Artikkel 17.1 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene lyder «Enhver har rett til å eie eiendom, alene eller sammen med andre». Med andre ord regnes eiendom til de grunnleggende menneskelige rettigheter, som en forutsetning for å leve som menneske i verden. Noe universelt. At eiendomsrett er satt inn i menneskerettighetserklæringen, er imidlertid i seg selv et historisk faktum og dermed et faktum tilhørende den flytende, varierende og ikke-universelle historien vår: Verdenserklæringen om menneskerettigheter er et historisk dokument som ble utviklet og satt inn i verden på et bestemt historisk tidspunkt og i en bestemt historisk kontekst.
Menneskers forhold til eiendom har aldri vært en konstant: Det er stor variasjon innenfor selv ganske nær historie angående hvem som kan eie hva, angående hva som blir regnet som vesentlig eiendom og hva slags konsekvenser det får for oss om man eier eller ikke eier. Ideer om hva det betyr for oss mennesker å eie noe – alene eller i fellesskap – er i endring, samtidig som stadig flere typer av ting blir gjenstand for eiendomstvister i og med at de fremtrer i historien som potensielle eiendeler: Slik som for eksempel gener. Derav vårt behov for å behandle temaet eiendom i Arr.