På 1890-tallet tilbragte hydrografen Eyvind Bjørset somrene i nord, på Helgelandskysten og i Lofoten. Her fant han det han kalte sitt eget «hydrograferingsterrain», der dønninger ble kløyvd av små skjær og vannmassene drev som fossefall.^[1] Her levde han sitt «sjømaalerliv nordpaa», som også var tittelen på en liten bok han kom ut med i 1903. Han lærte området å kjenne mens han «lodder, leder op grunde, finder ud nye leder, sigter, og maaler vinkler med kvintanten mellem indlandets fjeldtoppe, koger kaffe paa skjærene og saa endelig om kvelden efter endt dagsverk kaster ud pilken umiddelbart før den sene middag og drar op en herlig, rød taretorsk».^[2] «Havhydrografering» var begrepet Bjørset brukte om alt dette; loddingen, siktingen, seilingen og til og med fisket av taretorsk var nødvendige deler av det å sondre havets grenser: Taggene i havgapet, de som så vidt ble tørre ved «storfjære», dannet et skille mot et farvann fullt av undervannsgrunner, skjær, båer og fall, eller fullt av «stygheit» som Bjørset kalte det i et nikk til den lokale dialekten. Det fantes også «dybe, farbare render imellom» hvor innseiling fra den ytre lei til havnene langs kysten kunne foretas.^[3] Det var å måle opp havets grenser og farbare «render» Bjørset drev med gjennom disse somrene i nord.^[4]

Fra 1915 og fram til 1932 var Bjørset direktør for det som da het Sjøkartverket.^[5] Oppgavene hans dreide seg om å organisere hydrografenes arbeid, legge planer, angi hvor og hvordan oppmålingen skulle foregå, hvordan kartene skulle tegnes og produseres, samt å stå for trykkingen av kartene. Sjøkartverket distribuerte og solgte kartene, i tillegg til å sirkulere oppdatert seilingsinformasjon og informasjon til sjøfarende gjennom egne trykksaker og oppslag, slik som «Efterretning for sjøfarende» og «Den norske los».^[6] Der Bjørsets «sjømaalerlivet nordpaa» dreide seg om å bli kjent med et spesifikt «hydrograferingsterrain», var direktørlivet sørpå opptatt med organiseringen av kartleggingen av hele den norske kysten og det som formelt ble forstått som det norske «sjøterritoriet».

Det som forbandt Bjørsets «hydrograferingsterrain» og det norske sjøterritoriet var nødvendigheten av grensedragninger, både praktisk og konseptuelt, mellom hav og skjærgård, mellom farbar led og «stygheit», mellom norsk og internasjonalt farvann. Å etablere en grense for den delen av havet som skulle regnes for å være under norsk suverenitet og jurisdiksjon, det som ble forstått som det norske sjøterritoriet, avhang av den konkrete og omhyggelig kartlegging av alle de grunnene og skjærene som gjorde navigering så vanskelig og farefull. Men tegningen av «den linje indenfor hvilket intet fartøy maa komme», som altså utgjorde grensene for den farbare led, kom også til å være en forutsetning for forståelsen av det norske sjøterritoriet.^[7] Med den tyske medieteoretikeren Bernhard Siegert kan disse forbindelsene mellom terreng og territorium forstås som «kartografiske operasjoner», der kartet som de ulike grensedragningene ble tegnet inn på ikke bare er resultatet av den praktiske kartleggingen, men må forstås som «innebygd» premiss for denne.^[8]

Disse kartografiske operasjonene var formatert: Samme type kartgrunnlag, skala, projeksjon, symbolikk og systematikk skulle danne grunnlaget for stadig nye sjøkart. Sjøkartverkets mål var å fange kysten i «ett bilde», et sjøens atlas som riktignok ikke var avgrenset av en bokbinders permer. Det var et bilde som ble kontinuerlig endret og utvidet av sjømålerens arbeid. Bjørset og Sjøkartverket innhentet nye målinger og kunnskaper om havets grenser og foretok en stadig oppdatering og formidling av helt nye og også endrede sjøkart, seilingsbeskrivelser og varsler. Konsekvensen av dette var at mens den farbare led, skjærgården, havet og det norske sjøterritoriet ble forsøkt artikulert i én kartografisk form, var terrenget det tok utgangspunkt i på mange måter ufullendt og uferdig forstått. Formateringen av de kartografiske operasjonene var altså mer et resultat av et «kunnskapsformat», en måte å gripe det dynamiske terrenget på, enn bare kartets uttrykk og layout.

I denne artikkelen er Bjørsets arbeid som hydrograf og direktør for Sjøkartverket utgangspunktet for å undersøke den praktiske tilblivelsen av grenser for territoriet og for den farbare leden i det våte «terrenget», samt det kartografiske kunnskapsformatets betydning for forbindelsen mellom disse grensedragningene. Ved å følge sjøkartenes målinger, konstruksjon, produksjon og fortolkning, både langs kysten, i sjøkartverkets kontorer, og i diskusjoner om territoriet langt utenfor både den norske kysten og sjøkartverket, undersøker vi grensedragningene og kunnskapsformatets rolle i de norske sjøkartenes historie i tiårene før og etter 1900.

Perspektivene vi anlegger i denne artikkelen er inspirert av den engang så «nye» og kritiske kartografihistorien, hvor kartets mediale funksjon og karakter har vært særlig vektlagt.^[9] Den kritiske kartografihistorien har vært spesielt opptatt av hvordan kart ofte har fiksert grenser, både i terrenget og i politikken. Havet har på sin side også blitt tillagt en betydning som en grense i seg selv, som noe som har blitt liggende utenfor kartografiens fikserende makt.^[10]

I denne artikkelen vil vi vise hvordan sjøkartene, til tross for deres abstrakte og tilsynelatende fikserende perspektiv ovenfra, likevel ikke bare har dannet en autoritativ klarhet, om farbar led og ett sjøterritorium. De har også reflektert og konstituert det motsatte; grensetilfeller og uklarheter. En slik betoning av havets uryddige politiske geografi har også åpenbare forbindelser til arbeider av både Philip Steinberg og Lauren Benton. Begge har vært opptatt av hvordan nettopp sjø og kyst har utfordret tenkning om geografi og politikk.^[11] Fra hvert sitt felt, henholdsvis geografi og historie, har de to demonstrert hvordan havet har vært et lappeteppe av skiftende og til dels motstridende interesser, grenser og jurisdiksjoner, både lokalt og globalt.

Kart og kontekst

Eyvind Bjørset drev oppmålinger og var direktør i en periode der grensedragningene mellom det norske sjøterritoriet og det åpne havet var særlig preget av usikkerhet og konflikt, og før noen grense var presist trukket opp eller godtatt internasjonalt. Usikkerheten og konfliktene sto om både hvordan grensene skulle trekkes og hvor langt ut i havet territoriet skulle strekke seg. «Sjøgrense» ble i denne perioden brukt synonymt med territorialgrense, som betegnet grensen mellom det norske sjøterritoriet og det åpne havet. Særlig problematisk var detaljeringen av den såkalte grunnlinjen eller det utgangspunktet som «bredden» på sjøterritoriet skulle trekkes fra. Av spesiell betydning var det å etablere en grunnlinje der det ikke var fastlandet, men sjøens holmer og skjær som dannet grunnlinjen. En hel rekke med offisielle grensekommisjoner, bording av britiske trålere og strid med svenske hummerfiskere – alt var en del av «havhydrograferingens politikk» i tiårene før og etter 1900. Bjørset ble selv direktør i Sjøkartverket i en periode der grensedragningene ble ytterligere aksentuert: Under første verdenskrig var store deler av Sjøkartverkets ansatte utkalt som nøytralitetsvakter i den norske marinen.^[12] Deres oppgave var helt eksplisitt å sikre at den norske nøytraliteten ikke ble krenket av skipstrafikk og maritim aktivitet. Men det var altså ingen enighet om hvor territoriets grenser gikk, verken blant norske myndigheter og militære ledere, eller blant de krigførende maktene, som bestred hvor og hva den nøytrale delen av det norske farvannet var.^[13] Sjøgrensen ble dessuten aktualisert av andre grunner i årene som fulgte, blant annet ved britisk trålfiske, smugleraktivitetene etter forbudet mot salg av alkohol fra 1916 og ved innføring av karantenebestemmelser som ble forsøkt innført under spanskesykens utbrudd fra 1918.

Dette har derimot ikke gjort at Bjørset selv eller tiårene før og etter århundreskiftet har vært gitt noen spesielt sentral plass i kartografihistorien utover de mer institusjonsnære opptegnelser om sjøkartenes utvikling i Norge og Bjørsets egne historiske arbeider.^[14] Bjørset og hans tid har ikke vært forstått som spesielt viktige eller formative: De framstår åpenbart som mindre radikalt nye enn for eksempel den systematiske kartleggingen av den norske kysten som startet på slutten av 1700-tallet, eller dyploddingen av havområdene utenfor den norske kysten som tok til i 1870- og 1880-årene, for den saks skyld. Bjørsets virke kan heller ikke knyttes til de fundamentale endringene i kartografiens teknologi som tok til internasjonalt særlig fra mellomkrigstiden, da ulike former for ekkolodd ble tatt i bruk for å undersøke dybder og undervannsformasjoner, og da mer presis lokalisering ved hjelp av radioteknikk ble prøvd ut og flyfotografi etter hvert ble brukt for å framskaffe konturer og relieff.^[15] Bruken og forståelsen av sjøkart økte imidlertid i omfang i tiårene før og etter århundreskiftet. I 1870-årene var utvalget norske sjøkart begrenset til noen titalls, mens det 50 år senere var rundt 130 ulike kart i ulike størrelser, målestokker og med bruksområder som spente fra kart for navigasjon, til kart for fiskeri og oversiktskart over store havområder. Det ble trykt stadig flere kart og de kom i stadig større opplag. Midt på 1880-tallet var det samlede opplaget av Sjøkartverkets utgivelser på omtrent 7700, mens det i 1913 var på nesten 50 000.^[16] I 1925 var det norske «sjøkartforbruket» på 66 000.^[17] Det ble også stadig færre deler av den norske kysten som ikke var «målt». Midt på 1920-tallet er «[d]en norske kyst […] nu praktisk talt helt ferdigmålt […]», som det var formulert i en framstilling av hele den geografiske oppmålingens virksomhet.^[18] Det å holde kartene oppdatert, ajourholdt som det het, ble stadig mer omfattende. Det dukket opp nye skjær, grunner endret seg og det ble bygget nye fyr og staker for å lette ferdselen. Med Bjørset selv kan en si at i denne perioden gikk sjøkartene fra å være noe som først og fremst skulle brukes av den norske marinen, til å sirkulere bredere i offentligheten:

Kartene har vundet indpas som uunværlig hjælpemiddel, ikke blot om bord paa orlogsflaaten og vore store oversjøiske matadorer; de er i like høi grad gjenstand for granskning og skjønsom benyttelse paa alle vore kystrædere, ja snart sagt på hvert eneste ‘bruk’ som pløier sjøen, like til beskedne farkoster.^[19]

Her må det legges til at en omfattende endring i selve produksjonen av kartene, altså deres trykking, startet i løpet av årene Bjørset jobbet i Sjøkartverket, særlig fra århundreskiftet. De omstendelige graveringsprosessene i kobber ble erstattet med litografiske og fotografiske teknikker. Tiden det tok fra hydrografene foretok målinger og opptegninger til ferdige kart ble med dette kraftig redusert. Sjøkartverkets stadig økende portefølje av sjøkart, oppdaterte stillingsbeskrivelser og annen informasjon hang sammen med en generell endring i kystens tilgjengelighet og betydning, men også med det Narve Fulsås kalte for den kulturelle moderniseringen av kyst-Norge i en lengre periode mellom 1850 og 1950.^[20]

Kombinasjonen av en relativt stabil hydrografisk teknikk og den utvidede betydningen til kartografien gjør likevel Bjørsets arbeider som hydrograf, kartmaker og direktør til noe som fortjener historisk oppmerksomhet, spesielt fordi han publiserte arbeider som virket og hadde konsekvenser både «innenfor» og «utenfor» selve sjøkartet, både nasjonalt og internasjonalt. I 1903 ga Bjørset ut en bok som samlet en serie korte reportasjer fra hans «sjømaalerliv nordpaa», som også var bokens tittel. Det er denne boken beskrivelsene av hans «hydrograferingsterrain» innledningsvis er hentet fra. Boken var en samling og et sammendrag av småtekster Bjørset hadde fått publisert i Morgenbladet mellom 1893 og 1899, under initialene E. B. I avisen hadde reportasjene først gått under tittelen «Fra Nordlandshavets Øer og Skjær», deretter «Opmaalerliv nordpaa», til de i 1897 og 1899 het «Fra hydrograferingen nordpaa». Bjørset var ikke den eneste i denne perioden som fikk utgitt slike «erindringer» og brev fra livet som «oppmåler». I Bergens Tidende kunne man i 1891 lese «Muntert og dystert fra mit norske landmaalerliv, af E. Tischendorf», og noen år før ble Landmålerliv i Finmarken utgitt. Forfatteren var Thorkil Bergh Bang, oberstløytnant og sjef for Norges geografiske oppmåling inntil sin død 1888.^[21] Også Hilmar Borchgrevink, som drev med landmåling i Lurøy og Træna i 1893, fikk utgitt sine Glade Minder fra Landmaalerlivet i 1897.^[22] Når Axel Printz i 1955 publiserte Landmålerliv i midnattssol som en markering av enden på «den klassiske tidsalder» i landmålingens historie (da flyfotoene tok over), så forstår vi at Bjørset skrev seg inn i en egen litterær sjanger. Han viste at ikke bare landmåleren, men også den profesjonelle hydrografens arbeid var fundert på en innlevelse «i forholdene i det området han skulle kartlegge».^[23] Bjørsets bok gir da også noen sjeldent levende førstehånds beskrivelser av det å «måle opp havet», og er en rik kilde til å forstå utfordringene som er forbundet med akkurat denne typen kartleggingsarbeid, som vi skal se under. Men den skildrer i tillegg hvordan dette fortonte seg i «nordlandssomre» som kunne vært Hamsuns Pan verdig (utgitt i 1894). Forlaget, Det norske aktieforlag, må også ha hatt stor tro på bokens appell. Sjømaalerliv nordpaa var nemlig en særdeles rikt utstyrt bok. Ikke bare inneholdt den en lang rekke illustrasjoner av blant annet skjær, skip og sjøfugl tegnet av Thorolf Holmboe, en av tidens mest populære billedkunstnere i nyromantisk stil. Også papiret og ikke minst innbindingen var forseggjort, med faste kornblåe stoffpermer, der tittel og navn på forfatter og illustratør er dyppresset med gul folie, innrammet i dyppresset dekor av tang, skjell, lundefugl og krabbe i gull. Alt i den typiske jugendstilen som den samme Holmboe hadde laget flere andre bokomslag i. Den fikk også gode omtaler. I VG skrev anmelderen at «Man lukker bogen med et nyt indtryk af nordlandsk natur, set med en sjømands øie fra de ytterste skjær, i aaben baad paa rullende rygge af storsjøen, som slænger sig tung mod grundene, larmer og sprøiter. Man faar god lyst paa et togt med gamle ‘Petrellen’ og dampbarkassen derude i braattene, hvor skarven er beboer, graagaasen turist og taretorsken rødbrun og lækker som en gjødkalv».^[24] Bjørset maktet altså å levendegjøre sitt terreng.

Det var nok en helt annen type appell Bjørsets andre bok, Små vink i bruken av sjøkartene. Vesentlig for fiskere og båtfolk, utgitt av Norges geografiske oppmåling i 1922, hadde. Her presenterte han «sjøkartene og deres tilblivelse» og forsøkte «å gi svar på en del spørsmål, som i tidens løp under sjømålingsarbeiderne er dukket op – særlig fra loser og kjentmenn».^[25] Boken ga også et innblikk i hvordan Bjørset så for seg at kartene skulle brukes, særlig av fiskere og båtfolk, som bokens undertittel pekte på. Dette lille heftet ga flere oppskrifter for kartbruk som alle synes ganske langt fra de mer formelle navigasjonslærebøkenes betoning av matematikk og formalisme. De små vinkene framhevet de mulighetene som kartene ga for navigasjonen, og som nærmest gjorde andre instrumenter overflødige. Bjørset gir en innføring i hvordan en «alene ved kartets hjelp kan finne en bestemt grunn». Her blir kartene erstatning for «lettkjennelige med og merker fra gode og pålitelige kjentmenn og fiskere». Ja, kartene ga muligheten til å få holdepunkter i sjøens terreng.^[26] I tillegg til disse små vinkene inneholder heftet eksempler, utklipp av kart, samt det som er angitt å være en norm for tegning av sjøkartene. Disse normgivende eksemplene leder igjen oppmerksomheten mot en ytterligere form for arbeider som Bjørset kan knyttes til, nemlig selve kartene. Kartutgivelsene fra Sjøkartverket inneholdt lenge både angivelse av de originale hydrografarbeidene og hvem de var utført av, samt kartets tegner. På denne måten finnes det en rekke kart knyttet direkte til Bjørsets «sjømaalerliv», flere av dem bevart av både Kartverket og av Nasjonalbiblioteket.

I det følgende er det ikke bøkene eller kartene i seg selv som interesserer oss, men hvordan Bjørset i sin sjømåler- og kartograferingspraksis først etablerte et «hydrograferingsterrain», som deretter fører oss til grensene for et norsk sjøterritorium – og hvordan de begge forbindes med noen sentrale kartografiske operasjoner, som lokalisering, skalering og grensedragning.

Hydrograferingens terreng

I kopiboken for 1899, etter det som formelt var den hydrografiske avdelingen i Norges Geografiske Oppmåling, er det bevart en serie «ordrebrev». De anga sesongens oppdrag til avdelingens hydrografer. Hver vår ble det sendt slike brev til de hydrografene avdelingen kunne engasjere til sommerens arbeid: «Som hydrograf sommeren 1899 beordres Hr. Premierlieutenanten herved til at afreise med hurtigtoget til Trondhjem 13de mai for, derefter med hurtigbåten 14de til Sannessjøen og videre med Lokalrute til Skaalvær» het det i brevet til Bjørset, sendt andre mai 1899. Denne sommeren bar det igjen til Helgelandskysten for Bjørset, definitivt et av hans «yndlingsområder» der det «hydrograferingsterrain» han hadde blitt så fortrolig med over de siste fem årene fantes i rikt monn.^[27] I utkallingen finnes det noen hint om oppgavenes karakter: Skøyta Petrellen og dampsluppen Trænen lå klare i Skålvær. Skøyta var til innkvartering, sluppen var til å navigere mellom holmer og skjær. To underordnede hydrografer skulle følge med for opplæring, før de selv fikk kommando over mer beskjedne midler, som «robåt nummer 1».^[28] For Bjørset var egen matros og maskinist hyret inn. I mannskapet fantes også en «lodhiver», Lars Kristiansen Seløen. Hans ansvar lå i tittelen: Å hive loddet og å utføre dybdemålingen, denne helt sentrale metoden for å kunne finne frem til de farbare rutene.

«Lodhiverens» oppgave var også noe som innebar en form for automatisering: Signalloddet var en hyppig anvendt instrumentering, dette «utmerket sindrike konstruerte søkerlod, som saa ofte har været hydrografen til uvurderlig nytte, enten det gjaldt at garantere en bestemt mindste dybde i et løp eller det dreiet sig om at avsøke og gjennompløie et strøk, hvor den store forskjel i dybderne tydet paa urent farvand», som Bjørset skrev. Signalloddet var altså et lodd som var «hivd» til en gitt dypde, og i det den ble «påtruffet» så utløste loddet en bjelle om bord.^[29] Søkerlodd, loddskudd og loddhiving, det var særlig kombinasjonen av disse som Bjørset kalte «loddets systematiske arbeide» – og det viktigste for at sjøkartene skulle kunne «gi besked om tærrenget».^[30]

Utover hydrografene, «lodhiveren», «signalloddet», maskinisten og matrosen, så avhang arbeidet langs kysten av de som kjente farvannene fra før: «Kjentmend» og de som var «retteli krabbekjendt og med et minne!» opptrer i alle Bjørsets små reportasjer fra hans «sjømaalerlivet nordpaa», selv om de ikke alltid var så enkle å få tak i.^[31] Men om nordlandsfiskeren skrev han at kunnskap om terrenget ikke nødvendigvis var bare av det gode: «Thi livet derude byr paa saapas megen hazard med deraf følgende lokkende chanser, at han næsten dagligags arbeider under en vis spænding, som gir raaderum for fantasi og illusion».^[32] Det var forskjell på å kjenne sitt «hydrograferingsterrain» og det å leve med det.

Målebordet var det viktigste instrumentet som var med i bagasjen da Bjørset reiste nordover om sommeren. I dette var alt som på forhånd var målt og plassert allerede tegnet opp. Slik var topografiens triangulering en del av «havhydrograferingen» – uten de etablerte geografiske koordinatene ville hydrograferingen hatt få holdepunkter for å plassere sine målinger.^[33] Bjørset mente selv at «[g]rundlaget for det moderne sjøkarts tilblivelse er de trigonometriske forarbeider eller trianguleringen».^[34] Med disse trianguleringspunktene på plass – gitt i målebordet – så kunne plasseringer og posisjoner bestemmes i detalj: «Paa basis av disse punkter kan man nu bestemme sin plads overalt i terrænget, idet først alle kystkonturer – høivandslinjer – skjær, holmer, indsigtes og avlegges med distancemaalerkikkerten», skrev Bjørset.^[35] Men utfordringene var først og fremst det som ikke kunne sees. Bjørset uttrykte det som følger:

Bortset fra den kjendsgjerning, at det alltid er vanskelig at maale det man ikke ser, maa det erindres, at vore kystomraaders hydrografi som regel aldrig frembyr nogen holdepunkter der kan tjene til støtte under arbeidet for at finde den farlige undervandsgrund. Denne bærer næsten altid tilfældighetenes og pludselighetens preg.^[36]

Deler av det alle hydrografer kartla var «i fluks»: Det viktigste var egentlig det som befant seg under vann og ute av syne. Hydrograferingen måtte også fange noe mer dynamisk, som vannstand, skjærenes art ved høyvann og lavvann, og strømmer og grunner som endret karakter over tid. «Loddet kastes ustanselig rundt brottet», skrev Bjørset. Dette var ikke bare for å få en nøyaktig kontur, men også for å anslå endring. Selve kartleggingen foregikk dessuten ofte «i fluks», når «inntegningen av konturen» som oftest ble foretatt «i båten», som det het i en veiledning i hydrografering fra midten av 1920-tallet.^[37] Det slående med hydrograferingen i denne perioden er hvordan den var rammet inn av navigasjonen. Det virkelige arbeidet kretset rundt «egentlige hydrografiske detaljer», slik som båer og grunner, men også alt annet som «der kan tjene sjømanden til veiledning under navigeringen», som Bjørset skriver.^[38]

Oppmålingen av de «egentlige hydrografiske detaljer» avhang av kartenes målestokk: Bjørsets oppgave i det tiåret han var «kommandert» nordpå var knyttet til kart i målestokken 1:50 000, en målestokk som siden midten av 1880-tallet hadde blitt den viktigste for Sjøkartverkets oppmålinger og produkter. Konkret betyr denne målestokken at om kartet var en meter langt, så ville det dekke 50 000 meter i terrenget. Målestokken dikterer altså skaleringen av kartets detaljer. Men denne målestokken bestemte også hvor mange detaljer som i praksis ble oppmålt i terrenget. Det «terrain» Bjørset lærte å kjenne var på mange måter en kunnskap formet i kartenes «bilde»: Skalaen anga hvor nøyaktig oppmålingen burde utføres. I en britisk lærebok i hydrografi som kom i stadig nye opplag i tiårene før og etter århundreskiftet, ble dette poengtert på følgende måte:

Hvor nøyaktige mange av detaljene i et sjøkart skal være, avhenger i stor grad av kartets skala. Over-nøyaktighet er bortkastet tid. Som regel er tid som brukes på å innhente detaljer som ikke kan plottes på et sjøkart, bortkastet tid; men det kan ikke understrekes tydelig nok ovenfor den unge sjømåleren, at arbeidet hans burde være så korrekt som skalaen tillater.^[39]

Tidsbruk og detaljeringen ble altså diktert av kartets målestokk. Grensedragningene i terrenget var en kartografisk operasjon like mye som en fysisk. Hydrografenes oppmålingsarbeid var åpenbart systematisk forbundet med kartenes format på flere måter, når hydrografene var utstyrt med det som primært kunne forstås som kartleggingsverktøy. Men samtidig var utføringen av hydrografien avhengig av den samme form for navigasjon som kartene skulle tjene som støtte for. For å kunne trekke opp linjer for der det var trygt å ferdes, så måtte det først seiles. Til dette var Bjørsets publiserte hefte Små vink i bruken av sjøkartene opplysende. Boken inneholdt en uformell innføring i navigasjon uten annet utstyr enn en vinkellinjal, en passer, en blyant, et kart og et par øyne – ja, Bjørset mente enda til at trygg navigasjon kunne gjennomføres helt uten det mest rudimentære av alle navigasjonsinstrumenter, kompasset, og han skrev i detalj hvordan man bare ved hjelp av kartet kunne «føle seg frem» i labyrinter av holmer, skjær og grunner. Etter å ha anslått en farbar vei, så er Bjørsets råd å «spandere en del lodskudd» for å være sikker på at de grunneste partiene er lokalisert rett. Ja, for helt sikker på kartet kan man ikke være, som han skrev: «Kartet kan selvsagt ikke garantere».^[40] Men sikker navigasjon dreide seg også i Bjørsets fremstilling om å kunne «opprettholde kartets posisjoner», for å si det med vitenskapshistorikeren D. Graham Burnett.^[41] Bjørsets lille hefte med råd og vink formulerte på mange måter et kartografisk argument, der seilasen fungerer både som en artikulasjon og test av kartet forstått som en visuell teori, i flukt med den opprinnelige greske betydningen av ordet, eller også en «hypotese i grafisk form». Det viser hvordan kart dannet et både materielt og kognitivt format også i selve oppmålingsarbeidet, og hvordan dette formatet altså var både et konstituerende premiss for og resultat av navigasjon.

Med kart i kofferten

I september 1891, da Bjørset hadde startet sitt «sjømaalerliv nordpaa», reiste juristen og professoren Ludvig Maribo Benjamin Aubert fra Oslo til Hamburg. Reisens mål var et møte i Institut de Droit International, eller Folkerettsinstituttet. Dette var en slags privat stiftelse og forening, ja kanskje mest av alt kan det forstås som et slags eksklusivt akademi for noen få særlig utvalgte folkerettsjurister, nesten utelukkende europeiske. I 1891 var det 108 medlemmer; professorer, men også noen diplomater, dommere og noen praktiserende advokater, samt ulike kombinasjoner av disse rollene.

I Hamburg var Auberts oppgave å foredra om det norske sjøterritoriet i forbindelse med en større diskusjon om en mulig fast definisjon av territorialfarvannets «bredde» som medlemmene mente burde gjelde internasjonalt. Til å hjelpe seg hadde Aubert med seg noen norske kart i bagasjen: Det skal ha vært to store oversiktskart og tre blad av «amtskartet over Romsdal». Mye tyder på at Aubert hadde kjøpt kartene rett før han reiste til Hamburg.^[42] Aubert reiste også til Instituttets møte i 1894, som da ble holdt i Paris. Også her sto territorialfarvannet på møteplanen. Denne gangen hadde Aubert fått ekstra hjelp fra Sjøkartverkets folk. Ja, det skal faktisk ha vært Eyvind Bjørset som hadde tegnet «oversiktskarter over dybdeforholdene langs den norske kyst», som var et av kartene Aubert hadde med seg til dette møtet. Hvilken form for geografisk tenkning var det sjøkartene bidro til blant folkerettsjuristene? Og var det forskjell på hva kartene innga til i 1891 og 1894? Hva tenkte en norsk jurist som Aubert om sjøterritoriet og dets grenser? Og hvilken rolle hadde en hydrograf som Bjørset i den internasjonale folkerettslige diskusjonen om territorialfarvannets bredde?

Folkerettsinstituttet var opprettet i 1874 med formål om å utvikle en «conscience juridique du monde civilisé», altså noe sånt som «den siviliserte verdens juridiske bevissthet». Intet mindre – og ikke helt uten koloniale undertoner.^[43] I 1891 var territorialfarvann på instituttets møteagenda. Juristene var på jakt etter å etablere en allmenn definisjon av territorialfarvannet og et regime som kunne gjelde internasjonalt, øyensynlig et mål forenelig med den «siviliserte verdens juridiske bevissthet». Målet var både å definere en slags standard bredde, en omforent metode for å angi grensenes «form», samt hvilke rettigheter som skulle tilfalle kyststaten og skip tilhørende andre nasjoner i dette området.

Aubert var ikke en rettslærd kapasitet på området. Han hadde riktig nok vært professor ved Det juridiske fakultet ved det som da var Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania siden 1864. Hans virke hadde først og fremst vært knyttet til privatrettslige emner; obligasjoner, veksel, handelsrett og den slags saker – og det var gjennom dette han hadde tatt opp en interesse for folkerett mer allment.^[44] Under møtet i 1891 var det likevel Aubert som foredro om forbindelsen mellom kart, terreng og territoriet. Han argumenterte for at det norske sjøterritoriet måtte ta hensyn til det særegne terrenget langs norskekysten, som med sine holmer og skjær strakte seg langt utenfor fastlandet. I dette innlegget fantes det nok ikke noen direkte henvisning til kart i møtets referat, men enkelte mer indirekte kilder gir grunnlag for å tillegge kartene en viss betydning: I Auberts innberetning til Indredepartementet skal det for eksempel stå at han foretok en «demonstration paa de medbragte Karter» og at disse også var opphengt i møtelokalet under hele møtet.^[45] Auberts kartbruk ble også referert i pressen.^[46] I 1891 inngikk altså kartene i et argument for å understreke problemene ved å definere grenser mellom nasjonalt og internasjonalt farvann på en måte som fulgte kartets detaljer, gitt den uryddige norske kystlinjen.

Aubert hadde også en annen oppgave under dette møtet i Hamburg, nemlig å videreformidle synet til en annen norsk jurist, Torkel Halvorsen Aschehoug (som også åpenbart var mer enn bare en hvilken som helst annen norsk jurist, Aschehoug var en professorpolitiker med mange fag i sin portefølje, som statistikk, økonomi og historie). Aschehoug var det eneste fullverdige norske medlemmet i Instituttet, Aubert den eneste i kategorien «Associé». Begge uttrykte uro over «de farer for fiskene og skaldyrene, som er en følge af den nuværende snevre grænse for sjøterritoriet og af fiskeriets næsten fulstændige frihed i aabent hav».^[47] Disse farene hadde sin bakgrunn i den etter hvert tiltagende trålingen utenfor norskekysten, særlig av britiske skip. Den norske kysten var ikke den eneste som ble «utsatt» for et slikt nytt fisketrykk: Begrunnelsen for å ta opp «sjøterritoriet» ved Instituttets møter var nettopp en utstrakt bekymring for hvordan det frie fisket skapte urettferdighet og overfiske.

Både argumentene og kartene Aubert hadde med seg til Paris i 1894 var litt annerledes enn de han presenterte i 1891: Her var et av formålene å diskutere konsekvensene av en utvidelse av territorialfarvannets bredde – og om det kunne avhjelpe «de farer for fiskene og skaldyrene» som Aschehoug og Aubert hadde ledet oppmerksomheten mot tre år tidligere. Det var her Eyvind Bjørsets helt nytegnede «oversiktskarter over dybdeforholdene langs den norske kyst» var til hjelp: Disse tegnet opp et annet bilde enn det oversiktskartene hadde gjort mulig i 1891. De viste nemlig at «bredden» av utvidelsene ville gjøre at noen fiskegrunner ville falle innenfor det norske territorialfarvannet. Auberts foredrag gikk ikke inn på detaljene i hvordan grensene skulle trekkes opp, men han argumenterte for at Norge lenge hadde regnet territorialfarvannets bredde med utgangspunkt i de ytterste skjær.^[48] Fordi intervallene mellom de ytterste holmer og skjær som manifesterer seg ved lavvann er ujevne, har territorialfarvannets bredde blitt beregnet fra «linjen som kan trekkes mellom disse holmene og skjærene, med mindre intervallet er mer enn 8 nautiske mil», skrev han i en artikkel fra samme år.^[49] I foredraget henviste han flere ganger til kartene, dels når det gjaldt dybdeforholdene og dels for å vise hva et territorium med en grense på seks mil ville innebære. Det framgår av foredraget at det på kartene var trukket opp en hypotetisk seksmilsgrense, tegnet av Sjøkartverkets hydrograf.^[50] Ved møtets slutt ble det stemt over en felles uttalelse fra Instituttet – en uttalelse som gikk i fordel av en standardisering og utvidelse av territorialfarvann til seks mil. Kartene hadde altså bidratt til en omforent uttalelse blant de ledende folkerettsjuristene knyttet til Folkerettsinstituttet om sjøterritoriets bredde.

I ettertid innebar kartene et problem: Riktig nok var møtene i Folkerettsinstituttet en form for en internasjonalt rettsvitenskapelig konferanse. Men til tross for at de var formulert som vedtak, var uttalelsene derfra uforpliktende og deres rådgivende kraft var også høyst diskutable. Aubert representerte heller ikke staten Norge. Men innebar Bjørsets inntegning av hypotetiske grenser en stadfesting av hvilke prinsipper grensene var tegnet opp etter? Ja, slik kunne det forstås siden Bjørset agerte som norsk hydrograf og kartene fra sjøkartverket var nettopp det, offisielle norske kart.

I 1891 fantes det ingen offisiell bestemt og presist definert norsk sjøgrense: En grensedragning innebar noe annet enn å bestemme territoriets bredde. Ifølge norske proklamasjoner og statspraksis strakte det norske sjøterritoriet seg fire nautiske mil ut i havet fra den ytterste holme som ikke ble overskylt av sjøen ved høyvann. En grense, derimot, innebar å bestemme seg for terrengets betydning for territoriet: Hvor detaljert skulle grensen følge de linjene som hydrografene kunne trekke langs holmer og skjære i sjøen, for eksempel? Prinsippet som skulle legges til grunn for en slik konkret grensedragning innebar en kartografisk operasjon – å erklære et skjær som det aller ytterste for eksempel.

Er kartet territoriet?

Ettertidens interesse for kartene som ble vist frem i Paris er først og fremst blitt forbundet med det forhold at sjøgrensespørsmålet ble stadig mer presserende i norsk politikk, ja faktisk et av de mest presserende ifølge historikeren Ole Jone Eide.^[51] Så viktig var dette spørsmålet at studier av de mange forsøkene på å definere et norsk sjøterritorium og de konfliktene dette ofte resulterte i, særlig utenrikspolitisk, kan sies å være en hel liten kategori i norsk historieskriving i seg selv. Dette har vært knyttet til arbeider i politisk historie, men der noen også har både jurister og naturvitere i ulike biroller. Derimot er den geografiske tenkningen og de kartografiske operasjonene og premissene sjeldens analysert, selv om norske jurister har gitt det rettshistoriske stor plass i sine mange behandlinger av spørsmål knyttet til grensenes basis.^[52] Det samme gjelder egentlig historiografiske arbeider som også har grepet direkte inn i de politiske debattene og konfliktene.^[53]

Men i det konfliktene om de norske sjøgrensene kom til sitt mest presserende øyeblikk, fikk sjøkart helt generelt en stor betydning – og Auberts bruk av Bjørsets karter en spesiell betydning: I 1951 studerte en arkivar ved Riksarkivet, Jonas Jansen hvilken rolle kartene og grensedragningene hadde hatt å si for Auberts argumenter for å beregne territorialfarvannets bredde fra linjer trukket mellom de ytterste skjær, det som skulle kalles for grunnlinjen. Bakgrunnen var nettopp dette presserende: Jansen jobbet fulltid for det som het Fiskerigrensekomiteen av 1949.^[54] Denne komiteen ble opprettet etter at Storbritannia hadde anlagt sak mot Norges grensedragninger som var blitt etablert med en «kongelig dekret» i 1935: Her ble territoriet definert med lange og rette grunnlinjer fra noen skjær og holmer som ble kategorisert som «de ytterste». Grunnlinjenes prinsipp var det første i sitt slag, i verden, og saken Storbritannia hadde anlagt ble ført for den internasjonale domstolen i Haag. Her var prinsippene og begrunnelsene for den norske grensedragning langs kysten, fiskerigrensen som det da var omtalt som, selve hovedsaken.^[55]

Detaljene i denne saken kan vi ikke komme inn på her, men det som likevel må bemerkes er at i sakens kjerne lå en uenighet om en grensedragning basert på de lange, rette grenselinjer. Det var i denne sammenhengen at Jansen var gitt i oppgave å gjennomgå sakens historie «arkivmessig», som det het i arbeidsbeskrivelsen. En av oppgavene var å saumfare arkivene på jakt etter nettopp Bjørsets kart. Bakgrunnen var frykten for at avsløringen av en slags «tilfeldig statspraksis» som Bjørsets kart med hypotetiske grenselinjer representerte, kunne velte de endelig etablere norske grensedragningene. Disse kartene hadde vandret etter Auberts bruk. Utenriksdepartementet hadde anvendt dem i diskusjoner i en av mange grensekommisjoner på 1910- og 1920-tallet. Jansen lette, både i utenriksdepartementets arkiver og i Auberts etterlatte papirer. Det var åpenbart sånn at 1890-tallets tilfeldige grenser kunne ha konsekvenser. Også den belgiske advokaten som førte saken på Norges vegne i Haag var interessert i å finne ut hva Aubert og Bjørset kunne ha stelt i stand.^[56]

Bernhard Siegerts medieteoretiske konsekvens av de «kartografiske operasjonen» han er så opptatt av, er at kartet er territoriet. I Siegerts forstand er dette en konsekvens av at kartets medium må forstås som en forutsetning for å skape et politisk definert territorium.^[57] I tilfellet Bjørsets karter og Auberts bruk var forbindelsen mellom kartet og territoriet en hypotetisk og historisk mulighet, det ble oppfattet som et problem at kartene som ble vist under møtene i Folkerettsinstituttet kunne ha vært territoriet.^[58] Til slutt slo både Jansen og den belgiske advokaten som førte saken for Norge seg til ro med at det kartet Bjørset hadde laget til Aubert ikke var å oppdrive, og at referatene fra Auberts foredrag ikke ga noen spesiell grunn til å tro at britiske myndigheter kom til å prosedere på en norsk inkonsistens avslørt av noen store kart hengt opp i Hamburg i 1891 eller i Paris i 1894.

Fra Auberts anførsel om det norske sjøterritoriet i Paris i 1894 og til den britisk-norske fiskerigrensesaken i 1951 så var det stadige kartografiske forviklinger knyttet til den norske grunnlinjen og territorialfarvannet. Ja, ofte oppdaget slike offentlige kommisjoner at det manglet konsistente kart å trekke opp grenselinjene på. Sjøgrensekommisjonen som ble opprettet i 1911 for å angi sjøgrensen langs Finnmarkskysten, gir et helt spesielt inntrykk av problemene knyttet til grensedragninger og kartografiske operasjoner. I den delen av kommisjonens arbeid som ble unndratt offentligheten, den såkalte særlige del, ble det foreslått hvordan grunnlinjene burde trekkes. Kommisjonens innstilling kom med en serie kartbilag over Finnmarkskysten, der både grunnlinjene og grensene for sjøterritoriet ble trukket opp. Alternativer som forsøkte å være konsistente med Folkerettsinstituttets resolusjon fra 1894 var også tegnet opp. Problemet, derimot, oppsto fordi det ikke fantes konsistente kart å trekke opp grensene på: Hvis grenselinjene lå rett «i forhold til hverandre», ville de ikke konsistent ligge rett i forhold til kartenes landkonturer, og grensene for sjøterritoriet ville ikke ligge riktig i forhold til dybdeangivelser, «idet kartets lodskud er avlagt under delvis hensytagen til de feilaktige landkonturer».^[59]

I 1951 var kartet blitt territoriet og grensene var, til slutt, tegnet opp, selv om britiske myndigheter gjerne skulle sett det annerledes. De kartografiske detaljene kom også til å få betydning i selve rettsprosessen, og diskusjonene kom til å minne om både Auberts argumenter i 1894 og debattene i grensekommisjonene fra tiårene før.

Skjær i sjøen

Sommeren 1919 ble Eyvind Bjørset selv sendt til London som norsk delegat til en stor internasjonal hydrografikonferanse.^[60] I ukesvis diskuterte hydrografer og marineoffiserer spørsmål knyttet til sjøkarts utforming og andre former for informasjon til sjøfarende: Alt fra felles avstandsmål – skulle det være nautiske mil eller kvartmil (og hvor lang var egentlig en nautisk mil, var den 1852 meter, som i Frankrike, eller 1853,249 meter, som i USA), og skulle det være meter eller favner for dybder – via valg av sjøkarts projeksjon og symbolikk, til formateringen av tidevannstabeller, alt dette sto på agendaen.^[61] «At søke bragt felles system i de forskjellige landes metoder at fremstille sjøkarter på», var Bjørsets formulering av konferansens formål.^[62]

Londonkonferansen var formet, i ett og alt, i verdenskrigens bilde: Konferansen hadde kommet i stand på initiativ fra Storbritannia og Frankrike. De inviterte var de aller fleste nasjoner med en form for institusjonalisert hydrografi, med noen åpenbare unntak, som de tapende partene i verdenskrigen. Hverken Tyskland eller restene etter det osmanske eller det østerrikske riket var representert, ei heller Sovjet. 25 land sendte delegater til møtet. Dagen før møtet i London tok til så ble den tyske aksept av seiersmaktenes fredsvilkår gjort kjent, også blant delegatene i London. Versaillesavtalen ble formelt undertegnet noen få dager etter at hydrografene først møttes i London. Erfaringene fra krigen dannet utgangspunkt for de saksforholdene som ble diskutert, for som det het i konferansens oppsummering:

Erfaringene fra krigen med hensyn til hydrografiske forhold viste på aller tydeligste måte den enorme betydningen det hadde å være i besittelse av nøyaktige sjøkart og hydrografisk informasjon generelt, og de alvorlige ulempene mangelen på dem innebar. Dessuten kastet de lys over de store forskjellene i blant annet produksjonsmåter osv. i de ulike landene i verden.^[63]

Møtet var også en form for britisk maktdemonstrasjon: Britiske standarder, prosedyrer og regler ble de foretrukne i de fleste internasjonale hydrografiske spørsmål som ble tatt opp. «It is agreed to accept the British symbol» var det hyppigst refererte vedtaket.^[64] Bjørset sluttet som regel til rekkene. Han fant det «[…] overmaade tiltalende tanke og dertil av stor praktisk værd at söke indfört et ensartet system i sjökartutstyret til de forskjelliege nasjoner», som han skrev i sin rapport fra konferansen til sine overordnede – og metoden var som regel å akseptere den britiske kartografiske malen.^[65] Men hverken de norske sjøkartene, det hydrografiske «terrain» Bjørset kjente så godt, eller det norske sjøterritoriet han så vidt hadde antydet formen av en gang på 1890-tallet for den saks skyld, stemte overens med de britiske maler. Det var heller slik at britiske hensyn sto i særlig motsats til de norske. Men der sjøterritoriet innbød til en eksplisitt politisk konflikt, slik den toppet seg med rettssaken i den internasjonale domstolen i Haag i 1951, så var sjøkartenes utforming mer som en praktisk utfordring å regne. Like fullt var de praktiske utfordringer, der forholdet mellom terrengets art og kartenes symbolikk og avtegninger ble stedet der forskjellene kom til syne. Det gjaldt særlig de to kategoriene av skjær som på norsk fikk navnene skvalpeskjær og undervannsskjær, rock awash og sunken rock på engelsk.

Skvalpeskjærene hadde for så vidt samme symbol verden rundt: Et kryss med fire punkter rundt var symbolet, et såkalt «lusemerke» som først skal ha blitt anvendt av den danske kartografen Jens Sørensen på kart over norskekysten fra 1706.^[66] Skvalpeskjær skulle, per definisjon, være synlige ved lavvann. Men hvilken type lavvann var det snakk om når et skjær ble kategorisert som av typen skvalp? Var det gjennomsnittlig, eller absolutt lavvann? Her var det store forskjeller i praksis, og det kom ikke til noen enighet på konferansen. Et skvalpeskjær kunne altså være forskjellige ting.

Når det gjaldt undervannsskjær så var Norge i en særstilling. Norges Sjøkartverk var det eneste som konsekvent markerte undervannsskjærene med et symbol, et kryss, og ikke bare ved skjærets konturer og en dybdeangivelse, som var den foretrukne måten for særlig de britiske og amerikanske delegatene. Da denne måten ble forsøkt innført som en felles standard, protesterte Bjørset. Han «henstilte tvert imot til konferansens medlemmer at ta under overveielse selv at anvende dette betegnende conventionelle tegn for gruner og boer. Det tar liten plads i kartet og gir efter mit skjön et helt adækvat uttryk for den hydrografiske eiendommelighet».^[67] Resultatet var at det ble åpnet for en slik symbolbruk der kartets skala eller mangel på kunnskap om dybder gjorde det nyttig. Terrenget Bjørset kjente, med de «hydrografiske eiendommelighetene» og skalaens kartografiske operasjoner, gjorde altså sitt. Bjørset refererte det hele som følger i sin rapport til sine norske overordnede:

[…] selv om de hydrografiske forhold paa vor kyst i mange retninger adskiller sig fra de fleste andre europæiske landes – en forskjel som det maa indrömmes i noged grad harværet bestemmende for fremstillingen av vore hydrografiske detaljer – er dog ikke systematisk rokket. Jeg mener saaledes at det er en given sak at Norges Sjökartverk fortsæter at anvende det meget betegnenende og advarende boetegnet for de paa vore kyster skarpe og spidse grunder der som oftest pludselig raker op uten at lodskuddene rundt omkring behöver at gi nogensomhelst oplysning om den minste fare.^[68]

Sjøkartverkets posisjon var altså at de norske sjøkartene var mer å regne som en avtegning av en led, en farbar vei, enn som en presis avtegning, en representasjon, av kysten. Kartene var formålstjenlige for sjøfarten og dermed også formålstjenlige for staten.

Et hovedpoeng ved konferansen i London var opprettelsen av et internasjonalt hydrografisk byrå. I fredsslutningenes tid var dette også forbundet med opprettelsen av Folkeforbundet. Konferansen kom med noen spesifikke anbefalinger om hvordan et slikt byrå kunne ordnes – og i 1921 var byrået en realitet, med hovedsete i Monaco. Byrået var konsultativt og hadde ingen myndighet over medlemslandenes hydrografiske praksis, men Bjørset håpet at det skulle «arbeide for i størst mulig utstrækning at søke opnaadd ensartethet i alle sjøliterære publikationer».^[69] Bjørset fortsatte å reise på hydrografiske konferanser, det neste arrangert nettopp i Monaco i 1926.^[70]

Byrået lyktes likevel i liten grad å fremme standardisering og ensartethet i hydrografiske dokumenter, sjøkarter og publikasjoner. Så mislykket syntes byråets virksomhet at Rolf Kjær, som etterfulgte Bjørset som direktør i Sjøkartverket, anbefalte Norge å melde seg ut av hele greia: «[…] meget av det Byrået steller med har meget liten interesse for Sjøkartverket», skrev han.^[71] En utmelding kom det imidlertid ikke til, men noen byråskapt «ensartethet» kom det heller ikke til i de første tiårene etter dets opprettelse. De ganske vage overenskomstene i den første internasjonale hydrografiske konferansen i 1919 og byråets vansker antyder noe om utfordringene ved å måle og tegne sjøen i ett bilde og etter én norm.

Grensedragningens format

Vi har i denne artikkelen fulgt Bjørsets arbeid med grensedragninger i havet utenfor norskekysten. Som sjømåler, karttegner og senere direktør for Sjøkartverket bidro han til å skape grenser og distinksjoner i det «hydrografiske terrenget» mellom hav og skjærgård, mellom farbar led og «stygheit», men også mellom norsk sjøterritorium og internasjonalt farvann i en periode da alle disse grensene var under forhandling. Den allsidige hydrografens etterlatte spor avdekker hvordan spørsmålet om Norges territorialfarvann faktisk berodde på sjømålerens kjennskap til den dynamiske og uforutsigbare «undervandsgrund». Det viste seg altså å stå mer på spill enn en sikker skipsled, når Bjørset kastet sine lodd rundt brottene fra en gyngende sjalupp og fikk detaljene inn på kartbordet. Kartene ble til territoriet på en ganske konkret måte gjennom Bjørsets hydrograferingsarbeid.

At nettopp Bjørsets hydrografering fikk denne betydningen, kan naturligvis forklares ved den historiske perioden han virket innenfor, en tid da både kystens modernisering og et internasjonalt forhandlingsklima skapte særskilte behov for grensedragninger fiksert på sjøkart som kunne mangfoldiggjøres og benyttes til ulike formål. Men det kan også forklares gjennom kartene selv, hvordan de medierte Bjørsets ulike aktiviteter – og hvordan de medierte både terreng og territorium. Som nevnt har medieteoretikeren Bernard Siegert brukt betegnelsen «kartografiske operasjoner» for å påpeke hvordan kart medierer og fungerer både som et verktøy og et premiss i den måten vi forstår et territorium på – eller et terreng, for den saks skyld. Når sjøkartene ikke bare var resultat av Bjørsets praktiske sonderinger langs kysten, men også var det som muliggjorde både hans «hydrograferingsterrain» og det norske sjøterritoriet, beror det på hvordan kart kan bære, forme og formidle en type kunnskap. Vi mener altså at det er meningsfullt å betrakte sjøkartene som en type kunnskapsformat.

Ved å løfte blikket fra Bjørsets sjøkart og knytte deres betydning til kartet som kunnskapsformat, framhever vi egenskaper ved kart som er historisk konstituerte over tid og som har abstrakte og kognitive så vel som høyst materielle og praktiske dimensjoner. I ethvert konkret sjøkart, uansett opphav, fysisk tilstand og bruksområde, er det mulig å identifisere et innebygd format som organiserer kunnskapen og som gjør den tilgjengelig, gjenkjennbar og anvendelig på helt bestemte måter. Det vi gjenkjenner er ikke nødvendigvis innholdet i form av det konkrete området som kartet er ment å representere. Det vi gjenkjenner er selve formen eller layouten, eller den «spesialiserte måten å skrive ned kunnskap på» som kjennetegner ethvert kart.^[72] Sjøkartet har innebygd en bestemt måte å organisere og dermed feste informasjon på. Denne måten, som vi altså vil gi navnet kunnskapsformat, er historisk konstituert. Den er likevel også gjenkjennelig og virker fordi den er blitt formalisert og standardisert over tid. Sjøkartformatet er bygget opp av konvensjoner, og vi har sett eksempler på hvordan Bjørset selv deltok i forhandling om disse konvensjonene, både lokalt og internasjonalt. Dette betyr at foranderlighet er en helt avgjørende egenskap ved sjøkartet som kunnskapsformat; vi kan gjenkjenne det innebygde formatet til tross for at både innholdet, det konvensjonelle symbolsystemet, de hydrografiske teknologiene og hele den kartografiske praksisen endrer seg. Masseproduserte sjøkart ble kontinuerlig oppdatert og fikk tillagt informasjon ettersom nye fyr og merker dukket opp og målinger eller skipbrudd avdekket ukjente grunner, var muliggjort av det stabile, men dynamiske formatet. Det er kanskje typisk for nettopp sjøkartet som kunnskapsformat at det er så dynamisk og relasjonelt; det formes og omformes kontinuerlig gjennom de sjøfarendes bevegelige møter med et terreng som er i stadig forandring. Likevel, som dynamisk kunnskapsformat har sjøkartet en seighet ved seg, som også gjør at det virker langt ut over det opprinnelige mediet som det ble laget eller festet i. Sjøkartet er ikke bundet til papiret, eller pergamentet for den saks skyld. Formatet virker også særs godt i digitale versjoner. Og det virker effektivt rent kognitivt, som en måte å organisere informasjon på når vi betrakter eller beveger oss i et hvilket som helst landskap, eller terreng, selv på sjøen. Og det virker på ulike arenaer, fra det kavende skipet til den internasjonale domstolens lokaler i Haag.

Enten det var til sjøs «nordpaa», ved det mobile målebordet eller ved tegnebordet på kontoret i Sjøfartverkets lokaler sørpå, så ga selve sjøkartformatet Bjørset rammer for hva slags hydrografisk informasjon han skulle innhente og hvordan denne skulle organiseres. Formatets rammer fungerte altså som premiss, samtidig som disse rammene også var resultat av den måten han formaterte kunnskapene som han hadde innhentet der ute i terrenget på, ved å bestemme posisjoner, registrere tidevann og grunnenes varierende dybder.^[73] Det dynamisk og gjensidige forholdet mellom de kognitive, grafiske og romlige dimensjonene som kjennetegner sjøkartet som kunnskapsformat, har lagt premisser for og formet det vi kan kalle for en «hydrografisk forestilling» som ikke bare tilhører en sjømåler og kartmaker som Bjørset. Det er en hydrografisk forestilling som skikkelser som Bjørset har til felles med enhver bruker av sjøkart, uansett hvilket medium og hvilken arena kartene opptrer og virker i.