Musikk kan være en katalysator for ekstatiske, frigjørende og kreative opplevelser. Hvem setter ikke pris å lytte til eller spille musikk? De personene jeg har hørt om som ikke liker musikk, kan jeg telle på én hånd. Langt de fleste derimot vil nok tenke at musikk er noe positivt, ja, til og med noe vesentlig og givende. Noe de ikke ville vært foruten.
Imidlertid er ikke disse positive aspektene hele historien. Enten vi opplever musikk direkte eller den befinner seg i bakgrunnen, kan den også virke disiplinerende, få oss til å gå i takt og følge rytmen – eller legge et harmonisk slør over samfunnsforhold som slettes ikke er harmoniske. «Musikken er det halvartikulerte, det tvilrådige, det uansvarlige, det indifferente (…) jeg går ikke for langt om jeg kaller den politisk suspekt», sier Settembrini i Thomas Manns roman Trolldomsfjellet. Musikk kan forføre. Allerede Platon og Aristoteles omtalte derfor musikken som noe som bør reguleres politisk, fordi den setter sterke krefter i spill i sjelen.
Hvordan har man gjennom historien tenkt om musikkens virkning? Hvordan tenker vi om musikkens virkning og sosiale rolle i dag? Og hvilken rolle har musikk spilt på så ulike arenaer som skolen, arbeidsplassen, hjemmet og offentligheten? Arr ønsker i dette nummeret å rette søkelyset mot ideer om hvordan musikken virker og har virket på individ, kultur og samfunn.