Vi er omgitt av kriser. De siste årene har vi stått overfor en flyktningkrise, en finanskrise og en klimakrise – for ikke å snakke om et utall politiske kriser, tillitskriser og så videre. Hva innebærer det å snakke om kriser? Hva har begrepet og de tankemønstrene det bringer med seg, betydd til ulike tider? Og hvordan er politiske prosesser og ideologiske konflikter blitt formet når de er blitt ikledd krisens vokabular?
Svarene på slike spørsmål avhenger av hvilken historisk tilstand man undersøker. Men at noe blir sett på som en krise, kan i mange tilfeller både farge den rådende forståelsen av situasjonen og påkalle politisk handling.
Ofte uttrykker begrepet en opplevelse av å stå i en brytningstid: De som taler om kriser, plasserer gjerne seg selv og sin samtid i et historisk endringsforløp. Noen ganger fordi et samfunn er rystet av plutselige problemer eller ulykker, iblant fordi enkelte grupper opplever det slik – og andre ganger fordi noen har interesse av at noe fremstår som en krise.
Artiklene i dette nummeret av Arr ser nærmere på krisebegrepets historie og tar for seg situasjoner der begrepet har stått sentralt. Slik ønsker vi å kaste nytt lys over både fortidens og nåtidens kriser.