Slike diagnoser kunne han bare stille fordi han hadde et historisk blikk på de temaene han tok opp. Det moderne samfunnet ga stadig mindre rom for møteplassene, der mennesker kom sammen og snakket med hverandre, og de institusjonene der mennesker ble stuet sammen som barnehagen, skolen, fengslet eller universitetet ble i økende grad regulert ut fra lønnsomhet og målstyring.
For Christie var derfor fortiden ikke bare en skraphaug, men et smykkeskrin: Historien var full av gode samværsformer og sosiale ordninger som kunne rehabiliteres og reaktualiseres innenfor nye rammer. Men for å se det, måtte man ha blikk for det gode som gikk tapt i utviklingen og ikke være redd for å framstå som bakstreversk.
I hans artikkel «Den nye katedralen» i Arrs nummer om skolen er det nettopp en slik fortidsvendt samfunnskritiker vi møter.
Espen Schaanning