I løpet av det tjuende århundret har historien om Istanbuls urbane utvikling vekslet mellom planlagt og vilkårlig vekst. Byen har blitt formet av vestlige planleggingsmodeller, republikansk nasjonalisme, arbeiderbevegelsens massepolitikk, militærkupp og den globale tidsalderens nyliberale økonomiske politikk, sammen med mer enn en tidobling av innbyggertallet grunnet tilflytting. Tilfeldige, men regelmessige møter i det offentlige rom mellom mennesker av forskjellig etnisk og nasjonal opprinnelse, urban/rural bakgrunn, og sosioøkonomisk status gjenspeiles i overlappende dynamikker som setter sitt preg på byens rom. I denne artikkelen presenterer jeg Istanbuls sentrale bydel Beyoglu-Taksim som et slikt offentlig rom. Målet er å reflektere over hvordan brytningen mellom konkurrerende krav møtes og gis mening gjennom en iscenesettelse av dette sentrale strøkets samtidshistorie.

De offentlige rommene i Istanbul er omstridte stedet hvor forskjellige grupper benytter ulike kulturelle koder og strategier for å gjøre byen til sin egen. Disse byrommene betegnes ofte som spesifikt «historiske», «moderne» eller «tradisjonelle», og konstrueres dermed på en essensialistisk måte. Sagt på en annen måte, Istanbul markedsføres ofte gjennom sin vakre horisont av minareter og moskeer, av dansende dervisjer, av smale gater i nabolag med små eksotiske butikker, og lokale matboder. Den mest fremtredende blant disse signifikantene er broen over Bosporos som en kopling mellom Asia og Europa, og motsetningen mellom øst og vest benyttes på denne måten regelmessig i Istanbul for å bestemme byens ulike urbane rom. Det problematiske med denne tilnærmingen er at østlige og vestlige verdikoder anvendes og sidestilles fremfor andre motsetninger som for eksempel koder for det eksotiske og det islamske versus det utviklede, det progressive, osv. for å definere et gitt rom. Tvert imot er det slik at den kulturelle artikulasjonen av rom er heterogen og finnes ofte som samtidige, overlappende lag. Hverdagslivets praksiser og forflytninger av byens fortidige og nåtidige innbyggere har hatt en direkte innflytelse på den levde kulturens ekspressive uttrykk, noe som reflekteres i rom- og stedsdannelse på tvers av generasjonene. Akkurat som i enhver annen metropol, er derfor Istanbuls urbane rom komplekse og hybride eksistenssteder. I resten av artikkelen skal jeg fremstille historien til en slik bydel, nemlig Beyoglu-Taksim, som også anses for å være Istanbuls viktigste bykjerne.

I mer enn hundre år har Beyoglu vært møtested for mangeartede kulturer, først som resultatet av «fin-de-siècle»-modernitetens nye erfaringer og deretter som et resultat av de lokale og globale sosiale prosessene som har preget 1900-tallet.¹ Gjennom hele det forrige tiåret har byrom over hele verden, som en følge av globalisering, utvikling av kulturindustri og voksende turisme, blitt innlemmet i nye (for)bruksmønstre og gjenstand for ulike iscenesettelser. Parallelt med denne utviklingen har sentrale bystrøk også blitt scener for politiske bevegelser basert på klasse/etnistitet og mer postmoderne bevegelser med utspring i miljøvern eller kjønn. Beyoglu i Istanbul er et møtested for disse forskjellige fenomenene, noen ganger møtes de i form av fredelig sameksistens, andre ganger gjennom konfliktfylte erfaringer. Til slutt i denne artikkelen argumenterer jeg for at Beyoglu-Taksim ikke bare har vært et skuested for flere generasjoner av Istanbuls innbyggere, men at bydelen i seg selv har fungert som en invitt til at nye grupperinger, nye politiske krefter og nye former for livserfaringer har kunne utvikle seg.

Beyoglu-Taksim

Det Konstantinopel eller Istanbul som befinner seg på det som nå er den historiske halvøya, var både i bysantinsk og i osmansk tid omgitt av bymurer. Mot nord, over vannet på «den andre bredden » av Det gylne horn, lå Pera (på gresk), som blant muslimene med tiden skulle bli kjent som Beyoglu. På den sørlige spissen av denne halvøya lå Galata, den genovesiske kolonien, omgitt av en mur og kjennetegnet av det fremtredende tårnet og av havnen under. Ved den nordlige utgangen fra Galatas murer var det som dermed ble kjent som Pera-distriktet. I motsetning til det tett befolkede Galata var Pera frem til 1500-tallet for det meste et tomt rom uten annet enn vinmarker, skoger og gravlunder, lokalisert på en høyde med utsikt til Det gylne horn i øst og strendene langs Bosporos i vest. Her fantes et lite antall muslimer blant innbyggerne, da sultanen etter erobringen av byen hadde gitt Mevlevi-ordenen land i 1491 for å grunnlegge et kultsted; dessuten hadde han bygd brakker for unge gutter på Galata Sarayı mot vest. I 1535 gav Süleyman 2 franskmennene tillatelse til å bygge ambassade på Peras marker. Deretter fulgte engelske, hollandske og svenske bosetninger. Innen kort tid hadde de levantinske og utenlandske innbyggerne som hadde slått seg ned langs den veien som senere ble kjent som Grand Rue de Pera, utvidet sine bosetninger. På og rundt denne veien fra Galata til Galatasaray vokste det raskt opp nye butikker og atelierer, gudshus, skoler og sykehus. Fra Galatasaray strakte Grand Rue de Pera seg opp til Taksim. Bortenfor dette punktet, var det tynt befolket, og det var hovedsakelig gravlunder som strakte seg utover. I løpet av 1700-tallet ble det bygd noen større kirker, som St. Antoine, på Grand Rue de Pera.

Ved inngangen til 1800-tallet var verden preget av imperialisme og kapitalistiske betingelser for produksjon og handel med Europa som maktsentrum. For Det osmanske riket var det nødvendig å reformere statsstrukturen og skape nye institusjoner for å hanskes med denne nye verdenen. Fra å være et rike hvor det ledende herskeprinsippet baserte seg på å dele befolkningen inn i ulike trosretninger, som internt styrte seg selv, og en sentral statsstruktur hvor privat eierskap av land var ukjent, utviklet det seg nå alt fra nye former for utdanning til nye former for administrativt styre basert på europeiske modeller. I 1839 fikk alle «borgerne» (noe helt nytt) rett til å eie eiendom og sikret retten til å drive handel, noe som igjen førte til flere endringer. Fra denne tiden av vokste befolkningen i Beyoglu, og utviklet en blomstrende livsstil som man ellers bare fant i andre store europeiske byer som Paris og Wien. Byens utseende ble raskt formet av den nye infrastrukturen, slik som jernbanestasjoner, havner, post- og andre offentlige kontorer som skulle betjene de nye offentlige og private sfærene som nå vokste frem. I 1855 etablerte man kommunalt styre for å koordinere den nye aktiviteten og for å bedre byens aldrende struktur, og to år senere ble Galata og Beyoglu innlemmet som Istanbuls sjette bydel.² De prominente klassene i disse nabolagene arbeidet i bankområdet nær Karakoy, på spissen av halvøya. Det underjordiske transportsystemet «Tunel» stod ferdig i 1876 som det tredje slike systemet etter London (1863) og New York (1868), og ble etablert for å dekke behovet til de som måtte forflytte seg opp og ned åssiden mellom arbeid og hjem. I 1913 bedret den elektriske trikken på Rue de Pera ytterligere transporten i bydelen. Utviklingen var ikke begrenset til Beyoglu. Bosettningsmønsteret for byen som helhet endret seg etter hvert som den ledende muslimske befolkningen også begynte å flytte ut fra den historiske halvøya mot Besiktas og til Bosporos’ bredder.

Grand Rue de Pera strakte seg fra Galata til Taksim. Taksim fikk navnet sitt fra kammeret som distribuerte vann og fordelte det (taksimerte det ut) til forskjellige deler av byen. I 1870 ødela en brann i nærheten av Taksim tusenvis av bygninger som for det meste var bygd av tre. Etterpå økte utbyggingen hurtig. Etter hvert som Beyoglu vokste, ble forskjellig «nye» elementer introdusert og nye arkitektoniske former og materialer ble tatt i bruk for å oppgradere boligene. Leiligheter i høybygg var et nytt fenomen, og forskjellige arkader, passasjer, stilte ut nye varer og forbruksartikler, slik som fasjonable møbler fra Europa. Dusinvis av kafeer, restauranter, teatre, skøytebane, sirkus, varieteter, osv. dukket opp i strøket mellom Galata og Taksim, og iscenesatte evenementer som ga Grand Rue de Pera liv tjuefire timer i døgnet. Allerede fra midt på 1800-tallet var borgerskapets «fin de siécle»/«le bon époque»-liv i full sving, men fra 1880-årene av vokste antall evenementer raskt og fra begynnelsen av 1900-tallet dukket nye former for underholdning opp i teatrene med introduksjonen av kinoen.³ Listen over teatre omfatter blant annet Tepebası-teatret (1897), Odeon (1907), Pathé (1908), Éclair (1909), Ciné Cosmographe, Ciné Centrale og Cinema Orientaux (1912), Ciné Gaumont og Siné Lion (1913), Cine Palace og Ciné Magique (1914), Electra (1920), Elhambra (1922), og Opera (1924). Større teatre ansatte fulle orkestre mens de mindre bare hadde en pianospiller for å akkompagnere tidens stumfilmer.

Istanbuls innbyggere bestod ikke bare av borgere i Det osmanske riket, men inkluderte også mange besøkende og tilreisende. I tillegg til ambassadefolk fikk byen etter Krimkrigen i 1853 et også tilsig av militære offiserer fra de europeiske stormaktene, noe som bidro til mangfoldet av religiøse, etniske og språklige grupper som bosatte seg i Beyoglu. Men antallet utenlandske tilflyttere nådde et høydepunkt etter den russiske revolusjonen i 1917, da man antar at det kom mellom 150 000 og 200 000 mennesker.⁴ Mellom mars 1920 og 1922 ble Istanbul okkupert av seierherrene fra den første verdenskrigen, som forsøkte å koordinere de russiske flyktningene. I tillegg til veldedighetsevenementer og -ball som ble holdt for å hjelpe de desperate nykommerne, økte også antallet red-light-district-elementer i Beyoglu ved at russiske restauranter og underholdningssteder dukket opp som et resultat av den nye tilstrømningen. Den mest berømte flyktningen er kanskje Trotski, som ble utvist fra Sovjetunionen tidlig i 1929. Han kom så til Istanbul og ble frem til juli 1933, først i Beyoglu deretter på Prinseøyene hvor han slo seg ned av sikkerhetsgrunner. I løpet av mellomkrigstiden var Istanbul vitne til en økende mengde politiske intriger og spionasje.⁵ Det er ikke vanskelig å anta at det meste av dette fant sted i Beyoglu.

Uavhengighetskrigen, som parlamentet i Ankara førte under ledelse av Mustafa Kemal Atatürk, hadde som mål å skape en tyrkisk nasjon på republikansk og sekulært grunnlag på restene av Det osmanske riket. Republikken ble erklært i 1923 og Ankara ble hovedstad, langt unna Istanbuls heterogene elementer og vestlige stormakters innflytelse. Imidlertid skulle ikke bare det nye regimets sekulære institusjoner komme til å forme den nye nasjonen; regimet hadde som mål å forme nasjonen gjennom å nybygge byer og plasser som skulle reflektere disse endringene. I 1926 ble Taksim-plassen i Istanbul valgt som stedet for et minnesmonument over uavhengighetskrigen. Man endret også gatenavnene rundt monumentet for å markere den nye republikken. Grand Rue de Pera ble derfor Istiklal, «uavhengighet». I 1921 ble gårdsplassen til artilleriet på Taksim-plassen, opprinnelig bygd i 1803–1806 og forlatt i løpet av den første verdenskrigen,⁶ omgjort til stadion, og de indre bygningene ble omgjort til kasinoer og verksteder. I 1940 ble den revet for å gi rom til en park, noe som for undertegnede antyder at dagens bølge av byfornyelse som har til hensikt å fjerne «uønskede» bruksmønstre, har sitt historiske opphav her i Taksim.

I løpet av tjueårene fortsatte det livlige livet i Beyoglu. Man fikk ikke bare russiske immigranter, men også filmprodusentene kom. Blant dem var Greta Garbo og Maurice Stiller som måtte reise etter to måneder fordi de hadde brukt opp budsjettet på daglig og nattlig underholdning på ulike steder i Beyoglu. I 1930 kom Mari Bell, i 1931 fulgte Fritz Lang, og etter ham kom Cecil Blount de Mille på besøk til byen. Josephine Baker opptrådte på Gloria-teatret. Da den ikke-muslimske befolkningen begynte å forlate Istanbul i stort antall fra 1930-tallet av, ble plassen deres overtatt av det fremvoksende tyrkiske borgerskapet. Denne prosessen avspeilet seg i Beyoglu da de høyere tyrkiske klassene begynte å bosette seg her. Den europeiske livsstilen fortsatte, dog ikke med samme livlighet som hos forgjengerne. Noe endret seg imidlertid. I årene som fulgte 1933 fikk kinoer, restauranter og andre bygninger tyrkiske navn, noe som ble gjort lettere ved at man adopterte det europeiske alfabetet i 1932.

Etter den annen verdenskrig ble Istanbul nok en gang sentrum for ny økonomisk vekst og industrialisering, og byen tiltrakk seg millioner av mennesker fra andre regioner og fra landsbygda. Mellom 1950 og 1960 skjedde utvidelsene og utviklingen hovedsakelig på den historiske halvøya. Fiendtlige handlinger rettet mot ikke-muslimske butikkeiere sammen med et konservativt livssyn førte til at nabolaget raskt mistet sine tyrkiske overklasseinnbyggere. Området ble dermed overlatt til etterkrigstidens nyrike og til fattige immigranter som kom til Istanbul etter å ha reist fra sine småbyer og landsbyer. Bydelen Beyoglu fortsatte imidlertid å betjene byen med hoteller og kasinoer. I tillegg ble gatene bortenfor Istiklal henholdsvis oppholdssted for mennesker som bor der midlertidig og stedet for nye atelierer og lagerhus. I 1939 hadde Henry Prost planer om å utvikle bydelen etter modernistiske prinsipper ved f.eks. å omgjøre offentlige bygninger til konserthaller og anlegge brede bulevarder som dem man kunne finne i europeiske storbyer.⁷ Til tross for slike prosjekter forfalt Beyoglu mens Taksim vokste frem som et prominent bysentrum.

Det må bemerkes at teateret Istanbul fortsatt pågikk. I 1949 kom Jean Cocteau og Jean Marais, i 1955 var Danny Kaye, Federico Fellini og Giulietta Massina i byen. Etter hvert som den tyrkiske filmindustrien, som var lokalisert i Beyoglu, vokste, flyttet de utenlandske produsentene oppmerksomheten til «historiske» fremstillinger og rettet derfor blikket sitt mot den historiske halvøya. Produsentene bodde på Hilton-hotellet som riktignok ligger i nærheten av Taksim, men ikke i Beyoglu.⁸

Holdningene til rehabilitering og fornyelse begynte å endre seg rundt 1985.⁹ Selskap for forskjønnelse av nabolag, planlegging og utvikling sørget for at Tarlabasi, området nord for Istiklal, ble revet for å gi rom til en bred bulevard mot Det gylne horn og den historiske halvøya, og da nye kulturindustrier som kunst- og filmfestivaler vokste frem, tiltrakk Beyoglu seg nye innbyggere. Med byfornyelse og rehabilitering flyttet kunstnere, unge profesjonelle og kjernefamilier inn i leilighetene. Tallet på nye kontorplasser, underholdningssentra og butikker økte. Bare ved å kaste et raskt blikk på flyten av folk og varer kan denne nye dynamikken og energien som preger Beyoglu-Taksim observeres når som helst på døgnet. Imidlertid vil de sosiale og politiske prosessene som har krøpet inn i kroker og kriker, og gjort Beyoglu til et sted hvor den nære historien taler med mange tunger, avsløres ved nærmere i øyesyn.

Den politiske iscenesettelsen av Beyoglu-Taksim

På den politiske fronten opplevde man i løpet av nittensyttiårene at arbeiderbevegelsen vokste frem, en splittelse mellom høyre- og venstrepolitikk og militære intervensjoner. Taksim-plassen var åstedet for store demonstrasjoner i denne prosessen. I minnet til den organiserte arbeiderbevegelsen er 1. mai 1977 den dagen som huskes best. En masseprotest fra hundretusener medlemmer av faglige og sivile organisasjoner under ledelse av Forbundet for de revolusjonære arbeiderne, DISK, endte med at trettifem ble drept og hundrevis av andre ble såret da ukjente, man ennå ikke vet hvem det var, avfyrte skudd fra toppen av bygningene på Taksim-plassen.¹⁰ Etter denne hendelsen fikk Taksim en grunnleggende ny betydning for de stridende på det politiske området, noe jeg diskuterer under.

Liberaliseringen av økonomien i 1980 etterfulgt av militærkuppet samme år resulterte ikke bare i tilpasningsdyktige, ikke-organiserte arbeidere innen den nå hurtig voksende servicesektoren og turistindustrien, men også i et forbud mot masseprotester og mot bruk av offentlige rom til slike formål. Videre resulterte den kurdiske oppstanden i Sørøst-Tyrkia til at befolkningen som var blitt rykket opp med roten, migrerte til de store byene i stort antall. I Istanbul slo de seg ned i nabolagene i byens ytterkanter så vel som i Tarlabası og andre nedslitte deler av Beyoglu-distriktet. Istanbuls nye befolkning, som ble møtt med undertrykkende politiske påbud, var ikke bare delt langs klasseskiller, men også langs etniske og språklige skillelinjer. Anna Secor viser hvordan det hegemoniske borgerskapets forsøk på å etablere en identitet, befeste sin makt og disiplinere rommet ble bestridt av den internt fordrevne og underprivilegerte befolkningens romlige hverdagspraksiser og -strategier.¹¹Gjennom for eksempel «Mødrene for fred», som hver uke samlet seg i Beyoglu, vokste nye politiske subjekter frem som forstyrret de kulturelle identitetenes logikk gjennom sine intervensjoner i det offentlige rom.¹² Disse og liknende forstyrrelser, som spontane samlinger av organisert politisk handling, fortsetter å merke det offentlige rommet som liminalt og omstridt, ved at grupper som ellers ikke deltar i det demokratiske borgerskapets kommunikative sfære, møtes gjennom sine daglige praksiser. I Istanbul er det oftest Beyoglu-Taksim som utgjør den offentlige sfæren i slike øyemed.

Det er ikke bare de faktiske fysiske samlingene av demonstrende mennesker som omformulerer Beyoglu-Taksims romlige karakter som politisk. Den lydlige tilstedeværelsen har spredt seg til gater som er parallelle med eller krysser Istiklal Caddesi. Her brer musikken fra de internt fordrevne seg utover, lydene fra fjerntliggende hjem og språk som regimet har undertrykket, det være seg folkeviser fra en «türkü evi», en arabisk melodi fra en musikkforetning, eller til og med samlingen om en ung hip-hop-gruppe som opptrer på gaten, rytmene fra et rom-orkester, eller tonene fra en tilreisende europeisk jazzmusiker – de ulike underordnede gruppenes konkrete identiteter formidles og gjøres kjent på nye måter som de ellers ikke har kunnet benytte seg av. Slike performative uttrykk for den ekspressive kulturen hjelper oss til å forstå – ikke den tingliggjorte kulturen det er snakk om – men de uttalte praksisene som forholder seg til dagliglivets problemstillinger. I denne prosessen møtes og høres de som ellers ikke snakker sammen, i gjensidig aksept.

I dag, på samme måte som i tidligere tiår, møtes mennesker med forskjellig bakgrunn i Beyoglu-Taksim. De postmoderne flanørene kommer for å se gatenes skuespill og graffiti. Ingen kjenner dem igjen der de vandrer i lyset fra gatelyktene og høster erfaringer vekk fra de nære møtene i det kontrollerte rommet de til daglig deltar i. De vandrer gjennom et nett av hoteller, nattklubber, kinoer, butikker og fastfoodsjapper, og på lerretet ser de sine historier reflektert i prisbelønnede filmer som for eksempel Nuri Bilge Ceylans Uzak og Fatih Akins Against the Wall.¹³ Splittet av geopolitikk og byen dukker minner fra en forrykket subjektivitet frem for de lengtende, ensomme og fortapte. For tilskuerne blir Beyoglu-Taksim selve «lieux de memoire» på samme måte som kinoen er ett slikt «minnenes sted».¹⁴

Det er dermed mulig å konkludere med at Beyoglu-Taksim, i løpet av de siste hundre årene, har fått en helt spesiell betydning for de mange som har erfart de sosiale, økonomiske og politiske omveltningene på slutten av Det osmanske riket og som har preget det tyrkiske samfunnet. I løpet av denne tiden har de mange ulike identitetene utfordret hverandre på en mer splittende, motstridende og multivokal måte enn det var mulig å forutse. Her er identitetene splittet, måtene de artikuleres på er splittet og sfærene for dagliglivets praksiser er splittet. I Walter Benjamins tenkning er det nettopp er dette som kjennetegner metropolen. Hvis han har rett, så er det som gjør Istanbul til en metropol, nettopp det at Beyoglu-Taksim ligger i byens sentrum, med sine mangfoldige lag av historie og overlappende uttrykk for ulike identiteters meningsskapende strategier. Imidlertid må en slik konklusjon settes opp mot kritikken av å gjøre byen sentrum til skuespill, konsum, og ren forestilling, i stedet for å se på resten av byen hvor den faktiske produksjonen og reproduksjonen av økonomiske og politiske sfærer finner sted. Ingen steder er denne kritikken mer tilstedeværende enn i debatten om Taksim-plassens betydning for arbeiderbevegelsen.

Sakralisering av rommet: Kampen om Taksim-plassen

Etter hendelsen i 1977 ble det avgjørende for arbeiderbevegelsen å organisere marsjer i Taksim. Etter kuppet i 1980 ble slik mønstringer strengt forbudt og den nye grunnloven ga lokale myndigheter makt og rett til å forby offentlig bruk av rommet for slike organiserte massemønstringer. Selv om mange av paragrafene i denne grunnloven har blitt endret, er retten til å samles i en organisert protest i et offentlig rom begrenset. Som nevnt over har Taksim-plassen siden 1980 appropriert de nye kulturelle kodene for festlige anledninger, feiringer og globale underholdningsformer, slik som fyrverkeri ved nyttårsfeiringer og folkefester etter fotballseiere. Politiske protester av små, tilfeldige samlinger blir også sett på som en fargerik hendelse, noe folk står og ser på. Massemønstringer 1. mai hvor man krevde å ta Taksim-plassen i bruk var likevel forbudt frem til 2010, og forsøk på å bryte forbudet ble stoppet med makt i 2008 og 2009.

Et nettsøk i politiske debatter gir interessante resultater for betydningen av Taksim-plassen for de ulike grupperingene som tok del i disse hendelsene. I 2008 ble et felles krav om å benytte Taksim-plassen fra fagorganisasjonene DISK, TURKIS og HAKIS avslått. DISK, som hadde arrangert 1977-mønstringen, insisterte på å benytte Taksim. Imidlertid ble de som ankom plassen møtt av en hardhendt reaksjon fra politiets side. Den 9. mai 2008 publiserte MAZLUMDER (Insan Haklari ve Mazlumlar icin Dayanisma Dernegi), Foreningen for menneskerettigheter og støtte til de undertrykte, en rapport om hendelsene 1. mai hvor de pekte på brudd på internasjonale lover.¹⁵

I 2009 kjempet man nok engang om Taksim-plassen. Denne gangen var man imidlertid splittet. DISK var fast bestemt på å gå til Taksim, mens noen av de politiske partiene på venstresiden var nølende. Den 15. april 2009 annonserte TKP (Det tyrkiske kommunistpartiet) at de foretrakk Taksim, men siden de var imot splittelsen av arbeiderne i DISK og TURKIS (forbundet av fagorganisasjoner til høyre for DISK) støttet de heller én enkelt mønstring på Caglayan-plassen i Istanbul.¹⁶ DISK krevde at ingen andre steder enn Taksim-plassen skulle være arena for masseprotesten og forbundslederen holdt sin appell her i 2009.¹⁷ En annen politisk organisasjon, Emek Partisi (Arbeiderpartiet) leverte en sterk protest til DISK etter mønstringen på Kadikoy-plassen 1. mai 2009.¹⁸ Sentralt i deres argumentasjon var kritikken av overlappingen mellom «venstrepolitikk» og «arbeidere», og de kritiserte DISK, som den eneste av alle fagforbundene (DISk, TURKIS, HAKIS og KESK), for å ha gjort 1. mai til en krigersk kamp om venstrepolitikkens historie, for å ha gjort 1. mai til en «hellig» dag, og Taksim-plassen til et hellig sted. I stedet krevde de en anerkjennelse av at arbeidere av alle politiske avskygninger måtte være i sin fulle rett til å ha feststemte feiringer på sine egne steder over hele landet, det være seg i fabrikker, industrisoner eller andre steder.¹⁹ Kravet er viktig fordi det problematiserer forståelsen av Taksim-plassen, atskilt fra arbeiderne, som et rom for å minnes fortidens historie og som et sted for den politiske sfære. De diskursive elementene i disse kravene er like viktige, idet de fremmer den sakrale siden ved minnesmarkeringene og ser massemønstringer på Taksim-plassen nesten som en religiøs handling. På den andre siden er holdningen til DISK, forbundet av de revolusjonære arbeiderbevegelsene, samt noen sivile rettighetsorganisasjoner som MAZLUMDER, kjent for sin støtte til politiske og kurdiske fanger, et politisk standpunkt. I den postmoderne politikken etter 1980, med nye konflikter grunnet i etnisk politikk eller i spesielle interessegrupper som feminister og miljøvernere, innebærer en massemønstring, selv i arbeidernes navn, at man kaller på et stort spenn av posisjoner og organisasjoner, inklusive folk flest, til å delta i en slik urban mønstring.

Taksim-plassen i 2010: festlig skue eller rommets politikk?

På tyrkisk henviser bayram i sin ordbokbetydning til en religiøs festdag, som den som følger etter måneden ramadan. Imidlertid er begrepet blitt overtatt av sekulære brukere og betegner da generelt alle dager av betydning, slik som republikkens bayram 29. oktober og arbeidernes bayram 1. mai. Etter mange års forsøk på å gå til Taksim-plassen som endte i blodige møter med politiet, ble 1. mai 2010 erklært som en festens bayram av regjeringspartiet AKP, og Taksim-plassen ble åpnet for en massemønstring. AKP lagde selv plakater med politimenn som delte ut blomster til folket. Ulike venstreorganisasjoner distribuerte plakater med nelliker på for å mønstre folk til 1. mai-bayramen. Forsøket på å gjøre en minnesdag til en fest står i stil til dagens Taksim. Det var en iscenesettelse i stor skala hvor feiringen gikk av stabelen med en sans for festlighet som ingen tidligere hadde sett. Borgere i alle aldre og sosioøkonomiske bakgrunner deltok. Grupper med organisasjonstilknytning gikk bak sine flagg og bejublet hverandre. Det var ingen sammenstøt med politiet og dagen endte fredelig.

På overflaten kan det synes som om at det å gjøre mønstringene på Taksim-plassen om til festlige opptrinn, bryter båndene til plassens historie gjennom å redusere det til en «forestilling», til ikke noe mer enn en praksis hvor man konsumerer tegn og symboler uten å artikulere de dypere meningsfulle strukturene som konstituerer dem. Det er en viss sannhet i dette. Imidlertid er det også sant at i en by som allerede er splittet opp i mangfoldige klasser, multikulturelle grupper, internt fordrevne borgere og vandrere, burde byens eneste ønske være å favne alle, å tilby et rom hvor fremmede kan møtes uten å måtte gi avkall på sin anonymitet. Hvis opptrinnene på Taksim-plassen ikke bare skal omfatte det festlige, men også det politiske nærværet av de underordnede gruppene, deres kropper, stemmer og lukter, i forening med dem som de ellers ikke ville møtt, da bør denne utviklingen ønskes velkommen med åpne armer. Beyoglu-Taksim er en plass med rom for både fest og politikk.

Oversatt av Anne Helness
anne.helness@ifikk.uio.no
IFIKK, Universitetet i Oslo