“Hvorfor hater folk Amerika?”. Allerede før støvet hadde lagt seg på nedre Manhattan, reiste spørsmålet seg unisont. Og da president Bush talte til Kongressen 20. september, var svaret allerede klart: “They hate our freedoms – our freedom of religion, our freedom of speech, our freedom to vote and assemble and disagree with each other” – en framstilling som hadde stor gjenklang i pressen: “The world’s losers hate us because we are powerful, rich, and good”, het det i The New York Observer, mens Thomas Friedman i Chicago Tribune framhevet “pure envy”. Årsaken var opplagt: Det var hat og misunnelse rettet mot amerikanske verdier og idealer. Spørsmålet om ‘Hvorfor’ ble derfor fort erstattet med spørsmålet om ‘Hvem’, og svaret var like opplagt: ‘De’ var muslimer/ ekstremister/ arabere/ islam/ fundamentalister.[1]

I dag, ett år senere, er svarene fremdeles like dårlige som selve spørsmålet. For utsagnet er jo knapt et spørsmål, men snarere en selvbekreftende påstand hvor løsningen gir seg selv: ‘De’ ‘Onde’, ‘Hater’ ‘Amerika’. Samtidig har det vært ett år med intellektuell synsing og akademisk teoretisering. Et mangfold av pamfletter og antologier har forsøkt å kaste lys over begivenheten, men for meg blir det stadig mer uklart hva som egentlig er begivenheten, som vi liksom skal forstå: Selve angrepet 9-11? Internasjonal terrorisme? Selvmordsbomberens psykologi? Islamsk fundamentalisme? Amerikansk imperialisme? Det er mange perspektiver, men uklart hva som egentlig er problemet.

Mitt utgangspunkt er det umiddelbare spørsmålet: “Why do they hate us?” – eller kanskje mer treffende: “Why do they hate US?”. For noen er dette det helt sentrale spørsmålet, andre stiller det kanskje mer retorisk, mens noen bare så vidt streifer innom det. Jeg vil ta for meg en rekke bøker av teoretikere, akademikere og journalister som er utgitt i kjølvannet av 9-11, og som har vidt forskjellig tilnæring. Ved å fastholde spørsmålet, blir resultatet selvsagt en selektiv og til dels urettferdig vurdering av bøkene, men jeg er ute etter svar, ikke spennende perspektiver og nye spørsmål. Et annet gjennomgående tema er en insistering på behovet for en forskyvning fra kulturteoretiske analyser i retning av historiske og geopolitiske perspektiver. I den siste delen vil jeg derfor fokusere på oljehistorie, sikkerhetspolitikk og USAs planer om å angripe Irak, samt brennaktuelle politiske dokumenter som Blairs dossier og Bush’ nye sikkerhetsdoktrine, begge publisert i slutten av september i år. Hvorvidt et eurosentrert idéhistoriefag kan integrere slike spørsmål er usikkert. Og det er synd, for i tillegg til mye annet, sloss folk om historien.

Deprimerende dystopi

I forbindelse med ettårsmarkeringen av angrepene på Pentagon og World Trade Center har forlaget Verso utgitt en serie pamfletter hvor ledende filosofer som Paul Virilio, Jean Baudrillard og Slavoj Zˇizˇek reflekterer over begivenhetene. For Virilio er det ikke bare skyskraperne i New York som har rast sammen og etterlatt seg et gapende Ground Zero. Dette er sivilisasjonskritikk om kulturens nullpunkt.[2]

Paul Virilio har tidligere skrevet både særegent og grensesprengende om koplinger mellom politikk, teknologi og krig med utgangspunkt i det han kaller dromologi (‘læren om hastighet’): Hvordan teknovitenskapelig mediering av krigssituasjoner medfører en forflatning av både tid og rom – inntil et nullpunkt av evig nåtid – hvor følgelig det demokratiske rommet, som jo forutsetter både tid og rom, forsvinner og hvor krigens og medienes real time dominerer. Og Virilio har hele tiden relatert sine refleksjoner til aktuelle begivenheter, som den forrige Gulf-krigen, krigen i Bosnia og senere i Kosovo og ikke minst angrepet på World Trade Center i 1993 hvor han skrev, nesten profetisk, at: “No matter who is responsible, it ushers in a new era of terrorism […] a strategic event confirming for us all the change in the military order of this fin-de-siècle” (81). Derfor hadde jeg store forventninger til Virilios vurdering av 9-11. Skuffelsen var desto større. Et billig poeng kunne vært at det kanskje har gått for fort – teksten var avsluttet 20. oktober i fjor – men mer seriøst virker det som om det har gått litt i stå for ham. Ikke fordi alt er så vanskelig eller uforståelig, men fordi det til de grader bekrefter mye av det han tidligere har hevdet.

Boka er en slags usammenhengende og digressiv mumling om alt fra genteknologi og gnostisime til kybernetikk og kommersialisering av mediene. Den provoserende uttalelsen til den tyske avantgarde-musikeren Stockhausen, om at “What we have witnessed is the greatest work of art there has ever been!”, avleder et helt kapittel om kunst og ikonoklaster. To teknologirelaterte temaer kan like fullt sies å være gjennomgående i boka.

Det ene er Virilios mediekritikk, som er strukturell snarere enn ideologisk: Problemet er ikke nødvendigvis hva de rapporterer, man at alt går så fort. Ikke sensur og tilbakeholding av informasjon, men at vi får all informasjonen rett i trynet hele tiden. Denne informasjonsbomben har ingenting å gjøre med opplysning og frigjøring, skriver han, “but global takeover of humanity by totalitarian multimedia powers” (26). Alternativet er ikke lengre høyre eller venstre, det står mellom politikk og media. Men også mellommenneskelige relasjoner kvernes i stykker av teknovitenskapelige medier. Fjernsyn, internett og mobiltelefoner skaper en virtuell virkelighet, “an imposture of immediacy that is more dystopian than ever” (41). Og det er på slagmarken at dette får de mest groteske utslag. Ja, det groteske er at slagmarken ikke lenger eksisterer, men at krigen utspiller seg i globale satellittbaserte informasjonsnettverk uten mulighet for menneskelig interaksjon. Gulf-krigen ble som kjent styrt fra amerikanernes militære hovedkvarter i Atlanta, byen som også huser hovedkvarteret til CNN.

Det andre og mer dyptgripende temaet dreier seg om en slags teknovitenskapelig dehumansering. Alt pratet om gnosis og gener, om skapelse og utvikling, peker fram mot en slags modernitetsteoretisk problematisering av hvordan menneskeskapt teknologi nå er blitt menneskefientlig – det han kaller ’techno-scientific retro-progress’. På den ene siden undergraves menneskeheten gjennom høyteknologisk krigføring hvor dataspill og Hollywood-filmer pussig nok blir naturlige referanser. Kriger hvor et amerikansk liv er mer verdt enn et afghansk, en asymmetrisk menneskefientlighet som for Virilio impliserer anerkjennelsen av en global “sub-humanity” og dermed slutten på forestillingen om “human beings as such” (80). For det andre blir menneskeheten uthult innenfra gjennom bioteknologi. Virilio påpeker for eksempel hvordan en franske domstol i juni 2001 vedtok at “the unborn child is not a person and could not, therefore, be regarded as a victim” – noe som innebærer at et foster juridisk sett kan gjøres til en kommersiell vare og til gjenstand for bioteknologisk forskning. Likeledes minner han oss om at den eneste offisielle fjernsynsopptredenen til George Bush Jr. forutfor hans tale til nasjonen 14. september (Virilio beskriver ham som USAs første part-time-president – av de første sju månedene etter valget tilbrakte han halve tiden på ranchen sin, på feriestedet Camp David, eller hos sine foreldre) var kunngjøringen av hans støtte til den amerikanske linja i forhold til kommersialisering av menneskelige embryoer med tanke på stamcelleforskning (37).

For første gang i historien, skriver Virilio lakonisk, vil mennesker nå skape liv utelukkende for å ødelegge det. Vi er vitne til et vannskille i historien: “After millennia, not so much of humanism as of (Graeco-Latin and Judaeo-Christian) anthropocentrism, a great schism is in preparation, and we are living through the beginnings of it” (5).

Derfor er Virilio knapt opptatt av World Trade Center – det var viktig i 1993. Først et stykke ut i boka oppsummerer han plutselig: “The tragic events in New York in September 2001 showed us the alarming situation of an overpowerful state suddenly brought up short against it own consciousness – or, rather, against its techno-scientific unconsciousness: in other words, against the Gnostic faith on which it is founded” (65). Til en viss grad rettferdiggjør hans altomfattende og kulturpessimistiske modernitetsteori mange av de ovennevnte digresjonene og aforismene. Men det rettferdiggjør ikke boka som sådan. Snarere enn å fokusere på begivenhetene og bidra med perspektiver for å forstå og forklare, ledes oppmerksomheten bort og blir borte i desillusjonerte dommedagsvarsler.

Risiko for alle penga

En annen kjent akademiker man kunne vente skulle ha noe viktig å si om begivenhetene, er Ulrich Beck. Allerede på 1970-tallet arbeidet han med risiko, den gang med utgangspunkt i sikkerhet og vern i arbeidslivet. Utover 1980-tallet ble risikobegrepet utvidet fra arbeidsmiljø til også å omfatte miljøtrusler og naturvern, og hans nyklassiker Risikogesellschaft (1986) ble en viktig premissleverandør i Tyskland, ikke minst etter Tjernobyl-ulykken. Senere, utover 1990-tallet, ble risikobegrepet ytterligere utvidet til å inkludere debattene om bioteknologi, markedets ustabilitet og globalisering mer generelt, slik Beck oppsummerte i boka World Risk Society (1999). Både risiko og håndtering av usikkerhet burde være gode redskaper for å forstå dagens tilspissede situasjon, og i november 2001 var Beck invitert til Moskva for å tale til den russiske Duma. Talen ble utgitt på tysk, og foreligger nå i dansk oversettelse som Ordenes tavshet. Om terror og krig (2002).[3]

Beck er ikke, som Virilio, opptatt av tid og hastighet, men av språket. Han tar utgangspunkt i ‘språkets taushet’: hvordan begrepene svikter oss, ‘krig’, ‘forbrytelse’ og ‘fiende’ er blitt tømt for mening og språket smuldrer opp i munnen – slik Hugo von Hoffmannsthal så treffende beskrev det i Der Brief des Lord Chandos. Og når språket svikter, blir selvmordsangrepet og 9-11 “ubegribeligt”. Derfor vil Beck omdefinere sentrale begreper med utgangspunkt i sitt eget begrep om “verdensrisikosamfunn” (11).

Begrepet er ment å favne nesten alt: Tjernobyl, kilmakatastrofer, humangenetikk, den asiatiske finanskrisen samt trusselen om nye terrorangrep. Og fellesnevneren er den nye og altgjennomtrengende usikkerheten knyttet til komplekser av vitenskap og teknologi som utløser “uforudsigelige, ukontrollable, ja sågar ikke-kommunikerbare følger, som truer livet på jorden” (16). Språket svikter og makter ikke å formidle kompleksiteten. Men nettopp her ser Beck spiren til en ny verdenskonstitusjon: “Terrorangrebet har fået staterne til at rykke sammen og skærpet forståelsen af , hva globalisering også betyder: Et verdensomspændende skæbnefellesskab mod voldelig ødeleggelsestrang” (20). Ved å erkjenne “farens globalitet” vil statene søke sammen i nye globale institusjoner. Og Becks råd til Russlands Duma er å oppsøke og delta i disse globale fora og skjebnefellesskap. Først når vi erkjenner farenes globalitet, kan vi skape globale løsninger, hevder Beck: “Det er altså verdensrisikosamfundets refleksivitet, der […] bryder ordenes tavshed” (26).

Becks prosjekt er å gjenreise og globalisere de politiske institusjoner som den globale neoliberalismen systematisk har undergravd. Med utgangspunkt i begrepet “økonomisk globalisering” reflekterer han derfor over hvorvidt 9-11 innebærer neoliberalismens død – en forskyvning fra total frihet mot økt sikkerhet – eksemplifisert ved privatiseringen av USAs flykontroll: “En stat, et land kan også neoliberalisere sig til døde” (43). Vi må skape globale politiske institusjoner, oppsummerer han, ikke en global neoliberal økonomi.

Men Beck er forbausende lite følsom for hvordan andre land opplever neoliberalisme. Det framstår først og fremst som et tradisjonelt vestlig problemkompleks knyttet til stat og styring utledet gjennom en dveling omkring “autonomi” og “suverenitet”. Riktignok hevder han at mange moderniteter må kunne eksistere side om side, men de intellektuelle ressursene til grunn for hans universalistiske utopi er utelukkende europeisk tankegods fra opplysningstiden og Den Westfalske Fred. Immanuel Kant og Hugo von Hoffmannsthal er sannhetsvitner. Dermed behøver vi ikke lære noe om andre kulturer. Og følgelig kan vi heller aldri forstå hvorfor så mange motsetter seg vestlig globalisering. “Skal globalisering nødvendigvis betragtes som årsag til terrorangrebene”, spør Beck omsider: Dreier 9-11 seg kanskje om en forståelig reaksjon på den neoliberale dampveivalsen, som i følge kritikerne vil jevne hele jorden? “Nej, det er noget vrøvl. Ingen årsag, ingen abstrakt idé, ingen Gud kan rettferdiggøre eller undskylde disse angreb” (49). Becks feilslutning – fra spørsmål om å forklare og forstå til forsøk på å rettferdiggjøre og forsvare – er umiddelbart påfallende og kanskje overraskende. Men hans forsøk på å klargjøre begrepene “terror” og “krig” forklarer mye.

Beck hevder angrepene på World Trade Center og Pentagon er “ubegribeligt”. Språket svikter i møtet med “den terroristiske trussel”, “voldelig ødeleggelsestrang” og “absolut grusomhed” – selv om Beck jo nettopp pakker begivenhetene inn i slike ladete begreper. For ham blir angrepene atter et tema som kan innrulleres i hans stadig ekspanderende risikobegrep, sidestilt og subsumert sammen arbeidervern, Tjernobyl, miljøtrusler og genteknologi. Dermed forsvinner det partikulære ved angrepene. For det andre, ved å erkjenne “farens globalitet” og søke mot et skjebnefellesskap, slik som Beck postulerer, forsvinner nettopp aksjonenes spesifikke rettethet mot USA og dermed også behovet for spørsmålet “Why do they hate us?”. Og til slutt, det teoretisk interessante for Beck er at kjemiske og biologiske våpen medfører en “individualisering af krigen” (31) – atter en påstand som trekker fokus bort fra de kollektive, kulturelle og kontekstuelle aspektene ved handlingene.

I likhet med Virilio, forsvinner også Beck i sitt eget teoretiske univers og selvtilfredse formuleringer, for eksempel om selvmordbomberens paradoks (30): “Denne singularitet besegles med gerningens, selvbekendelsens og selvudslettelsens samtidighet”. Forklaringskraften finnes i deres komplekse begrepsunivers. Ingen nye perspektiver. De har alle svarene fra før.

Når hatet blir abstrakt og uforståelig, forsvinner behovet for konkrete fakta og grundig forståelse. Beck og Bush henger igjen i den samme myra: For Beck er 9-11 ubegripelig, mens Bush forstår det som et angrep på amerikanske idealer og verdier. Det som forsvinner er spørsmål om USAs konkrete handlinger: Hvordan andre land opplever USAs neoliberalisme i praksis, hvilken geopolitisk rolle USA har spilt i Midt-Østen og i resten av verden, hvorvidt ”hatet” er differensiert og knyttet til forskjellige aspekter ved amerikansk utenrikspolitikk, og hvordan amerikanere ikke makter å ta innover seg det åpenbare spriket mellom patriotiske idealer og politisk praksis. Dette er utgangspunktet for boka Why do people hate America? (2002) av Ziauddin Sardar og Merryl Wyn Davies.

Stakkars USA

Why do people hate America? er en kjærkommen anledning til å klargjøre en del forutsetninger for i det hele tatt å reise dette betente spørsmålet. Sardar og Davis redegjør glimrende for dette i sin innledning: Spørsmålet handler ikke primært om 9-11, men om behovet for en kontekst og en bakgrunn for å forstå slike begivenheter.[4] Og det å reise spørsmålet betyr ikke at man nødvendigvis hater USA, men det er utrolig mange som gjør det, og vi må prøve å forstå hvorfor. Det forutsetter et skille mellom ’us’ og ’US’ – i den forstand at hatet ikke retter seg mot amerikanere, men mot den amerikanske administrasjonens utenriks- og sikkerhetspolitikk – kombinert med en grunnleggende sympati og samhørighet med deler av amerikansk kultur og tradisjon. Why do people hate America? er rett og slett et forsøk på å besvare spørsmålet til de frustrerte og skrekkslagne amerikanerne ved Ground Zero: “Why do they hate us?”, ved å framholde noen av årsakene og samtidig forsøke å vise hvorfor de ikke makter å se eller skjønne det selv. Gjennom en dekonstruksjon av den amerikansk kulturens dypstruktur og mytologiserte historie forsøker forfatterne å gi en oppskrift på hvordan amerikanere kan forstå og transcendere hatet: “By analysing and placing the question in a broader, historical context, we hope to determine what makes a meaningful answer” (8). Her er det historien blir viktig.

Filmer forteller historier, og mye amerikansk historie formidles via film.[5] Derfor bruker Sardar og Davies kjente amerikanske filmer og fjernsynsserier som bakteppe for å vise hvordan amerikanere forstår seg selv og amerikansk historie. Det kanskje beste eksemplet deres er fra serien West Wing (på norsk: Presidenten).[6] Ikke bare tjener Martin Sheen tre ganger så mye som George W. Bush, mange amerikanere ville nok foretrekke ham og hans rådgivere i virkeligheten. Serien representerer liksom det beste av USAs liberale og demokratiske kultur. Forventningene var derfor skyhøye da serien åpnet fjorårets sesong med et spesialprogram tredje oktober, knapt tre uker etter 9-11.

En skoleklasse på besøk i Det hvite hus får sin tids opplevelse da de på grunn av en sikkerhetsalarm blir evakuert til en kantine sammen med Presidenten. Ventetiden glir over i en debatt om demokrati og terrorisme hvor rådgiverne én etter én dropper innom med sine perspektiver. Gradvis løftes publikum opp fra sitt dypeste kollektive traume: “So why is everyone trying to kill us?” – et spørsmål som fort blir omdefinert til “Why are Islamic extremists trying to kill us?”, etterfulgt av det like opplagte svaret “freedom and democracy”, som jo resonnerte godt både med pressen og den virkelige presidenten. Men liberale West Wing er dristig og går videre: Hva med amerikanske tropper i Saudi Arabia? Sanksjonene mot Irak? Støtten til regimet i Egypt? Men som hos Ulrich Beck blir slike forklaringer brutalt avvist av sympatiske Josh Lyman: “I think they are wrong”. Ferdig med det. I følge ham skyldes terroren islamske fundamentalister, de som følger profeten Muhammeds ord til punkt og prikke. Dermed forsvinner plutselig skillelinjen mellom ekstremister og andre muslimer som også følger profetens ord. Og deretter glir fortolkningen i West Wing til ytterste høyre fløy.

“Hva var den første terrorhandlingen?”, spør en student, og får vite at det var en fanatisk muslim, Hasan ibn al-Sabah, i det ellevte århundre. Ja selve begrepet ’assassin’ kommer av det arabiske hashahashin, så ‘de’ er jo opphav til det også, hevder Josh – som dermed tilslører forskjellen på politiske snikmord av enkeltindivider og blind terror som rammer uskyldige, og videre at begrepet ’terrorist’ faktisk er europeisk, brukt første gang av Edmund Bruke i 1795 om terroren etter den franske revolusjonen. Denne mytologiserte historien får kosmiske dimensjoner når presidentfruen kommer innom. Problemet er bibelsk, forteller hun, og går tilbake til Abrahams sønner Isak og Ismael – som for øvrig har gitt navn til episoden – som forfedre til henholdsvis jødene og muslimene. Én ting er den implisitte koplingen mellom jøder og USA, men de politiske implikasjonene er viktigere: “There is little we – as individuals, Americans, people of the world – can do about it” (37). Fornuft og politikk kommer til kort i møtet med muslimske fundamentalister.

Sardar og Davies forlater imidlertid fort denne dvelingen omkring konstruksjonen av ‘vi og de andre’: “When stereotypes are the norm, mirror reflects mirror” (50). Mange tror de har funnet svaret når de har avdekket en slags kulturelt konstruert stereotypi, men det er her arbeidet begynner, hevder de med brodd mot mye av litteraturen om orientalismen: “Orientalism is another hall of mirror in which the distorted images are not merely popular stereotypes, but cultural knowledge” (53). Og det er denne dyptgripende kunnskapsproduksjonen de vil til livs for å forstå hvordan amerikanerne betrakter seg selv. Utgangspunktet er forståelsen av ‘USA som verden og verden som USA’, og følgelig at det som er i USAs interesse også er til det beste for resten av verden. Historisk sett går det til bake til Monroe-doktrinen i 1823, da President James Monroe gjorde det tydelig for europeiske imperialist-spirer at det amerikanske kontinent var underlagt USAs interesser (forskjellen mellom ‘USA’ og ‘Amerika’ forsvinner). Ett eksempel er intervensjonen i Nicaragua på 80-tallet hvor USA støttet Contras-styrkene i kampen mot det ’røde’ Sandinista-regimet; en slags repetisjon av President Coolridges intervensjon i Nicaragua i 1927, da det liberale parti og Augusto César Sandino ble styrtet; og 1927-aksjonen var allerede nummer tolv i rekken av USAs intervensjoner i Nicaragua. Slik har nesten alle land på det amerikanske kontinent fått besøk: “these interventions have been in defence of ‘democracy’, ‘human rights’ and ‘freedom’, but somehow they always ends up securing markets for America”, oppsummer Sardar og Davies tørt (67). Og ennå er bare sjokkterapien så vidt begynt. Skillet mellom ‘US and them’ er like mye et skille mellom US og UN, mellom De forente Stater og De Forente Nasjoner. USA har systematisk blokkert vedtak som strider mot deres prioriteringer og økonomiske interesser. FNs status blir systematisk undergravet av USA, og internasjonal politikk erstattes av internasjonal liberalisme gjennom USAs kontroll over IMF, WTO og Verdensbanken. I tillegg kommer USAs undergraving av Kyoto-protokollen, bioteknologiske overgrep gjennom patentering og truet biodiversitet, antidemokratiske mediemonopol, samt McDonaldisation og kulturell imperialisme ved at andre kulturer og verdier går til grunne.[7] Det er nok av grunner til at folk hater USA, ikke minst den åpenbare dobbeltmoralen, så hvorfor skjønner de det ikke selv?

Mye av svaret ligger i historien, i USAs mytologiserte patriotisme, hevder Sardar og Davies. Og ettersom slike historier ofte er fundert i opphavsmyter, går forfatterne til utgangspunktet både for Vesten og USA – og omskriver historien. Det er en fabelaktig framvisning av fortolkningsfleksibilitet og fortellerkraft hvor USAs historie blir situert i den ideologi som avlet imperialismen.

Vendepunktet for Europa var slaget ved Tours i 732, begynner de, hvor Charles Martel stanset den muslimske ekspansjonen i Europa. Siden har Europa utviklet seg i en krigspsykose under stadige trusler fra muslimene, som var kulturelt, økonomisk, intellektuelt og militært overlegne. Gjennom handel forsøkte europeerne å tilegne seg deres kunnskap, samtidig som en systematisk kunnskapsproduksjon demoniserte muslimene og la grunnlaget for Pave Urban IIs åpning for korstogene i 1095. Siden har den europeiske kolonialismen gått på skinner, godt hjulpet av sjenerøse pavedekreter og filosofiske redegjørelser om at indianere ikke har sjel og følgelig kunne drepes, eller at de ikke hadde noe begrep om eiendom og følgelig ikke eide jorda, men bare ‘brukte’ den. Og reformasjonen, det handler ikke om Luther eller Calvin, men om pilegrimene som satte seil mot Amerika, bort fra den ‘gamle verden’ med korrumperte kirker og dekadente konger. USA representerer framtiden, med Guds velsignelse, slik en forsamling i New England oppsummerte det i 1640:

Jorden tilhører Herren med all sin prakt. Vedtatt.

Herren kan skjenke jorden, eller deler av den, til sitt utvalgte folk. Vedtatt.

Vi er Hans utvalgte folk. Vedtatt.[8]

Bruddet med fortiden og de korrupte europeiske institusjoner var viktige for utformingen av den amerikanske konstitusjonen. Englands politiske fundament, forankret i Magna Carta og anglesaksisk praksis, var i stor grad uskrevet, basert på sedvane og dermed åpent for fortolkning og gradvis oppdatering. Utgangspunktet for The Founding Fathers i Philadelphia var noe ganske annet: Gjennom grundige diskusjoner om styring og frihet, tyranni og demokrati, kom de fram til et nytt svar, som var fornuftig og formfullendt, basert på maktfordeling mellom en føderasjon av selvstendige stater. Det historiske bruddet og den evige tidløsheten som omgir konstitusjonen utgjør med andre ord en institusjonalisert konservatisme, “a terrible dictatorship by the past over the present” (166), basert på refleksjoner blant statsfientlige rikfolk på 1700-tallet, hevder kritikere. Men kritikken om politisk konservatisme blekner mot de historiserende perspektivene anført av Sardar og Davies.

Tanker og teorier oppstår ikke av ingenting. Og negeringen av tradisjonen fra Europa, gjør den indianske konteksten i Amerika interessant. Revisjonistiske historikere på 1970- og 80-tallet begynte derfor å undersøke koplingene mellom modellene til the Founding Fathers og organiseringen av indianersamfunn på østkysten og rundt de store sjøene.[9] Og funnene rystet grunnvollende i USAs selvforståelse. Allerede i 1744 jobbet Benjamin Franklin med tekster om indianernes konstitusjon. Tidlig på 1750-tallet var han tilskuer ved irokesernes Grand Council ved Onondaga, og indianernes system besto av en føderal republikk mellom selvstendige stammer, som valgte ledere og representanter ved konsensus. Og i 1775 ble irokeserlederne invitert til Philadelphia for å overvære diskusjoner om Uavhengighets-erklæringen. Ikke bare innebar dette at ideene om frihet og demokrati ikke datt ned fra himmelen, det betydde også at andre kulturer var forankret i idealer om frihet, deltakelse, representativt demokrati og et prinsipp om føderal maktbalanse. Det impliserer en anerkjennelse av mangfold og respekt for andre kulturer, samt en ydmykhet i forhold til egen historisk situerthet, nettopp det den vestlige imperialismen fortrenger. Tvert i mot er den mytologiserte historien i USA forankret i cowboy-kultur, John Wayne og Ronald Reagan. Og bekjempelsen av den indianske kulturen ble ganske enkelt videreført i oversjøiske intervensjoner, slik Roosevelt erklærte i 1898 da USA annekterte Filippinene: “As peace, order and prosperity followed our expansion over the land of the Indians, so they’ll follow us in the Phillipines” (180). Derfor er det så rystende for amerikanere at deres konstitusjonelle opphav finnes blant indianerne, som de jo nesten utryddet. Og derfor ble debatten om irokeserne sentral i den opphetete Culture Wars i USA på midten av 1990-tallet om politisk korrekthet og politisering av universitetene.[10] Kampen om historien og hvilke historier som skal bli fortalt, treffer hovednerven i den amerikanske kulturen.

Den forsonende tonen i Why do people hate America? er beundringsverdig. Snarere enn å ensidig kritisere USA, forsøker forfatterne å spille på lag. Journalisten John Piler har valgt en annen strategi i sin nyeste bok, hvor han viser at mye av hatet mot USA i høyeste grad er berettiget.

Verdensherredømme

The New Rulers of the World (2002) er en slags kortfattet og oppdatert versjon av Pilgers tidligere dokumentarfilmer og bøker.[11] I fire kompakte kapitler skisserer han en slags sammenhengende situasjonsbeskrivelse med utgangspunkt i Indonesia, Irak, Afghanistan og Australia hvor snakk om globalisering og krigen mot terrorisme må vike for god gammel imperialisme og statsterrorisme. Samtidig viser han overlegenheten ved kritisk undersøkende journalistikk i forhold til intellektuell synsing og selvforherligelse. Pilger spør ikke om hvorfor mange hater USA. Han viser det gjennom sine beretninger. Han dveler ikke ved kulturteoretiske sjablonger som ‘vi’ og ‘de andre’. Her er det US and them.

Flertallsformen i tittelen gir kanskje assosiasjoner til kritikken av jerntriangelet IMF, WTO og Verdensbanken, men for Pilger er disse institusjonene bare redskaper i USAs imperialistiske ambisjoner. Og alt snakket om svekkelsen av staten til fordel for multinasjonale selskaper avvises som en illusjon og et røykteppe skapt av dem som designet ‘den nye verdensorden’. De nye herskerne i verden er De forente stater, og Pilger hater USA. Og han hater Storbritannia; både det forhenværende britiske imperiet og deres geopolitiske rolle i dag hvor Blair dilter etter Bush. I dette historiske spennet mellom det gamle imperiet og det nye, smelter småhistoriene sammen til en massiv framstilling av USAs geopolitiske rolle i dag som kapitalist og terrorist, hvor den gamle imperialismen, i følge Pilger, returnerer som respektabel forkledd som globalisering og krigen mot terror.

Why do people hate America?, spør Sardar og Davies og søker svar i amerikanernes selvforståelse. Pilger derimot leter ikke i tanker og teori, men løfter fram de praktiske og politiske konsekvensene av USAs rolle som selvutnevnte verdensherskere – The new rulers of the World. Men i likhet med Sardar & Davies, bruker Pilger historien som ressurs. Han er en glimrende historieforteller. Og koplingen mellom historie og kritisk journalistikk, hvor kildetilfanget også omfatter nyhetsmedier, intervjuer, policydokumenter og kunnskapsproduserende ‘think-tanks’, inngir både tillit og autoritet.

Men en liten digresjon før vi ser nærmere på boka til Pilger: Er USA vår tids imperium? ‘Eneste supermakt’ er blitt nevnt, ‘hyperpower’ er visst populært, og begrepet ‘hegemoni’ florerer, men ‘imperium’ er noe mer. Da snakker vi om verdensherredømme i form av kulturell, økonomisk, teknologisk og militær overlegenhet – kombinert med moralsk underlegenhet. For Marx og Engels var imperialisme et resultat av kapitalismens kontradiksjoner (kartelldannelse, kapitalkonsentrasjon etc.) og derfor en hovedårsak til klassekamp, konflikter og krig. Men begrepet brukes også mer generelt med henvisning til for eksempel det romerske og det britiske imperium. I den senere tid har begrepet fått en revitalisering blant annen knyttet til Michael Hardt og Antonio Negris Empire (2000) – hvor Imperiet riktignok er en overnasjonal størrelse – mens Gore Vidal kaller sin siste essaysamling om USA for The Last Empire (2001).[12] Hvor reell er egentlig parallellen? Er USA det nye Roma?

Filmskaperen Jonathan Freedland arbeider for tiden med en dokumentarfilm om nettopp dette, og han har intervjuet en rekke av Storbritannias ledende antikkhistorikere om parallellens relevans.[13] Hovedinnvendingen er jo at USA ikke har noen formelle kolonier, slik romerne og britene hadde, hvor konsuler direkte styrer fjerntliggende landområder. Men forskjellen er bare tilsynelatende. For det første er USAs historie allerede i utgangspunktet knyttet til kolonialisme: “From the time the first settlers arrived in Virginia from England and started moving westward, this was an imperial nation, a conquering nation”, parafraserer han.[14] For det andre er den militære tilstedeværelsen svært omfattende: USA har faste militærbaser i over 40 land og militær tilstedeværelse i 132 av de 190 medlemslandene i FN. Og det er her parallellene begynner, hevder Freedland: Uslåelig militær makt må manifesteres kontinuerlig for å ha effekt. Romerne hadde gladiatorshow og parader, amerikanerne bombarderes med kontinuerlige krigsnyheter og Hollywood-epos om krig og ære. Romerne forsto betydningen av teknologisk herredømme og logistikk gjennom bygging av lineære og steinbelagte veier for raske troppeforflytninger i hele imperiet. USAs militære makt ligger i ‘the information superhighway’, både i form av lynrask informasjonstilgang og omfattende etterretning. Gjennom internett blir engelsk vår tids latin. Og gjennom globale mediekonserner blir amerikansk kultur allemannseie. Men viktigere enn fjernsynet er fjernkontrollen: USA styrer gjennom vennligsinnede klientstater understøttet av USAs militære tilstedeværelse. Du trenger ikke direktestyrte kolonier når du har Pinochet eller sjahen av Iran. Og romerne skjønte det først, påpeker antikkhistorikerne. I århundret etter Kristus ble England styrt av Togidubnus, en engelskmann fra Sussex utdannet i Roma og innsatt i for å opprettholde orden og slå ned anti-romerske opprør, noe han da også gjorde. Minst like viktig er den mytiske og kosmiske bruken av historien. Mytisk i form av glorifiserende fortellinger om de heroiske Founding Fathers, Boston tea-party og Uavhengigheterklæringen, på bekostning av historier om indianermassakre, slaveri og imperialisme. Og kosmisk i form av de stadige henvisningene til det spesielle forholdet mellom Gud og USA: “In God we trust”, står det på dollarseddelen, politikerne avslutter sine taler med “God bless America”, og etter 9-11 kunne ikke Kongressen gjøre annet enn å gå ut på trappa på Capitol og synge “God bless America”. Men hva betyr det egentlig hvorvidt USA vår tids imperium?

John Pilger er imidlertid ingen tesemaker. Styrken i The New Rulers of the World ligger som sagt i grundig og gravende journalistikk. Og dette får en ekstra dimensjon fordi mye av den eksplisitte kritikken i boka er rettet mot journalistkolleger og massemedier: “The most potent weapon in this ‘war’ [against terrorism] is pseudo-information”, skriver han i introduksjonen. Han deler altså ikke Paul Virilios fascinasjon for hastighet og teknologi. Det handler heller ikke primært om den massiv feilinformasjonen fra militære strateger, men om hvordan journalister lar seg lure og misbruke gang på gang. Hvordan de unnlater å stille kritiske spørsmål, og hvordan de unnlater å rapportere det som måtte finnes av motstridene fakta eller perspektiver, og Pilger går langt i å hevde at media faktisk skaper krig og konflikter snarere enn å bare formidle synspunktene til krigshissende politikere. Hovedpoenget i Pilgers bok er derfor kampen mot glemselen. Eller kanskje viktigere: Kampen mot tausheten. Uviljen mot og unnvikelsen fra å tematisere ting som vi faktisk vet eller kjenner til: “Those with unprecedented resources to understand this, including many who teach and research in the great universities, suppress their knowledge publicly; perhaps never before has there been such a silence”.[15] Dette er noe ganske annet en Ulrich Becks ‘ordenes tavshed’, hvor språket liksom ikke strekker til.

Ett godt eksempel på medias rolle finnes i det første kapittelet, “The Model Pupil”, om det CIA-regisserte kuppet i Indonesia i 1965 som brakte General Suharto til makten. Mellom 500 000 og én million mennesker ble forfulgt og drept uten at det ble kommentert i vestlig presse: “a single fuzzy photograph of a massacre is, to my knowledge, the only pictorial record of what was Asia’s holocaust”, skriver Pilger (30-31). Og det som ble rapportert, fulgte malen fra det engelske og amerikanske propagandamaskineriet: Kommunistregimet til Sukarno var blitt avløst av den moderate Suharto, het det. “Et lyspunkt i Asia”, skrev New York Times. Slike episoder burde studeres av historisk orienterte journalister, sier Pilger, for å skjønne hvor grundig og systematisk de blir lurt i dag. Internt i CIA ble kuppet i Indonesia beskrevet som en ‘model operation’ for hvordan man senere kunne foreta et ‘regimeskifte’ – noe de da også gjorde sju år senere i Chile da Salvador Allende ble drept.

Eksempel fra Indonesia viser også hvordan krig og kapital ofte går hånd i hånd, og Thomas Friedmans formulering er allerede blitt en standardreferanse:

The hidden hand of the market will never work without a hidden fist. McDonald’s cannot flourish without McDonnell Douglas, the designer of the F-15. And the hidden fist that keeps the world safe for Silicon Valley’s technologies is called the US Army, Air Force, Navy and Marine Corps.[16]

Igjen er Pilgers grundighet mer tiltalende. I november 1967 satt amerikanske industrigiganter og dikterte for Suhartos menn hvordan ‘den nye økonomien’ skulle se ut: “There was a deal, you see”, kommenterer daværende BBC-korrespondent Roland Challis: “In establishing the Suharto regime, the involvement of the IMF and the World Bank was part of it. Sukarno had kicked them out; now Suharto would bring them back. That was the deal” (33). Og på tross av massemord og militærregime lånte Verdensbanken villig ut penger. I dag, etter at Suharto måtte gå, sitter landet og folket igjen med en gjeld på 262 milliarder dollar, rett og slett verdens største gjeld, som de må betale tilbake. Det er her, i imperialismens og statsterrorismens kjølvann, at globaliseringsmotstanden henter sin kraft: “I don’t care what they call it now – global this or that. It is the same force, the same threat to our lives”, sier Sarkom, en risdyrker på Java, etter femten år i fengsel under Suharto (23).

Sprengkraften i Pilgers tilnærming blir tydelig hver gang hans dokumentarfilmer blir vist. For 25 år siden laget han en film kalt Palestine is Still the Issue, for at folk ikke skulle glemme Israels ulovelige okkupasjon i 1967. Men vi glemmer jo så lett, så i år laget han en ny film, med samme navn og tema, for å understreke betydningen av konflikten mellom Israel og Palestina for å forstå spenningene i resten av Midt-Østen i dag. Filmen ble vist på engelske ITV 16. september i år, og igjen raste avisdebattene. “Massacre of the truth”, tordnet Stephen Pollard, og gikk til angrep på det han betraktet som venstresidens vridning av historien bort fra israelernes lidelser, hvor Pilger bare er et symptom på “a wider media bias against Israel”.[17] Pilger på sin side forsvarer sin posisjon ved å henvise til sine fakta: “The film was accurate, restrained and fair”, og anklager den offisielle versjonen for å være Israel-vennlig; for eksempel at det sjelden redegjøres for hva “okkuperte territorier” historisk sett innebærer (kun 9 % av britisk ungdom vet av Israels okkupasjon er ulovelig og fordømt i FN) og at begreper som ‘drap’, ‘terror’, og ‘folkemord’ nesten utelukkende blir brukt om aksjoner mot Israel. Saken toppet seg ved at israelske lobbyorganisasjoner la press på sjefen til Pilger, som på tross av faglig kvalitetssikring av filmen og at han hadde sett den på forhånd, ga etter for klagene og støttet kravet om en ‘pro-Israel’-film for å motvirke ensrettingen.[18]

Olje-eventyret

Jeg skal imidlertid ikke gå mer inn på Palestina-konflikten, men heller fokusere på de andre landene i Midt-Østen. Det er på tide å snakke om olje. For også oljen har en historie.[19]

“There are no legitimate regimes in the Arab Middle East”. Slik åpner Saïd K. Aburish sin bok om A Brutal Friendship – The West and the Arab Elite (1997).[20] Likevel forholder Vesten seg til dem som om de var respektable og legitime. Dette inkluderer også Palestina og Yasser Arafat, hevder han, ved at en liten elite utgir seg for å representere et folk, som i liten grad støtter dem. Ja, Arafat bekrefter nettopp Aburish’ nesten matematiske tese om at jo mer diktatorisk en leder blir for å etterleve vestlige initiativer, jo mindre akseptabel blir han blant det folket han liksom leder. Og i de andre arabiske landene er denne formelen fullendt gjennom diktatoriske dynastier og demokratisk fravær. Ingen av de såkalte GCC-landene har ratifisert FNs menneskerettigheter, og videre: “There is no free press, freedom of speech, right of assembly or written laws, and foreign publications are censored” (89). Og dette gjenspeiles i USAs utenrikspolitikk: I følge Human Watch World Report i 1994 hadde Clinton gjentatte ganger uttrykt seg kritisk om brudd på menneskerettigheter i land som Libya, Irak og Iran, men ikke nevnt et ord om de tilsvarende forholdene i land som Egypt, Saudi Arabia eller Jordan. Denne dobbeltmoralen er utålelig, hevder Aburish: “This is why the citizens of those countries loose hope, turn against their governments and their Western supporters and resort to violence” (44).

“[T]his situation justifies focusing on the historical background that created what we have today”, oppsummerer Aburish.[21] Siden jeg kan så lite om arabisk historie, og det samme sikkert gjelder deg, skal jeg fortelle tre små historier om olje i Midt-Østen: 1) ‘De sju søstre’, 2) ‘Opprør i ørkenen’ og 3) ‘Det usynlige folket’. Først på den bakgrunn, kan vi se nærmere på situasjonen i Irak og den forstående krigen.

1) ‘De sju søstre’

I 1911 vedtok den britiske militærledelsen å konvertere fra kull- til oljedrevne fartøy, noe som økte både hastigheten og påliteligheten til båtene. Utvidelsen til transportskip, tanks og fly bare økte behovet, men England var rikt på kull og uten olje, så oljefunn i Persia (Iran) i 1908 vekket interesse. Ved utbruddet av første Verdenskrig i 1914 vedtok Parlamentet å konfiskere 51 prosent av selskapet Anglo-Persian Oil Company (APOC, senere British Petrolium (BP)), som administrerte funnene og pumpingen. Og med vind i seilene kunne Lord Cozon proklamere at de alliere “floated to victory upon a wave of oil”.[22] Men de måtte ikke bare knuse Tyskland. Også deres allierte i Det ottomanske riket måtte i kne – og dermed var veien åpen til hele Midt-Østen.

Strategien var å bidra til et arabisk opprør sørfra ved å støtte og finansiere forskjellige grupperinger, som kjempet for arabisk nasjonalisme og enhet. Det britiske Kairo-kontoret støttet kong Hussein i nåværende Jordan, som nedstammet direkte fra Muhammed og som ville samle det muslimske riket, mens India-kontoret støttet opp om hans erkerival Ibn Saud fra wahhabi-folket. Én ting var oppspillet til denne interne splittelsen, men to andre faktorer satte punktum for deres visjoner om arabisk enhet: I Sykes-Picot-avtalen med Frankrike i 1916 formulerte de to stormaktene planen om å splitte opp området i en rekke småstater (hvorpå Syria og Libanon tilfalt Frankrike), mens den engelske Balfour-deklarasjonen fra 1917 lovet å støtte jødenes krav om et eget land. Deretter trakk de grenselinjene og innsatte sine klienter som konger. Kong Hussein var imidlertid så skuffet over sviket at han ble ustyrlig, så britene tvang ham til å abdisere og å gi kronen videre til sin sønn Ali, samtidig som de kanaliserte støtten til Ibn Saud ved å forære ham den arabiske halvøya. I mellomtiden hadde Husseins sønn Abdallah gått nordover for å innta Syria, men det var jo fransk område så han måtte vende hjem med uforrettet sak, og som en slags trøst etablerte britene dagens Jordan, som Abdallah fikk styre. I 1921 ble broren hans, Faisal, av britene utpekt som konge i Irak, bestående av de tidligere provinsene Baghdad, Basra og Mosul. Men flertallet av befolkningen her var shia-muslimer og de motsatte seg innsettelsen av en sunnimuslim som konge, og derfor tok britene deres kongsemne, Sayyid Taleb Al Naqib, og deporterte ham til Ceylon. Siden det neokolonialistiske kartet var ferdig i 1925 har motstanden i befolkningen vært konstant.

“By the end of the war, oil was a major factor in how the Middle East was divided”, hevder Saïd Aburish (74). Nå var også USA kommet på banen, og i 1928 vedtok de tre stormaktene the Red Line Agreement, rett og slett en rød strek omkring hele det tidligere ottomanske riket fra Tyrkia til Saudi Arabia, og opprettet Iraq Petrolium Company med enerett for utvinning av olje innenfor den røde linjen. Denne avtalen ble kombinert med den såklate As-Is-avtalen, som innebar at landene ga fra seg alle nasjonale interesser i oljeutvinningen til private industriselskaper.

Dette passet USA godt, for etter 1948 var jo de hovedsupporter for Israel, og ved å skille politikk og økonomi kunne landet fremdeles offisielt støtte Israel mens de amerikanske selskapene pumpet oljen, uten at den arabiske kongen ble sint. USAs rolle som hovedaktør i Midt-Østen var imidlertid nærmest en tilfeldighet. Britene fant ikke olje på den arabiske halvøya, og etter den økonomiske krisen i 1929 dalte interessen for videre prøveboring. Så da det ble oppdaget olje på øya Bahrain i 1932, kjøpte Standard Oil of California (SOCAL) rettighetene for oljeutvinning i hele Saudi Arabia for 250 000 dollar.[23]

Og da det ble oppdaget olje også på fastlandet, var amerikanernes nærvær sikret for all overskuelig framtid. SOCAL inviterte Mobil, Texaco og Standard Oil of New Jersey med på kalaset, og i samarbeid med Saud-familien stiftet de Arabian-American Oil Company (ARAMCO) – det amerikanske olje-eventyret var i gang. Etter hvert ble det oppdaget olje også i nabolandene, og siden har de arabiske oljestatene konstant vært beilet av det Anthony Simpson kalte The Seven Sisters, verdens sju største oljeselskaper.[24] Og i hele etterkrigstiden har USA stått som garantist både politisk og militært. På vei hjem fra det berømte møtet i Jalta i 1945, dro President Roosevelt nemlig til et mindre kjent møte med Kong Abdel-Aziz Ibn Saud om bord på U.S.S. Quincy. Dokumentene fra møtet har aldri vært frigitt, men det er rimelig å anta at Abdel-Aziz tilbød USA ubegrenset adgang til billig olje mot militær og politisk støtte.[25]

2) ‘Opprør i ørkenen’

Men det harmoniske forholdet kunne ikke vare evig, og det var i Iran det først begynte å knirke. I 1951 bestemte statsminister Mossadeq at landet skulle nasjonalisere APOC og overta driften og utbyttet fra oljen. Vesten og selskapene svarte med sanksjoner og boikott, mens britisk og amerikansk etterretning jobbet i det skjulte, og i 1953 organiserte CIA et kupp hvor Mossadeq ble erstattet av Sjahen av Iran. Men nå hadde også Nasser i Egypt begynt å snakke om nasjonalisering og “olje for araberne”. Og sjokket kom da kongen i Saudi Arabia, som jo hadde innrømmet USA enerett, i 1954 brøt monopolet og begynte egen olje-shipping sammen Aristotle Onassis. Dette ble det fort slutt på etter press fra USA. Men den arabiske oljeministeren, Abdallah Tariki, var inspirert av Nasser, og han begynte å snakke med folk fra Venezuela om ikke de oljeproduserende landene skulle gå sammen og fastsette minstepriser på olje. Også Irak kastet seg på bølgen, og i 1958 ble den britisk-innsatte kongen styrtet og anti-vestlige Abdel Kassem tok over. Irak inviterte snart opprørerne til en felles møte, og i 1962 gikk Iran, Irak, Saudi Arabia, Kuwait og Venezuela sammen om å danne organisasjonen for oljeproduserende land (OPEC) for å demme opp mot kartellene til de sju søstre. USA ble selvsagt rasende, og året etter støttet CIA et kupp i Irak hvor Ba’ath-partiet, med Saddam Hussein i rekkene, overtok makten og etablerte et mer pro-vestlig regime – slik den nye innenriksministeren Ali Saleh Sa’adi oppsummerte: ”We came to power on a CIA train”.[26] Deretter ble OPEC kastrert, utvinningen økte og prisene falt inntil nesten alt var ved det gamle. Så døde Nasser i 1970.

Vendepunktet kom kort etter, med oljekrisen i 1973. Nassers etterfølger, Sadat, hadde lagt seg på en mer pro-amerikansk linje i håp om at USA skulle slakke på støtten til Israel, som hadde okkupert Sinai-halvøya etter den såkalte seks-dagerskrigen i 1967. Den daværende kongen i Saudi Arabia, Faisal al Saud, støttet Egypt og la press på USA, men verken USA eller Israel lot seg rokke. Så, i 1973, skrudde de igjen kranene, og hele den vestlige økonomien gikk av hengslene. Samtidig fikk vi Yum Kippur-krigen hvor Israel sloss i alle retninger, men våren 1974 ble det våpenhvile og allerede 19. mars fløt oljen igjen. Men det hadde vært en rystende erfaring. Nasjonal råderett over oljen var ikke i USAs interesse. Og det fikk ikke skje igjen. Dessuten, i 1979 ble sjahen av Iran styrtet, og fram trådte Ayatollah Khomeini. I Vesten fikk vi Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Konfliktnivået var eksplosivt. Så, i 1980, gikk Sovjetunionen inn i Afghanistan.

3) ‘Det usynlige folket’

Problemet med denne typen framstilling er at konflikten i Midt-Østen blir redusert til et geopolitisk spill mellom Vesten og deres utvalgte klienter. Folket blir bare borte. En slik usynliggjøring krever massiv undertrykking, noe som igjen fordrer utstrakt bruk av våpen og vold. Og Vesten bisto villig.

Det er for så vidt åpenbart at når araberlandene selger olje til USA, så får de penger til å kjøpe våpen i retur slik at de kan fortsette å undertrykke befolkningen. Men det er avhengighetsforholdet som er viktig. Diktatorer er avhengige av stabilitet gjennom stadige leveranser, noe som gjør dem totalt prisgitt vennene i Vesten. Men på 1950-tallet ble det urolig i regionen, og det toppet seg i 1955 da Nasser begynte å kjøpe våpen fra ‘røde’ Tsjekkoslovakia: “This was more than an arms deal: it was a challange to Western control of the Middle East”, skriver Aburish (97). Og med østblokken som mulig våpenleverandør og alliansepartner, ble Midt-Østen innrullert i den kalde krigen. Sjanen av Iran fikk enorme arsenaler, og Saudi Arabia ble rustet opp. Den vestlige vendingen etter krigene i 1967 og 1973 avgjorde imidlertid saken: Oljen i Arabia tilhørte vesten –våpeneksporten likeså.

Irak sto imidlertid i en særstilling. De hadde kjøpt våpen av russerne i lang tid, men etter at Saddam Hussein overtok Ba’ath-partiet og angrep de irakiske kommunistene, hadde forholdet til Russland dabbet av. Samtidig var Vesten interessert i å løsrive Irak fra den kommunistiske trusselen, og de støttet ham gjerne. På midten av 1970-tallet fikk han kjøpe franske Mirage 1-jagerfly og Gazelle- og Lynx-helikoptre fra Westland-konsernet i Storbritannia. Fra Pfaulder Corporation of Rochester i New York fikk han skisser til en fabrikk for kjemiske våpen, og snart sto fabrikken ferdig i Akhashat. Karkar Corporation i California utstyrte ham med topp moderne mobiltelefoni, med full innforståtthet fra styresmaktene.[27] Og etter at Khomeini kom til makten i Iran i 1979, fikk Saddam Hussein tilbud og materiale kastet etter seg. Fra Porton Down i England fikk han anthrax, mens et selskap i Maryland bisto med botulisme-kulturer.[28] Bruken av kjemiske våpen både mot Iran og senere mot kurderne, endret ikke Vestens vennelighet. Og de neste ti årene rustet Saddam Hussein opp den sterkeste armeen i regionen, omkring én million soldater, med full støtte fra USA, England og Frankrike. Samtidig hadde han tilegnet seg kunnskap og materiale til å bygge installasjoner for biologiske, kjemiske og atomære våpen. Og da krigen mot Iran og Ayatollah Khomeini var over i 1989, ville han nødig ruste ned. Resten kjenner vi jo: Invasjonen av Kuwait i august 1990. Men igjen har folket forsvunnet…

Hvorfor hatet vokser

En annen av John Pilgers dokumentarfilmer heter Paying the Prize og handler om sivilbefolkningen i Irak, de som får svi for Vestens sanksjoner.[29] Tallene varierer, men omkring én millioner mennesker har dødd, og i følge FN dør over 5000 barn hver måned som direkte følge av sanksjonene. Da Madeleine Albright ble konfrontert med disse tallene var svaret klart: “I think it is a very hard choice, but the prize – we think it is worth it”.[30]

Det ironiske et at mange dør av sykdommer relatert til bruken av ammunisjon med utarmet uran (depleted uranium, radioaktivt materiale med stor massetetthet og gjennomslagskraft brukt i antitanksprosjektiler), som kreft, leukemi og dødelige deformasjoner. To viktige aspekter må fram, sier Professor Doug Rokke i et intervju med Pilger: For det første, “the descision by the United States and Britain to use a ‘weapon of mass destruction’” (49) , og for det andre: Lettelser i sanksjonene slik at Irak kan få importere nødvendige medisiner mot disse lidelsene. Rokke var lege i US Army i Kuwait, og har selv 5000 ganger mer radioaktivitet i kroppen enn det som er ‘anbefalt’.

Smertestillende medikamenter og kjemoterapi er blant de produktene som rammes av FN-sanksjonene, administrert av The United Nations Sanction Committee, som er dominert av USA og Storbritannia. Den opprinnelige tanken var at sanksjonene skulle bli hevet så snart våpeninspektørene hadde gjort jobben sin. Imidlertid har sanksjonene blitt politisert: Ved å maksimere lidelsene i Irak, vil man framprovosere et opprør mot Saddam Hussein. Aller tydeligst er det kanskje i forhold til undermineringen av Iraks oljeindustri gjennom tilbakeholdelse av reservedeler, sikkerhetsutstyr etc.: Av de 145 blokkeringene som rammer oljeindustrien under FNs resolusjon 1284, er 128 framsatt av USA. Men også humanitær hjelp rammes hardt. Storbritannia har for eksempel tilbakeholdt medisiner mot difteri og gulsott, fordi vaksinene var “capable of being used in weapons of mass destruction” (71). Per sjuende mai 2002 tilbakeholder komiteen 2123 kontrakter på til sammen 5.2 milliarder dollar i humanitær hjelp.[31]

I tillegg kommer bombingen av uskyldige sivile. Siden våpenhvilen 28. februar 1991 har USA og England kontinuerlig angrepet installasjoner og rammet sivile under dekke av de såkalte ‘No Fly’ Zones, angivelig opprettet for å beskytte kurdere i nord og shia-muslimer i sør. For eksempel i 1999 fløy de 36 000 turer inkludert 24 000 stridsoppdrag hvor de slapp de over 1800 bomber mot 450 forskjellige mål. Problemet er bare at FN ikke har godkjent angrepene eller sonene. De finnes ingenting i resolusjonene om håndhevelsen av slike flysoner. I følge tidligere generalsekretær Boutros Boutros-Ghali er det ingen tvil: “They are illegal” (76). Slik har FNs forsøk på håndhevelse av restriksjoner blitt innrullert i en strategi for å styrte Saddam Hussein. Det bør være overflødig å påpeke at slike planer bryter med alt det FN står for.

Sardar og Davies er morsomme. Deres dekonstruksjon av den amerikanske kulturen og den mytologiserte historien er imponerende, overraskende og lærerik. De viser betydningen av perspektiv, narrasjon og revisjonisme – kall det gjerne postmodernisme eller en slags kulturhistorisk dekonstruksjon hvor “sannheten er de sterkestes våpen”. Pilger derimot er gravalvorlig og til tider moralistisk og selvforherligende, vil nok noen mene. Han er grundig, kildenær og detaljert, en slags modernistisk historieforteller hvor “sannheten er de svakestes våpen” og hvor fakta og opplysning virker kritisk og frigjørende. Hva som er riktig og hva som er viktig er vanskelig å si. Men det er noe med Irak, olje og USAs planer om et ’regimeskifte’ som ikke er så gøy.

Et ‘regimeskifte’ i Irak har like fullt vært målet for USA lenge forutfor 9-11, og våpeninspektørene har blitt misbrukt i denne hensikt, viser Geoff Simons i sin grundige og detaljrike bok Targeting Iraq. Sanctions and Bombing in US Policy (2002), hvor han gjennomgår USAs forhold til Irak siden Gulf-krigen, samt alle de relevante FN-resolusjonene. Boka er et imponerende dokumentasjonsprosjekt med enorm relevans i forhold til planene om et forestående angrep. Men planene er altså ikke nye, hevder han. Allerede Madeleine Albright, utenriksminister under Clinton, kunngjorde at de økonomiske sanksjonene mot Irak var ment å skulle framprovosere et regimeskifte – på tross av at dette stred mot FN-mandatet. Og 26. januar 1998 fikk President Clinton et åpent brev fra ti sentrale personer innen amerikansk politikk, som skisserte en strategi som siktet “above all, at the removal of Saddam Hussein’s regime from power”. Brevet er interessant ettersom det var signert av blant andre Donald Rumsfeld, Paul Wolfowitz og Richard Perle, som i dag er de nærmeste sikkerhetspolitiske rådgiverne til George W. Bush. Under den nye presidenten ble bombingen og sanksjonene mot Irak trappet ytterligere opp, og 9-11 var den utløsende faktoren de ventet på. Allerede 14. september uttalte James Woolsey, CIA-sjef 1993-95, at det var koplinger mellom Osama bin Laden og Saddam Hussein, og Richard Perle mente USA burde angripe Irak i samme slengen uansett om de ikke hadde noen direkte skyld i 9-11. Først forsøkte de å knytte selve angrepet til Irak og Saddam Hussein: Det ble hevdet at Mohammed Atta hadde møtt irakisk etterretning i Praha i juni 2000, men i desember i fjor ble dette avvist av tsjekkisk politi. Deretter forsøkte man å knytte Irak til tilfellene med anthrax i USA, men etter hvert som sporene pekte mer og mer i retning av amerikanske forskningslaboratorier, forsvant saken fra nyhetene. Dermed framsto trusselen fra “weapons of mass destruction” som tredje, og plutselig den beste, strategien for å angripe Irak og medvirke til et regimeskifte. Alt er grundig dokumentert hos Simons.