På slutten av 1700-tallet forsøkte den tyske filologen F. A. Wolff – mannen som i sin tid var den første til å foreslå at Homer-tekstene var resultat av en lang muntlig tradisjon, og som ved det vant evig filologisk berømmelse – å definere begrepet “filologi”. For ham var det intet mindre enn

innbegrepet av de kunnskaper og opplysninger som gjør oss kjent med grekernes og romernes handlinger og skjebner, deres politiske, lærde og huslige forhold, og deres språk, kunstformer og vitenskaper, seder, religioner, nasjonalkarakterer og tenkemåter, på en slik måte at vi blir i stand til å forstå de av deres verk som har blitt overlevert til oss... (sitert etter Haugen/Thomassen: Den filologiske vitenskap, 1990).

For Wolff var “filologi” ennå synonymt med “klassisk” filologi. Men de romantiske filologer som utover på 1800-tallet utviklet de forskjellige nasjonalfilologiske disiplinene – og dermed brøt forankringen til antikken – overtok likevel Homer-forskerens vide definisjon av den filologiske kunnskapen. I denne filologiens storhetstid på 1800-tallet, ble disiplinen ennå konsipert som en totalvitenskap for tekst-, språk- og kulturkunnskap. Filologien var metoden for forståelse per se – das Erkennen des Erkannten, som filologen August Bûkch (1785-1867) uttrykte det.

Det totaliserende filologibegrepet fikk imidlertid en kort levetid. De stadige faglige gjennombruddene og de nye arbeidsoppgavene som ble oppdaget utover på 1800-tallet, førte etterhvert ikke bare til spesialisering innen de filologiske forskernes rekker. De ledet også til den gradvise utviklingen av nye institusjonaliserte spesialdisipliner for hver av den gamle “encyklopediske” filologiens felter. Som Odd Einar Haugen og Einar Thommassen gjør oppmerksomme på, i sin innledning til den forbilledlige norske artikkelsamlingen Den filologiske vitenskap fra 1990, var en av de første – og i hvert fall den største – av disse disiplinene historiefaget selv, som etterhvert framstår mer og mer som en “selvstendig realisering av det opprinnelige totalfilologiske program” – med den forskjell at det nå var fortidige handlinger og subjekter som skulle forklares, og ikke lenger tekster.

Etterhvert faller også de fleste av de andre fagene som nå fyller det historisk-filologiske fagfeltet på lignende måte ned fra sin filologiske gren. Kunsthistorikere, idÚhistorikere, litteraturvitere, etnologer, religionshistorikere og andre tar seg i dag av de vitensfeltene som F.A. Wolff i sin tid regnet til “filologiens” stoltheter. Deres felles opphav markeres først og fremst – og for de fleste nokså enigmatisk – med den tittelen de deler, som candidati philologiae; samt en vag felles institusjonell tilhørighet.

Som professorer på avdelingene for henholdsvis “klassiske studier” og “litteraturvitenskap”, representerer Egil Kraggerud og Arne Melberg i utgangspunktet hver sin avløper fra dette faglige stamtreet. Ved første øyekast later de også til å representere ytterpunkter i filologiens tradisjon: På den ene siden Kraggerud, som meritert “klassiskfilolog” og latinist – i en forstand selv Wolff (om enn etter en viss betenkningstid) kunne hatt mulighet til å godta. På den andre siden Melberg – en litteraturviter og tekstfortolker med markert interesse for de siste tiårenes teoretiske strømninger. Men begge er de altså påsatt merkelappen “filolog”. Hva ligger det i ordet for dem? I hvilken grad er det med på å definere deres faglige identitet?

Kraggerud:– Jo, jeg er definitivt filolog. Forutsatt at en ikke definerer det ordet for snevert. Den klassiske filologens fagidentitet har forandret seg i løpet av de siste tiårene. Da jeg begynte å studere, innebar fortsatt det å være “klassisk filolog” både en kombinert kompetanse på det greske og det latinske feltet, og et forskningsfelt som omfattet hele den kanoniske antikke teksttradisjonen på begge språk. Men fordi forskningen har utviklet seg så mye i denne perioden, så er ikke lenger en slik totalkompetanse vanlig. Den er for så vidt heller ikke mulig lenger, ettersom den klassiske filologiens interessefelt også har blitt større. I dag gjøres mye av det mest spennende arbeidet innenfor den klassiske filologien på tekster som ikke tidligere var regnet som relevante eller verdifulle – gjerne middelalder- eller renessanseskrifter. “Relevant materiale” for klassiskfilologen i dag, vil i realiteten si alt som er skrevet på latin og gresk, til alle tider, av enhver kvalitet. Rubb og rake. Vi kan ikke tillate oss å ha noen feinschmecker-holdning på det punktet.

Det er blant annet alle disse stadige forandringene som gjør at jeg synes det er vanskelig å gi en vesensdefinisjon av filologien – eller av klassiskfilologien som underdisiplin. Det dreier seg i hvertfall om langt mer enn bare nye tekstutgivelser. For min del liker jeg å definere “filologi” som det “filologer til enhver tid driver med” – så får det heller være at den definisjonen er sirkulær. Innenfor Vergil-forskningen, for eksempel, publiseres det årlig en oversikt over alle nye bidrag til arbeidsfeltet. Det dreier seg om mer enn hundre arbeider, innenfor et bredt – og altså stadig bredere – spekter av emner. Men i mine øyne er det meningsfullt å regne alle disse som “filologiske” i denne vide forstand av ordet.

Melberg: – “Filolog”. Jeg har ikke noe problem med å akseptere den definisjonen. Primært fordi “filologi”, som begrep, tilsvarer det vi faktisk gjør, på litteraturvitenskap – som tekstlesere og tekstfortolkere. Men den vakreste definisjonen på arbeidet tror jeg likevel jeg har funnet hos Gadamer. “Filolog, dvs. ordelsker”, skriver han et sted. “Ordelsker” – det vil jeg gjerne være. Det er en fin tittel. Og en dekkende en også, tror jeg – for alle oss som jobber med språk og tekster. Det ligger et ideal i det begrepet; et ideal om altid å utgå fra ordene – ikke fra idÚer eller teorier – men fra ordene, slik som de står i teksten.

ARR:– Det idealet minner om det Paul de Man beskriver i sin artikkel om filologien fra 1982.

Melberg: – Det stemmer. Gadamer forteller også en lignende episode fra sin egen studetid. Etter at han hadde disputert med en avhandling om Platon og de platonske dialogene, fulgte han et seminar hos en tysk teolog ved navn Gogarten, hvor prosjektet var – ikke bare å lese seg igjennom, men i tillegg å forklare – samtlige ord i samtlige kanoniske tekster fra den greske og latinske antikken. Seminaret var, av forståelige grunner, ment å strekke seg over minst 12 år. Under arbeidet sto Gogarten over studentene, og hvis noen av dem begynte å diskutere problemer som ikke direkte vedkom teksten, fikk de et rapp over fingrene og beskjed om “forklare ordene”! Om det er noe som forbinder oss som filologer, over faggrensene, så er det dette idealet: Å forklare ordene, å forklare teksten, strengt innenfor teksten selv.

Kraggerud:– Jeg tror det er noe en lærer fort, i denne typen arbeid – at teksten er en streng dommer. Innen humaniora kommer man slik sett ikke noe sted den positivistiske vitenskapen nærmere enn i filologien.

Språkmenn og tekstkritikere

I dette positivistiske omlandet har Egil Kraggerud for sin egen del tilbrakt storparten av sin forskerkarriere. Den karrieren har – foruten et utall artikler – nedfelt seg i bøker om blant annet Horats (Horaz und Actium. Studien zu den politischen Epoden, Oslo 1984) og Tacitus (Der Namensatz der taciteischen Germania, Oslo 1981). Den førstnevnte boken er blant annet en analyse og et forsøk på en nydatering av en av Horats' epoder – ikke minst med sikte på å klarlegge forholdet mellom dikteren og keiser Octavian. Den andre, som har fått undertittelen Eine philologische Analyse, tar i sin helhet for seg Ún setning i Tacitus' historieverk Germania – hvor det forklares hvordan germanerne fikk sitt navn. Gjennom en analyse og en nyoversettelse av setningen, argumenterer Kraggerud for en annen fortolkning av Tacitus' fremstilling enn det som har vært den vanlige.

Kraggerud:– Jaså, dere må være de første som har lånt de bøkene... I hvert fall Tacitus-avhandlingen dreier jo rundt en nokså avgrenset problemstilling. Men begge disse undersøkelsene springer ut av de spesielle intellektuelle utfordringene som ligger i nærlesingen og språkanalysen, kanskje særlig når det gjelder de antikke språkene. De utfordringene har fascinert meg helt siden jeg begynte med klassiske studier. Først og fremst er det den fascinasjonen som har gjort meg til filolog, tror jeg. Som klassisk filolog betrakter jeg meg derfor som “språkmann”. Det vil ikke si at jeg er lingvist – men det vil heller ikke si at jeg er historiker. I og for seg kunne en kanskje sagt at arbeidet mitt, i begge de bøkene dere nevner, kunne ha ledet over i større og mer allmenne historiske problemstillinger. Men jeg har ikke regnet det som min oppgave å ta for meg dem. Det er primært de språklige vanskelighetene – og de fortolkingsmessige utfordringene de fører med seg – som har interessert meg.

I sin siste bok, Några vÉndningar hos Hûlderlin (Stockholm 1995), var det også Arne Melbergs målsetting primært å beskjeftige seg med de “fortolkingsmessige utfordringene” i den tyske dikterens forfatterskap. Men også for ham ble de “språklige vanskelighetene” raskt uomgjengelige. Som litteraturviteren raskt gjør oppmerksom på i sin bok, har Hûlderlinfilologien etterhvert fått et omfang som kunne ha gjort ære på enhver antikk odedikter. Dermed måtte Melberg, på tross av sine strengt hermeneutiske ambisjoner, bruke mye tid på tekstkritikk og tekstetablering – denne arketypisk filologiske virksomheten, hvis historiske adskillelse fra hermeneutikken og innstiftning som en uavhengig moderne vitenskapelig disiplin, forøvrig gjerne dateres til omkring 1850. Da lanserte den tyske filologen Karl Lachmann sitt teoretiske motto recensio sine interpretatione – “tekstkritikk uten fortolkning”.

I forordet til boka polemiserer imidlertid Melberg mot denne distinksjonen. Han gjør det ved å vise til det Paul de Man har kalt det “filologiske problemet” – et problem som i de Mans øyne var “spesielt prekært” i tilfellet Hûlderlin. I følge Melberg siktet de Man da til “tolkingens betydelse fûr texten” – til det faktum at “filologins baskategorier – lÉsning, textetablering, tolkning – verkar etablere sig i ûmsesidiga beroendefûrhållanden. Ingen textetablering utan en lÉsning som i sin tur redan Ér en tolkning – men inte heller någon tolkning utan lÉsning av en redan etablerad text”.

Melberg:– I et arbeid med Hûlderlin var de filologiske problemstillingene uunngåelige. Det ville vært uredelig av meg ikke å gjøre leseren oppmerksom på de forskjellige tekstkritiske problemene en møter på som Hûlderlin-fortolker. Med passusen dere siterer ville jeg bare påpeke dette i og for seg banale teoretiske poenget: At det ikke er mulig å etablere et absolutt skille mellom en tekstkritisk og en hermeneutisk virksomhet – på tross av at nettopp det skillet har vært konstituerende for mye av den tradisjonelle filologien de siste hundre årene. Det er åpenbart at heller ikke tekstkritikken kan unndra seg den hermeneutiske sirkelen – hermeneutikkens sirkulære logikk. I møte med Hûlderlins utallige manuskriptvarianter må en som leser foreta et valg – og det valget innebærer alltid en tolkingsakt.

Shakespeare-resepsjonen er enda et godt eksempel på denne vekselvirkningen mellom hermeneutikk og tekstkritikk. I tilfellet Shakespeare er det langt i fra klart hvilken versjon av dramaene som er den opprinnelige. Men for forskningen har den usikkerheten fungert produktivt: Nye tekstetableringer har resultert i nye fortolkninger – og vice versa. Men det er klart at denne problematikken ikke er like akutt hos alle forfattere: Hadde jeg skrevet en bok om Thomas Mann, hadde jeg nok sløyfet de tekstkritiske vurderingene uten altfor dårlig samvittighet.

Fiskehistorier

Kraggerud:– Jeg kjenner meg igjen i det du sier om Shakespeare og Hûlderlin. Dette er jo utfordringer klassiskfilologien kontinuerlig møter på. Forfattere som Arkilokhos og Heraklit har vi for eksempel bare overlevert i fragmenter. I forhold til deres skrifter grenser tekstkritikken og filologien raskt opp mot disipliner som papyrologi og arkeologi. Selv Sofokles, som etter forholdene må sies å være nokså godt overlevert, er bare tilgjengelig for oss gjennom manuskripter som er minst 1500 år yngre enn originalteksten. Det sier seg selv at det å rekonstruere disse tekstene – det er et arbeid som aldri tar slutt.

ARR: – Walter Benjamin definerer likefullt “lengselen etter det opprinnelige” som den primære filologiske drivkraften. Er det ikke en fare for at den lengselen – eller, eventuelt, selve troen på det opprinnelige – kan virke begrensende på det filologiske og fortolkende arbeidet?

Kraggerud:– Jeg tror det er riktig at den lengselen er styrende for mye av mitt og andre filologers arbeid. Men samtidig er det få som er så oppmerksomme på vanskelighetene – eventuelt det fåfengte – i dette arbeidet, som vi filologer. For min egen del synes jeg at nettopp det uavsluttede i dette tekstkritiske arbeidet er stimulerende. For i det øyeblikket en mener en har etablert selve den ene endegyldige versjonen, da legges teksten død, i en forstand. Da er det ikke mere å gjøre.

Melberg: – Men vi er likevel inne på det jeg opplever som den viktigste forskjellen mellom de to fagtradisjonene vi tilhører. Mange av de mest betydningsfulle arbeidene innen nyere litteraturvitenskap og -teori har vært gjort av forskere med høy filologisk kompetanse og bevissthet – dere har nevnt Paul de Man, men også hos en forfatter som Jaques Derrida vil en finne lange partier med strengt filologiske drøftinger og avveininger – etymologi, språkhistorie, tekstkritikk osv. Men altså: Trass i denne “tilbakevendingen til filologien” i den nyere litteraturvitenskapen, virker det for meg som forskere som de Man og Derrida har operert ut i fra en grunnholdning som avviker fra den tradisjonelle filologiens i det at de har vært mye mer opptatt av å fastholde tekstenes flertydighet – og fortolkingens prinsipielle uavsluttethet – enn av å etablere Ún endelig mening for teksten. Hvis jeg skulle peke på et slags oppgjør med filologien, innenfor dagens litteraturvitenskap, så måtte det nok være på dette punktet.

Men heller ikke her er det snakk om Úntydige motsetninger. Jeg tror for eksempel at filologien på tekstkritikkens område har foregrepet mange av de innsiktene som de siste tiårenes litteraturteoretiske debatt har bragt med seg, særlig når det gjelder kritikken av selve tekstbegrepet. Det virker for meg – i det minste med utgangspunkt i Hûlderlin-forskningen, som er den jeg kjenner best – som om det blir stadig vanligere, i nye i tekstkritiske utgaver, å gå bort i fra det tradisjonelle typografiske oppsettet, hvor tekstalternativer og variasjoner underordnes den “ferdige”, såkalt emenderte, teksten i noter o. l. I stedet gjengis de forskjellige variantene parallellt – i en såkalt “synoptisk” oppstilling – slik at de forskjellige utgavene framtrer som likeverdige historiske alternativer. Med det overlates det endelige valget til leseren – samtidig som premissene både for det tekstkritiske og hermenutiske arbeidet kommer tydeligere fram. Det er ikke på noen måte en nyløsning, men jeg syns det er interessant at man med en slik framgangsmåte unngår nettopp de tendenser til meningsstabilisering som man kanskje kunne kritisere i den tradisjonelle filologien.

ARR:– Denne parallelliteten mellom filologi og nyere teori har etterhvert fått endel oppmerksomhet. Men Egil Kraggerud, du har uttalt en gang at den klassiske filologien er en “ekstremt teorifiendtlig” disiplin. Hva legger du i det?

Kraggerud: – Det var i utgangspunktet ikke ment polemisk – mer som en spissformulert beskrivelse av realitetene i et fag som mitt, hvor det daglige arbeidet med teksten i så stor grad setter premissene for hva det er mulig – og ønskverdig – å bruke tid på. Ulrich von Wilamovitz-Mûllendorff (1848-1931), et av klassiskfilologiens virkelig store navn, skal en gang ha blitt bedt om å definere den filologiske metode. Han omgikk spørsmålet: “Som om det skulle finnes bare Ún måte å fange fisk på”. Jeg tror jeg er på linje med ham.

ARR:– Innebærer det en metodisk relativisme?

Melberg:– snarere en pragmatikk, kanskje – hvis jeg skulle forsøke å utlegge. Jeg tror Wilamovitz ville peke på det faktum at det for filologen er objektet – teksten – som legger premissene for undersøkelsen, og ikke omvendt. Det var jo denne forpliktelsen på objektet også Nietzsche siktet til, når han beskrev filologen som “en ku som tygger drøv”: Teksten fordøyes igjen og igjen. Nietzsche forsøkte ellers selv å skrive en programmatisk artikkel med tittelen “Vi filologer!”. Men det gikk jo ikke så godt med hans filologiske karriere...

Kraggerud:– Hvis jeg ikke husker feil, så hadde den samme Willamovitz en finger med i spillet der – han skrev en anmeldelse av “Tragediens fødsel” som mer enn antydet at Nietzsche burde finne seg noe annet å gjøre. Så det fantes åpenbart metodiske grenser også for ham... Men i tilfellet Nietzsche tror jeg jeg må gi ham medhold: Han overskrider åpenbart den grensen som skiller filologen fra filosofen.

Melberg:– Eller en kunne si at han prøver å bygge bro mellom disse rollene – mellom filologen som tekstfortolker og forfatteren som tekstprodusent.

Fragmentvitere

Nå har hverken Melberg eller Kraggerud holdt seg strengt til den ene av disse rollene. I 1991 utkom Arne Melberg med romanen Reseminne, og også Egil Kraggerud har gjort seg bemerket på forlagenes utgivelseslister – primært gjennom sitt arbeid med de norske oversettelsen av Vergils Georgica og Aeneide. I forhold til oversetterarbeidet ser begge store likhetstrekk med den filologiske virksomheten.

Kraggerud:– Oversettelse og filologi opplever jeg som to sider av samme sak. Det handler i begge tilfeller om å verbalisere en forståelse av en fremmed tekst. For meg har det å oversette alltid vært en fruktbar sidevirksomhet til det filologiske arbeidet. Og omvendt: I arbeidet med Aeneiden møtte jeg til stadighet på problemer som jeg ikke hadde kunnet løse uten filologisk kompetanse. Det hendte jeg måtte legge den norske teksten til side i noen uker for å komme til bunns i språklige og tekstlige problemer som var uomgjengelige for oversettelsesarbeidet. Så jobben tok noen år...

Melberg:– Jeg har mye av de samme erfaringene – både i egen forskning og i undervisningssammenheng. Når jeg har arbeidet med Baudelaire-tekster på studentseminarer for eksempel, har det alltid vært fruktbart å gå via de forskjellige svenske, danske og norske oversettelsene for å utpeke nøkkelpunkter i fortolkingsarbeidet. Men generelt er det et problem at språkkunnskapene lenge har vært for lavt prioritert innen akademia – slik at oversettelser i dag gjerne er det eneste studenter har å forholde seg til. De dårlige språkkunnskapene representerer i dag kanskje den viktigste trusselen mot filologien.

Kraggerud:– For oss på de klassiske fagene er dette spesielt prekært. De som velger en høyere utdanning hos oss i dag, har ikke lenger mulighet til å tilegne seg språkkunnskaper på det nivået som var vanlig før. Til det har de truffet på de klassiske språkene for sent. De har rett og slett ikke fått nok tid til å lære på. I stedet må vi stadig oftere – nå sist for eksempel i forbindelse med satsingen på de klassiske fagene innenfor Forskningsrådets antikkprogram – ty til det jeg vil kalle “kunstige tiltak” for å stimulere språkkunnskapene. Det er ikke en heldig situasjon. Slik sett framstår det i dag som mer og mer vanskelig faktisk å bli “klassisk filolog”, i tradisjonell forstand.

Melberg:– Dette problemet blir i tillegg mer påtrengende jo videre den filologiske forskningshorisonten blir – ikke minst rent geografisk. Den tyske litteraturforskeren og filologen Erich Auerbach, kjent for storverket Mimesis, skrev på sine gamle dager en liten artikkel han kalte Philologie der Weltliteratur. Der gjorde han et forsøk på å anslå hvor mange språk man egentlig burde kunne, hvis man ville drive seriøst som komparativ litteraturforsker i dag. Han endte opp med minst et femtitalls språk. Det sier seg selv at det er et ganske håpløst prosjekt. Men Auerbach foreslo – som en trøst, kanskje – at det kunne være mulig å gå den andre veien: At man i stedet for å utgå fra helheten, burde prøve å finne det han kalte en “ansats”; et fragment som avgrenser en oversiktlig mengde fenomener, men som likevel ved fordypelse og forklaring kunne vise seg å henvise til “et langt større felt enn det ansatsen ble hentet fra”. Å finne de fragmentene som rommer helheten, som rommer alle språk, så å si – det synes jeg fortsatt er et spennende prosjekt, for filologen.

ARR:– Det kunne også minne om en beskrivelse av Auerbachs eget prosjekt, i Mimesis. Den boken kunne ellers også sies å være et sjeldent eksempel på den koblingen mellom filologi og historievitenskap som har interessert oss i ARR i forbindelse med dette nummeret. Hvilke implikasjoner tror du Auerbachs metode fikk for hans historieforståelse generelt?

Melberg:– For det første må jeg si at Auerbachs Mimesis er en av de bøker jeg respekterer aller mest innen den litteratur- og kulturvitenskapelige kanonen – og det selv om jeg knapt kan si meg enig i Ún eneste av dens allmenne påstander eller konklusjoner, og heller ikke de fleste av de enkelte nærlesningene. Hans historieskrivingen er likevel imponerende fordi han så ubønnhørlig fastholder det en kunne kalle en “filologisk moral”: Alltid å utgå fra teksten, alltid å la “ansatsene” og det fragmentariske få forrang for de store sammenhengene, for Samfunnet og Historien. Men likevel uten at teksten på noe punkt blir et mål i seg selv. Den avtegner, kan en si, bare helhetsforståelsens grunnvilkår – uten den, ingen mulig forklaring av det han omtaler som de “store feltene”.

Nå kunne en kanskje innvende at disse metodiske premissene noen ganger kommer i konflikt med Auerbachs egne helhets-slutninger, i boka. For i forhold til Auerbachs historieforståelse, siden dere spør om det, er det egentlig paradoksalt hvor lite den later til å være påvirket av de føringene som ligger i metoden. Auerbach unnslår seg jo ikke på noen måte for å komme med ambisiøse påstander på vegne av den vestlige sivilisasjonen. Men for min del oppfatter jeg likevel disse konklusjonene mer som slagg fra en generell humanistisk arv, enn som en egentlig konsekvens av de lesningene som utføres i boken. Slik sett kan en kanskje si at det er en implisitt motsetning, i Mimesis, mellom bokas metode og dens overordnede ideologi. Det er nok derfor det er mulig å like boken så godt uten å være enig med den.

ARR:– Egil Kraggerud, du understreket at du ikke var historiker. Men tror du at den formen for nærlesing – eller kanskje heller fragmentlesning – som også du foretar i dine egne bøker, gir inngang til en spesiell historisk erfaring?

Kraggerud:– Det synes jeg det er vanskelig for meg å bedømme. Det er som sagt ikke de historiske spørsmålene som har vært utgangspunktet for mine tekster. Men det er klart at det å fordype seg i “døde” språk som latin og gresk i seg selv er en form for historisk arbeide. Slik sett bedriver også jeg en historisk vitenskap. Men det er ikke det jeg regner som det primære ved det jeg gjør.

Det er mulig det er en slags “filologisk moral” som preger de to “språkmennenes” grenseoppgang mot historien. Eller en innøvd filologisk ydmykhet: Ernst Robert Curtius – en annen tysk litteraturforsker som tok i bruk filologiens detaljorienterte leseteknikker for å bygge en storstilt framstilling av vestlig kulturhistorie (EuropÉische Literatur und latineisches Mittelalter, 1948) – kalte (enten ydmykt eller hovmodig, det er ikke lett å si) filologien for “de historiske disipliners tjenestepike”. Når vi ber de to filologene kommentere epigrammet, får vi to forskjellige svar. Men vel så påfallende som svarene er kanskje måten det svares på:

Kraggerud:– “De historiske disipliners tjenestepike”... La meg se... Det ordet, “tjenestepike”, det har Curtius åpenbart avledet fra det latinske ancilla, som betød “slavinne”, “tjenerinne”, “tjenestepike”. Det er en lang tradisjon for slike epiteter opp i gjennom middelalderen – for eksempel så snakket man gjerne om teologien som “vitenskapenes tjener”. Men den var jo svært så maktfullkommen... Så jeg kunne kanskje si at hvis tjenesteyrket var bra nok for teologene, er det vel bra nok for filologien også... Men strengt tatt har jeg ikke noe tro på et hierarkisk kunnskapsunivers. Og jeg liker ikke at filologien reduseres til en hjelpevitenskap: Som filolog vil jeg sitte med ved bordet, og ikke spise på kjøkkenet.

Melberg:– Njaa...Jeg tror heller ikke jeg liker den betegnelsen. “De historiske disipliners tjenestepike”, hva ligger egentlig i det? Så historien er ment å være “herren”? Jeg vet ikke... Hvem er “dronningen”, da? Filosofien? Nei, for meg er Curtius' beskrivelse ikke holdbar. Filologien er hverken herre eller tjener. Den er i så fall sin egen herre. Den er i hvert fall ikke noen slags “ryddepike”, som går inn og setter ting i orden før de andre “ordentlige” vitenskapene flytter inn på rommet. Jeg er overbevist om at det er minst like rotete etter at filologien har vært på ferde, som før den kom inn. Jeg tror det er derfor jeg ikke liker Curtius' epigram: Jeg tror rett og slett ikke lenger at det går an å tenke på filologien som en vitenskap som etablerer og avklarer mening for andre. Den kan og bør ikke fungere som garantist for andres fortolkninger. Men det forhindrer ikke at alle vi som holder på med tekster, og med språk, må være filologer – må være “ordelskere”. Akkurat det tror jeg er viktigere enn noensinne.