Bølgene måles med Datawell Waverider; en forankret bøye […]. Signalet fra akselerometeret integreres to ganger og overføres til land med radiobølger med bølgelenge ca 11 m. Rekkevidden er av størrelsesorden 50 kilometer, avhengig av antenneplasseringen. Dataene digitaliseres og registreres på kassettbånd. Med samplingsintervall på 0,5 sek. og registrering i 20 min. hver 3. time fylles kassettbåndet på 4 døgn. Kassettene sendes så til VHL hvor de blir konvertert med en gang. Etter hver kalendermåned behandles så dataene med analyseprogrammet NEPTUN 5.^[1]

Slik ble havbølgene som skvalpet og slo ved Haltenbanken, Utsira og Torsvåg på nyåret i 1980 målt, registert og analysert av forskere ved Norges hydrodynamiske laboratorier. Blant dem som finansierte dette bølgemålingsprosjektet, var Norsk Hydro AS, Saga Petroleum AS og Statoil. Det kunne være lønnsomt, ja, trolig helt nødvendig, å ha kunnskaper om bølgene langs norskekysten for å kunne drive offshore olje- og gassproduksjon. Den kortfattede beskrivelsen av metoden i sitatet over gir noen pekepinner på hva som skulle til for å få slik kunnskap ved starten av 1980-årene: en forankret bøye, et måleinstrument, en matematisk operasjon, noen andre bølger (høyfrekvente radiobølger), antenne og mottaker, digital signalkonvertering og kassettbånd for opptak, et laboratorium (VHL står for Vassdrags- og havnelaboratoriet) og et dataprogram for analyse oppkalt etter en romersk havgud.

Hvor mange av Norskehavets bølger ble fanget på kassett vinteren 1980? Det må ha vært forsvinnende få. De oppgitte parameterne viser at bølgemålingene likevel kunne bli en anseelig datamengde, selv om en stor andel var ubrukelige på grunn av signal- og målefeil.^[2] Denne abstraheringen av saltvannets svingninger der ute langs kysten krevde en mengde maskiner, folk, kunnskaper og penger. Bølgeabstraksjonene ble fremstilt i tabeller, grafer, tekster og kart som blant annet kunne gi prognoser over bølgenes døgn- og årstidsvariasjoner i ulike farvann. Alt dette måtte til for å kunne gjøre det forsvarlig og forutsigbart å operere i havets overflate. Sammen med andre målinger og analyser kom dataene til å gi kunnskaper om «det fysiske miljø» som ville være «bestemmende for konstruksjoner og operasjoner» på oljefeltene på ulike deler av norsk sokkel.^[3]

Kunnskap om havbølgene er utvilsomt viktig i mange sammenhenger. Fra og med andre verdenskrig har kunnskap om bølger til havs innvirket på skipsfart, krigføring, utnytting av marine ressurser og klimaovervåking. Kunnskapen har hatt betydning for så vidt forskjellige brukergrupper som sjøfolk, fiskere, offshoreingeniører, skipsbyggere, meteorologer, havforskere, lakseoppdrettere, fergebåtredere og brettsurfere. Og, som det innledende eksempelet antyder, har det i mange henseende vært krevende å frembringe kunnskap om havbølgene. Min interesse for havbølgene dreier seg om hvordan vitenskapsfolk og ingeniører har forholdt seg til disse fysiske fenomenene, og i denne artikkelen er jeg særlig opptatt av hvordan de har forsøkt å representere eller fremstille havbølgene. I jakten på slike representasjoner ble det klart at kunnskap om havbølger i noen sammenhenger er blitt framstilt i bølgeatlas.

Slike atlas er tilsynelatende paradoksale: Hvordan kunne et så flyktig og bevegelig fenomen som bølgene på havoverflaten fanges i atlasets stabiliserende, autoritative form?^[4] Ved nærmere ettersyn viser det seg at atlas over havbølger kan anta mange former, hvor noen er mer utprøvende enn det som ofte forbindes med atlas. Bølgeatlasene utløser derfor spørsmål både om hvordan vitenskapelig kunnskap om havbølger har vært fremstilt generelt, og om hvordan «atlas» har vært brukt i sammenheng med slik kunnskap.

Denne artikkelen er et første forsøk på å undersøke bølgeatlas som kunnskapsform – i spenningen mellom historisk spesifikke sjangerkonvensjoner og -forhandlinger og representasjonsteknologier. Jeg vil først avklare hva jeg mener når jeg omtaler atlasene som en kunnskapsform, i skjæringsfeltet mellom sjanger og representasjonsteknologi. Deretter vil jeg utdype kort noen av utfordringene ved å kartlegge havbølger og hvordan et utvidet karleggingsbegrep synes nødvending i sammenheng med bølgeatlasene. Videre følger en kortfattet historikk over hvordan og hvorfor havbølgene ble kunnskapsobjekter i etterkrigstiden. Dette vil tjene som bakgrunn for en nærmere undersøkelse av fire konkrete bølgeatlas. Disse fire er Ocean Wave Statistics fra 1967 (og arvtageren Global Wave Statistics fra 1986); Atlas of the Oceans: Wind and Wave Climate, utgitt i 1996; Global Atlas of Ocean Waves – Based on VOS observations, et udatert nettatlas fra tidlig 2000-tall; The Atlas of Internal Solitary-like Waves and their Properties, publisert på nett i to utgaver mellom 2002 og 2004. Jeg har dermed i denne omgang nøyd meg med å undersøke fire engelskspråklige eksempler på bølgeatlas produsert mellom 1967 og 2004. De to eldste av disse er fysiske bokverk med kart og tabeller, som inngår i samlingen til det marintekniske biblioteket på Tyholt i Trondheim, og som dermed innfrir konvensjonelle forventinger til atlas som oversiktsverk i bokform. De to andre er digitale, nettdistribuerte bølgeatlas fra tidlig på 2000-tallet, som i alle fall ved første øyekast bryter med vante forestillinger om atlaset som en innbundet samling med kart. Utvalget er på ingen måte uttømmende, og er resultatet av en utforsking av hvordan havbølgene har blitt forsøkt representert i teknisk-vitenskapelige sammenhenger. Alle de fire eksemplene har til felles at de forsøker å kartlegge verden, eller en bestemt flik av den, og med ett unntak (det eldste av dem) omtaler de seg selv som atlas.

Undersøkelsen tar utgangspunkt i at det går an å snakke om atlas som en kunnskapsform som har en historie. Atlas er en sjanger for fremstilling av kunnskapsbaserte kartlegginger, og de er dermed også medier eller representasjonsteknologier. Sjanger kan defineres som historisk konstituerte konvensjoner som kan endre seg som resulat av kontinuerlige forhandlinger mellom tekster og kontekstene de inngår i.^[5] Å undersøke noen av bølgeatlasets sjangerkonvensjoner åpner for å forstå hva som gjør dem til atlas i det sene 1900-tallet og hva forholdet mellom atlaset og ulike kartlegginger av verden kan være.

Termen atlas utløser visse forventninger om fysisk format; en stor bok med kart. Det nå forlatte britiske imperiesystemet for mål og vekt hadde til og med en egen papirstørrelse ved navn Atlas, et ruvende ark på 666,75 x 863,6 mm.^[6] Nå har riktignok atlas forekommet i mange ulike fysiske format historisk sett, men ikke desto mindre oppgir kartografiske standardverk størrelse og format som et definisjonskriterium for atlaset.^[7] For å forstå bølgeatlaset som kunnskapsform er det også viktig å belyse hvilke betydninger bølgeatlasets fysiske format kan hatt i en tidsperiode hvor elektronisk databehandling ble dominerende som produksjonsmiddel og representasjonsteknologi. Utvalget av atlas jeg skal undersøke nærmere i siste halvdel av artikkelen, er eksempler fra en brytningstid mellom analoge og digitale representasjonsmedier. Noen av bølgeatlasene jeg undersøker er papirutgivelser, andre er elektroniske utgaver, og jeg vil diskutere hvordan disse endringene i fysisk format og representasjonsteknologi har påvirket bølgeatlaset som kunnskapsform.

Atlas og vitenskapenes visuelle vokabular

Men aller først: hvorfor atlas? Bølger er på langt nær de eneste flyktige naturfenomener som er systematisert og fremstilt i atlas. Mens for eksempel de internasjonale atlasene over skyer ble utgitt med ujevne mellomrom mellom 1896 og 1987 med mål om å knytte «varige ord til ubestandige ting en gang for alle, overalt og for enhver», finnes det ikke noen tilsvarende lang tradisjon for samlet systematisering og kartlegging av havbølgene.^[8] Bølgeatlasene er likevel et senmoderne uttrykk for en kartografisk tradisjon som strekker seg tilbake til renessansen, hvor atlaset samlet det beste kartkunsten hadde å by på hva angikk håndverk, geografisk kunnskap og materialbruk. Atlas som sjanger har som regel blitt knyttet til Gerardus Mercator (1595) som først brukte begrepet. Men det fantes trykte samlinger av kart før Mercator: Allerede tidlig i renessansen hadde europeiske fyrster og hoffbiblioteker bestilt rikt utstyrte og kostbare kartsamlinger fra de ulike kartografiske sentra på kontinentet. Et av dem var den hydrografiske skole i Dieppe, hvor Jean Rotz’ atlasverk Boke of Idrography («Bok om Hydrografi», 1542) var et tidlig hovedverk som også vitner om at kartlegging av hav og kyst var vel så viktig som landkart i denne perioden. Sjøkartene, med oversikter over kyststrekninger, farvann og seilingsruter, var gjerne basert på observasjoner fra sjøfarende.^[9] Atlasene representerte den høyeste form for kartografisk kunst og håndverk, og de uttrykte den vitenskapelige kunnskapen om verden. For europeiske kjøpmenn og kongehus var de derfor våpen i kampen om territorier og deres ressurser.^[10] Atlas som begrep ble dermed ensbetydende med det autoritative oversiktsverket som kartla verden.

Ved slutten av 1700-tallet hadde atlasbegrepet begynt å omfatte mer enn geografisk og hydrografisk kartlegging. Atlas ble en betegnelse også for illustrert representasjon av annen vitenskapelig kunnskap om en bestemt del av virkeligheten. Anatomiske og astronomiske atlas ble utarbeidet, og i løpet av det neste århundret hadde atlaset etablert seg som en sjanger for grafiske framstillinger (her forstått som ulike typer gjengivelse av informasjon ved hjelp av linjer og figurer) i alle slags vitenskapsgrener.^[11] Disse atlasene inneholdt ikke nødvendigvis kart i geografisk forstand, men illustrasjoner, avbildninger og andre grafiske framstillinger av alt fra krysantemumer til krystaller, fra kroppsdeler til himmellegemer, ledsaget av forklarende tekster. Ifølge vitenskapshistorikerne Peter Galison og Lorraine Daston kan disse vitenskapelige atlasene forstås som mer enn illustrasjoner; de avslører hvordan synsmåter og erkjennelsesformer har festet seg og endret seg innen et fagfelt eller en disiplin.^[12] Galison og Daston beskriver det vitenskapelige atlaset som en nøye utvalgt samling som identifiserer en fagdisiplins aller viktigste undersøkelsesobjekter. Atlasene er «vitenskapens visuelle vokabular», som gjør det mulig å oppøve ekspertens blikk i et fag.^[13]

Galison og Dastons historiske undersøkelse av vitenskapelige atlaser framhever noen sjangerkonvensjoner og utviklingen av disse, som også har betydning for bølgeatlasene. Selv om verkene Galison og Daston undersøker i sin studie ikke alltid bar tittelen atlas, var de grafiske oversiktsverk over fagemnets kunnskapsobjekter, som dermed innfridde atlasets sjangerkrav, og de bidro til å forsterke forventingene om at et atlas var en bok av et visst fysisk format (selv om størrelsen i praksis kunne variere). I takt med ny viten og nye epistemer ble atlasene revidert for å imøtekomme nye forventninger til visuelle representasjoner og systematikker.^[14] Ethvert nytt vitenskapelig atlas ble konvensjonelt innledet med å forklare hvorfor de gamle ikke lenger var brukbare og hvorfor nye avbildninger var nødvendige. Slik ble nye atlas innført i den faglige arverekken enhver atlasmaker måtte tegne opp.

Galison og Daston bruker atlasene til å fremstille en historie om vitenskapelige synsmåter rent bokstavelig – om hvordan visuelle epistemologier har utviklet seg siden 1700-tallet. De bygger historien rundt det de kaller «three codes of epistemic virtue», altså tre dyder for vitenskapelig erkjennelse, nærmere bestemt dyder for hvordan avbildninger gir erkjennelse. Disse tre dydene kan gjengis på norsk som «sann mot naturen», altså en dyd om stiliserte og idealiserte representasjoner av naturfenomenenes essens; «mekanisk objektivitet», i kortform maskinell, teknisk reproduksjon uforstyrret av intellekt; og «oppøvd bedømmelse», som innebærer representasjoner hvor kyndige eksperter med oppøvd blikk kan foreta skjønnsmessige vurderinger og tilpasninger av representasjonene.^[15] Selv om disse tre epistemiske dydsformene har tilkommet gjennom en historisk utvikling som kan spores tilbake til opplysningstiden, hvor hver av dem har dominert i ulike perioder, har de også overlappet og opptrådt parallelt og satt sine preg på vitenskapelige atlas som sjanger. Hva som til enhver tid er blitt anerkjent som gode veier til sann viten, har med andre ord regulert hvordan kunnskap fremstilles, enten i form av sirlige tegninger av et idealtypisk løvblad, litografier av kråkeboller, for eksempel, eller computergenererte visualiseringer av turbulens.^[16] Et spørsmål blir da i hvilken grad dydene «sann mot naturen», «mekanisk objektivitet» og «oppøvd bedømmelse» har gjort seg gjeldende som konvensjoner i de senmoderne bølgeatlasene fra etterkrigstiden.

Kartlegging av bølger

Selv om atlassjangeren (og dens undersjangere) har endret seg over tid, er det minst ett trekk som må sies å være gjennomgående ved denne formen for kunnskap: Kartlegginger i form av atlas handler om å beherske, kontrollere og fastholde en del av virkeligheten slik at den kan studeres, erkjennes og forutsies. Slik kan atlaset sies å være en teknologi som omdanner natur til miljø. Poenget er miljøhistorisk, i den forstand at det innebærer en erkjennelse av at miljøet ikke bare er en natur som befinner seg «der ute» et sted og som mennesker påvirker (negativt, stort sett), men at miljø – ifølge historikerne Sverker Sörlin og Nina Wormbs – også i økende grad er et begrep som innebærer «den kunnskapsbaserte representasjonen av den materielle verden som mennesker og deres handlinger er innleiret i».^[17]

Som allerede antydet, må kartlegging anses som et definerende trekk ved atlas. Det handler om å få oversikt over en totalitet. Kartlegging av havet kan i en viss forstand fremstå som noe selvmotsigende. For enkelte tenkere, som Carl Schmitt, unndrar havet seg kartlegging, fordi det er «uten karakter», og dermed kan det settes opp som et frihetens rom i et binært motsetningsforhold til landområdene som er underlagt styringsregimer.^[18] Og i enkelte sammenhenger har havet i kartografisk forstand blitt fremstilt som et ‘negativt rom’, en blank flate mellom kartlagte landområder. Men som vi skal se, har det lenge forekommet kartografiske forsøk på å territorialisere og lukke inn havet for å utøve herredømme over dets ressurser og ferdselsårer. Som geografen Jessica Lehman er inne på, har disse bestrebelsene på å beherske og kontrollere havene gjennom vitenskapelig kartlegging gjerne fordret mer enn kartografiske tilnærminger; de må også ses i sammenheng med målinger, overvåkning og modellering.^[19] En slik utvidet forståelse av kartlegging gjør seg også gjeldende for bestrebelsene på å kartlegge havets bølger. Det innledende eksempelet fra norskekysten anno 1980 gir en pekepinn på at kartleggingen av bølgene kunne fordre omfattende teknologiske systemer.

Dermed er det mulig å forestille seg at havbølgene som naturfenomen byr på noen utfordringer når det gjelder kartlegging i slik vid forstand. Bølgene er av natur stokastiske: De fremstår som uforutsigbare, og er komplekse og vanskelig observerbare, slik tilfellet gjerne er med fenomener til havs.^[20] Bølgene kan knuse og sluke måleinstrumentene (en av bøyene langs norskekysten vinteren 1980 forsvant simpelthen). Derfor blir det også av betydning å undersøke hva vilkårene har vært og er for representasjon av kunnskap om havet i et bølgeatlas. Antropologen Stefan Helmreich har utforsket hvordan vitenskapelige målinger, overvåkinger og modelleringer av bølger har informert meningsdanning rundt havbølgene i ulike sammenhenger. Hans prosjekt handler blant annet om hvordan bølgeforskningen har preget og blitt preget av kulturelle fremstillinger av bølger som «uopphørige, ville, flyktige, meditative, nyttige, ustoppelige, sublime, skremmende». For Helmreich er det viktig å forstå hvordan oseanografer og ingeniørers arbeid med bølger innkoder ideer om tid, natur og kultur – og med et blikk for historisk utvikling: Én generasjon bølgeforskere kan se bølgene som først og fremst som natur, mens den påfølgende kan se dem som bærere av menneskelig påvirkning på havet som miljø.^[21] Men snarere enn å fokusere på bølgeforskningens kulturelle forutsetninger i stort, slik som Helmreich gjør, vil jeg her først og fremst rette oppmerksomheten mot bølgeatlasene alene, som et smalt vindu inn til ingeniørenes og vitenskapsfolkenes meningsdanning. Det bølgeatlasene viser, mener jeg, er hvor utfordrende det har vært – og er – å vite noe om havbølgene og å gjengi kunnskapen om dem. Ikke minst fordrer det en kombinasjon av synsmåter og perspektiver, i bokstavelig forstand: fra skipperens skjønn til signalbøyer og radarmålinger, satelitter, flyfoto og dataalgoritmer. Og som vi skal se, veksler utsiktspunktet fra det nedsenkede til det olympiske.

Havbølgene som kunnskapsobjekt

I løpet av andre halvdel av det 18. århundre intensiverte europeiske naturvitere og matematikere utforskningen av havets bølger, både fordi bølgene var velegnede for utprøving av nye fysiske teorier og fordi kunnskap om bølger kunne ha praktisk betydning for ferdsel til sjøs. Alt fra å få tidevannsprognoser til å håndtere bølgebelastning på skipsskrog og havnekonstruksjoner var begrunnelser for å utforske havbølgenes egenskaper. Fra Joseph-Louis Lagranges relativt enkle vannbølgeligninger i 1781 kom det påfølgende århundret til å bli preget av en stor innsats for å få fysisk-matematiske analyser av havbølger til å gjøre nytte for seg i sammenheng med ferdsel langs kyst, i kanaler og til sjøs.^[22]

Starten på vitenskapelige forsøk på en systematisk kartlegging av bølgene i hav- og kystområder kan nærmest tidfestet til D-dagen 6. juni 1944, med landgangen av allierte styrker på kysten av Normandie. Basert på visuelle observasjoner og målinger av bølge- og vindforhold fra land, skip og fly etablerte vitenskapsfolk i alliert tjeneste metoder for å forutse bølgenes høyde og retning. Enkelte går langt i å hevde at denne bølgevarslingen var avgjørende for krigens utfall, fordi de allierte militære lederne da unngikk landgang i grov sjø, noe som ville vært ødeleggende for hele offensiven.^[23]

Bak de nye vitenskapelige metodene sto noen av tidens ledende havforskere, blant dem nordmannen Harald Sverdrup, som var direktør for Scripps Institution of Oceanography i California, og hans student Walter Munk. De utarbeidet en modell for å beregne havbølgemønstre ut fra observasjoner av bølgehøyder, perioder og vindstyrker. Arbeidet resulterte i diagrammer med bølgevarsler for bestemte kystområder, som var noen av de første grafiske representasjonene av havbølgenes fysiske egenskaper.^[24] For å få til dette var forskerne avhengige av å få målinger og observasjoner inn i modellene sine. Walter Munk forteller for eksempel at han snakket med marinegastene om hvordan de kunne gjøre observasjoner av bølgehøyde. Mens statistikere var opptatt av kvadratisk gjennomsnitt, virket det lite realistisk å få gastene til å innrapportere noe slikt som ville fordre matematiske beregninger. I stedet fant Munk på termen «signifikant bølgehøyde» som kort sagt innebar å innrapportere gjennomsnittshøyden på den høyeste tredjedelen av bølgene i et gitt intervall, noe som var lettere å få til ute i felten. Og begrepet festet seg som en standard blant bølgefolk.^[25]

Allerede fra begynnelsen av 1800-tallet av ble havbølger studert på to ulike måter: Den ene dro veksler på en rik og omfattende teoretisk tradisjon innen matematikk og fysikk, utviklet for å kunne gjøre rede for bølgemønstre rundt baugen på et skip, eller ringer i vann i alminnelighet, det vi kan kalle en perfekt fluidteori. Motsatt fantes en tradisjon for å studere bølger som minnet mer om andre typer naturhistorie eller geografi, hvor empiriske feltobservasjoner var det sentrale.^[26] Blant havforskerne var det en drøm å forene disse to tilnærmingene, og i etterkrigstiden ble bølgestatistikk et mulig svar på det, hvor pragmatiske løsninger som Munks «signifikante bølgehøyde»-begrep inngikk som en del av løsningen.

Sannsynlighetenes atlas

Nettopp statistikk er et nøkkelord når det gjelder det første eksempelet på bølgeatlas som jeg nå vil ta for meg. I realiteten er det snakk om to utgivelser som er i slekt med hverandre, og som derfor her belyses i sammenheng. Den første er Ocean Wave Statistics fra 1967, som ble avløst av utgivelsen Global Wave Statistics knapt to tiår senere.

Utgivelsen Global Wave Statistics fra 1986 bruker ikke begrepet atlas om seg selv, men både i form og innhold bærer det de fleste av det vitenskapelige atlasets sentrale kjennetegn. Verket inneholder kart, grafer og tabeller som gir en oversikt over bølgehøyder og -retninger over hele jordkloden. Utgivelsen har også omfattende brukerveiledning i form av teoretiske og metodologiske introduksjoner og appendikser. Global Wave Statistics førte eksplisitt sitt opphav tilbake til forløperen Ocean Wave Statistics fra 1967, som besto av uprosesserte frekvensdistribusjoner av visuelt observerte bølgehøyder, perioder og retninger fra 50 havområder. Denne vektleggingen av bølger som statistikk hadde et opphav på midten av det 20. århundre, da oseanografene begynte å tenke at havbølger, i likhet med lys og radiosignaler, kunne sorteres etter frekvenser og ordnet i egne bølgespektra.^[27] Ved hjelp av Fourier-analyse (en matematisk metode som blant annet kan brukes til å finne distribusjonen av ulike bølgefrekvenser) kunne havbølgenes kaos ryddes i ordnete grupper av store og små amplituder som det kunne lages statistikk over. Slike bølgespektra må ikke oppfattes som observasjoner av naturfenomener. Ifølge historiker David Irvine er de snarere sluttproduktet av sofistikerte matematiske analyser. Bølgespektraene befinner seg et sted mellom «rå observasjon og fundamental teori».^[28]

Bokverket med bølgestatistikk fra 1967 hadde angivelig vært «svært populært,» men var på 1980-tallet gått ut av trykk.^[29] Det var i seg selv en grunn til å utarbeide en ny versjon. Den nye utgaven fra 1986 indikerte også at en ny syns- og vitensmåte hadde erstattet den gamle: Bølgestatistikkutgivelsen hadde beveget seg fra å være et observasjonenes atlas til å bli et sannsynlighetenes atlas.

En kunne anta at et slikt skifte kom av at en ny generasjon meteorologer, oseanografer og klimatologer ønsket å markere seg med en ny tilnærming til bølgekunnskap. Slik var det imidlertid ikke når det gjaldt denne atlasaktige bølgestatistikkboken. Hovedforfatteren av både 1967 og 1986-utgivelsen var Neil Hogben, en skipsingeniør som allerede i mellomkrigstiden hadde arbeidet med å tilgjengeliggjøre kunnskap om havbølger ved The British National Maritime Institute. I etterkrigstiden kunne Hogben dra veksler på et omfattende datagrunnlag, blant annet gjennom et nettverk av værobservasjonsskip som samlet inn meteorologiske data i Atlanterhavet.^[30] Disse værskipene hadde røtter tilbake til 1840-årene, da Matthew Fontaine Maury, amerikansk marineoffiser og havforsker, satte i gang et stort arbeid med å samle inn observasjoner om vindforhold, temperaturer, havstrømmer og lufttrykk fra marinefartøy og handelsflåten. Disse målingene og observasjonen dannet deretter grunnlaget for en hel serie med kartutgivelser om vinder og strømmer som viste seg svært nyttige for sjøfarende. Maury gjorde et pionerarbeid med å vitenskapeliggjøre og standardisere innsamlingen og utvekslingen om vær- og vindforhold til havs (i tillegg til en rekke andre kartlegginger av havets ressurser og egenskaper).^[31] I løpet av 1900-tallet ble det også knesatt internasjonale avtaler om slik informasjonsutveksling, og med de to verdenskrigene ble særlig amerikanerne opptatt av å etablere et system for marine værobservasjoner. Etter krigen ble et internasjonalt samarbeid gjenopptatt, blant annet med sikte på å samordne mange ulike formater i ett samlet datasett.^[32]

Alle disse dataene kunne brukes til å kartlegge havet. Og i kjølvannet av erfaringene med bølgeprognoser under andre verdenskrig, kom havbølgene nå eksplisitt på kartet. Amerikanske hydrografer hadde allerede på 1950-tallet eksperimentert med å plotte døgnvise bølgeprognoser i kartform, med informasjon om bølgehøyder, -retninger og -perioder. Prognosekartene kunne da sendes som radiofaksimile til marinefartøy ute på havet. US Navy Hydrographic Office utga også en rekke oseanografiske publikasjoner i løpet av etterkrigstiden basert på disse dataene og nye metoder og teknikker for analyse og representasjon. Blant dem var et månedlig atlas med kart over vindsjø og dønninger, som er havbølgenes grunnleggende kategorier.^[33] Det fantes med andre ord en historikk med kartlegginger av havbølger som Hogben og kollegene hans kunne forholde seg til da de først utga sin bølgestatistikk i 1967.

Utgivelsen baserte seg på om lag en million observasjoner spredt utover seilingsrutene til britiske skip. Noen av diagrammene inneholdt så mye som 90 000 observasjoner, mens enkelte havområder var langt mindre dekket. Et helt år ved Kapp Horn var beskrevet gjennom kun 277 observasjoner.^[34] 1967-utgivelsen ble den definitive kilden til data om havets bølgetilstand, med framstillinger av hvilke forhold man i gjennomsnitt kunne forvente å støte på til sjøs året gjennom i store deler av verdenshavene. Likevel begynte Hogben og hans medarbeidere å erkjenne at den statistikken de publiserte basert på observasjoner, ikke samsvarte særlig godt med den stadig økende mengden vitenskapelig måledata. Skipperens skjønn og sjømannens erfarne blikk holdt rett og slett ikke mål mot avlesningene fra forskernes instrumenter til havs. Den nye utgaven av bølgestatistikken i 1986 baserte seg derfor på en annen tilnærming: En «pålitelighetsforbedrende analyse» i form av en computermodell matet med bølge- og vinddata.^[35]

Den nye globale bølgestatistikken som utkom i 1986 kombinerte dermed observasjoner gjort av menneskeøyne til havs med kalkyler utført av dataprogrammet NMIMET. Selv om observasjonstettheten fremdeles var høyest langs de mest trafikkerte seilingsrutene, var 1986-utgaven en presentasjon av data som sannsynlige fordelinger av bølgehøyder, perioder og retninger i ulike kartutsnitt som til sammen dekket omtrent hele verden (et unntak var sovjetiske kyst- og havområder).^[36] Denne nye utgaven kan med andre ord beskrives som et atlas over sannsynligheter.

Med sannsynligheter kommer også usikkerheter. Og innen bølgevitenskapen kan man snakke om to begreper om usikkerhet når man skal måle bølger: Det ene er den fysiske usikkerheten som kommer av at bølger som naturfenomen opptrer tilfeldig; det andre er en epistemisk usikkerhet, som oppstår av usikkerhet i datasett, statistiske analyser og modeller. Nå innebærer ikke dette nødvendigvis et motsetningsforhold mellom virkelighet og representasjon: Dypest sett er forutsetningen om bølgenes tilfeldige natur også en representasjon. Som vitenskapelige objekter flakker bølger mellom virkelighet og representasjon, skriver Helmreich. Bølgene er amalgamer av hendelser i vann, som er fanget opp av instrumenter og portrettert matematisk, og ofte beskrevet statistisk snarere enn singulært.^[37] Slik innfrir bølgestatistikken i en viss forstand den epistemiske dyden som Galison og Daston henviser til som «sann mot naturen», hvor idealtypiske bølgemønstre oppgis som det de som ferdes (eller på annet vis opererer) i et bestemt marint miljø kan forvente å støte på under gitte betingelser. Global Wave Statistics kan dermed betraktes som et forsøk på å omdanne naturens vilkårlighet til et sannsynlig miljø.

Et annet trekk ved denne nye utgivelsen var at den la opp til at de tilgjengelige dataene kunne bearbeides videre og fortolkes etter brukerens behov. Utregning av bølgestatistikk ble etter hvert en egen forretningsidé frikoblet fra den trykte utgivelsen.^[38] Denne kommersielle dimensjonen ved Hogbens prosjekt er en påminnelse om at atlas har hatt en varekarakter som verdifulle salgsobjekter helt siden renessansen.

Sjøen sett fra satellitt

Det trykte bølgeatlaset nådde et høydepunkt – og muligens et sluttpunkt – med Atlas of the Oceans: Wind and Wave Climate, utgitt i 1996. Som tittelen viser, brukes atlasbetegnelsen her eksplisitt. To forfattere med ulik fagbakgrunn sto bak atlaset: Greg J. Holland var meteorolog, tilknyttet det australske Bureau of Meterology, mens Ian R. Young var ingeniør og professor ved School of Civil Engineering underlagt Australian Defence Force Academy. Meteorologens ekspertise innen globale vær- og klimasystemer ble her kombinert med ingeniørens kompetanse innen hydraulikk og sensorteknologi. Som i et hvert atlas med respekt for seg selv innledet også dette med å påpeke hva som er nytt og bedre med denne nye samlingen av tekst, tall, diagrammer, grafer og kart over verdenshavenes bølge- og vindforhold. Det nye var perspektivet og oppløsningen. Vind- og bølgeatlaset dro veksler på data fra GEOSAT-prosjektet, et satellittprosjekt som amerikanerne satte i gang i 1985. Satellitten var utstyrt med et såkalt altimeter som hvileløst sveipet over havoverflaten jorda rundt for å produsere bølgedata i en helt ny størrelsesorden, helt til satellitten «døde» av utmattelse i 1990.^[39]

Tidligere bølgeatlas, slik som Hogbens fra 1986, hadde basert seg på menneskesynets observasjoner fra skip samt data fra signalbøyer som var blitt satt ut av forskere rundt omkring i ulike farvann. Signalbøyene var dyre, upålitelige og dekket kun noen ytterst få punkter i de vidstrakte havområdene i verden. Attpåtil kunne de bli spist av havet. Bøyer av typen Waverider, som vi stiftet bekjentskap med i innledningen, ble noen ganger invadert av marine organismer som tok bolig i dem og dro dem med ned under overflaten.^[40] GEOSAT-prosjektet medførte en global, uniform datadekning av vindene og bølgene. Satellitten var likevel ikke et altseende øye med guddommelig ufeilbarlighet. En del bølgedata fordret verifisering fra andre kilder. Her kom signalbøyenes utilstrekkelige, men nedsenkede perspektiv til unnsetning. Data fra stasjonære signalbøyer rundt omkring i ulike havområder ble matet inn i modellen. Bøyene var verken geografisk eller temporært synkronisert med satellittene, men ved hjelp av algoritmer og numeriske modeller basert på helt ny – og svært gammel – kunnskap om bølgefysikk. Tilsynelatende var atlaset tuftet på det Galison og Daston ville kalle en mekanisk objektivitet, hvor representasjonen av verdens havvinder og -bølger var et rent resultat av instrumentering og maskineri. Men til syvende og sist kom den menneskelige ekspertens trente blikk inn som et korrektiv: En siste bearbeiding av datamaterialet ble gjort ved visuell inspeksjon for å luke ut anomalier og feil forårsaket av for eksempel satellittens passering over landområder, rev og skjær. Å se er en vei til viten i atlasenes verden. Slik kunne eksperter som Young og Holland glatte ut og harmonisere grafer, kart og fargekoder for å gi nyttig informasjon til så vidt forskjellige lesere som forskere, skipsingeniører, skipskapteiner, lystseilere og vindsurfere.^[41]

Dette atlaset åpner imidlertid også for en maktkritisk lesning, for avdekker det ikke også at kunnskapene om bølgene er ujevnt fordelt? Det virker generelt å være en sammenheng mellom datatetthet og geopolitikk i flere av disse atlasene: De økonomisk, strategisk og hegemonisk viktige havområdene har vært omfattet av større observasjonstetthet. I atlasene kan det avtegnes hvordan britisk sjødominans ble erstattet av amerikanske hegemonibestrebelser – og hvordan bølger i nord virker å ha vært viktigere enn de i det globale sør. De som trues av klimaendringenes flodbølger ramses som regel ikke opp blant tiltenkte brukere av atlasene. Slike spørsmål fordrer imidlertid videre undersøkelser, som enkelte allerede er i gang med.^[42]

Et atlas med forbudte områder og tilfeldige feil

Selv om The Atlas of the Oceans Wind and Wave Climate var et praktverk av en bok med flerfargede trykk, inneholdt det også – som Hogbens bok fra 1986 – tegn på at en ny tid var i gjære for bølgeatlasene. En CD-ROM fulgte med i bindet og pekte mot at fremtiden lå i digitale, elektroniske medier. I denne overgangsfasen fra analoge til digitale medieringer av bølgekartlegginger kom det flere forsøk på å kombinere bølgedata, computerens regnekraft og grafiske brukergrensesnitt med bruk av klikkbare ikoner og andre visuelle elementer.^[43] Disse første, enkle forsøkene på fange havbølgene i verdensvevens HTML-koding fremstår i ettertid som en klar nedgradering fra de trykte atlasenes påkostede grafikk. På den annen side bærer de løfter om interaktivitet som tillater brukerne å velge ut data og å transformere parametere som perspektiv, skala og antall dimensjoner.^[44] Og ikke minst vil et atlas som distribueres via internett også skape forventninger om å være oppdatert til enhver tid.

Et tidlig eksempel på et internettdistribuert bølgeatlas er Global Atlas of Ocean Waves – Based on VOS observations.^[45] Atlaset var et resultat av et EU-finansiert samarbeid mellom forskere ved det oseanologiske instituttet i Moskva, Southampton Oceanography Centre, og det meteorologiske instituttet i De Bilt, Nederland. Det webbaserte atlasets hjemmeside fremstår som en digital palimpsest, hvor nye lag med inskripsjoner ligger oppå eldre versjoner. Atlaset er ikke datert, og noe spor av det før 2003 finnes ikke.^[46] Det er like fullt noe veldig typisk 1990-talls over webatlasets design, samtidig som referansene til datakilder indikerer oppdateringer så sent som 2011, slik at inntrykket er at atlaset har vært under utarbeidelse over en lang tidsperiode.^[47]

I dette atlaset vendes blikket tilbake til havoverflaten. Atlaset baserer seg på såkalte frivillige observasjonsskip (Voluntary Observing Ships (VOS)) i tradisjonen etter Maury på 1840-50-tallet. Faktisk trekker Global Atlas of Ocean Waves sin genealogi tilbake til 1784 fordi det bruker «den siste oppdateringen» av det omfattende datasettet International Comprehensive Ocean-Atmosphere Data Set (ICOADS). Datasettet inneholder blant annet Maury-samlingen og det materialet som ble innsamlet i kjølvannet av Maurys initiativ gjennom en internasjonal institusjonalisering av frivillig innsamling av observasjonsdata fra skip.^[48]

Måter å se havet på avhenger av tilgang til data. Mens mange av de tidligere bølgeatlasene har vært opptatt av nettopp å gi brukerne tilgang til data (om enn i behandlet form), er dette webatlaset mer tilbakeholdent: Ved å trykke på knappen merket «data» får webatlasets lesere beskjed om at det er «[f]orbudt – du har ikke tillatelse til å få adgang til denne ressursen», som jo er en noe bemerkelsesverdig tilnærming i atlassammenheng. Dette hemmeligholdet som de russiske og nederlandske atlasmakerne her virker å stå bak, kan like gjerne skyldes nettmediets logikk som sikkerhetsmessige avveiinger, eller være et uttrykk for at dette er et forskningssamarbeid fra en tid før åpen deling av data ble en dyd.^[49]

Atlasets karakter som forskningsprosjekt kommer også til uttrykk i hvordan noen av kartene fremstilles. Blant annet finnes det her kart over «random errors», altså tilfeldige feil, noe som gir et mer utprøvende preg enn det autoritative man ellers gjerne forbinder med atlas. Global Atlas of Ocean Waves innfrir samtidig forventningene navnet skaper: Her finnes ni kategorier med verdenskart, med egne kart for hver måned i året og årsgjennomsnitt ut fra ulike variabler. Atlaset har med andre ord en tidsdimensjon, også ned på døgnvariasjon: Bølger om natten sammenlignes med bølger på dagtid. Det altaset selv fremhever som sitt særlige bidrag og fortrinn qua atlas, er at det inneholder korrigeringer av observasjonsdata og tallfesting av skjevheter og avvik mellom det de kaller ulike bølgefelt hentet fra ulike kilder.^[50] I en viss forstand tilsvarer denne vektlegging av korrigering og kvantifisering av skjevhet det Daston og Galison betegner som «oppøvd bedømmelse»: Her foretas en vitenskapsbasert korrigering av representasjonene. Samtidig bærer dette atlaset preg av en bestemt vitenskapelig tilbakeholdenhet, hvor tallene og beregningene skal tale for seg selv, og instrumentelle og menneskelige observasjoner kun presenteres i korrigert format, altså en form for mekanisk objektivitet. Avvik mellom bølgemodeller og observasjoner blir her kunnskapsobjektene som fagfeltets fellesskap skal få trene blikket sitt på.

I dag fremstår Global Atlas of Ocean Waves verken som særlig interaktivt eller oppdatert. Men selv om det EU-sponsede digitale atlaset nå virker forlatt, nærmest som en digital ruin, kan det fremdeles i 2024 leses som et forsøk på å bruke altassjangeren til å lage et plastisk medium ment å gi noen forskere opphavsrettigheter til noen spesifikke differensialligninger. Atlaset er i større grad en presentasjon av vitenskapelige funn (inkludert feil) enn en representasjon av havbølger som natur. Likevel er det påfallende hvordan atlasets representasjoner så til de grader tegner opp et bølgemiljø som et globalt objekt. Bølgene blir en del av klimaet.

Indre bølger med signatur

Det siste eksempelet fra denne overgangstiden mellom det trykte og det elektroniske bølgeatlaset er The Atlas of Internal Solitary-like Waves and their Properties. Atlaset ble utgitt i i to utgaver mellom 2002 og 2004 på oppdrag fra US Office of Naval Research. Forskjellen på de to utgavene er i all hovedsak at den nyeste av dem inneholder langt flere eksempler på indre bølger. Dette atlaset består av datafiler i pdf-format med kart, tekster, fotografier og illustrasjoner som er samlet på en nettside.^[51] Atlaset viser dermed hvordan sjangeren bølgeatlas kan fastholdes samtidig i et bredt utvalg formater: det virtuelle, digitale brukergrensesnittet og det fikserte fotografiske objektet. Bruken av det portable digitale filformatet (pdf) fremstår – foruten å være en kostnadseffektiv distribusjonsform – som et forhandlingsresultat mellom atlasmakernes ønske om interaktivitet og permanens. Det er mulig å «zoome» og «scrolle», men stort sett ikke mer enn det.

Datafilene inneholder kartutsnitt over «de syv hav», men viktigst her er de mange fotografier av bølger som forplanter seg mellom lagene av vann i havet, i den sonen som kalles pyknoklin – et sjikt mellom to væskefaser med ulik tetthet.^[52] Disse indre bølgene oppfattes ofte som solitære, nær sagt enslige enkelttilfeller. I bølgesammenheng er dette noe uvanlig, for havbølgene på overflaten har som tidligere nevnt gjerne blitt forstått som grupperinger som opptrer i et spektrum. (Helmreich ser en analogi mellom utviklingen av bølgespekterteoriene i de tidlige etterkrigsårene og den samtidige vendingen mot studier av populasjoner i sosiologien.)^[53] Innen bølgeforskningen fremstår derfor disse indre, enslig-aktige bølgene som noe gåtefulle. De har egne signaturer skapt av stedsspesifikke forhold ved land og på havbunn. Ofte lar de seg kun observere gjennom fjernmålinger og sensorer fra et olympisk perspektiv: i tidligere tider fra fjell og høydedrag langs kysten, men med fly, satellitter og romstasjoner er de indre bølgene et globalt lokalisert fenomen. De kan bevege seg hundrevis av kilometer av gårde og frakte store vannmasser. Likevel kreves det et trenet ekspertblikk for å få øye på dem som egenartede naturfenomener.

I introduksjonen til dette atlaset er det ingen autoritativ stemme som skal overbevise leseren om atlasets nyhet og fremskritt. I stedet er det historiske refleksjoner, blant annet basert på arbeidene til den da nylig avdøde John R. Apel, fysiker og oseanograf, om hvordan disse indre bølgene har vært et mysterium for naturvitere og ingeniører siden 1830-årene. Blant annet fremheves innsatsen til den svenske fysikeren Vagn Walfrid Ekman, som på oppfordring fra Fritjof Nansen foretok eksperimenter som viste at interne bølger kunne være årsaken til det for sjøfarende brysomme, men fascinerende fenomenet «dødvann».^[54] I vår tid ligger noe av motivet for å studere disse bølgene i å forstå hvordan de uten forvarsel kan gi stor belastning på offshore-installasjoner, eller hvordan deres turbulente miksing av sjøvann bidrar til å gjødsle lokale havområder med næringsstoffer. Atlaset er likevel først og fremst opptatt av bølgene som natur: Å stadfeste fenomenenes forekomst gjennom fotografier tatt fra fly, satellitt eller romstasjon, blir viktigere enn om de avbilder kystmiljøer ved Yucatánhalvøya, Hokkaido eller Egga på den norske kontinentalsokkelen.

Atlaset over indre bølger er i en viss forstand en tilbakevending til 1800-tallets mekaniske objektivitet, hvor fotografier uberørt av menneskelig subjektivitet kunne gi «arbeidsobjekter» («working objects») til oppøving av ekspertenes blikk, slik Galison og Daston vektlegger.^[55] Atlaset over indre bølger er forsiktig med å fremme spesifikke teoretiske fortolkninger av observasjonene og bildene som gjengis. Det antyder kun mulige forslag til algoritmer som kan brukes til å løse gåtene ved disse stedsspesifikke forekomstene av bølgesignaturer. Samtidig oppgir atlaset at forskningslitteraturen over år har fremskaffet det de omtaler som et «kanonisk bilde» av de indre havbølgene.^[56] Det finnes med andre ord en idealtypisk modell for hvordan disse bølgene oppstår, brer seg og avtar. Den matematiske beskrivelsen i form av en graf over en kanonisk bølgeprofil i atlasets innledning kan da sammenlignes med Carl von Linnés framstillinger av løvtyper, som ikke er avbildinginger av faktiske løv fra trær, men generiske løv som var «sanne mot naturen».^[57] Dette bølgeatlaset arbeider for å minske gapet mellom representasjon og virkelighet. Fotografiene av bølgene verden over er empiri som viser at modellen i all hovedsak stemmer, med unntak av de bølgetilfellene hvor inngangs- eller utgangsbetingelsene i en viss forstand er «patologiske».^[58] Slik får fagekspertene som forholder seg til interne, enslig-aktige havbølger en kanon å forholde seg til: Et atlas som gir dem treningsdata for å oppøve et blikk for disse bølgene.

Atlas over det ukjente

Gjennomgangen av dette lille knippet bølgeatlas viser hvordan de på ulikt vis er i forhandlinger med den vitenskapelige atlassjangeren og de konvensjonene som er avleiret i den over tid. I sine bestrebelser på å framstille ulike kategorier bølger som kunnskapsobjekter tar bølgeatlasene i bruk en rekke forskjellige tekstlige, billedlige og andre mediale virkemidler. Alle de epistemiske dydene som Daston og Galison identifiserer, er framme i bølgeatlasene. Tilsynelatende er det overraskende, i og med at kartlegging av havet i så stor grad handler om teknologisk medierte observasjoner og analyser. Alt ligger til rette for «mekanisk objektivitet», noe enkelte av atlasene også fremmer som en dyd. Men bølgeatlasene rommer også tilfeller hvor atlasmakerne har utvist «oppøvd bedømmelse» og glattet ut bølgenes uregelmessigheter utfra ekspertskjønn. Mest påfallende er hvordan bølgeatlasene fremmer idealiserte bølger som er «sanne mot naturen» slik særlig 1700-tallets naturfilosofer var opptatt av. Dette har å gjøre med at bølgene først lar seg erkjenne når de representeres samlet som et spekter i form av statistikk, eller individuelt i relasjon til modellens «kanoniske» bølge. Slik pendler bølgene mellom virkelighet og representasjon, mellom signifikante bølger og hendelser i vann.

Atlasene tilnærmer seg havbølgene på mange ulike vis: De skifter synsvidde og perspektiv fra det nære i sjøen til de fjerne avlesninger av bølgesignaturer sett fra stratosfæren. Og de tar i bruk mange ulike representasjonsformer for å fange inn bølgen: tekstlige, tegnede, avbildninger, matematiske uttrykk, datakoder – alle på sitt vis ufullkomne og delvise gjengivelser av de salte havbølgenes natur. Det til tross for at bølgeatlasene representerer konvergeringen av en formidabel, internasjonal innsats for innsamling av observasjonsdata fra seilskuter på slutten av 1700-tallet og fram til kassettopptak av bøyemålinger i 1980-årene, og en tilsvarende langvarig utvikling av fysisk-matematiske teorier. Observasjonene og teoriene kunne først virkelig føres sammen med den moderne computerens regnekraft. Datamaskinens numeriske modelleringer og de mange muligheter for visualisering av disse ble derfor et premiss for bølgeatlasenes mulighet til å fremstille bølgene som meningsfulle kunnskapsobjekter.

De fleste av atlasene refererer til seg selv som atlas, og selv det eksempelet som ikke gjør det – Hogbens bølgestatistikk – angir en global ambisjon om totalitet som atlasbegrepet skaper forventninger om. Selv om disse totaliserende ambisjonene ikke alltid innfris ved nærmere ettersyn, fremstår bølgeatlasene i det sene 20. århundre som bestrebelser på å fastholde kategorier av havbølger slik at de kan erkjennes, kontrolleres og forutses. Likevel er det slik at svaret på hva et bølgeatlas er, ikke lar seg fullt ut besvare. Bølgeatlaset som kunnskapsform i en overgangstid mellom analoge og digitale formater er ikke entydig. Først og fremst fremstår bølgeatlasene som henvendelser fra eksperter til andre (vordende) eksperter: Dette er det du må vite om disse bølgene. Slik er de. Dette er vår vitenskapelige verdens visuelle vokabular, enten det er statistisk signifikante bølgehøyder, avvikende bølgefelt eller indre, enslige havbølger.

Samlet sett fremstår likevel bølgeatlasene mindre autoritativt selvhevdende enn det atlasbegrepet kan skape forventinger om. Bølgeatlasene inneholder sannsynligheter, usikkerheter, tilfeldige feil og gjentakende mønstre med lokaliserte signaturer. Ofte antyder de beklagelser over egen utilstrekkelighet i møte med den uoverskuelige havoverflaten som kun kan punkteres med små stikk av mennesker og deres maskinhjulpne øyne. Av alle havets bølger fanger bølgeatlasene inn kun forsvinnende få. Bølgeatlasene er derfor en form for kunnskap om havet, men samtidig også i en viss forstand en uvitenhetsform, atlas over det ukjente, og ikke bare det flyktige. Bølgeatlasene viser dermed at bølger legger til rette for forhandlinger mellom det forutsette og det uforutsette.^[59] Å kunne vite hvor og når bølgene slår ville være av så stor betydning, for å varsle storm, sikre kystsamfunn mot ødeleggelser og for å håndtere klimaendringenes konsekvenser. Bølgeatlasene prøver å gjøre noe med blant annet dette, men det er med bølger som med historien; fortidige bølgehendelser kan i liten grad brukes til å forutsi med sikkerhet hvilke bølger som fremtiden vil bringe.