De første assosiasjonene som begrepene vitenskap og prosa gjerne vekker, manifesteres som tunge og litt tørre begreper når man stiller dem sammen: Objektivitet, nøkternhet, nøytralitet og så videre. Vitenskapens prosa handler også om språk, virkelighet og mening. Om søken etter sannhet. Eller også om titler og forskningsmidler og jakten på penger, makt og ære.
Uavhengig av universelle visjoner og den enkelte forskers ambisjoner står den vitenskapelige tekstkulturen i en særstilling i forhold til annen mellommenneskelig kommunikasjon. Vitenskapens tekster kan nok ha samme opphav og sammenfallende strukturer som andre genre, men i status og funksjon er skillet skarpt. Dette er vitenskapens institusjonelle utgangspunkt. Den insisterer på en slags bestandighet, en kjerne i form av faktiske historiske hendelser eller naturlover, i form av kilder, selv etter at retorikken har stilt tekstenes form til skue. Hvordan skal man forholde seg til dette innholdet?
Vitenskapens tekster utfordres når den kommer i nærkontakt med andre tekstkulturer, og det oppstår muligheter for både selvransakelse og ny innsikt: Vitenskapens prosa kan i seg selv ha genreoverskridende kvaliteter, den kan bli satt inn i nye kulturelle eller språklige sammenhenger, eller den kan skifte karakter gjennom historisk endring. Den er en ustabil størrelse fordi innhold og form, tenkning og skriving, tekst og kontekst, henger sammen.
Bidragene i dette nummeret av Arr er nedslagspunkter i et felt som kan virke altomfattende, men som selv tydelig definerer sine grenser. Et fellestrekk ved artiklene er at de beveger seg i feltets randsoner. Vårt ønske er ikke å trekke opp nye skillelinjer, men å undersøke noen sider ved de språklig og historisk betingede endringsprosesser som vitenskapens tekster er underlagt. På denne måten kan nytt lys kastes over dagens debatter omkring litterære genre, tellekantsystemer og forskningsformidling.