Humor er en sosial smøreolje, som binder mennesker sammen. Vi kan le, slå av en vits eller trekke på smilebåndet for å lette på stemningen i en stiv eller klein situasjon. Siden latteren er en kroppslig refleks kan humor fremstå som noe spontant, nesten naturlig. Samtidig er humor ikke et friksjonsløst fenomen. Humor kan være ekskluderende, fordi latteren gjerne går ut over noen, ved at noe fremstilles som snodig og rart eller foraktelig, til og med ynkelig. Humor kan dermed blottstille eller nøre opp under motsetninger og konflikter, og fortone seg som politisk farlig.
Vi kan heller ikke hevde at humor er universell eller at alle ler av det samme. Ulike former for humor gjelder blant forskjellige mennesker og i ulike situasjoner. Få ting understreker vel utenforskap mer radikalt enn det å ikke «ta» en spøk eller skjønne humoren som er rådende. Dette gjelder også hvis vi forsøker å forstå oss på fortida, hvor humoren kan fremstå som lite morsom sett med dagens øyne. Men det gjør det ikke mindre interessant. Både humorens foranderlighet (historisitet) og dens dobbelte rolle som ekskluderende og inkluderende, har vært utgangspunktet for dette nummeret av Arr, som retter søkelyset mot hvordan humor har blitt diskutert og reflektert over i ulike tider. Vi vil ved en slik historisk inngang vise at humor er noe mer komplekst og sentralt enn det kan synes ved første øyekast. Humor fortjener å bli tatt på alvor.