Papir er skjørt. Det krølles og revner, vann tåler det heller dårlig. 1800-tallets kjemisk blekede trevirkepapir, infisert av klor, lever på lånt tid. Det en gang hvite papiret vil først gulne og siden forvitre. En stor utfordring for arkivvesenet og historikere, men kanskje mer holdbart som lagringsmedium enn strømkrevende skyer og ettall og nuller vi trenger maskiner til å lese for oss. Det første hamppapiret ble fremstilt i Kina for mer enn 2000 år siden, og det fant veien gjennom arabiske nettverk til Sør-Europa og til Italia i middelalderen. Frem mot 1800-tallet hadde denne teknologien, der opprevne og sammenpressede filler ble til klutepapir, erstattet den langt mindre holdbare papyrusen og langt mer kostbare pergamentet. Det billigere og resirkulerte materialet var overlegent. Papir kunne produseres i et omfang som muliggjorde boktrykkerkunstens løse typer, og slik la det grunnlaget for Gutenberg-galaksen: en verden fylt av stive nakker, såre albuer og slitne øyne – av lesere.
Arr ønsker med dette nummeret å undersøke hvordan papiret har formet våre tanker, kommunikasjonsmåter, vitenskap og teknologi – og hvordan og hva folk har tenkt om papir. Hvordan har dets materialitet erobret ulike samfunnssfærer? Hvilke forestillinger om denne medieteknologien har vært virksomme?
I dag står vi på terskelen mellom det papirbaserte samfunnet og det digitale samfunnet. Fra papyrusen, pergamentet og til det moderne papiret har informasjonsstrømmene økt i hastighet og intensitet. Vår tids «doomscrolling» er en lesepraksis med en lang og brokete forhistorie, der advarsler om medieteknologienes revolusjonerende og ødeleggende potensial truer håpet om teknologiens frigjøring. Vår samtids advarsler om svekket konsentrasjonsevne og lesekunnskaper har skapt samtidsdiagnosen «hjerneråte». Hva er det vi mister når akselererende digitale teknologier forskyver tenkning og kommunikasjon fra papiret og mot lysende skjermer? Og hvilke følelser forbinder vi med papiret?
Bidrag sendes til redaksjonen[at]arrvev.no innen 1. mars 2026.