Vi er omringet av distraksjoner som smarttelefoner og smartklokker – teknologier som til alle døgnets tider kan gi oss et pushvarsel og dra oss ut fra det vi holder på med. Vi blir slukt inn i fristelser som korte videosnutter, offentlige krangler, de siste nyhetene om et kjendispar gjennom telefonene vi konstant bærer med oss. Vår evne til oppmerksomhet og konsentrasjon er truet. Offentlige debatter viser bekymring for barns bruk av skjerm på fritid og i skole, og dette blir ofte sett i sammenheng med barns minkende lese- og skriveferdigheter. Vi er midt i en oppmerksomhetskrise, heter det. Debatten blir ofte trukket opp til noe eksistensielt, som hva som kan skje med dagens demokrati med oppblomstringer av sosiale medier, deres fengslende effekter og økende polarisering av samfunnsdebatten. Ikke minst blir spørsmålet «hvem skal eie oppmerksomheten vår?», stilt.
I dette nummeret av Arr retter vi søkelys mot historiske og samtidige forståelser av oppmerksomhetsbegrepet, og med dette ønsker vi å kaste lys over dagens diskusjoner. Er oppmerksomhetskrisen ny? Det vil være vanskelig å svare ja. Opp igjennom historien har mennesker flere ganger opplevd det vi kan kalle information overload, en overflod av informasjon, hvor det har vært vanskelig å håndtere all informasjon man plutselig har tilgjengelig. Kriser er sjelden helt nye, men det kan likevel være nye elementer i oppmerksomhetskrisen vi opplever nå.
Oppmerksomhet blir gjerne assosiert med vår opplevelse av verden rundt oss. I dette nummeret har jeg tatt en prat med Lena Lindgren om vår oppmerksomhet som en naturressurs og om oppmerksomhetsøkonomi som forretningsmodell. I Stine Bergo sin artikkel om langdiktet «Solaris korrigert» reflekterer diktets jeg rundt sin egen eksistens, og hens sanseapparat blir særlig beskrevet. Oppmerksomhet har og blir også knyttet til kontemplasjon. I dette nummeret skriver Line Cecilie Engh om middelaldermunkenes kamp om oppmerksomhet og strategier for å trene opp sin oppmerksomhet. Kontemplasjon og det aktive liv står også sentralt i Kari Løvaas sitt essay om Paul Celans poetikk, Simone Weils forståelse av oppmerksomhet som bønn og Hannah Arendt som forankrer oppmerksomhet i erindringen. For å innlede nummeret låner vi forordet til andre utgaven av William Wordsworths (1770–1850) De lyriske ballader (1802). Her oversatt til norsk av Geir Uthaug, som også har skrevet et etterord til teksten. Wordsworth skriver om dikterens og poesiens formål, men han skriver også om sin samtid. Blant annet skriver han om viktigheten av å utvikle evnen til refleksjon og konkluderer: «Men denne utmerkede virksomheten er spesielt viktig i tiden vi lever i. For mange krefter som var ukjent i tidligere tider, virker nå sammen for å sløve hjernens resonnerende evne og gjøre den uegnet til enhver selvstendig anstrengelse og redusere den til et stadium av nesten primitiv apati». Utsagnet kunne likeså godt vært sagt i dag.