Vi søker bidrag om sensur

Vi søker bidrag om sensur

Arr utforsker sensurens idéhistorie.

30. september 2022

Det snakkes for tiden mye om ytringsfrihet. Arr vil i dette nummeret heller tematisere ytringsfrihetens tvilling: Sensuren. Hvordan og av hvilke grunner har ytringer blitt sensurert? Og hvordan har de ulike samfunnsgrupper reagert på sensur? Sensuren angår ytringsfrihetens vilkår, den angir når det er legitimt, tilrådelig eller maktpåliggende å hindre at bestemte ytringer ser dagens lys. Sensuren rammer det som ikke kan eller bør sies.

Vi vil tematisere begrunnelsene for «tradisjonell» sensur – den sensuren som myndighetene enten har foretatt på forhånd (godkjennelse) eller i etterkant (straff). Men vi ønsker også artikler om den stille dagligdagse sensuren hos borgerne: Som vi alle vet, gjelder det ulike (som regel uskrevne regler) for hva man ikke bør eller kan si i ulike sammenhenger. Vi pålegger oss alle selvsensur hele tiden: Ting vi sier hjemme, kan vi ikke si på arbeidsplassen, og omvendt. Ting man sier i parforholdet, bør man helst ikke si i vennegjengen, og omvendt. Ting man kan si i en avis, kan man ikke si i en vitenskapelig artikkel, og omvendt. Arr ønsker å utforske noen av de reglene som styrer denne sensuren på ulike samfunnsområder, og hvilke historiske endringer de har gjennomgått. Her er mediehistoriske tilnærminger utvilsomt viktige: Boktrykkerkunsten, avisene, fotografiet, filmen, radioen, fjernsynet og de nye sosiale mediene brakte med seg stadig nye spørsmål om hva man burde sensurere og av hvilke grunner.

Særlig interessant vil det være å se nøyere på sensurens «positive» sider. Vi tenker ikke da bare på at folk forsøker å omgå sensuren på ulike måter, noe som i sin tur kan gjøre dem oppfinnsomme, kreative og nyskapende. Eller at sensurerte skrifter har en tendens til å bli spesielt populære og dermed paradoksalt nok særlig mye lest. Nei, vi tenker på at sensur i seg selv mer eller mindre stilltiende anses for å være en god ting. Det ville jo ikke være til å holde ut å leve i et samfunn der det var fritt fram for alle å si alt i alle sammenhenger. Til og med lovverket begrenser ytringsfriheten og tilgangen til sensitive opplysninger. Sensur trengs. Folks verdighet og privatliv må vernes

I forlengelsen av dette kan det være en oppgave å se bakenfor den tradisjonelle forestillingen om at kongen, kirken eller andre myndighetsinstanser kun sensurerte for å beholde makten og unngå kritikk. Sensuren har også blitt begrunnet med omsorg for sannheten: Sensorene skulle sørge for at psevdovitenskap ikke villedet befolkningen og andre lærde. I et fritt marked av meningsytringer ville jo sannheten drukne. Denne tanken kan vi gjenfinne i fagfellevurderingsordningene: Ingen vitenskapelig artikkel slippes løs før den har kommet helskinnet gjennom sensuren, kontrollørene som gir sitt godkjentstempel. Sensurens idéhistorie bør derfor også utforskes med henblikk på hva som på ulike felter har blitt ansett for å være sensurens gunstige effekter.

Frist for innsending av førsteutkast er 1. april 2023.