Det er få ting vi mennesker har kjempet så hardt for å få kontroll over som følelser. Når lærde siden antikken har forsøkt å definere, forklare, klassifisere, kontrollere og manipulere følelser, forteller det mye om kraften vi har tillagt dem.
Fremdeles kjempes det om definisjonsmakten, selv om de fleste vil anerkjenne at følelser ikke bare har en biologi og en psykologi, men også en estetikk, en sosiologi og en politikk. Det gir følelser historiske dimensjoner, som Arr har villet utforske. Hvordan har følelser blitt forstått? Og hvordan har følelsesuttrykk, -argumenter og -normer endret seg historisk? Glede, mot, lengsel og raseri, hva har de felles, og hvorfor har noen følelser blitt fryktet og tuktet, og andre dyrket? Betyr det noe hvem som uttrykker følelsene? Og hvor? Er det bestemte måter å uttrykke følelser på som lettere tillates i offentligheten, og hvordan blir følelser til politisk ressurs, argument og identitetsmarkør?
Når vi vet hvor vanskelig det kan være å forstå følelsene til dem som står oss aller nærmest, kan det å forstå følelsene til fortidens mennesker framstå som en håpløs oppgave. Likevel har det innenfor historiefaget de siste 20 årene vokst fram et felt, emosjonshistorie, med egne begreper og metodikker som har som mål å avdekke og forstå følelsenes historisitet og historiske rolle. Dette nummeret gir også noen demonstrasjoner av hva slike emosjonshistoriske perspektiver kan lære oss, om følelsenes natur og kultur, før og nå.