Genetiske analyser kan spore grisens historie til Sør-Øst Asia så langt tilbake som mellom 5,3 og 3,5 millioner år. For cirka 10 000 år siden ble grisen temmet. Siden den gang har grisen og menneskets historie vært tett sammenvevd. I Norge har vi holdt tamgris rundt 3500 år, når villsvinet forsvant er mer usikkert.
Dette er de lange linjene i historien om grisen og mennesket i Norge. Så finnes det en annen historie som er påfallende kort. Den handler om at grisen flytter innendørs, vokser i antall og blir den mest solgte kjøttsorten. I 1870 fantes det omtrent 100 000 griser i Norge. I dag slakter vi 1,7 millioner griser hvert år. For bare noen få tiår siden var det vanlig at mennesker levde tett med gris. I dag lever grisen i spesialiserte driftsbygninger på gård. Mange voksne har trolig aldri sett en levende gris.
Grisen lever i dag et liv som i svært stor grad er på menneskets premisser. Den er et viktig husdyr som brukes mye, men til noen få og spesifikke formål. Grisen er modell i medisinsk forskning og en kilde for å høste organer for transplantasjon. Ved hjelp av nye genredigeringsteknikker håper forskere å bruke grisen som vert for å dyrke menneskeorganer. Men grisen er først og fremst et produkt i landbruket. Her lever 99 prosent av alle slaktegriser hele livet sitt innendørs i betongbinger. En gris som veier 100 kilo har etter loven krav på 0,8 kvadratmeter areal.
Denne korte historien er på den ene side en suksesshistorie. Den handler om at mange har fått tilgang til god og næringsrik mat og om norsk griseavl som er drevet av forskningsmiljøer i verdensklasse. Samtidig hører vi om et voksende ubehag knyttet til hvordan maten blir til – selv næringen snakker om «stor etterspørselsrisiko». Og dyrevernere påstår at dersom forbrukere visste mer om grisens liv, så ville de erkjenne at dagens praksis ikke kan forsvares moralsk. Maten ville smakt annerledes.
Målet med dette nummeret av Arr har vært å undersøke bakgrunnen for dagens situasjon. Hvordan havnet vi her? Hvilke alternativer finnes? Dette er spesielt viktige spørsmål når det handler om et dyr som som har fått en så sentral rolle og om en produksjon i et så stort omfang. Og selv om vi dag vet mer enn noen gang om grisens kropp, dens genetikk og fysiologi, så kan spørsmålene vi stiller ikke besvares bare ved å studere grisen direkte. Vi må studere oss selv, våre forestillinger om dyr og natur, våre valg, tradisjoner, verdier og vaner. Og da må vi selvfølgelig til historien.