Kan det virkelig være slik at hele vår livsverden – nettsidene vi titter på, algoritmene som driver dem, finansbransjen som driver dem igjen, og så videre – springer ut av et knippe regneteknikker fra etterkrigstiden? Stemmer det at stadig flere avgjørelser blir automatisert, at man lar datamaskinene regne seg frem til det ene optimale svaret? Er det mest vi mennesker som er opptatte av optimalisering, eller er det heller automatiserte dataprosesser som optimaliserer oss? Er lineærprogrammeringen universalnøkkelen som lar oss forstå alt hva som skjer med oss og samfunnet vi lever i?
Jeg får holde meg i skinnet og si: Kanskje ikke helt – men noe ligger det der. Når ordet «optimalisering» blir brukt i dag, er det nok sjelden for å vise til noen bestemt matematisk teknikk. Det å oppnå det best mulige resultatet var neppe noen ny tanke på 1940-tallet, og forsøk på å regne seg frem til svaret har nok også blitt gjort før.
I dag virker optimalisering å fange noe i tidsånden, noe som har både med selvforbedring og kvantifisering å gjøre; med endringer i måten vi forstår oss selv og skjøtter oss selv på, og med måten vi prøver å forstå og styre verden på. I dette nummeret får du lese tekster som tar opp optimaliseringstankegangen innen økonomifaget, måling og måloppnåelse i skolen og i velferdssamfunnet, og et essay som følger optimaliseringen så dypt inn i intimsfæren at vi når frem til morsrollen.