Antroposofi for rettroende

Antroposofi for rettroende

Av Jan-Erik Ebbestad Hansen

Oktober 2021

Antroposofi for skeptikere

Antroposofi for skeptikere

Arne Øgaard

Solum Bokvennen, Vidarforlaget
Oslo, 2021

Er dette representativt for kunnskapsnivå og virkelighetsoppfatning blant steinerskolelærere?

Etter å ha lest Arne Øgaards Antroposofi for skeptikere, tenkte jeg at dette er det da ingen grunn til å kaste bort tiden på. Boken er så sekterisk, og på et slikt nivå, at den får antroposofene ta seg av. Den kan da umulig tjene til annet enn intern oppbyggelse. Etter moden overveielse, som det heter, kom jeg på andre tanker. Forfatterens intensjon er jo å nå skeptikerne, de som befinner seg utenfor «rørsla», og som av en eller annen grunn lurer på hva antroposofi er. Slik sett vil den gi oss en innsikt i hvordan det tenkes blant norske antroposofer, hvordan de forstår antroposofien og hvordan de ønsker å presentere den for oss utenfor. Det er jo i seg selv interessant nok.

Arne Øgaard er en av dem som har viet livet til antroposofien. Han har en fartstid på over 30 år som steinerskolelærer, og er med andre ord ingen hvem som helst i bevegelsen. Han har tidligere utgitt tre bøker på Vidarforlaget. I Hvor er min gamle far – den gamle hippien (2018), tematiserer han sine flower-power-drømmer på 1960-tallet. I norsk kulturell offentlighet er det noen gjengangere i den antroposofiske misjonen. Mest kjent er Cato Schiøtz, Peter Norman Waage og Kaj Skagen. I de senere årene har også Øgaard markert seg med bøker og en rekke artikler. For en tid siden vakte Øgaard oppsikt med en hyllest av en av antroposofiens pionerer i Norge, Marta Steinsvik.

Steinsvik var en av mellomkrigstidens heftigste norske antisemitter som levde i en klassisk antisemittisk forestillingsverden der jødene søkte verdensherredømmet gjennom kommunismen og kapitalismen (pengemakten). Hun agiterte blant annet for å få gjeninnført «jødeparagrafen» i grunnloven (Intervju, «Jøder og jesuitter», Aftenposten 6.5.1925). Som kjent var det Quisling som gjorde det i 1942. Ifølge Øgaard tok Steinsvik riktignok feil da hun trodde på Sions vises protokollers ekthet, men ellers var åpenbart hennes massive angrep på jødemakten legitim. For Steinsvik som for tidens antisemitter var bankierfamilien Rothschild selve beviset på jødenes forsøk på å tilrane seg verdensherredømmet. Men for Øgaard er ikke dette noe å hisse seg opp over:

Men å være kritisk til dette bankdynastiet, er ikke annerledes enn å være kritisk til den israelske statens behandling av palestinerne, de ulovlige okkupasjonene av palestinsk land og det israelske etterretningsvesenets likvidasjoner som på Lillehammer og nå sist i Iran. Det finnes også mange jøder som deler denne kritikken. Den har ingen ting med antisemittisme å gjøre. (Verdidebatt.no 15. 2. 2021)

Dette er det altså mulig å skrive i 2021. Det synes heller ikke å være noe problem for Øgaard at Steinsvik befant seg langt ute på den høyreradikale siden og identifiserte seg med programmet til Quisling. Her ser vi en parallell til de antroposofiske forsøkene på rehabilitere Alf Larsen.

Antroposofi for skeptikere skal som tittelen sier være en bok for dem som stiller seg skeptiske til antroposofien, og er åpenbart skrevet i et forsøk på å vinne sjeler for den gode sak. I utgangspunktet kunne man tenkt seg at Øgaard hadde presentert Steiners ideer med en viss åpen, reflekterende distanse, forsøkt å problematisere hans spesielle forestillinger for på den måten å få de tvilende i tale, eller tatt kritiske innvendinger alvorlig. Det gjør han definitivt ikke. Her er det ingen tvil eller forsøk på å stille seg utenfor det oppleste og vedtatte. Øgaard fremstår som en bedreviter i den helt store stilen, men alt han vil belære oss med kommer fra Steiner.

Premisset er at Steiner er en åndsforsker som med et i høyeste grad ekstraordinært klarsyn, noe tilsvarende finnes egentlig ikke i verdenshistorien, har forsket i høyere åndelige verdener. At det finnes åndelige verdener og åndelig klarsyn, kan Øgaard selv bekrefte. Argumentet er at han vet om flere som har og har hatt klarsyn. Han forteller at han har møtt en kvinne som kunne forutse hvem som kom på besøk og at han har truffet en mann som har sett sjøormen i Loch Næss. Han vet også om noen som kommuniserer med usynlige vesener. Andre bevis finner han hos dem som har sett huldra og gårdsnissen (s. 18f.). Det er imidlertid ikke noe som tyder på at han kjenner antroposofer som har utviklet det høyere klarsynet Steiner beskriver. Her har han forbløffende lite eller ingenting å si.

Jeg har skrevet det før og kan godt gjenta det her: Hvorfor har ingen av de ledende antroposofene i Norge utviklet et åndelig klarsyn på noenlunde samme nivå som Steiners? Etter et langt liv i denne forestillingsverdenen har de, så vidt jeg vet, ingen publiserte forskningsresultater å vise til. Heller ikke Øgaard synes å ha drevet åndsvitenskapelig forskning. Nok en gang får vi tradisjonelle referater og forklaringer av hva mesteren har sagt.

Ett av temaene Øgaard tar opp er reinkarnasjonslæren. Det har alltid vært hot i antroposofiske kretser. Det blir for eksempel sagt at Steiner ble oppsøkt av fem kvinner som alle hevdet å ha vært Jomfru Maria. Etter en svært kortfattet fremstilling av det Steiner har sagt om temaet, kommer Øgaard med sitt eget bevis for reinkarnasjonslærens sannhet. Som liten oppdaget han at han var forskjellig fra sin mor og far. Hva kunne grunnen til det være? Med det han hevder er streng logikk, kom han frem til at han måtte være en individualitet som hadde levd før (s. 61).

Særlig interessant er kapitlet om selvmord. Her får vi innblikk i en tenkning som heldigvis sjelden når ut i offentligheten. De som begår selvmord håper på en endelig slutt på fortvilelse og lidelse, men det skal de ifølge Øgaard ikke være så sikre på; «det kan hende at de blir ubehagelig overrasket» (s. 85). Vi får blant annet vite at en brå død forårsaker mye smerte etter døden. Men hva med dem som dør i ulykker? De er beskyttet ifølge Steiner. «Steiner hevdet også at de som begår selvmord i et anfall av sinnssykdom, kan bli skånet.» (s. 87)

Øgaard er også som så mange andre opptatt av det ondes problem. Hva er opprinnelsen til det onde? Svaret har han funnet i de høyere antroposofiske verdenene. Her finnes Lucifer, en ånd som steller til både det ene og det andre av forferdeligheter. Med Steiner kan han derfor fortelle oss at «Noe av grunnen til at vi gjør så mange destruktive handlinger, er at Lucifer og hans hjelpere fremdeles hvisker inn i våre tanker og påvirker våre følelser» (s. 137).

Det er ikke bare i de høyere sfærene åndene romsterer, vi finner dem også på et lavere nivå, i naturen. Antroposofene er som så mange andre engasjert i natur- og miljøvern. Også her har de sin egen løsning. Det gjelder bare å få hjelp av åndene: «I tidligere tider hadde mange et forhold til nisser, alver, gnomer og en rekke andre vesener som var knyttet til de fire elementene. I dag trenger vi en ny forståelse for og av disse gode hjelperne hvis vi skal øke innsikten i hvordan jordbruket best kan utvikles.» (s. 167)

Øgaard vil også være aktuell på andre områder. Et sted kommer han inn på kvinnesak og forskjellen mellom kjønnene. Som noen kan ha fått med seg, har det siden Steiners tid skjedd en del på dette området. Etter Øgaards egen erfaring dominerer kvinnene når det gjelder interessen for det åndelige. Forklaringen finner han hos Steiner, som sier at kvinnen ofte vil betrakte mannen som noe begrenset, slik at en kvinne egentlig ikke kan elske en mann. Men fordi kvinnen har sterk fantasi, klarer hun det likevel. Mannens kjærlighet har mer ønskekarakter, han ønsker seg en som kan ta seg av ham på ulike måter (s.149).

Øgaard forsøker på forskjellige måter å overbevise skeptikerne. Han kan for eksempel fortelle fantastiske historier om folk som har hatt kontakt med de høyere åndelige verdenene. En av historiene har han fra det antroposofiske tidsskriftet Antroposofi i Norge (2018, 4). Dette er altså en fortelling som åpenbart tillegges vekt i det norske miljøet.

Historien går som følger: Zoltán Schermann er en hollandsk antroposofisk lege som lot seg overtale til å foreta aktiv dødshjelp på en kvinne. Men da han skulle sette den dødelige sprøyten, så han hennes eterlegeme, en livskraft på størrelse med det fysiske legemet, som vokste seg større og større, «… og bølget med stor kraft frem og tilbake til det eksploderte i utallige biter. Rommet ble fylt av glitrende biter som virvlet inn i hverandre, men i løpet av et minutt var det over. Zoltán Schermann satt sjokkert tilbake med sprøyten i hånden.» Da så han en stor mektig engel stå ved sengen, og forsto at han hadde forstyrret dødsprosessen. Før engelen forsvant, skrev den inn noe i Zoltáns skjelett (s. 90). Hva engelen skrev, fortelles dessverre ikke, men det må ha vært noe betydningsfullt. Interessant er historien i alle fall, ikke minst som et eksempel på hva som er gangbart blant norske antroposofer.

Slik fortsetter det. Og her er det mye å fordype seg i. Det finnes antroposofer som blir litt forlegne over Steiners påstand om at det fantes to Jesus-barn. For Øgaard er ikke dette noe problem. Beviset er at det finnes to forskjellige slektstavler i henholdsvis Matteus- og Lukasevangeliet (s. 183). Øgaard tar ikke hele denne historien her, men det han med Steiner vil ha skeptikerne til å tro på, er at Zarathustra reinkarnerte i barnet vi hører om i Matteusevangeliet. Da det ble tolv år, forflyttet Zarathustra seg over i det andre barnet, i den Jesus det fortelles om i Lukasevangeliet. I denne Jesus hadde Buddha påvirket det astrale legemet. Det er først i jordandåpen Kristus ble koblet på den Jesus Zarathustra og Buddha hadde forberedt.

Nå er det riktignok ikke bare det høyåndelige som opptar Øgaard. Vi får vite at det ikke er bra med for mange rette vinkler i et rom. Et annet resultat av høyere åndsvitenskapelig forskning, er at man skal slutte å spise når man er mett. Overvekt er nemlig ikke gunstig (s. 175). At det i en bok for skeptikere ikke sies noe seriøst om den omfattende kritikken av antroposofien og den antroposofiske bevegelsen, gir særlig grunn til ettertanke. For Øgaard er det nærmest som om temaet er så uvesentlig at det ikke er verdt å nevne. Og der hvor han sneier innom det, er det bare for å avfeie kritikken som irrelevant.

Et eksempel er den mildt sagt overfladiske behandlingen av rasismen og antisemittismen i Steiners antroposofi og i den antroposofiske bevegelsen. Øgaard avviser hele spørsmålet med at «I Nederland ble det nedsatt en offentlig kommisjon for å undersøke disse påstandene, og den fant ut at påstandene var grunnløse.» (s.185) Øgaard har ingen referanse, men jeg går ut fra at det dreier seg om en undersøkelse antroposofer ved flere anledninger har henvist til. (Ted A. von Baarda et al. 2000, Anthroposophie und die Frage der Rassen. Frankfurt a. M.: Info3-Verlag)

Ja, hva skal man si? For det første var ikke kommisjonen offentlig. Det dreier seg om en komité som ble nedsatt av det nederlandske antroposofiske selskapet for å undersøke påvisningen av rasisme i Steiners tekster. Komiteen besto bare av antroposofer og vurderte enkeltutsagn primært i forhold til gjeldende nederlandsk lovgivning på det tidspunkt undersøkelsen ble foretatt. Antroposofene fant at 16 utsagn var rasistiske i forhold til gjeldende lovgivning og at 50 kunne misforstås i rasistisk retning.

Rapporten er flere ganger brukt for å bagatellisere rasismen i Steiners tenkning, blant andre av Peter Normann Waage og Kaj Skagen. I siste nummer av Vinduet (nr. 4. 2020), presterer for eksempel Waage å henvise til den nederlandske rapporten uten å nevne at den var skrevet av antroposofer. Rapporten er mildt sagt problematisk og er senere blitt gjenstand for kritikk, ikke minst på grunn av bagatelliseringene og fordi den ikke foretar en historisk rekonstruksjon av Steiners syn på rasene. Om ikke annet viser i hvert fall rapporten en del av Steiners rasisme, nettopp det Øgaard benekter at finnes. Men den stadige bruken av den er først og fremst et uttrykk for en lukket, sterkt antivitenskapelig orientering i miljøet; den historisk-kritiske forskningen på feltet sperres konsekvent ute.

Hvis Øgaard hadde vært interessert i en «offentlig», statlig undersøkelse av rasismen i Steiners tekster kunne han lest de tyske myndighetenes inngående undersøkelse av for eksempel den såkalte Folkesjelsyklusen, en foredragsrekke Steiner holdt for de norske tilhengerne i 1910. Undersøkelsen konkluderte med at den i deler «oppfordrer til rasehat». (Bundesprüfstelle für jugendgefäherdende Medien. Pr. 782/06. Entscheidung Nr. 5505 vom 6.9.2007). Hvis han mot formodning også skulle være interessert i en historisk rekonstruksjon av Steiners rasemetafysikk, kunne han i hvert fall bla litt i Ansgar Martins Rasismus und Geschichtsmetaphysik. Esoterischer Darwinismus und Freihetsphilosophie bei Rudolf Steiner som kom på det antroposofiske forlaget Info3 i 2012. Det er ellers interessant å se at Steiners antisemittisme begynner å interessere tysk kulturell offentlighet. I siste nummer av Spiegel Geschichte (nr. 3 2021) har Christoph Gunkel en informativ artikkel om Steiner og antisemittismen. Her er også informasjon om de problemene antisemittismen skaper for den antroposofiske bevegelsen i dag.

Øgaard gjør seg også noen tanker om motivene til antroposofiens kritikere. I den antroposofiske bevegelsen er det utviklet en omfattende konspirasjonsteoretisk tenkning som går tilbake til Steiner selv. Bak det åpenbare skjuler det seg åndelige vesener som driver med sitt renkespill, eller det kan være okkulte organisasjoner som vil det gode og edle i antroposofien til livs. Et vesentlig poeng for Øgaard når det gjelder de kritiske innvendingene som har kommet mot rasismen, antisemittismen og nazismen i bevegelsen, er at de er fremmet av en internasjonal sammensvergelse.

Men det er en gruppe som ikke tar hensyn til at vi prøver å rette opp deres misforståelser, og som ser ut til å ha som mål å skade antroposofien med alle virkemidler. Det er disse jeg kaller de konspirative. De virker sammen i et internasjonalt nettverk, og deres hovedvirksomhet er å prøve å påvise at antroposofien er rasistisk, jødefiendtlig og til og med nazistisk. (s. 185)

Et av de mange utrykkene for denne konspirasjonen er koblingen av storantroposofen Alf Larsens antisemittisme til Steiners antroposofi. For Øgaard er dette ikke annet enn ren, ondsinnet konspirasjon.

Det Øgaard skriver her, er oppsiktsvekkende. Så vidt jeg vet er det ingen andre i det norske antroposofiske miljøet som offentlig har hevdet at problematiseringer og kritisk historisk forskning er uttrykk for en internasjonal konspirasjon for å ramme antroposofien. Hvis en slik tanke skulle være representativ eller utbredt, må det bety at miljøet har utviklet seg i en ekstremistisk retning. Ved å sperre hele den historiske forskningen ute, lukker miljøet seg inne i sin egen alternativverden.

Hvordan har det kunnet gå så galt som i Antroposofi for skeptikere? Det kan nok forklares med forfatterens mangel på selvkritikk og fraværet av elementær kritisk bevissthet i det norske miljøet. I tillegg kommer åpenbart mangel på evne eller vilje til å ta inn over seg den etter hvert omfattende litteraturen om Steiner og antroposofien skrevet av historikere og journalister. Bibliografien i Øgaards bok forteller sitt tydelige språk om den boblen han befinner seg i. Her er det bare anført litteratur av antroposofer og antroposofisk inspirerte forfattere.

Arne Øgaards Antroposofi for skeptikere er interessant av flere grunner. Det er sjelden at en av de troskyldige trer frem med en så ufrisert versjon av antroposofien. Boken er utgitt på det antroposofiske Vidarforlaget, noe som vel må tolkes som et godkjentstempel fra deler av bevegelsen. Den gir med andre ord et godt innblikk i hva som er gangbart i norsk antroposofi. En annen sak er om de mer strategisk orienterte i miljøet, som stort sett velger å la de mer aparte sidene ved Steiners lære forbli esoteriske, i det skjulte, ser seg tjent med dette. Og hva med Steinerskolen? Er dette representativt for kunnskapsnivå og virkelighetsoppfatning blant steinerskolelærere?

Og så til slutt. Når skal norske antroposofer ta et oppgjør med Steiners rasetenkning og nedslagene i bevegelsen? I Tyskland er det en rekke såkalte «liberale» antroposofer som kan forholde seg relativt kritisk til denne arven, mens det virker som om det norske miljøet er i ferd med å lukke seg. Arne Øgaards bok er et eksempel på det.

Les også: Debatt: "For lukkede dører"

Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.
Denne artikkelen sto på trykk i Arr 2/2021
Reise
Les også:
Den konkurransedrevne skolen

Den konkurransedrevne skolen

En utmerket bok om konkurransen mellom skoler i Oslo. Men forfatteren kunne gått lenger i å utvikle alternativer til dagens praksis.

Bokmelding av
Skolevalget. Om skoler som konkurrerer og elever som velges bort