», «vi tar grøten deres for god fisk», «Jeg er så sulten at tærne mine er innhule», osv.⁴⁶ Men humoren brukes også for å få fram hva ekte speiding er.

Det overordnede budskapet i denne historien synes igjen å være å vise fram et skremmebilde av hvordan det kan gå når man er en ung og uerfaren speider. Grunnen til at Ola og Per har fått kokkeoppdraget er at de skulle testes: «Troppsføreren vilde prøve oss for leirmerket, sa’n», sier Per i begynnelsen.⁴⁷ Men de oppfører seg ikke som speidere, og det er derfor alt går galt og de gjør så mange tåpelige (og angivelig morsomme) ting. At de ikke er ordentlige speidere får vi klare indikasjoner på i begynnelsen, når de begynner å lage grøten: Begge er enige om at de skal stikke unna noe grøt før de andre kommer, slik at de selv skal få nok. Ja, de mener sågar at de som kokker burde få doble porsjoner. Dessuten drikker de av saften og håper at ingen skal merke det. Alle skjønner at dette er dårlig speiderånd. På toppen av det hele tror de at de fullt og fast på at de nå får leirmerket etter å ha delt ut grøt til de andre speiderguttene: «OLA: Kjekt å få leirmerket, gett. PER: Åja, men jeg var nå så altfor sikker på å få det. Slikt tar bort mye av spenningen, vet du».⁴⁸ Det er nok meningen at vi skal le av disse guttenes naivitet. De vet ennå ikke hva det vil si å være speider.

I den andre leirkomedien, «Det mystiske telt», møter vi fire speidergutter – tre av dem befinner seg i teltet, men oppdager at den fjerde, som skulle holde vakt utenfor, sitter og snorksover. En av guttene i teltet (Gutt 3) sier at han lå og drømte at han tok siste prøven til førstegraden, og følgende ordveksling følger:

GUTT 1 (krabber ut): Tøis på dig, nå skal vi ta en annen prøve, på den synderen der! I alle leirer skulle man ha en diger gapestokk til å sette slike sovende nattevakter i.
GUTT 2 (ut): Skal vi slå en bøtte koldt vand over ham?
GUTT (ut): Enn om vi festet et redningstau i beltet hans og heiste ham op i nærmeste tre. Vi får iallfall finne på en orntlig opstrammer, dette er tredje gangen han sover vakten sin på denne turen.
GUTT 1: Aldeles for galt. Men ikke snakk så høit da dere!
GUTT 2: Det er du selv som skriker så i stemmeskiftet.
GUTT 3: Hysj, skal nå dere to til å krangle. Vekker dere murmeldyret, får vi ingen moro heller.⁴⁹

Det er vanskelig å si om dette er ment å være morsomt. Men det som utmerker denne historien, og som skiller den fra den humoren vi hittil ha sett på er, at speiderne selv forsøker å stelle i stand en situasjon der de skal få noe å le av. Etter å ha vurdert et par forslag (blåse med alarmhorn inn i øret hans, surre ham fast til teltstangen), bestemmer de seg for å demontere teltet og slå det opp et annet sted. Der inne i teltet morer de seg storlig over den fine straffen de har funnet på:

GUTT 2: Fra og med i natt av kommer han til å lide av søvnløshet, hohohoho – jamen er vi lure til å finne på, gett! (Kryper inn).
GUTT 1: Bedre straffemetode kunde ikke en middelaldersk storinkvisitor hitte på, vær dere sikre på at den nok skal gagne (Setter hornet for munnen og blåser samme signal som forut). Nå har vi’n her på røde rappet.⁵⁰

Vakten våkner av at en av guttene blåser i signalhorn, blir forvirret og forbauset over at teltet er borte, og drar for å se etter de andre, som nå har lagt seg til å sove – som om ingenting har skjedd. Vakten finner guttene sovende i teltet, lover seg selv at han aldri igjen skal sove på vakt og setter seg for å holde vakt. For å holde seg våken trener han på regnestykker – og sovner.

Men det stanser ikke der. To andre speidere har lett etter leiren og finner nå den sovende vakten foran teltet. Nå er det disse speiderne som vil straffe vakten for at han sover og dessuten straffe de fire sovende guttene for at de ikke har ventet på dem. Først tenker de på å stjele ryggsekkene fra dem, men velger heller å demontere teltet slik at de blir liggende i friluft. Dernest gjemmer de seg i krattet for å få seg en god latter når de sovende guttene våkner. Når de tre guttene våkner uten telt over hodet, tror de at det er vakten som har hevnet seg, og de fritter ham ut om hvor teltet er. Da kommer de siste speiderne fram fra gjemmestedet med teltet og avgir følgende replikk: «Borti skogen her møtte vi et telt som kom spaserende alene».⁵¹

Humoren i denne historien ligger først og fremst i at slette speidere utsettes for et puss. Poenget er naturligvis å forbedre dem som utviser slett speideroppførsel. Som det heter om vakten da de flyttet bort teltet: «GUTT 1: Omvender han sig ikke og blir et bedre menneske nå, så vet jeg ikke».⁵² Moralen er at den speider som ikke oppfører seg etter speiderlovens ord, bør man kunne påføre ubehageligheter slik at han går i seg selv og angrer sin brøde. En slik anger utviste da også vakten da han våknet, og telt og gutter var borte. Da sa han til seg selv: «Der har igjen fordi jeg sov på vakten, sov aldri så lite, det er straff – nei, jeg skal aldri gjøre det mer, slikt kunde hende om igjen, men dette er siste gangen».⁵³ Guttene fant det tydeligvis helt legitimt å bruke slike straffemetoder for å få seg en god latter – selv om det ville påføre synderen søvnløse netter (ja, speiderguttene godter seg sågar over slike konsekvenser).

Den siste historien, «Liv i Leiren», er anonym og handler om speidergutter på telttur. Den er full av ulike former for humor: Guttene finner på artigheter (En sliten speider: «Puh! Hvis dere blåser på meg nå, så detter jeg!» Jens blåser på ham, og han dumper overende), serverer morsomme gåter (SIGURD […]: Har dere hørt siste nytt? ALLE: Nei – SIGURD: Ikke jeg heller. Det var derfor jeg spurte vel»), gir ting morsomme navn (Olle har bare én fyrstikk, som blir kalt for «eneboeren») og utsetter hverandre for puss (Olle finner en murstein i sekken og tar det med godt humør: «Det er vel slikt som kalles dødvekt») eller erter hverandre (Olle til Gustav: «Skal du være kokk? Vi kommer vel til å få bruk for husapoteket efterpå da, tenker jeg»).⁵⁴ Selvet plottet dreier seg imidlertid om at to av speiderne, Bjarne og Sigurd, hadde vært hos bonden i bygda for å få melk, og Sigurd hadde for moro skyld sagt at han var sigøyner. Da ble de jaget av gårde, og den illsinte bonden oppsøkte etter hvert speiderleiren sammen med sønnen sin, Lars, og truet speiderne med gevær. Bonden var sint på sigøynere fordi de hadde stjålet ting fra ham. Etter hvert blir det avklart at de er speidere, ikke sigøynere, og de får fortalt bonden hva speidersaken går ut på. Da vil lille Lars også overnatte i leiren sammen med speiderne. Det får han lov til. Men det blir ikke helt som han forventer seg. Her er hva som skjer når de skal legge seg:

LARS: Skal dere ligge på bare bakken? Jeg trodde dere hadde telter og madrasser, jeg. Så’n vil ikke jeg sove. Jeg vil hjem. Tenk om jeg ble forkjølet.
(Alle ler. Går omkring, ordner. Holder moro. Ruller Tom inn i teppet, drar ham omkring.)
GUSTAV: Du trodde kanskje vi hadde senger med du, Lars.
LARS: Ja, ikke vil jeg ligge på bakken akkurat som en bikkje. Tenk om det begynner å regne.
(Medlidende utrop: «Ja tenk!» «Stakkars Lars», o.s.v.)
LARS: Jeg går hjem, ja, det gjør jeg. Ikke vil jeg forkjøle maven min. (Trasker ut.)
(Guttene roper efter ham: «Godnatt Lars!» «Sov godt!» «Ikke gå dig bort!» «Hils mamma!» o.s.v.).⁵⁵

Denne gang var det en utenforstående som ble mobbet. Lille Lars forstod ikke hva et ekte speiderliv var, og kunne dermed legitimt gjøres narr av. Men her brukes ikke latterliggjøringen i oppdragende øyemed. Lars var ingen speiderrekrutt eller ulvunge, han var bare en gutt som ville prøve å overnatte i en leir. Her synes speidernes latterliggjøring først og fremst å fungere som en slags selvbekreftelsesstrategi: I kontrast til Lars, som stemples som mammadalt fordi han helst vil sove i sin seng, får speiderguttene bekreftet at de er noe tess, siden de klarer seg selv, borte fra hjemmet, gjerne sover rett på bakken og tar en regnskur med godt humør. Det er rimelig å tro at det er meningen at tilskuerne skal identifisere seg med speiderne: Lars er en svekling som det er verdt å le av og drive gjøn med.

Humorens rolle

Alt tyder på at man i NSF overtok Baden-Powells instrumentelle forhold til humor, der latterliggjøring og moralisering ble benyttet som humorstrategier. At vitsene i Speideren i liten grad ble benyttet til å innprente speideridealene, betyr ikke at man ikke ville benytte humor til dette formålet. Selv om man tydeligvis ikke så noe stort oppdragelsespotensial i vitsene, ble – som vi har sett – noen vitser i Speideren utnyttet slik. Og når det gjelder de skuespillene vi har sett på, var den instrumentelle speiderhumoren framtredende.

Det kan være flere grunner til at humor ble brukt på denne måten. La meg nevne tre, som alle henger nøye sammen. For det første understreket Baden-Powell at det var viktig at omgivelsene så med blide øyne på speiderbevegelsen. Den speider i uniform som hang med skuldrene, spyttet på gaten, bannet, gikk uflidd omkring, ikke var hjelpsom, var doven og mutt eller ikke tålte en støyt, var ikke bare en dårlig speider, han ga speidersaken et dårlig rykte. Baden-Powell kunne for eksempel fortelle om en speider på metroen som ikke hadde gitt sitt sete til to kvinner, som dermed måtte stå. Denne speideren brakte «skam over hele bevegelsen med sin atferd» (AM,184), hevdet han.⁵⁶ En slik oppførsel kunne også ramme troppsføreren, siden folk ville tenke at han ikke hadde disiplin på guttene – «på den måten vil en slapp speider svikte sin tropp og sin fører».⁵⁷ Og motsatt bidro en speider som gjorde en god gjerning til «speidernes gode navn og rykte» (WS,21).⁵⁸ Å være speider forpliktet.

Tilsvarende var det fra første stund et viktig anliggende for NSF å skaffe seg og opprettholde et godt omdømme utad. Speiderne møtte mye motstand og kritikk, særlig i den første tiden. Gutter som meldte seg inn i speideren kunne bli ertet av sine jevnaldrende med tilrop som: «Aa er ’e du speider etter ’a?», «Aa d’er bare han som gaar rundt og speider i søplekassa», «Han har øks get! – Tror ’u j’er ræd dæ? Lokt paa den du!».⁵⁹ Dessuten hadde folk fått med seg at speiderbevegelsen hadde militært opphav, og det var viktig for NSF å korrigere forestillingen om at speiderbevegelsen var en militær organisasjon. Det er for eksempel et gjennomgående tema i skuespillene ovenfor at utenforstående var skeptiske til speidersaken (jf. ovenfor «Speidere? Det er bare no militæraktig ved dem»). Derfor var det viktig at speiderne oppførte seg på måter som ga et godt inntrykk utad. Som speiderleder Gasmann uttrykte det i bladet Speideren i 1921: «La oss altid gjøre vort besste [sic] for at fortjene folks tillit. Husk at paa det sted hvor du færdes, er det avhængig av din optræden hvorpaa folk skal dømme om speiderne».⁶⁰ Speiderne skulle ikke utmerke seg ved våpen og militære parader, men ved at de opptrådte som hjelpsomme, høflige og ridderlige. For å få guttene til å oppføre seg slik, kunne humor brukes som middel: Ved å framstille de som skadet speidersaken som dumme, illojale, avvikende, feige eller klanderverdige, manet man speiderne til å oppfordre seg pent. Ingen ekte speidere ønsker å framstå for omverden som slabbedaskene i Baden-Powells karikaturer, med upussedes sko (i vitsen ovenfor) eller som en mammadalt som ikke turte å sove uten madrass.

For det andre kunne speiderdisiplinen styrkes ved at man spilte speiderne ut mot hverandre. Det gjaldt å få speiderne til å forstå at de andre speiderne ville anse dem som en slett speider hvis de ikke oppfylte speiderkravene. Alle skulle helst ta førstegraden, ta flest mulig merker, oppfylle sine plikter og adlyde ordre fra overordnede (patruljefører og troppsfører). Den som ikke gjorde det, ville og skulle bli uglesett av lederne og sine medspeidere, i verste fall ble han ekskludert. Også dette aspektet ved speidernes korpsånd hadde Baden-Powell understreket. Den speider som ikke utførte sine plikter kunne risikere å bli utstøtt: «Hvis han bryter sitt æresord eller på annen måte vanærer seg selv, fratas han livet (det vil si speidermerket) og han ekskluderes fra patruljen», hevdet han i Scouting for boys.⁶¹ En slik speider ville for alltid måtte leve med skammen. «Straks du har brutt ditt æresord har din ære en skamplett som blir hengende ved deg alle dine dager» (YBS,121), som han uttrykte det.⁶²

Det var noe tilsvarende speiderlederne Dons og Gasmann hevdet da de kommenterte speiderlovens første paragraf (om at en speider skulle snakke sant): «Hvis en speider lyver eller blir grepet i løgn, saa vil han ha plettet sitt speidernavn og sin speiderære.»⁶³ Speiderne burde snakke sant, hvis ikke, ville de risikere å tape ansikt overfor de andre. Som vi har sett ovenfor i skuespillet, ble nettopp løgnaktighet løftet fram som et tegn på at man ikke var en ekte speider. Dessuten ville slike speidere ødelegge for den gruppen de var en del av, siden patruljer og tropper bare kunne fungere hvis alle utførte sin plikt. Gasmann minnet i 1937 for eksempel om at hvis ens egen tropp ikke var best i forbundet, i kretsen eller på det lokale stedet, så hadde det med den enkelte speider­gutts manglende innsats å gjøre. «Strever du efter at troppen skal bli den beste?», spurte han. «For gjør ikke du det, så kan troppen heller ikke bli det og da blir det iallfall delvis din skyld.»⁶⁴ For å få alle oppdradd i den rette speiderånd, spilte man her på speiderens dårlige samvittighet. Den som ikke la seg i selen, ødela ikke bare for seg selv, men også for de andre. Det var denne skyldiggjøringen speider­humoren understøttet. Den speider som ikke skjønte hvordan man skulle bruke kart og kompass (som i den første vitsen) gjorde seg til latter; Lars, som de andre speiderguttene latterliggjorde som en doven og løgnaktig somlekopp, truet med å ødelegge hele patruljen med sin slette oppførsel. Gjennom humoristisk latterliggjøring av slike slette speidere, kunne de fungere som til skrekk og advarsel for de andre.

Dette henger sammen med et tredje poeng. For å skape ekte speidere ville ikke Baden-Powell bruke tvang og straff. Man måtte få speiderne til å oppføre seg speidermessig uten å true med ørefiker, stokk og piskeslag. Som han skriver i sin selvbiografi: «Med en god disiplin mener jeg den frivillige disiplin, den som kommer innenfra, og ikke den som tvinges på en ved hjelp av reglementer og frykt for straff».⁶⁵ Han var derfor generelt imot fysiske avstraffelser. Riktignok forekom det en fysisk straff i hans speiderlov: «Straffen for å banne eller å bruke et ubehøvlet språk er for hver forseelse at en annen speider heller en mugge med kaldt vann ned i synderens erme», heter det i speiderlovens paragraf 8.⁶⁶ (Denne avstraffelsesformen skulle senere bli til det speiderne i Norge kalte «buksevann» – der det kalde vannet helles ned i buksebenet). Men dette var nærmest en humoristisk form for straff, som nok kunne være fysisk ubehagelig, men som viste til noe annet som var mye viktigere: Tap av anerkjennelse. Man måtte legge et psykologisk press på guttene slik at de innarbeidet god flid og oppførsel. Den som gjorde noe dumt, skulle ikke straffes fysisk, men ydmykes. I Baden-Powells kommentar til speiderlovens første paragraf («En speiders æresord kan man alltid stole på)», heter det: «Hvis en speider skulle bryte æresordet sitt ved å si en løgn, eller ikke utføre en ordre nøyaktig, når han er blitt bedt om å sette sin ære inn på det, så slutter han å være speider, og må levere tilbake speidermerket sitt og vil aldri kunne bære det igjen. Han mister sitt liv».⁶⁷ Æren skulle holde speideren i skinnet. Plettet han sin ære, sluttet han å være speider. Med slike trusler trengte man ikke trusler om ørefik.

Denne linjen fulgte man opp i NSF. Speiderne skulle oppdras uten noen form for fysisk avstraffelse – flid og god oppførsel måtte fremmes gjennom formaninger, appell til deres æresfølelse og trusler om det tap av anerkjennelse som ville følge hvis man brøt speiderloven. Den speider som ikke oppførte seg speidermessig ville ikke bli likt, verken av utenforstående eller innad i gruppen. Derfor snakket Gasmann foraktelig om speidere som var «lunkne», dvs. speidere som ikke anstrengte seg til det ytterste for å oppfylle alle speiderkravene: «Hvis der i patruljen er en slik lunken speider, hvor kan han ikke ødelegge hele arbeidet for dig og de andre – jeg håper inderlig at det ikke er dig som er lunken og slik ødelegger for de andre», advarte han.⁶⁸ Gjennom denne formaningen og påminnelsen om at lunkne speidere ødela for de andre, spilte han på speidernes frykt for å tape anerkjennelse hos ledere og medspeiderne. Straffen for lunkenhet var ikke fysisk, men psykisk. Og nettopp her synes speiderhumoren å finne sin sentrale plass: Gjennom moraliserende og latterliggjørende humor la man et psykologisk press på guttene, slik at fysisk straff ble unødvendig. Å bli ydmyket var nok. Vakten som sovnet på sin post, ble ikke straffet med ørefiker og husarrest, men med påfunn som fikk ham til å skamme seg. Som Baden-Powell i Ulvehåndboka så treffende formulerte sin strategi overfor løgnaktige gutter: «Forakt vil være bra for noen gutter, latterliggjørelse vil være det eneste rette for andre».⁶⁹