Bør lovbrytere ha fri vilje?

Av Espen Schaanning

Juni 2015

NOU 2014: 10. Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern

Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning
Oslo, 2014

Mange vil sikkert stusse over spørsmålet som stilles i overskriften av dette essayet. Om en person som har begått en forbrytelse har fri vilje og derfor kan klandres for sin ugjerning – dvs. om han er tilregnelig – er i prinsippet et empirisk spørsmål. Det gir derfor liten mening å spørre om han «bør» ha fri vilje. Våre ønsker endrer ikke på de faktiske forhold. Likevel stiller våre myndigheter slike spørsmål – og svarer på dem. De vet bare ikke om det, eller vil ikke innrømme det i klartekst. I alle fall synes dette å være tilfellet i den store NOU-utredningen på hele 440 sider som nå foreligger i kjølvannet av terroren 22. juli 2011. Vi skal straks vende tilbake til denne tematikken. La meg først skissere noe av bakgrunnen for den.

Utilregnelighetsregler

Utilregnelighetsregler er kjent helt tilbake til antikken, og de har særlig innenfor romerrett og norrøn rett gjerne vært begrunnet med at den som er sinnssyk mangler fri vilje, ikke kan klandres og derfor heller ikke bør straffes. Det har helt fram til i dag vært antatt at det kun er et ytterst lite segment av befolkningen som på denne måten mister sin frie vilje. Men med jevne mellomrom har denne forståelsen blitt utfordret. På 1700-tallet kunne for eksempel materialister som Diderot og Helvetius hevde at menneskets frie vilje var en illusjon, og dermed forsvant også de tradisjonelle begrepene om skyld og bebreidelse. På et vis ble dermed alle mennesker «utilregnelige». Større utfordringer for myndighetene utgjorde imidlertid den kriminologien som vokste fram på slutten av 1800-tallet. Her ble det vanlig å hevde at om ikke alle mennesker manglet fri vilje, så var det i alle fall åpenbart at det gjaldt mange, ja kanskje de fleste, lovbrytere. Mange var fødte forbrytere. Og i våre dagers nevrokriminologi er tendensen helt åpenbar: Tradisjonelle forestillinger om skyld og ansvar er håpløst foreldet når man skal forstå hvorfor folk begår alvorlige forbrytelser. Jo flere årsaksfaktorer man kartlegger, desto mer skrumper viljesfriheten inn. Lovbrytere flest kan ikke klandres; skal man reagere på deres lovbrudd, må det bli for å beskytte samfunnet mot dem (forvaring, tvungent psykisk helsevern, tvungen omsorg).

Denne forskningen truer hele strafferettens eksistens: Hvis det er slik at alle eller de fleste lovbrytere ikke kan noe for sine handlinger på grunn av påvirkninger fra arv og miljø, så kan man like gjerne erstatte juristene med biologer, sosiologer, psykologer og psykiatere. Straff på grunnlag av subjektiv skyld (bebreidelse) blir ikke lenger mulig, og man må snarere sette diagnoser, foreskrive terapi og iverksette sikringstiltak. Det er derfor lett å forstå at myndighetene har forsøkt å holde tilregnelighetsområdet så lite så mulig: Det må bare være unntaksvis at mennesker er så «syke» at de må erklæres utilregnelige. Hvis ikke, faller hele den tradisjonelle strafferetten i grus.

I utilregnelighetssaker har vi i Norge et såkalt medi­sinsk eller bio­logisk system. Det betyr at for å erklære en per­­son for å være utilregnelig, er det nok å gi ham en psykiat­risk diagnose. Straffelovens § 44, første ledd, lyder: «Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisst­­løs straffes ikke». Det er altså ikke noe krav at det skal være noen sammenheng mellom den psykiske avviks­tilstanden på gjerningstidspunktet og forbrytelsen. Det holder at han var psykotisk (eller bevisstløs). I gjel­dende rett betyr likevel «psykotisk» noe annet enn i psykiatrien: Det kreves nemlig at psykosen må ha vært virksom i gjerningsøyeblikket – den må ha hatt en viss «symptomtyngde». I psykiatrien vil derimot en person som går på medisiner, og derfor er tilnærmet symptomfri, fremdeles være psykotisk. I strafferetten krever man imidlertid ikke bare at gjerningspersonen har en psykose, men er psykotisk. Likevel sier det seg selv at psykiaterne i slike spørsmål normalt får tilnærmet all makt, det er jo de som er eksperter på om personer har en psykose eller er psykotiske.

Motsatsen til det medisinske system er det psyko­logiske: Her tar man stilling til om vedkommende kunne noe for handlingen, dvs. om han hadde evner, innsikt og muligheter til å velge fritt. I tillegg kan man operere med et såkalt «blandet» system, som er en slags kombinasjon av det medisinske og det psykologiske prinsipp. Her opererer man med to kriterier, først et «inngangsvilkår», som angir en bestemt psykisk tilstand, og dernest et «begrensende vilkår», som krever at tilstanden må ha hatt en eller annen følge eller betydning for lovbruddet. De aller fleste land holder seg med en eller annen variant av det blandede prinsipp.

Alle disse tre prinsippene har sine fordeler og ulemper. Den mest åpenbare fordelen med det psykologiske prin­sippet er at man må ta direkte stilling til selve kjerne­punktet, nemlig om vedkommende faktisk hadde evner, innsikt og muligheter til å velge fritt. Men dette er også dette prinsippets akilleshæl – for hvordan i all verden skal en rett kunne ta stilling til slike ting? Man risikerer da fort at domstolene frikjenner og dømmer i hytt og vær ut fra mer eller mindre velbegrunnet synsing om tiltaltes indre sjelsliv. Noe bedre rustet står det blandede prinsippet siden man her i loven i det minste har angitt et inngangsvilkår som presumptivt skal la seg fastslå. Men det vil fremdeles være vanskelig å bestemme hvordan sykdommen konkret har virket inn på beslutnings- og handlingslivet. Som utvalget uttrykker det: «Psykiatrien kan ikke gi noen anvisning på bedømmelsen, og juristene vil være henvist til løse antagelser uten klar forankring» (s. 22−23); retten må ta i bruk «en metode uten sikker faglig forankring og overlates til å bygge på mer eller mindre svevende hypoteser om hvorvidt den tiltalte hadde viljens frihet i behold da lov­bruddet ble begått» (s. 90). Da er det enklere med det medisinske systemet, siden man her
forhånd og i loven
har bestemt hva slags psykiske tilstander som gjør vedkommende utilregnelig. I det medisinske systemet slipper retten å ta stilling til om det psykiske avviket (inngangsvilkåret) hadde noen betydning for lovbruddet. Man kan ganske enkelt nøye seg med å stille den riktige diagnosen. Ulempen er naturligvis at retten ikke lenger kan ta stilling til kjernespørsmålet, dvs. om vedkommende kunne noe for sin handling. Det spørsmålet er da allerede løst av lovgiver (ingen som er psykotiske kan noe for sin handling).

Det var dette saken mot Behring Breivik synliggjorde så tydelig. Mange har kommentert det faktum at to retts­psykiatriske team kom til stikk motsatte resultater: De første mente at han var psykotisk og derfor utilregnelig, de andre at han ikke var det. Men det var ikke dette som var så merkelig: Enhver som har fulgt rettspsykiatrien en stund burde vite at slike diagnoser er ytterst skjønnsmessige, og at psykiatere derfor kan komme til ulike konklusjoner. Nei, det underlige var at dommerne måtte opptre som psykiatere. Siden vi har et medisinsk prinsipp, hadde de knapt noe annet valg enn – med diagnosemanualen ICD-10 i hånd – å stille den rette diagnosen. Punkt for punkt måtte de gjennomgå de ulike symptomene for å undersøke om Behring Breivik var psykotisk. Ja, retten trengte etter eget sigende ikke engang å ta stilling til om det rettslige psykosebegrepet i denne saken avvek fra det psykiatriske, siden man tok for gitt at han ikke befant seg i noe «grenseland» mellom psykoser og andre sjelelige lidelser. «Spørsmålet i vår sak er med andre ord om tiltalte på gjerningstidspunktet var psykotisk i diagnostisk – og følgelig også rettslig – forstand», slo man ganske enkelt fast i dommen. Den eneste oppgaven som dermed gjen­stod for retten var å sette den rette diagnosen. Det var et underlig skue.

Utvalget som denne gang har sett på disse spørs­målene har valgt å beholde det medisinske system, til tross for at det har vært utsatt for massiv kritikk, særlig fordi det gir psykiaterne for mye makt. Dette står det respekt av (selv om jeg er uenig). Man har ikke bøyd av fra presset. Samtidig gjør dette standpunktet utredningen særlig interessant: Ved å gå inn for det medisinske system, tvinges utvalget til – uavhengig av den enkelte straffesak – å angi hvem som i loven skal gis straffrihet på grunn av utilregnelighet. Man må ta stilling hvem som ikke har evner, innsikt og muligheter til å velge fritt. Utredningen gir med andre ord uttrykk for hva våre myndigheter nå for tiden mener om menneskets natur, dvs. om mennesket har fri vilje og hva som eventuelt skal til for at viljen ikke lenger
er fri.

Grunnlaget

Utvalget gjør dessverre ikke noe forsøk på å orientere seg i de vitenskapene som har relevans for dette emnet, utover de tradisjonelle fagene jus, filosofi og psykiatri/psykologi. Overfor dagens ekspansive forskning på kriminalitetens biologiske opphav, vender man rett og slett det døve øret til:

Om, og i tilfelle i hvilken grad mennesker har fri vilje og evne til selvbestemmelse, er vanskelige og evige spørsmål. Fore­stillingen om viljens frihet står imidlertid sterkt. Det er en urokkelig oppfatning i vår kultur at mennesker selv forårsaker en rekke hendelser ved sine frie valg, og at det er vanskelig å påvise hendelser som med nødvendighet resulterer i bestemte menneskelige handlinger (s. 343).

Utvalget påpeker at det nok finnes handlinger som ikke er styrt av vilje – som reflekser, impulsstyrte handlinger eller handlinger begått under hypnose – men man holder seg til det man ovenfor kaller «en urokkelig oppfatning i vår kultur»: Mennesket har normalt en fri vilje, som bare helt unntaksvis settes ut av spill. Hva (de biologiske) viten­skapene har å si om saken, sier man ingenting om. Det må betegnes som en vesentlig mangel ved utredningen. Skal man først gå inn i denne materien, så er det nokså uhørt at man ikke i det minste forholder seg til dagens ulike vitenskaper som problematiserer våre forestillinger om den frie vilje. Det heter: «Utvalget mener at en regel om strafferettslig utilregnelighet bør gis en utforming som i minst mulig grad utfordrer forståelsen av mennesket og menneskelige handliger [sic]» (s. 89). Mon tro hvem sin «forståelse» man tenker på her? At det ikke er determinister blant biologer, psykologer, kriminologer og filosofer, er opplagt, siden utvalget ikke tar opp utfordringen fra disse. Det er trolig forståelsen av mennesket hos folk flest (eller den såkalt «allmenne rettsfølelse») utvalget tenker på. Man vil ikke tråkke det norske folk på tærne. Det er et foruroligende utgangspunkt, i alle fall hvis man vil forsøke å argumentere prinsipielt og ut fra hva man anser for å være moralsk riktig: Må man ta hensyn til hva «folket» holder for sant eller vil like, må prinsippene fort vike for pragmatikken. Man føyer seg da etter det man tror folk vil ha eller akseptere. Som vi skal se, synes det å være en slik linje utvalget i hovedsak har fulgt.

Utvalget slår fast at man i Norge tradisjonelt har defi­nert straff som et «onde som staten påfører en lov­overtreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde» (s. 44), og det er ingenting som tyder på at man har tenkt å avvike fra denne definisjonen. Tanken er at en slik tilsiktet smerte ikke bør benyttes på utilregnelige. Hovedbegrunnelsen for å frita utilregnelige lovbrytere for straff angis å være moralsk: De kan ikke klandres for sin ugjerning. Utvalget skriver:

Straffansvar forutsetter at gjerningsmannen har hatt et handlingsvalg og kan klandres for det valget han tok. Noen lovbrytere er i en så forvirret og avvikende sinnstilstand i gjerningsøyeblikket at de ikke bør trekkes til ansvar for handlingen. Det ville være dypt urimelig å straffe disse. Alle siviliserte samfunn unntar fra straffansvar den som ikke kan klandres, som ikke «kan for» den kriminelle handling han har begått (s. 22, jf. s. 86).

Riktignok begrunner utvalget også utilregnelighetsreglene med at det er unyttig å straffe utilregnelige, siden straffe­lovens trusler ikke kan forventes å virke på dem. Men denne begrunnelsen er for utvalget åpenbart underordnet, siden utvalget flere steder kun argumenterer ut fra det moralsk uholdbare i å straffe utilregnelige.

Forutsetningen for utvalgets moralske argumentasjon er at det anser at det for tiltalte er bedre å bli erklært utilregnelig enn tilregnelig. Det er riktignok ikke alltid like opplagt. Ved alvorlige forbrytelser vil straffeondet normalt bestå i stigmatisering (bebreidelse) og innesperring (fengsels­straff). Hvis en tiltalt blir erklært utilregnelig og blir fritatt for straff, innebærer dette imidlertid også en stig­matisering (tap av verdighet) og vedkommende risikerer å bli innesperret på ubestemt tid (tvungent psykisk helse­vern). Men utvalget forutsetter, som i gjeldende rett, at det siste tross alt er bedre enn det første. Det ville ikke hjelpe at den utilregnelige ble dømt til mindre straff enn den tilregnelige, han må frifinnes helt:

Det er en vesentlig forskjell mellom å bli frifunnet og å bli domfelt selv om straffen gjøres mindre streng. I det ene tilfellet ser rettsordenen nådig på den skyldige og uttrykker dette ved å idømme ham en mildere straff. I det andre tilfellet har lovbryteren et ubetinget krav overfor rettsordenen på å bli erklært uskyldig, fordi han ikke kan klandres for sin handlemåte. Dette kravet motsvares av samfunnets plikt til å gi uttrykk for gjerningspersonens uskyld gjennom en frifinnende dom (s. 125).

Derfor opprettholder man også på dette området den gamle regelen om at det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt: «Det er uheldig å frita for mange, men det er verre å straffe personer som ikke kan klandres» (s. 22); «konsekvensene av en uriktig fellende dom er mye verre enn ved en uriktig frifinnelse» (s. 178, jf. s. 190). Derfor er det om å gjøre å oppnå best mulig treffsikkerhet, slik at ikke uskyldige (utilregnelige) blir dømt til straff (s. 22 jf. s. 27). Man siterer med bifall Straffelovrådet (1973): «Tvilen bør med andre ord overfor disse persongrupper lede til den for dem gunstigste løsning, nemlig at loven tilstår dem ubetinget straffrihet» (s. 93). Som vi skal se nedenfor, klarer ikke utvalget å holde seg til dette prinsippet. Ja, det er i det hele tatt få av sine egne prinsipper utvalget klarer holde fast ved.

Det er riktignok et lyspunkt at utvalget går lenger enn vanlig med hensyn til å innrømme at gjengjeldelse ligger til grunn for norsk strafferett. I offisielle utredninger de siste årene har man avvist at gjengjeldelse kan benyttes som begrunnelse for straff, med unntak av det man kaller «mentalhygieniske virkninger»: Man antar «folket» og ofrene er såpass hevngjerrige at hvis myndighetene ikke reagerer hardt nok på alvorlige forbrytelser, så vil folk flest ty til selvjustis. For å sikre sosial ro må myndighetene derfor forholde seg til denne hevnlysten og straffe nok til at sinnene ikke kommer i kok. Utvalget påstår imidlertid at gjengjeldelsen i dagens rett opptrer «i første rekke som en begrensende faktor» (s. 46, jf. s. 189), dvs. den angir en grense for hvor mye og streng straff som bør benyttes, men dette er opplagt galt. Med hensyn til de mentalhygieniske virkninger er det jo motsatt: Man forutsetter at folk og ofre vil bedrive privat rettshåndhevelse hvis man straffer for lite og for mildt. Gjengjeldelsbehovet fungerer her som en straffeforsterkende faktor (straffet man nok, ville denne straffebegrunnelsen forsvinne).

Man kunne tenke seg at straffen kunne begrunnes gjennom at den dømte dermed får anledning til å «gjøre opp for seg». Men denne begrunnelsen avviser heldigvis utvalget (s. 47). Slike virkninger kan ikke utgjøre en selvstendig begrunnelse straff. Det skulle da også bare mangle. Har man først definert straff som et tilsiktet onde man påfører lovbryteren, så kan man ikke samtidig legitimere straffen ved at den er et gode for lovbryteren. Det ville være hykleri. Likevel klarer utvalget å rote til sin argumentasjon på dette punktet. Noe senere begrunnes nemlig straffen på hegeliansk vis ved å henvise til at man ved å straffe «anerkjenner» lovbryteren: «Gjennom skyldbegrunnelser og bruk av straff anerkjennes lov­bryteren som en ansvarlig moralsk aktør og som retts­subjekt» (s. 85). Her høres det nærmest ut som om den tilsiktede smerten man påfører lovbryteren er til hans eget beste. Og det skal bli verre. For i fortsettelsen heter det om de utilregnelige: «I motsetning til den psykisk friske gjør de seg ikke ’fortjent’ til den ’anerkjennelse’ som følger med straffansvaret» (s. 85). Det høres ut som en dårlig spøk: De utilregnelige «fortjener» ikke den anerkjennelsen som utvises normale mennesker. Dermed har utvalget ikke bare snudd opp ned på det utgangspunktet det ellers argumenterer ut fra, nemlig at straff er et tilsiktet onde som den utilregnelige ikke fortjener å rammes av, men det adopterer en språkbruk som ligger skremmende nær nazistenes begrunnelser for å ta livet av psykisk psyke personer (noe som åpenbart ikke er intendert fra utvalgets side). Slike setninger er egnet til å skape forvirring og misforståelser og må bort fra alle senere utredninger.

Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i utilregnelighetssaker, dvs. det er tilregneligheten som skal bevises (noe som kan uttrykkes ved prinsippet om at alle er utilregnelige inntil det motsatte er bevist). Ut fra forestillingen om at mennesker flest (også lovbrytere) har fri vilje, skaper dette ikke noe problem. Man ganske enkelt antar at lovbrytere flest er tilregnelige. Spørsmålet kommer bare opp der man er i alvorlig i tvil. Hva gjør man da? I gjeldende rett har man tenkt at den psykiatriske diagnosen «psykotisk» skulle være en god indikator for å blinke ut de utilregnelige, særlig hvis man krever at psykosen skal være aktiv og symptomtung i gjerningsøyeblikket. Kanskje kan det tenkes psykotiske pasienter som faktisk kan noe for sin handling, men for å være på den sikre siden, har man latt alle psykotiske slippe straff (uavhengig av om det er en sammenheng mellom psykosen og lovbruddet). Dette er altså et hovedprinsipp utvalget vil opprettholde, dog med to viktige unntak. Det ene består i at psykiaterne ikke lenger skal uttale seg om hvorvidt tiltalte er utilregnelig i strafferettslig forstand (dvs. om han rammes av § 44 eller ikke), kun sette sin diagnose. Dernest blir det opp til retten å vurdere om diagnosen gir straffritak i henhold til § 44. På den måten vil man skille klarere enn før mellom psykiatri og jus. Det andre unntaket består i at utvalget vil utvide utilregnelighetsområdet ved også å ta med psykiske avvikstilstander som kan «likestilles» med psykose, og som man karakteriserer som «tankeforstyrrelser, funksjonssvikt eller sviktende virkelighetsforståelse i samme grad og med samme tyngde som en person som er ’psykotisk’» (s. 24). Til grunn for dette ligger den innsikt at det psykiatriske diagnoseverktøyet ikke er laget for å avgjøre hvem som har fri vilje eller ikke. Også ved slike «likestilte» psykiske tilstander skal psykiaterne kun beskrive avvikstilstandene, mens det er opp til retten å avgjøre om den aktuelle tilstanden faller inn under utilregnelighetsparagrafen.

Begge unntak er forsøk på å gi potensielt uskyldige (utilregnelige) mennesker et større rettsvern og å frata psykiaterne en urettmessig stor makt i strafferettspleien. Men det er mye som skurrer i argumentasjonen for å beholde det medisinske systemet. Og det er andre av utvalgets forslag som gir potensielt uskyldige mennesker betydelig mindre rettsvern. La oss se!

Treffsikkerhet

Det springende punkt for å benytte et medisinsk system er om psykiaternes diagnosemanualer er egnet til å fange inn dem som ikke kan noe for sine handlinger. I utgangspunktet skulle man ikke tro det. Det ville vel nesten være for godt til å være sant at psykiaterne – helt på slump og uten å vite det selv – skulle ha løst den frie viljes problem, dvs. om og når menneske kan klandres for sine handlinger. Utvalget konstaterer nøktern at medisinske klassifikasjons­systemer «er utarbeidet for helt andre formål enn de spørsmål som retten søker å besvare» (s. 97, jf. s.124). Presist uttrykt: «Begrepene kan favne for vidt og føre til at gjernings­personer som bør anses straffansvarlige, likevel blir holdt straffrie. Men begrepene kan også favne for snevert, med den følge at gjerningspersoner som bør være uten ansvar, i stedet straffes» (s. 123). Spørsmålet er da om psykosebegrepet, litt på måfå, likevel viser seg å være egnet. Svaret er ifølge utvalget (i det minste i første omgang): nei. Man er klar på at «psykosebegrepet ikke gir det endelige svaret på hvem som er utilregnelig og som skal være uten straffansvar» (s. 126).

Utvalget har her ikke gjort det lett for seg selv. I sin kritikk av det blandede system har man påpekt hvor vanskelig det er å påvise konkrete sammenhenger mellom en psykisk avvikstilstand og lovstridige handlinger. Som vi har sett blir retten ifølge utvalget med et slikt prinsipp overlatt til «løse antagelser» og «svevende hypoteser», eller som de også formulerer det: Slike spørsmål er «av nærmest metafysisk karakter», slik at bedømmelsen får «et subjektivt preg» (s. 90, s. 93). Utvalget har utvilsomt rett i at «det hefter generell usikkerhet ved kriteriene for å fastslå slike psykologiske sammenhenger som benyttes i rettsregler som baseres på et blandet prinsipp» (s. 88). Men slik må det vel også bli for utvalget selv, når det skal ta stilling til bestemte psykiske avvikstilstanders innvirkning på viljesfriheten? Ja, det må vel på et vis bli enda verre, siden det ikke – som i retten – kan forholde seg til konkrete personer, men må uttale seg på generelt grunnlag. Likevel mener utvalget at det lar seg gjøre: Til tross for at utvalget innrømmer at psykiaternes diagnosesystemer ikke er laget for å fange opp de personene som ikke kan klandres for sine handlinger, fastholder det likevel at det er en bestemt diagnose som fanger inn kjernegruppen av de utilregnelige, nemlig psykose med «en markant sykdomstilstand». Psykose­­begrepet er riktignok ikke egnet til å fange inn dem man vil treffe, men det er beste man har. Etter ut­valgets mening er «det medisinske psykosebegrepet det viktigste hjelpemiddel for retten når den skal ta stilling til om gjernings­mannen rettslig sett var psykotisk på handlings­tiden» (s. 23, jf. s. 124). Problemet er imidlertid at man ikke har noen garanti for at denne medisinske diagno­sen har løst det moralske spørsmålet om den frie vilje. Utvalget har her ingenting annet på stille opp med enn besvergelser:

I den regel som utvalget foreslår, gjøres det klart at det bare er den lovbryter som på handlingstiden var «psykotisk» med en markant styrkegrad av psykotiske symptomer, som skal gå fri for ansvar. Dette er den psykiske sykdomstilstand som griper sterkest inn i og virker mest forstyrrende på sinnet, og som derved også er best egnet til å skille de «skyldfrie» – de som på grunn av sykdom er uten evne til normale handlingsvalg – fra de som bør være ansvarlige (s. 23, jf. s. 110f., s. 124).

At denne medisinske diagnosen også er den rette til å skille de skyldige fra de uskyldige er noe som bare påstås og tas for gitt. Riktignok gjennomgås de ulike psykosediagnosene, og man beskriver i detalj symptomene, men dette gjøres mer med henblikk på deres (medisinske) innhold, enn på deres relevans for moralsk ansvar. Man ganske enkelt forutsetter at det er et slikt samsvar mellom sykdom og manglende viljesfrihet. Hvor er det blitt av all den tvil og usikkerhet som man tidligere uttrykte overfor muligheten av å knytte sammen sinnsstilstad og handling? Også den generelle sammenhengen mellom psykose og handling må vel være basert på «metafysiske», «svevende» og «løse» antagelser? Og hvis de ikke er det, hvis utvalget ser seg i stand til å fatte denne sammenhengen, så er det vanskelig å skjønne at ikke retten også skulle være egnet til å gjøre det samme, som i et blandet prinsipp. Den eneste justeringen de ser for seg er, som nevnt, at utilregnelighetsregelen også må omfatte personer som «i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk». Men man er i grunnen like langt. For når utvalget beskriver disse tilstandene, så får vi bare servert en rekke symptomer. Vi får ikke vite hva det er ved dem som opphever den frie vilje (i tillegg til at «psykose» blir et slags mål som de skal måles etter). Man kan for øvrig spørre seg om det ikke hadde vært like greit å fjerne kravet om psykose og kun nøye seg med symptombeskrivelsen (altså slik: «Den som retten anser for å ha sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, er ikke strafferettslig ansvarlig»). Man hevder nemlig at de nevnte symptomene er «sentrale kjennetegn ved psykosen» (s. 127). Hvis de allikevel skal nevnes i lovteksten ved «likestilte» tilstander, så kunne man jo ganske enkelt holde seg til dem og glemme hele psykosebegrepet.

Det er også underlig at utvalget mener å kunne omgå hele spørsmålet om ansvar og klanderverdighet ved hjelp av det medisinske systemet: «Med en slik regel unngår man å ta stilling til problematiske og omstridte spørsmål om bakgrunnen for menneskelige handlinger. En slik regel vil kunne baseres på empirisk og systematisert kunnskap om slike tilstander som i alminnelighet bør føre til straffrihet» (s. 94). Første setning er positivt gal. Ut­valget har allerede innrømmet at det er forestillingen om at den frie vilje settes ut av spill som ligger til grunn for utilregnelighets­reglene. Å hevde at bestemte psykiske tilstander (psykoser eller likestilte tilstander) har en slik effekt, er dermed å ta stilling til spørsmålet. Men hva ligger det i at problemet løses gjennom «empirisk og systematisert kunnskap om slike tilstander»?

Det er neppe noen tvil om at et medisinsk system er enklere å praktisere enn det blandede system, siden man kun trenger å stille en diagnose uten å ta stilling til vedkommendes skyldevne. Det er vaghet knyttet til begge prinsipper, hevder utvalget, men «vagheten som hefter ved en regel basert på et blandet prinsipp er klart større. En regel basert på et medisinsk prinsipp kan gis et relativt klart definert innhold ved å angi hvilke psykiske avvikssymptomer som gir holdepunkter for å utelukke et straffansvar. En regel basert på et blandet prinsipp vil i større grad måtte bli stående uavklart». Man viser i den forbindelse til Særreaksjonsutvalget (1990) som skrev: «Man kan med adskillig større sikkerhet fastslå om en lovbryter er psykotisk, enn avgjøre om det for denne lovbryters vedkommende i forhold til den aktuelle handling foreligger årsakssammenheng mellom tilstand og handling» (s. 91). Med andre ord: Det er enklere å stille en diagnose enn å avgjøre om vedkommende hadde fri vilje. Men det betyr naturligvis ikke at det medisinske system også er mer treffsikkert med hensyn til hvem som har fri vilje. Dette spørsmålet forblir like uavklart. Likevel synes utvalget å hevde det motsatte: Til tross for at retten innenfor det blandete prinsipp faktisk forsøker å undersøke om vedkommende kunne noe for sin handling, mener man at det medisinske prinsipp treffer bedre enn det blandede prinsipp,

en utilregnelighetsregel basert på et medisinsk prinsipp vil gi størst treffsikkerhet når det gjelder å fastslå hvem som mangler strafferettslig skyldevne. I det medisinske prinsipp inngår et krav til symptomstyrke som er direkte relevant for begrunnelsen for strafferettslig utilregnelighet, mens et blandet prinsipp i mindre grad lar seg utforme med en klar og presis avgrensning av den persongruppen som skal omfattes (s. 59, jf. s. 92).

Som vi har sett, innebærer det blandede prinsippet at man har et «inngangsvilkår», som er en bestemt psykisk tilstand. Setter man dette inngangsvilkåret identisk med den psykiske sykdomstilstand som utvalget vil bygge sitt medisinske prinsipp på, så vil den eneste forskjellen på de to prinsippene være at retten med det blandede prinsipp også må undersøke og ta stilling til om det var en sammenheng mellom sykdommen og handlingen. Men at retten gjennom en slik granskning skulle bli mindre treffsikker enn om den på forhånd – uten å undersøke det – avgjør saken ut fra den samme diagnosen, er ikke lett å forstå. Naturligvis vil avgrensingen av hvem som omfattes av regelen bli mindre «klar og presis» under et blandet prinsipp, noe som kan føre til ulike domstoler praktiserer regelen ulikt eller gjør regelen prosessdrivende. Men denne uklarheten skyldes jo at det er så vanskelig å avgjøre hvem som egentlig kan klandres. En slik uklarhet forsvinner ikke med det medisinske prinsipp. Den løses bare ved at lovgiver dogmatisk fastslår at psykotiske personer med en bestemt symptomtyngde ikke kan noe for sine handlinger. Man bestemmer ganske enkelt allerede på lovgivernivået hvordan denne sammenhengen er (psykose medfører mangel på fri vilje).

Psykiaternes rolle og rettens oppgave

Det er altså et uttalt mål å skille jus og psykiatri og unngå at psykiaterne får for stor innflytelse over rent rettslige spørsmål. Men i utgangspunktet synes ikke forskjellen mellom utvalgets forslag og gjeldende rett å være særlig stor. Riktignok skal psykiaterne ikke uttale seg om tiltalte var psykotisk i rettslig forstand, men når retten skal foreta sin vurdering av saken, så synes den likevel å måtte støtte seg på hva psykiaterne har å si. «Det rettslige uttrykket ’psykotisk’ vil kreve en markert symptomtyngde, som domstolen skal ta stilling til på grunnlag av den sakkyndige utredning» (s. 27), står det. Det er med andre ord den sakkyndige utredningen som skal ligge til grunn også når det gjelder å vurdere symptomtyngden. Uansett hvilken utilregnelighetsregel man velger, «vil retten i stor utstrekning måtte bygge på uttalelser fra psykiatrisk sakkyndige ved symptomfastsettelsen og bedømmelsen av symptomene» (s. 92). Man kan da spørre seg hva som i realiteten blir igjen av «rettslige» vurderinger. Fastsettelsen av symptomstyrken vil være en diagnostisk virksomhet, et forsøk på å fastslå hvor sterk psykosen kan sies å ha vært på gjernings­synspunktet. Det forutsettes at psykiaterne skal gi en klinisk beskrivelse av «grad og kvalitet av psykotiske symptomer, herunder funksjons­svikt» (s. 138). Det er vanskelig å se at retten i dette spørsmålet kan gjøre stort annet enn å følge de sakkyndiges angivelse av symptomtyngden i det enkelte tilfellet.

Dessuten blir det i beste fall uklart hva retten egentlig skal ta stilling til. Fordelen med det medisinske system er at retten kan nøye seg med å stille en diagnose, dvs. kun forholde seg til de empirisk gitte symptomer: «Ved å basere en lovtekst på en medisinsk begrepsdannelse gir lovgiver rettslivet et empirisk basert verktøy for å håndtere spørsmål om gjerningspersonens utilregnelighet» (s. 87). Men så gjør utvalget en merkverdig manøver. Hør på dette:

Det er altså rettens oppgave på selvstendig grunnlag å ta stilling til om gjerningsmannens tilstand var av en slik karakter og fremtrådte med slik symptomstyrke, at han ikke bør påføres straffansvar. Denne rettslige bedømmelsen vil ha en klar empirisk forankring i observerte symptomer, noe den sakkyndige med sin særlige fagkunnskap og sine metodiske verktøy kan kaste lys over. Men psykiateren har ikke innenfor sitt fag forutsetninger for å besvare det avgjørende spørsmålet, som dypest sett er av rettslig art: Var den tiltalte i gjerningsøyeblikket så psykisk forstyrret at han ikke bør og kan holdes ansvarlig? (s. 23−24).

Her begynner utvalget igjen å rote det til. Siden man har valgt et medisinsk prinsipp, skal retten ikke ta stilling om det er en sammenheng mellom det psykiske avviket og lovbryterens ansvarlighet. Denne sammenhengen er allerede avgjort av lovgiver: Enhver som er i psykotisk (i rettslig forstand) er per definisjon ikke ansvarlig for sine handlinger. Men så foreslår altså utvalget at for å bestemme om tiltalte var psykotisk i rettslig forstand, skal retten svare på spørsmålet: «Var den tiltalte i gjerningsøyeblikket så psykisk forstyrret at han ikke bør og kan holdes ansvarlig?». Men dette er jo ikke et lenger et diagnostisk spørsmål, slik det medisinske system forutsetter. Man skal nå tvert om ta stilling til det moralske spørsmålet om vedkommende kan holdes ansvarlig for sine lovbrudd. Dette kommer enda klarere fram et annet sted i meldingen der det heter at det er særlig viktig at «fagdommeren og partene er seg bevisst at det er retten selv som på etisk og normativt grunnlag innenfor rammene av straffeloven § 44 selvstendig skal konkludere i tilregnelighetsspørsmålet» (s. 138, jf. s. 140). Her har man eksplisitt gjort bedømmelsen av utilregneligheten til et normativt spørsmål. Det er også slik man argumenterer for å angi bestemte symptomer for å fange inn tilstander som er «likestilte» med psykoser: Denne symptomangivelsen vil «få klarere frem at utilregnelighetsvurderingen innebærer stillingtagen til et verdispørsmål som ikke kan reduseres til medisinsk diagnostikk og klinisk skjønn» (s. 128). Tankegangen er åpenbart at retten skal forsøke å fastsette symptomtyngden ut fra overveielser omkring hvorvidt det psykiske avviket var så sterkt at vedkommende ikke kunne noe for sin handling. Men hvis man må vurdere sammenhengen mellom psykisk avvik og ansvarlighet for å godtgjøre dette, så har man innført i retten nettopp det man ville ha ut, nemlig «løse antagelser uten klar forankring» (jf. ovenfor). Ja, mer enn det, man synes også å gli over i et blandet system: Man skal ta stilling til om vedkommende på grunn av den psykiske forstyrrelsen kan holdes ansvarlig for sin lovstridige handling. Straks retten skal foreta normative vurderinger, dvs. bedømme om det psykiske avviket er så symptomtungt at tiltalte ikke kan klandres, så havner den uvilkårlig i samme situasjon som ved det blandede system. Det man gjennomgående kaller et «rettslig» (til forskjell fra et medisinsk) spørsmål, innebærer i realiteten at retten – helt motsatt av utvalgets uttalte intensjon – må ta stilling til i hvilken grad sykdommen kan ha påvirket den lovstridige handling. Det heter: «I praksis må dommeren derfor kun ta stilling til graden av det foreliggende avvik hos tiltalte, og spørre seg om vedkommende på gjerningstiden var så preget av tunge symptomer at han eller hun ikke bør holdes ansvarlig» (s. 129). Dommeren skal med andre ord undersøke og ta stilling til sammenhengen mellom symptomene og skyldevnen i forbindelse med lovbruddet. Er vi ikke da over i et blandet system?

Det er i en tilsvarende inkonsistens utvalget havner i sin redegjørelse for beviskravet. Det er nesten litt komisk å se at utvalget – etter å ha innrømmet hvor store vanskeligheter det er forbundet med å avgjøre om en person kan noe for sin handling – i forbindelse med drøftingen av beviskrav plutselig konstaterer at «sinnstilstander lar seg bevise med tilnærmet sikkerhet. Det samme gjelder for spørsmål om tilregnelighet. I mange tilfeller er det bevismessig helt på det rene at gjerningspersonen var bevisstløs eller psykotisk, eller at vedkommende ikke var psykotisk, slik konklusjonen var i Oslo tingretts dom i 22. juli- saken» (s. 190). Her har man plutselig usedvanlig stor tiltro til rettens evne til å skue inn i lovbryteren sjel. Litt pussig er det vel også at saken mot Behring Breivik benyttes som illustrasjon på hvor lett det er å bestemme om en person er psykotisk eller ikke. Dette var jo nettopp en sak der uenigheten hos ekspertene var stor, og tingretten var i beslutningstvang og måtte ta en avgjørelse. Som nevnt vil utvalget beholde regelen om at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i tilregnelighetssaker, og utvalget foreslår at man må sette like store beviskrav når man skal bevise at vedkommende er tilregnelig som man gjør når man må bevise at det er vedkommende som har begått handlingen (enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist). Igjen er det tiltaltes rettssikkerhet og frykten for å dømme en uskyldig person som står i høysetet:

Konklusjonen er at ingen argumenter taler med tyngde for at beviskravet bør være annerledes ved spørsmålet om tilregnelighet enn ved de øvrige straffbarhetsvilkår. Når det ut fra begrunnelsene for straff anses dypt urimelig å påføre fullstendig forvirrede eller andre med grunnleggende psykiske mangler straffansvar, er det ingen grunn til at terskelen for å bevise skyld på dette område skal senkes, med den følge at flere uskyldige personer blir domfelt. Terskelen for å bevise skyld bør altså være den samme her som ellers (s. 24−25).

Her bryter man med gjeldende rett, og i samme slengen foretar man en omfattende, men rettmessig kritikk av Behring Breivik-dommen (der man argumenterte for at beviskravet for tilregnelighet måtte være lavere) som rett og slett må sies å være knusende.

Likevel er det en side ved utvalgets argumentasjon som man kan og bør stille spørsmålstegn ved. Beviskravet i «vanlige saker» omfatter spørsmålet om vedkommende har begått den handlingen han er tiltalt for. Det er med andre ord et beviskrav til faktum. Det vil si at man må bevise at det faktisk er tiltalte som har begått lovbruddet. Her skal prinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode (in dubio pro reo) gjelde. Om handlingen rammes av bestemte paragrafer, er derimot et rettslig spørsmål, og her gjelder ikke in dubio pro reo-prinsippet. Det er handlingen som tvilsprinsippet er rettet mot, ikke mot subsumeringen av den under en bestemt paragraf eller reaksjonen på den. Utvalget har nå forsøkt å bruke det samme prinsippet i utilregnelighetsspørsmålet, altså at det bare er i spørsmålet om faktum at tvilen skal komme tiltalte til gode, ikke i den rettslige vurderingen av faktum (s. 192f). Men her argumenteres det lite overbevisende. Det er omdiskutert om man skal stille like store krav til subjektiv skyld (forsett) som til at vedkommende faktisk har begått handlingen, men i juridisk teori ser det ut til å være en viss enighet at så må være tilfelle.1 Helt tilsvarende må det være i utilregnelighetsspørsmålet. Siden man baserer seg på et medisinsk system, har ikke retten annen oppgave enn å fastslå faktum, dvs. om vedkommende var i en bestemt psykisk avvikstilstand. Riktignok består den «rettslige» delen i å fastslå om tilstanden er så symptomtung at den rammes av utilregnelighetsparagrafen, men dette betyr like fullt at rettens oppgave kun er å ta stilling til faktum, dvs. om vedkommende hadde bestemte symptomer (slik man i ordinære saker må bestemme seg for om det faktisk foreligger forsett). Hvis tvilen skal komme tiltalte til gode i bestemmelsen av faktum, så må dette åpenbart også gjelde i spørsmålet om vedkommende hadde den symptomtyngde som skal til for å bli erklært utilregnelig. Å kalle denne vurderingen for «rettslig» endrer ingenting på dette, det er og blir en vurdering av faktum, dvs. av om faktiske symptomer foreligger. Det strenge beviskravet må derfor gjelde også her.

Farevurderinger

Rapporten har en egen del om samfunnsvern og muligheten av å forutse framtidig kriminell atferd, slik at det kan komme på tale å idømme utilregnelige lovbrytere tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Denne problematikken skal jeg ikke gå inn i, kun bemerke at utvalget her på et vis møter seg selv i døren. I bestemmelsen av om en person er utilregnelig har man valgt det medisinske system blant annet fordi det er så vanskelig å avgjøre om det er en sammenheng mellom den psykiske tilstanden og lovbruddet. Men i spørsmålet om framtidig atferd møter man nøyaktig samme problemstilling, sågar med større styrke: Man må nå ta stilling om den psykiske sykdommen i fremtiden vil være av en slik karakter at vedkommende vil begå kriminelle handlinger. Man snakker i slike sammenhenger snarere om risikofaktorer enn årsakssammenhenger (s. 160), men det forhindrer ikke at det som tematiseres er det samme spørsmålet som ved utilregnelighetsspørsmålet, nemlig i hvilken grad en persons atferd er utslag av faktorer som vedkommende ikke har kontroll over. Som det heter: «en sentral faktisk premiss for ordningen er at det er en sammenheng mellom den utilregnelige persons sykdom og avvikende og farlig atferd» (s. 305). Det man anslo å være umulig å avgjøre i en konkret straffesak (å fastslå sammenhengen mellom psykisk tilstand og handling), blir nå lagt til grunn som forutsetning når man skal bedømme hendelser som ennå ikke har oppstått. Ja, dette utgjør vurderingsgrunnlaget for å sperre tiltalte inne på ubestemt tid.

Nå har man hjemler for å gjøre dette ut fra Helsevernloven: En pasient med en alvorlig sinnslidelse kan tvangsinnlegges hvis han utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse, samt får sin utsikt til forbedring redusert eller sannsynligvis blir verre. Her støter man naturligvis på samme problem. Men utgangspunkt for de strafferettslige særreaksjonene er at Helsevernloven ikke gir tilstrekkelig vern. Man vil ta hardere tak, hvilket i sin tur gjør problematikken mer presserende. Det springende punkt her er de såkalt falske positive, noe utvalget så vidt nevner i sin drøfting av sakkyndigheten: «det vil være uheldig om særreaksjoner idømmes på utilstrekkelig grunnlag, og vedkommende berøves friheten uten at det egentlig er grunn til det» (s. 261). Det er det som er problemet. Man kan komme til å dømme «uskyldige» til frihetsberøvelse, dvs. sperre inne pasienter som man egentlig ikke trenger å innesperre. I vanlige straffesaker er det bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig dømmes. I forbindelse med tvungent psykisk helsevern tenker man ikke lenger slik (noe man for øvrig heller ikke gjør ved forvaring). Her overstyrer samfunnsvernet slike hensyn, fordi man vil pålegge den utilregnelige tvungent psykisk helsevern selv om han ikke lenger er psykisk syk (var han psykisk syk kunne man beholde ham tvangsinnlagt med hjemmel i Helsevernloven). Utvalget havner altså i den paradoksale situasjon at det på den ene side begrunner frihetsberøvelsen med at det er den psykiske avvikstilstanden som gjør vedkommende farlig, mens det på den annen side ikke vil akseptere at vedkommende er blitt ufarlig når den psykiske avviksstilstanden ikke lenger er der. «Vedkommende kan likevel fortsatt være til fare for sine medmennesker selv om tilstandens karakter har endret seg», heter det (s. 335−336). I tilfeller der legen i henhold til Helsevernloven vil utskrive pasienten fordi han ikke lenger er psykisk syk og derfor heller ikke til fare for seg selv og andre, må man altså trå til med strafferettslige særreaksjoner for å holde ham innesperret likevel. For sikkerhets skyld. Ja man vil gå lenger enn gjeldende rett på dette punktet, ved ikke lenger å kreve at vedkommende har begått en alvorlig forbrytelse eller gjentatte mindre forbrytelser. Man vil legge mer vekt på hvor stor fare personen utgjør (for eksempel er det viktigere å verne seg mot drap enn mot vinningsforbrytelser) enn på hva slags forbrytelser han faktisk har begått. Det er i det hele tatt ikke så nøye om man kan bevise alle hans lovbrudd: «For eksempel er det relevant å se hen til forhold som man er nesten sikker på at tiltalte har begått, men som ikke kan bevises, når det tas stilling til gjentakelsesfaren» (s. 356), skriver utvalget (til alt overmål vil tre av utvalgets medlemmer gi retten anledning til fastsette en minstetid på opptil tre år). Man innrømmer at flere dermed vil bli berøvet friheten enn før – og dette vil naturligvis også resultere at flere falske positive. Men dette er en pris utvalget er villig til å betale. I denne sammenhengen må tiltaltes rettssikkerhet vike. Flere utilregnelige må rett og slett finne seg i å bli innesperret selv om det ikke er nødvendig.

Man kan hevde at det er et slags plaster på såret for den dømte at det tross alt er bedre å være på psykiatrisk avdeling enn å sitte i fengsel. Dette er noe utvalget uav­latelig terper på. «Den utilregnelige lovbryter er som tidli­gere nevnt skyldfri – uten skyldevne – og derfor prin­sipielt og faktisk uskyldig. Det er derfor et mål å sørge for at særreaksjonen blir noe ganske annet enn straff, og at pønale elementer ikke er til stede i reaksjonens innhold» (s. 31, jf. s. 315). Derfor skal særreaksjoner overfor utilregnelige lovbrytere «ikke ha et straffelignende preg» (s. 305), de bør ikke underlegges et «straffende reaksjonsregime» (s. 187); man har ikke overfor disse «det samme grunnlag for å begrense livsutfoldelse som man har når straffens formål skal ivaretas» (s. 357). I drøftelsen av om man fremdeles skal ha mulighet til å overføre utilregnelige som er idømt tvungent psykisk helsevern til kriminalomsorgen hvis de ikke er utilregnelige lenger, hevder flertallet ja – men tilføyer at det må «være en forutsetning at det i kriminalomsorgens regi alle­rede er etablert et særskilt behandlingsopplegg for dom­felte, som er uten et straffende preg og som klart skiller seg fra det tilbud som ordinært gis de straffe­dømte» (s. 33). Mindretallet mener nei og hevder at «den formen for fengselsopphold som uvegerlig blir resul­tatet av overføringen, blir vanskelig å skille fra straffen med alle dens ubehageligheter» (s. 33). Det som hele tiden forutsettes her er at straff er mer enn frihetsberøvelse. Men dette stemmer ikke. Den offisielle straffepolitikken er klinkende klar på dette punktet: Det eneste straffende element – det som skal svi og gjøre vondt – er selve frihetsberøvelsen. Det konkrete regimet som den straffe­dømte underlegges (for eksempel strengt eller mindre strengt fengsel) begrunnes ut fra sikkerhets­messige hensyn. Ubetinget fengselsstraff skal (offisielt) ikke inneholde noen «pønale elementer», ikke ha noe «straffelignende preg», ikke utgjøre noe «straffende reaksjonsregime» eller oppvise spesielle «ubehageligheter» utover frihetsberøvelsen. Ja, man har sågar innført et såkalt normalitetsprinsipp, som går ut på at livet i fengsel skal ligne mest mulig på livet ute i det fri (!). Det er oppsikts­vekkende at utvalget hevder noe annet, og sågar skriver det inn i den foreslåtte lovteksten (domfelte skal inn i en avdeling som «ikke har et straffende preg»). Det betyr vel ett av to: Enten avslører utvalget noe som våre straffemyndigheter ellers ikke vil innrømme, nemlig at man straffer mer enn frihetsberøvelsen og sikkerhetsmessige grunner skulle tilsi; eller så er utvalget simpelthen dårlig oppdatert på det som angivelig (ifølge vår straffende myndigheter) er teori og praksis, nemlig at også straff kun er frihetsberøvelse. Det første ville være et slag i ansiktet på justismyndighetene, det andre ville bety at det dessverre ikke er så stor forskjell på å være fange og psykiatrisk pasient (hvilket betyr at ordningen strider mot EMK).

Frykt for utglidninger

Utvalget vil som nevnt utvide utilregnelighetsregelen. Dette forsøkte man også forrige gang man utredet disse spørsmålene. Da foreslo man en såkalt fakultativ utilregnelighetsregel («Den som på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, jf. § 44, kan likevel fritas for straff»), men denne ble stoppet underveis av justiskomiteen. Som utvalget påpeker ble det her blant annet anført som argument at regelen kunne føre til «utglidninger» og at det kunne virke «støtende på opinionen og den alminnelige rettsfølelse» (s. 120). Eller for å si det enkelt: Folk flest vil ikke at for mange skal frikjennes på grunn av utilregnelighet. Flertallet i justiskomiteen hadde således «som prinsipielt utgangspunkt at det er riktig at personer i størst mulig utstrekning skal kjennes ansvarlig for sine gjerninger, og med det dømmes for begåtte lovbrudd …» (s. 121). Det som er på spill her er den frykten jeg nevnte innledningsvis for at spørsmål om ansvar og fri vilje kan komme til å undergrave strafferetten hvis det skulle vise seg at svært mange eller kanskje de fleste lovbrytere ikke har fri vilje. Folk vil ikke at lovbrytere flest skal ha en ufri vilje; departementet heller ikke.

Det er denne frykten for ikke å få straffet tilstrekkelig mange personer som også ligger til grunn for utvalgets argumentasjon. Når man nå igjen forsøker seg på en utvidelse av utilregnelighetsområdet, så understrekes det at utvidelsen vil omfatte ytterst få tilfeller, man gir «en liten åpning for ansvarsfrihet også for de få tilfellene som her kan tenkes å forekomme, og som utvalget også har forsøkt å beskrive» (s. 24). Man ser hen til «lovgivningshistorien» (s. 126), og finner ut at man ikke kan så radikalt til verks som tidligere utredninger (dvs. foreslå en fakultativ straffrihets­regel). Det vil bare bli stoppet. Derfor betoner man at tidligere foreslåtte utvidelser er «noe videre enn den snevre utvidelsen som utvalget vil foreslå» (s. 126); «det er grunn til å understreke at dette er en meget snever utvidelse» (s. 140). Siden utilregnelighetsområdet må være lite, ja, mindre enn tidligere foreslåtte (og tilbakeviste) forlag, kan det følgelig ikke komme på tale å frita for straff mange som er «likestilt» med psykotiske: «Den gruppen gjerningspersoner som det kan komme på tale å frita for straff, må være begrenset, da det er vanskelig å tenke seg at begrunnelsene for utilregnelighetsregelen rekker særlig langt utenfor de tilstandene som omfattes av psykose­begrepet» (s. 126). Flere steder uttrykkes prin­sippet usminket: «Gruppen som unntas straff gjennom en regel om utilregnelighet, bør være snever og mest mulig presist angitt» (s. 89); «utilregnelighetsregelen skal holdes innenfor en snever ramme» (s. 127). At gruppen bør angis presist er forståelig, men hva med kravet om at den «bør være snever»?

Dette kravet undergraver fullstendig utvalgets moralske argumentasjon for utilregnelighetsreglene. Hvis man mener alvor med at den som ikke kan noe for sin handling, ikke skal straffes, så må jo dette gjelde alle uavkortet, helt uavhengig av hvor mange det skulle vise seg å bli som på denne måten ble innrømmet straffrihet. Setter man imidlertid som krav at de utilregnelige ikke må bli for mange, så er den moralske argumentasjonen null verdt. Da følger man ikke sine egne moralske prinsipper. Og enda verre: Vi kan ikke lenger være trygge på at valget av det medisinske prinsipp og de utilregnelighetsområdet man sirkler inn med begrepene i lovteksten, utelukkende er begrunnet ut fra moralske overveielser. Når utvalget har satt seg fore å finne ut hva slags psykiske avvikstilstander som gjør lovbrytere utilregnelige (og derfor straffrie), så har det i utgangspunktet og fra første stund vært på jakt etter psykiske tilstander som er svært sjeldne. Ja, dette er et uomgjengelig premiss for hele deres argumentasjon. Det sies helt eksplisitt: «Også for utvalget har det vært tungtveiende å motvirke utglidninger ved utformingen av utilregnelighetsregelen» (s. 126). Når man har angitt uttrykk som «sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverden» for å beskrive tilstander som kan likestilles med psykose, så er det fordi denne symptombeskrivelsen bidrar til at «gruppen av likestilte tilstander holdes innenfor en snever ramme» (s. 127). Valget av symptomer er med andre ord delvis motivert ut fra at ikke for mange skal gå fri.

Man kunne tenke seg at det ikke var så farlig å gjøre utilregnelighetsområdet snevert, siden det uansett har så mange ulemper å bli erklært utilregnelig. Det er noe slikt utvalget forsøker seg på i sin drøftelse av beviskravet:

Det kan med en viss rett anføres at ved å bli erklært utilregnelig blir man fratatt en grunnleggende side av verdigheten ved det å være menneske. Samfunnet anerkjenner ikke ens evne til å treffe veloverveide valg, og man ansvarliggjøres heller ikke for egen adferd. Men dette synspunktet har først og fremst betydning for i hvilket omfang man skal anse lovbrytere som strafferettslig utilregnelige, og ikke for spørsmålet om hva man skal kreve av bevis for at gjerningspersonen tilhører den gruppen som bør være uten skyldevne. Ved avgrensningen av og utformingen av utilregnelighetsreglene, har utvalget tatt hensyn til at det er et alvorlig inngrep å frata et menneske dets rett til å stå til ansvar for sine handlinger. Og derved har dette hensynet også fått det gjennomslaget det bør ha (s. 187, min kursiv).

Her hevder utvalget altså at utilregnelighetenes omfang må være begrenset slik at færrest mulig blir fratatt sin verdighet; ja utvalget har angivelig også tatt hensyn til dette i «avgrensningen av og utformingen av utilregnelighetsreglene». Men dette står i direkte motstrid til det som for øvrig er bærebjelken i utvalgets argumentasjon, nemlig at man av etiske grunner gjør tiltalte urett ved å straffe ham hvis han er utilregnelig. Utvalget kan ikke hevde at man av omsorg for tiltalte fratar ham straffansvar og innrømmer ham straffrihet og samtidig påstå at antall utilregnelige må være lite fordi det er best for tiltalte å bli ansvarliggjort og dermed straffet. Her kan man ikke få i pose og sekk. Hvis man virkelig mener at det alltid er best for tiltalte å bli ansvarliggjort, så kan man jo, som i den svenske modellen, bare ta bort utilregnelighetsreglene, og kun ta hensyn til den psykiske tilstanden når man skal vurdere reaksjonsform (forvaring eller tvunget psykisk helsevern). Men det vil man ikke. Det er ille å erklære tilregnelige for å være utilregnelige, hevdet utvalget, men «det er imidlertid kryssende og enda mer tungtveiende hensyn som taler mot å ansvarliggjøre de som er reelt utilregnelige og dermed uskyldige» (s. 189). Hvis det er så viktig å unngå å ansvarliggjøre «reelt utilregnelige og dermed uskyldige», så får man vel bare gi straffrihet til dem alle sammen, selv om det skulle bli ganske mange. Det gir i alle fall lite mening å begrense antallet fordi det er best for dem å bli ansvarliggjort.

Summa summarum: Ut fra pragmatiske hensyn mener altså utvalget at lovbrytere flest bør ha fri vilje.

Noter

1 Se for eksempel Johs Andenæs. Alminnelig strafferett, Universitetsforlaget 2005, s.102; Asbjørn Strandbakken; Uskyldspresumsjonen in dubio pro reo, Fagbokforlaget, Bergen 2003, s. 396–397.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 1/2015
Musikk
Les også:

Bokmelding av
Überlegungen II–VI (Schwarze Hefte 1931−1938), GA 94 Überlegungen VII–XI (Schwarze Hefte 1938/9), GA 95 Überlegungen XII–XV (Schwarze Hefte 1939−1941), GA 96 Anmerkungen I–V (Schwarze Hefte 1942−1948), GA 97, Heidegger und der jüdischen Weltverschwörung, 3. utg.