I dette temanummeret legger vi vekt på ferien slik den tok form i industrisamfunnet, men vi er også åpne for de lengre historiske linjene – fra antikkens fester og middelalderens pilegrimsreiser til moderne masseturisme. Vi inviterer til granskninger av ferien som kontrast til hverdag og arbeid, som en liminal tilstand der sosiale ordener oppheves eller utforskes.
Som en regulert del av arbeidslivet hører ferien 1900-tallet til. Den var resultat av arbeidernes mobilisering for regulering og reduksjon av arbeidstiden. I Norge fikk noen arbeidstakere avtalefestede feriedager ved inngangen til århundret. Først i 1936 ble ferie lovfestet, og i 1947 kom ferieloven, som ga arbeidstakere rett til tre ukers ferie. Hvilke kamper som drev denne utviklingen frem, og hvilke forestillinger om ferien som preget dem, er aktuelle spørsmål for dette temanummeret.
Med lengre ferier kom også lengre utenlandsopphold. I 1970 registrerte Statistisk sentralbyrå at fire av ti ikke hadde vært på ferietur. 40 år senere ble det gjennomført over seks millioner reiser i sommersesongen, mer enn halvparten til utlandet. Ferien er blitt et enormt marked for reiser, hytter og ferieboliger, opplevelsesprodukter, kroppspleie, mote og teknologi. Men ferien er ikke lik for alle. Hvilken type ferie føler man seg hjemme i? Hva betyr økonomiske ressurser og sosiokulturell tilhørighet for forestillinger om ferien? Svarene kan være ulike i forskjellige historiske situasjoner, men ferien representerer kanskje alltid en form for unntak, fravær eller midlertidig brudd.
Slik var det også tidligere – i den grad vi kan snakke om noen ferie i førindustriell tid. Siden antikken tillot årtidsfestene fråtsing og utskeielser – og at den sosiale orden ble snudd på hodet, som når slaven, tjeneren eller barnet for en stakket stund fikk være herre over sine overordnede. De kristne festene videreførte slike midlertidige opphevelser av hierarkier, mens middelalderens pilegrimsreiser ga geistlige og bemidlede muligheten til å søke åndelig innsikt og temporære suspensjoner av sosiale skiller. Vi vil samle oppmerksomheten om ferien og ikke reiser i sin allminnelighet. Men kanskje finnes det sider ved pilegrimsferder, dannelsesreiser og andre avbrekk fra hverdagen som kan kaste lys over tidligere og nyere begreper om ferien.
Ferie, eller fariae, ble tidlig etablert som begrep i rettsvesenet og skoleverket, med fri i forbindelse med religiøse høytider som mortensdag og jul. På 1700-tallet hadde elevene ferie i hundedagene (feriae canicularis) for å bidra til jordbruket slik norske skoler senere skulle gi elevene ferie under potethøstingen, en tid med hardt arbeid for mange unge. Det er interessant å se nærmere på feriens mange begrunnelser.
Tidligere århundrers fester, pilegrimsreiser, dannelsesreiser og feriepraksiser kan virke fjerne fra dagens feriering og masseturisme. Men utskeielser og fråtsing er kanskje stadig et kjennetegn ved ferien. Fortsatt er det å skifte rolle en viktig del av våre periodiske avbrekk fra det hverdagslige. Man later som man lever et annet og kanskje enklere liv, om det så er på hytta eller på en fjern strand. På utenlandsreiser kan nordmenn selv fra trange kår bruke kjøpekraften til å vartes opp og leve i et skinn av luksus. I overgangene mellom ungdom og voksenliv fremstår ferien stadig som en vei til personlig vekst og innsikt i andre kulturer, mens mange senere i livet søker kunnskap og visdom gjennom kulturreiser – som en form for forsinket dannelsesreise.
Arr inviterer til utforsking av feriens moderne tid så vel som feriens røtter og paralleller gjennom den tidligere historien.
Bidrag (førsteutkast) sendes til redaksjonen@arrvev.no innen 2. desember 2024.