Da dette nummeret av Arr ble avfødt, stod verden stille. Vi skulle holde oss hjemme, hver for oss, med et minimum av kontaktpunkter og nye inntrykk. Om det ikke var tydelig før, slo nå reisens betydning i livene våre inn. Ikke bare ble vi frarøvet sydenturen eller ekspedisjonen til eksotiske strøk; også den daglige trikketuren til jobb, reisen hjem for å spise søndagsmiddag med mor og svippturen til Sverige for å handle flesk og tobakk forsvant. Tilbake stod et fattigere folk, slik føltes det iallfall for mange. Hva mister vi når vi ikke kan reise?
I dette nummeret av Arr har vi ønsket å forstå reisens betydning. Reisen, som i dag knyttes tett til selvutvikling, avslapning og belønning, har også vært et farlig og nødvendig onde for å drive handel, praktisere vitenskap eller kartlegge fjerne territorier. Også den moderne reisen kan være utfordrende, problematisk og farlig, eller bare kjedelig og pliktbetont. Reisens sentrale plassering innen en rekke vitenskaper, viser at den fortsatt har en funksjon for utforskning og utvikling.
Forestillingen, forventningen og minnet om reisen har ofte vært noe annet enn reisen i seg selv. Og hvem som reiser og hvorfor kan være av større betydning enn hvor reisen går. En reise på vegne av nasjonen bærer andre frukter enn en dannelsesreise med erotiske motivasjoner. Og reiseformidlingens viktigste element er ofte ikke destinasjonen, men den reisende selv. Hennes møte med det fremmede kan både inspirere og være grensemarkør, når hun erfarer at selvet konstitueres i dialog med sine omgivelser. Reisen innebærer en kroppslig og sjelelig dialektikk, hvor man returnerer til det hjemmet man forlot rikere – eller fattigere – men i det minste forandret.