I gamle dager var vennskap en alvorlig sak. I Aristoteles’ Nikomakiske etikk er to av ti kapitler tilegnet vennskapet. Platons mest berømte dialoger Symposion og Faidros er også tekster om philia, om vennskapet - som utgangspunkt for politisk, etisk og metafysisk refleksjon. I Ciceros og Senecas stoisisme, i tidligkristendommens menighetsideal, og renessanse- og barokkhumanismen fortsetter en å feire vennskapet som menneskets edleste virksomhet, fundamentet for alt menneskelig samfunn.
I dag, derimot, er vennskapet en hverdagslig ting. Romantikken lærte oss at den sentimentale kjærligheten er båndet som binder menneskene sammen; psykoanalysen og modernismen at begjæret er den radikale kraften som kan forandre alt. Målt opp mot disse to er vennskapet en triviell affære. Men fortsatt holdes vennskapet frem som noe ideelt, en vag positiv størrelse som er retorisk anvendelig på en rekke nivåer. Norske skolebarn samler inn penger til vennskapsklasser i sør, ordførerer fra vennskapsbyer utveksler vimpler, og det snakkes varmt om vennskapet både i utenrikspolitikken og i næringslivet. Til og med ektefeller må nå også være bestevenner.
Vennskap opererer i krysningspunkter: mellom politikk og etikk, mellom det erotiske og det praktiske, mellom privat og offentlig. Begrepet er vidt, og vennskapsforhold fremstår gjerne som uklare ordninger uten kjøreregler. De bærer i seg et ideal om gjensidighet, men kan også inneholde elementer av tvang og ufrivillighet. Kan vennskapet leve opp til sine idealer? Hvilken relevans har i det hele tatt vennskapet som samfunnsmessig og politisk norm i dag? Og vet vi strengt tatt hva vennskap er, eller kan være? Noen av disse spørsmålene håper vi å få besvart med dette nummeret av Arr.