I Arr – idéhistorisk tidsskrift nr 4/2015, har Jan-Erik Ebbestad Hansen en interessant, men også temmelig problematisk artikkel der han presenterer flere tvilsomme påstander om antroposofien. Artikkelen til Jan-Erik Ebbestad Hansen har form av en anmeldelse av tre bøker.¹ Hovedpåstanden hans, slik jeg leser ham, er at det etter utgivelsen av Ansgar Martins bok Rassismus und Geschichtsmetaphysic. Esoterischer Darwinismus und Freiheitsphilosophie bei Rudolf Steiner ikke lenger er «et spørsmål om det finnes rasisme i antroposofien, men hvordan den skal forstås i lys av helheten».²

Jeg mener det heller er et spørsmål hvordan man skal oppfatte begrepet «rasisme» i forbindelse med Rudolf Steiners verker, og om hvor stor betydning det har for helheten.

Steiner, antisemittismen og forskningen: Hva er marginalt?

Ebbestad Hansen begynner med å beskrive historieskrivningen som en «svært selektiv prosess», der «noen områder får en slags hegemonisk status, mens andre blir marginaliserte eller oppfattet som mindre interessante».³ Han tenker selvfølgelig på at Rudolf Steiner og antroposofien hører til de mer marginaliserte fenomenene innenfor moderne historieskriving. Nåvel, skal man dømme etter mengden litteratur som er skrevet om Rudolf Steiner, kan man neppe kalle ham marginalisert. Det man deretter med full rett kan si, er at svært mye av den litteraturen som er skrevet om ham fra akademisk hold, paradoksalt nok holder fast ved hans marginaliserte status, samtidig som det skrives tusenvis av sider om hvor marginal han er. Han er med andre ord svært omskrevet til å være så marginal. Det er allikevel ingen tvil om at han fremdeles oppfattes som sær og tvilsom, ja, til og med som direkte mislykket, skal man tro Ebbestad Hansen, som skriver: «Slik jeg ser det, er dette fortellingen om [han henviser da til Kaj Skagens bok Morgen ved midnatt], en ung, svært ambisiøs intellektuell som mislyktes med det meste.» Denne oppfatningen har ingenting med Kaj Skagens bok å gjøre. Ebbestad Hansen er en blant flere som skriver om Rudolf Steiner uten å like ham. Mange har gjennom årene spådd at han ville bli glemt. Blant annet skrev Einar Skavlan en nekrolog i Dagbladet over Rudolf Steiner 31.3.1925, der det ble spådd at han snart ville bli glemt. Men man blir ikke kvitt ham. Dessverre har en del akademiske avhandlinger om Rudolf Steiner ikke klart eller maktet å svare på hva det er som fascinerer ved ham, men har hatt en tendens til å ende opp som en ren nedrakking eller som overambisiøse nisje­bøker som kun behandler ett tema: Steiners angivelige «antisemittisme». Det siste temaet slutter visst aldri å interessere en del forskere på akademisk nivå, som for eksempel Peter Staudenmaier, forfatteren av en av bøkene Ebbestad Hansen omtaler.

Nå skal det med en gang sies er det er bra et dette temaet tas opp. Å la det bli liggende under teppet hadde ikke vært heldig. Men hvorfor trekker man ikke samtidig frem hans anti-islamisme, (som var massiv), hans anti-buddhisme, hans anti-yoga og så videre, og hans anti-dogmatiske kristendom? Dette må da være minst like interessant. Steiner var ikke antisemitt. Det hjelper tydeligvis ikke hvor mange klar­gjørende og avgjørende artikler og bøker som skrives om dette temaet, og som prøver å forklare hva dette fenomenet egentlig handler om. Påstandene om Steiners antisemittisme har blitt en «egen virkelighet», et forskningsfelt for muligheter til oppmerksomhet og akademisk fremgang, og da spiller det ikke så stor rolle hva Steiner egentlig mente. Jeg har ellers ikke lagt merke til noe sterkt engasjement for jødenes sak i andre sammenhenger fra dem som jakter på Steiners antisemittisme – hverken fra Peter Staudenmaier eller fra Ebbestad Hansen. Nokså påfallende, ettersom angrepene på Steiners «antisemittisme» ellers er så sterke. Det viktigste er å påvise og undersøke grunnlaget for Rudolf Steiners antisemittisme, begrunnet i hans rasistiske holdninger. Kanskje ligger det også bak dette en entydig avvisning av Rudolf ­Steiners spirituelle livssyn. Man kan ikke annet enn avvise dette livssynet, fordi man ikke føler noen forbindelse med det, og siden riktigheten av en del av Steiners spirituelle tanker hverken kan bevises eller motbevises med vanlig vitenskapelig metodikk, og derfor egentlig ikke kan tas alvorlig i det hele tatt, er det vel nettopp på det rasistiske grunnlaget man synes man kan ramme ham klarest og hardest, siden hans angivelige antisemittisme i hvert fall handler om noe konkret.

Steiner var fullt klar over at han risikerte å bli misforstått da han holdt en rekke foredrag om folkesjelenes misjon. Fra 7. til 17. juni 1910 holdt Steiner for eksempel en rekke på 11 foredrag på Nobelinstituttet i Norge med tittelen: De enkelte folkesjelers misjon i sammenheng med den germansk-nordiske mytologi. Med disse foredragene ville han legge frem en folkenes psykologi, med impuls til selverkjennelse for de enkelte folk og folkeslag, basert på en åndsvitenskapelig betraktningsmåte.

Nå finnes det absolutt en hierarkiserende menneske­oppfatning hos Rudolf Steiner, men om det kan kalles ­rasisme, det vil si om den er rasediskriminerende, er en annen sak. Det skal sies at dette forholdet er langt mer komplisert enn mange antroposofer hittil har trodd eller villet innrømme. Det er heller ingen tvil om at det er fullt mulig å utvikle Steiners tanker i rasediskriminerende retning. Muligheten ligger der.

For å si det kort, så er antroposofi en videreføring av Madame Blavatskys teosofiske lære. Hun mente at mennesket gjennomgår en trinnvis utvikling der vi inkarneres gjentatte ganger. De viktigste trinnene i denne utviklingen karakteriserte hun som de syv rotrasene. Og i løpet av menneskets utvikling vil vi bli født inn i de fleste av disse rasegruppene. Det er helt riktig at Steiner delte menneskeslekten inn i ulike grupper, men når vi ser dette i lys av reinkarnasjonstanken, blir hele ideen stilt i et litt annet lys. Det er ikke en personlig rasisme, der enkelte mennesker blir fremstilt som mer eller mindre verdt enn andre. Det er en hegeliansk idémessig fortelling om menneskeslektens utvikling fra lavere til høyere nivåer, der visse folkeslag, som jøder og indianere, for eksempel, representerer rester av en gammel kultur som er blitt passert i historiens løp. Det er selvsagt ikke uproblematisk å hevde dette i en kulturrelativistisk tid som vår. Jeg vet heller ikke om jeg selv kan forsvare dette synet. Steiner var også anti-yoga og svært negativ til den formen for mystikk som ble utøvd i Asia, og mente den ikke var egnet til bruk for vestlige mennesker. Så om dette skal kalles diskriminerende er selvsagt åpent for debatt. Men det blir helt urimelig å sidestille Steiners hierarkiske inndeling av mennesket med nazistenes inndeling av mennesker i over- og undermennesker. Det er også feilaktig å kalle det rasisme. Steiner uttalte mange ganger at den som bedømmer mennesket etter artsbegrepet aldri kan forstå menneskets sanne vesen. For ham var det friheten og den individuelle selvbestemmelsen som var menneskets sanne mål.

Den som ikke deler Steiners spirituelle livssyn, sitter kun igjen med det de selv kan ta til seg, en biologisk rasemessig fortolkning av Steiners spirituelle ideer. Når noen bruker så mye tid og krefter på å feste seg ved en bitte liten del av en forfatters verk, som man attpåtil helt klart oppfatter som «mislykket», så kan man jo lure på hvilken interesse som ligger bak.

Ebbestad Hansen begynner sin gjennomgåelse med å skrive: «Et gjennombrudd for antroposofiforskningen kom med Helmut Zanders i enhver forstand store tobindsverk Anthroposophie in Deutschland fra 2007.»⁴ Han er langt fra den eneste som oppfatter dette verket som viktig. Svært mange, også antroposofer, oppfatter dette som et viktig verk innen den akademiske antroposofiforskningen, og kan underskrive på følgende uttalelse: «Det er et verk som danner et før og et etter.»⁵ Blant de viktigste verkene innenfor antroposofiforskningen fra de senere årene nevner Ebbestad Hansen også Hartmut Traubs Philosophie und Antroposophie. Die philosophische Weltanschaung Rudolf Steiners. Grundlegung und Kritik fra 2011, som han omtaler som «En inngående idéhistorisk tekst og systematisk analyse av den unge Steiners filosofiske arbeider».⁶

For å komme med en innrømmelse: Problemet fra et antroposofisk synspunkt er ikke at Helmut Zander ikke har ytet betydelige bidrag til historieforskningen hva gjelder antroposofien, men snarere at ingen skriveføre mennesker innenfor den antroposofiske bevegelsen har klart å bli enige om hvordan man skal møte den typen forskningsresultater som Helmut Zander står for. Det har blitt for mange urimelige angrep fra antroposofenes side, noe Cato Schiøtz også bemerker i en artikkel i Antroposofi i Norge der han blant annet skriver: «Det er mitt bestemte inntrykk at man på antroposofisk hold alt for ofte har reagert med frustrasjon og sterk ordbruk på nær sagt all ekstern kritikk.»⁷ Cato Schiøtz innrømmer også at de to bøkene av Helmut Zander og antroposofien som var utkommet til da, var svært viktige: «Dette er to ekstremt viktige bøker fordi – og det kan man like eller mislike – de vil være standardreferanser for nær sagt all akademisk og ekstern behandling av antroposofien.»⁸

Antijudaisme og antisemittisme

Antroposofiens historie er mangfoldig og sammensatt. At enkelte av nazistene var opptatt av økologi er vel ikke så dumt, ikke minst sett på bakgrunn av alt det negative tankegodset de ellers brakte inn i verden. At enkelte av nazistene hadde det til felles med antroposofene, at de var opptatt av økologi, gjør vel, så vidt jeg kan skjønne, ikke antroposofene til nazister.

Nå ser tydeligvis Ebbestad Hansen tingene på en litt annen måte. Han skriver: «I de første kapitlene redegjør Staudenmaier for de sidene ved Steiners antroposofi som særlig ble bestemmende for antroposofene i deres tilnærminger og tilpasninger til nasjonalsosialismen. Viktig i denne forbindelse er Steiners nasjonalisme, hans fremhevelse av germanismen og Deutschtum som førende i verdensutviklingen.»⁹

Dette er komplisert, mer komplisert enn Ebbestad Hansen klarer å få frem. Vet ikke Ebbestad Hansen at Steiner gang på gang tok avstand fra sammenblandingen mellom stat og nasjon? Vet han ikke at Steiners tregrening ble opprettet som en form for anti-wilsonianisme?¹⁰ Og vet ikke Ebbestad Hansen at Steiner kom i konflikt med nasjonalsosialistene da han mente at innbyggerne i Oberschlesien selv skulle avgjøre om området skulle tilhøre Polen eller Tyskland? At Steiner var tilhenger av individets selvbestemmelsesrett i forholdet til nasjonalitetsdannelsen? Steiner var ikke nasjonalist i den betydningen vi i dag legger i det, altså ikke tysknasjonalist i betydningen rase- eller blodsdyrker, eller tilhenger av at den tyske nasjonen skulle ekspandere, men ønsket å fremme den tyske åndskultur. Dette gjaldt enhver person med dannelse på denne tiden.

En annen ting er at hans reinkarnasjonstanke vanskelig lar seg forene med rasistiske synspunkter. Ifølge Steiners reinkarnasjonstanke deltar mennesket i hele jordens utvikling, og tanken om at enkelte mennesker tilhører en «ren rase» blir absurd i denne sammenhengen. Det stemmer ikke at han mente at «jødedommen måtte opphøre,» det stemmer nok heller at jødedommen ville opphøre av seg selv, sett i et evolusjonistisk perspektiv. Han var altså ikke mot jødene, men han var imot jødedommen, som han mente hadde utspilt sin historiske rolle. For at jødene som enkeltindivider ikke skulle bli utsatt for pogromer, mente han at jødene burde assimileres inn i den øvrige tysktalende befolkningen, noe nazistene nok avstand fra. Nazistene mente at jødene skulle utskilles fra resten av samfunnet, da assimileringen fra nazistenes side ble sett på som en snik-jødifisering, som hadde som mål å forgifte den ariske rasen. Det siste var ikke Steiners syn. Å kalle Steiners syn på verdensutviklingen for nasjonalisme er i beste fall unøyaktig, da Steiner bestandig, ikke minst i sitt filosofiske hovedverk Frihetens filosofi, legger grunnlaget for en etisk individualisme som ikke har noe som helst å gjøre med hverken nasjonalisme eller rasisme.

At Steiner sto for en moderat, assimilatorisk form for «løsning» på det jødiske problemet i samtiden, et faktum. Men det blir galt å kalle dette for antisemittisme. Det er også galt å kalle det antijudaisme. Det vil si: Ut fra vår tid kan oppfatningen til Steiner kalles antijudaistisk, men ikke ut fra hans egen tid. Forskjellen på antisemittisme og antijudaisme er en begrepsforskjell og en vesensforskjell som blant annet Håkon Harket, Trond Berg Eriksen og Einhart Lorenz har redegjort for i sin bok Jødehat:

Wolfgang Benz, en av Europas ledende antisemittisme­forskere, skjelner mellom fire grunnformer for jødefiendskap. For det første den først og fremst religiøst motiverte antijudaismen som vi finner i antikken og middelalderen. For det andre den «moderne» antisemittismen som utviklet seg mot slutten av 1800-tallet. For det tredje «sekundærantismittismen» etter Holocaust. Og for det fjerde antisionismen. Antijudaisme har sin opprinnelse i religiøs kritikk, men det har også uten tvil kulturelle, sosiale og økonomiske sider.¹¹

Det er riktig at Steiner hadde en negativ holdning til visse sider av jødedommen, akkurat som han hadde negativ holdning til visse sider av kristendommen. Det er blant annet riktig at han så på jødedommen som en etterlevning fra en tidligere kulturepoke. Steiner kom med flere krasse uttalelser om jødedommen, som vi ikke skal unnskylde ham for. Det stemmer også at han så på jødedommen som gammeldags og uten eksistensbrettigelse i moderne tid. Men samtidig med at han sa dette, distanserte han seg tydelig fra den rådende antisemittismen i samtiden.

Kaj Skagen er flere ganger inne på det samme i Morgen ved midnatt, blant annet i kapittelet «Verdenshistoriens feiltagelser»:

Den moderne antisemittismen ble importert til Wien fra Berlin tidlig på 1880-tallet. Det jødehatet som før hadde opptrådt i form av religiøst begrunnet antijudaisme og økonomisk antisemittisme motivert av jødisk overrepresentasjon i bankvesen og industri, fikk en ondartet omdreining gjennom den nyere materialistiske og biologistiske tenkemåten (...)¹²

Spørsmålet er hvor man skal plassere Rudolf Steiner i denne sammenhengen. Det er ingen tvil om at Steiner overtok oppfatningen om at jødene burde assimileres inn i det tyske, som Kaj Skagen beskriver slik: «Denne assimilistiske oppfatningen bygget på opplysningstidens fremskrittsidé og det tyske selvbildet som tidens fremste kulturnasjon, to mer eller mindre selvskrevne innslag i klassisk tysk dannelse.»¹³

Når Steiner omtales som nasjonalist, så høres dette fra vår tid ut som Steiner var en dyrker av wilsonianisme og hitlerisme. Men som Kaj Skagen skriver, var det to fraksjoner innenfor den tysknasjonale bevegelsen, den kulturelt betonte tyskdomsorienteringen, og Georg von Schönerers politiske strømning. Steiner tilhørte den første fraksjonen, som han ifølge Kaj Skagen oppfattet slik: «Sympatisk som en idealistisk trang til å fordype seg i egen folkekultur, den antisemittiske retningen under Schönerer betegnet han som vulgær.»¹⁴ Steiners tysknasjonalisme kan altså ikke betegnes som nasjonalisme på samme måten som vi i dag betegner eller oppfatter nasjonalisme, men som en åndelig og kulturelt orientert nasjonalisme.

Conrad Englert og Norge

De samme misforståelsene fremkommer i diskusjonene om norske forhold: Det har vært anført mot Conrad Englert, lederen for Antroposofisk Selskap i Norge, at han var antisemitt. Spesielt ble dette brukt mot ham etter at han holdt et foredrag i Antroposofisk Selskap i 1938, der han skal ha uttalt seg om «jødeproblemet», blant annet at «jødenes skjebne er fremkalt av dem selv.» Dette utløste en debatt etter Tore Rems tobinds biografi om Bjørneboe, der Tore Rem anklaget Kaj Skagen for å ha forsvart Conrad Englerts antisemittisme. Men Kaj Skagen forsvarte aldri Conrad Englert som antisemitt, men prøvde heller å gi uttalelsen en forklaring. I Dagbladet 4. november 2009, svarte Skagen på Rems anklager:

For min del gjaldt det forsvaret av Conrad Englert. Her er stridens råtne eple i en setning i en avisreportasje hvor journalistene har sammenfattet en del av et muntlig Englert-foredrag fra 1938 i ordene: «Jødenes skjebne er fremkalt av dem selv», og som Rem nå sier jeg skal ha forsvart. Ikke et ord i denne retning har jeg uttalt eller tenkt. Jeg har sagt at hvis man ser journalistens setning i sammenheng med hele referatet, og med Englerts forfatterskap, biografi og samtid, så viser ikke denne uskjønne ordlyden tilbake til et antisemittisk grunnsyn, men til et bestemt utviklingssyn. Det samme gjelder andre lite tiltalende innslag i referatet, så som identifiseringen av tysk raseideologi med «gammel jødisk lære.» I det utviklingssynet som referatet etter min mening viser tilbake til, er historien en menneskehetens dannelsesgang som alle folk og individer må holde tritt med. Denne normalutviklingen skal gå fra det kollektive til det individuelle, og det som faller ut av marsjtakten, enten det er «jøder» eller «tyskere», skal bli straffet av historien «gjennom kollektive katastrofer».¹⁵

Staudenmaier i Humanist

Peter Staudenmaier hadde i sin tid et langt bidrag i Humanist 2/2000, «Antroposofi og øko-fascisme», der han uten blussel hevdet at Rudolf Steiner var rasist, at antroposofien er gjennomsyret av rasistisk tankegods, og at det var nære forbindelser mellom antroposofien og nazismen, samt at antroposofien har hatt betydning for den såkalte øko-fascismen. Han fikk siden mange tilsvar fra sentrale og mindre sentrale antroposofer. At en del av disse svarene nærmet seg hets, har jeg litt vanskelig for å se, derimot synes jeg at svarene han fikk den gang, vitnet om redelighet og saklighet, noe man dessverre ikke alltid kan beskylde Peter Staudenmaier for. Ett av de grundigste svarene den gangen kom fra Peter Normann Waage, som ikke er medlem av Antroposofisk Selskap, men som er en uavhengig humanist og antroposofisk inspirert forfatter. Han skrev et svar i Humanist 3/2000, med overskriften «Humanisme og polemisk populisme» der det fremkommer noen interessante synspunkter, spesielt i avsnittet «Rasist likevel?»:

Rudolf Steiner døde i 1925, og blant Steiners etterfølgere trekker Staudenmaier kun frem de få som har forfektet rasisme og nazisme. De finnes, selv om ulike mange flere sto opp mot Hitler og nazismen. Det er dokumentert at Hess var opptatt av bio-dynamisk jordbruk, men det kan da ikke ­Steiner lastes for. Heller ikke kan Steiner eller den antroposofiske bevegelsen sies å være skandalisert ved revisjonisten Haverbeck, selv om han satt i ledelsen for Hitler-Jugend og praktiserte som prest i det antroposofiske «Kristensamfunnet» etter krigen [...] likevel, som Staudenmaier påpeker, sympatiserte en og annen, også høyt oppe i det antroposofiske hierarkiet med nazismen i 30-årene. Det spørsmålet som Staudenmaier ikke formulerer, men bare besvarer med et øredøvende ja, er om også kilden er forgiftet. Kan det, til tross for Steiners prinsipielle avvisning av rasismen, foreligge uttalelser av ham som gjør en rasistisk tolkning legitim, om ikke den eneste legitime? Dette spørsmålet ble i 1997 åpent stilt av antroposofene selv, etter noen stygge hendelser ved en steinerskole. Derfor nedsatte Antroposofisk Selskap en komité for å gjennomgå Steiners verker og svare på om det kan finnes en raselære og rasisme, samt vurdere om noen av hans uttalelser etter nederlandsk lov kan oppfattes som diskriminerende. En foreløpig rapport ble publisert i 1998. Sluttrapporten kom i år. Begge konkluderer med at man ikke kan tillegge Steiner noen rasisme eller raselære.¹⁶

Ebbestad Hansen skriver videre i sin presentasjon: «Av særlig interesse er Staudenmaiers beskrivelse av hvordan antroposofer» – (legg merke til at det ikke står «antroposofene», min kommentar,) – «insisterte på at det ikke var noe motsetningsforhold mellom nazismen og antroposofien; flere hevdet at antroposofien var et supplement til nazismen. Flere var også aktive medlemmer i partiet.»¹⁷ Ebbestad Hansen tar selvsagt alt Staudenmaier skriver for god fisk, uten å gå nærmere inn på detaljene i denne fremstillingen, eller ved å nevne hvor mange «flere» var, eller hvem de var. Han nevner ikke hvor mange personer det dreide seg om, og selvsagt heller ikke om det var slik at de nevnte menneskene fikk beholde sitt antroposofiske medlemskap når de gikk inn i det nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet, noe de selvsagt ikke fikk. Offisielt var de ikke lenger antroposofer, men om de fortsatte å kalle seg det privat, er en helt annen ting. (Skjønt jeg tviler på om de ville holdt som medlemmer i det nasjonal­sosialistiske arbeiderpartiet særlig lenge hvis de sa ordet «antroposofi» høyt.) Til gjengjeld er det korrekt at enkelte nazister ble antroposofer.

Hva som så skjer etter Rudolf Steiners død, kan neppe legges Rudolf Steiner til last, men når Staudenmaier og hans norske kompanjong Ebbestad Hansen går over til å beskrive utviklingen til den italienske antroposofiske bevegelsen og dens fascistiske innflytelse, må man igjen ha klart for øyet at de som kom nærmest Steiners opprinnelige antroposofiske impuls prøvde å videreføre hans spirituelle ideer om folkeslagenes misjon, og ikke var påvirket av rasisme eller fascisme basert på genetikk eller på tanken om herrefolk og slavefolk. Det siste lå fullstendig utenfor det Steiner mente med «folkesjelenes misjon». Jeg ser at noen prøver seg med begrepet «åndelig rasisme», for å bringe inn en rammende karak­teristikk, men dette begrepet er et contradictio in ­adjecto. Rase er og blir genetisk betinget ideologi, som deler folk inn i mindreverdige og bedreverdige raser, noe Steiner aldri gjorde. «Ånd» hos Steiner bør forstås som beslektet med det Goethe kalte «Entelechien», det vil si det evige i mennesket, som fortsetter å eksistere etter at kroppen er død. Å komme til erkjennelse av de åndelige verdener, betyr å utvikle høyere erkjennelsesevner, som ligger og slumrer i bevisstheten, og er i slekt med teosofiens og buddhismens syn på mennesket som et vesen med høyere utviklingsevner. Dette lar seg ikke forene med rasismebegrepet, som forutsetter en biologisk og genetisk basert inndeling av menneskeheten.

Frode Barkved og Rudolf Steiner

I artikkelen «Individualitet og art i raseideologiens århundre. Del II» i Antroposofi i Norge, som har underskriften: «Noen undersøkelser rundt hyppig fremsatte beskyldninger mot Rudolf Steiner og antroposofien», med innledningen «Mellom apologi og opportunisme» skriver Frode Barkved:

Antroposofiske skribenter blir ofte kritisert for å skrive apologetisk når det gjelder Rudolf Steiner og antroposofien. En slik kritikk er berettiget på mange måter. Samtidig er det grunn til å reflektere over hvorfor tendensen til apologi opptrer. Kan det for eksempel hende at en del av de konklusjonene som kritikerne av antroposofien bærer til torgs bygger på en ufullstendig kjennskap til selve saken? Og dersom man ønsker å komplettere og nyansere en ensidig fremstilling, hvor lett er det da ikke å bli tolket som ­apologetisk? Når det gjelder beskyldninger om rasisme hos Rudolf Steiner og i antroposofien, henter kritikerne ofte ut et lite knippe utsagn fra de mange tusen tilgjengelig stenograferte foredrag av ­Steiner, og gir disse en uproporsjonal betydning. Dermed bygger kritikerne på hverandres kritikk og annen sekundærlitteratur, og bare få av dem tar seg bryet verdt med å undersøke sammenhengen utsagnene sto i. Ifølge forfatteren Lorenzo Ravagli har således Helmut Zander, som av mange etter hvert regnes som akademisk «autoritet» når det gjelder Steiner og antroposofien, gjort Steiners angivelige rasisme til et konstituitivt element i antroposofien. Undersøker man saken nærmere, blir det ufullstendige, ja, uholdbare i en slik tolkning tydelig.¹⁸

Frode Barkved skriver videre, under overskriften «Antropo­sofisk Selskap og Waldorfskolene i Tyskland under Det tredje rike»:

Etter Hitlers maktovertagelse vinteren 1933 ble situasjonen etter hvert svært utfordrende for Antroposofisk Selskap i Tyskland og for de forskjellige sosiale initiativer med utspring i antroposofien. Felles for alle var at de kjempet for å overleve; de utviklet strategier som hadde hyppig kommunikasjon med til dels fremtredende representanter for myndighetene. De åtte Waldorfskolene i Tyskland prøvde å samarbeide (med Stuttgart-skolen som ledende sentrum) ved å danne et forbund. Også foreldrene ved diverse skoler var aktive. Uwe Werner beskriver hvordan det utvikler seg to fløyer: Den ene kjempet for Waldorfskolens egenart, for dens spirituelle forankring i antroposofien og dens autonomi. Den andre fløyen (som var i mindretall) var opptatt av tilpasning, en «modus vivendi» av myndighetene. Da Antroposofisk Selskap ble forbudt i november 1935, ble det om å gjøre for den mer opportunistiske anlagte gruppen ikke å assosieres med antroposofien. Det kan man forstå når man leser hva en nasjonalistisk byråkrat (Thies) skrev på vegne av undervisningsministeriet i november 1934: «Waldorfskolene står og faller med den antroposofiske verdensanskuelsen. I den grad denne verdensanskuelsen skulle få makt over den oppvoksende generasjons hjerter, påhviler det staten som plikt å nedlegge veto. Ut fra grunnleggende og praktiske vurderinger foreslår jeg å nedlegge Waldorfskolene.» (Werner, s. 122.)¹⁹

Og Frode Barkved skriver videre i avsnittet «Waldorfskolenes tvungne ‘selvoppløsning’», at: «Det hører med til historien at sterke krefter innenfor NSDAP ville forby selskapet allerede kort tid etter maktovertagelsen i 1933.» Videre skriver han:

En beretning fra sikkerhetstjensten (SD) fra mai 1936 (Werner s. 383–98) innleder med å slå fast at Antroposofisk Selskap i Tyskland ikke kan skilles fra «det antroposofiske tempel» (Goetheanum) i Dornach, for en åndelig avhengighet vil alltid bestå. Dessuten finnes det en enhetlig antroposofisk organisasjon som med sin lære gjennomsyrer hele kulturlivet. Og hvorfor er ikke antroposofien forenelig med nasjonalsosialismen? Jo, fordi den
– skiller menneskets ånd fra det som har å gjøre med raser og folk,
– forviser det rasemessige og folkelige til en lavere sfære av primitivitet og instinkt som må overvinnes gjennom ånden,
– bevirker åpenhet overfor alle anti-folkelige, anti-nasjonale, multilaterale, pasifistiske og spesielt jødiske innflytelser.²⁰

Under overskriften «Kompleksitet og sammenheng», med overskriften «Rudolf Steiner og raser, folk og kulturer» skriver han:

I dagligtale nå til dags brukes begrepet folkesjel i harmløse vendinger. Vi sier gjerne «den norske folkesjela», og legger ikke noe mer i det enn noe som vi mener er typisk, slik vi også mener at noe kan være «typisk dansk», «så engelsk», og så videre. Selv om Steiner innstendig gjorde sine tilhørere oppmerksomme på viktigheten av ikke å favorisere enkelte folkeslag eller raser, gjentar han: «Og jeg ber om at det som nå skal sies ikke blir misforstått, idet det utelukkende angår mennesket i den grad det er avhengig av de fysisk-organiserende krefter, de krefter som ikke utgjør dets vesen som menneske, men som det lever i. Det avgjørende er at vi hever oss over det som skiller oss i nasjoner, folk og raser. Nå gjelder det ‘å forstå det som må gjøres for å heve oss opp til menneskehetens fellesskapskarakter. (s. 72.)’» Og enda tydeligere: «’Læren om reinkarnasjon og karma’ gir oss et overblikk over hvordan vi med vårt vesens innerste kjerne gjennom historiens tidsaldre inkarneres i det forskjelligste raser og i de forskjelligste folkeslag. Når vi vender blikket mot kjernen i vårt vesen, kan vi være sikre på at vi med den vil ta del ikke bare i sol- eller skyggesidene hos alle raser og folk, men også motta i vårt innerste vesen bidrag av de velsignelser som utgår fra alle raser og folk, idet vi inkarneres en gang på et sted, en annen gang på et annet sted og så videre. Gjennom ideene om karma og reinkarnasjon blir vår bevissthet mer omfattende og vår horisont videre. (s. 75.).²¹

Essayet er instruktivt i mange sammenhenger, og den eneste grunnen til at man ikke skal tro på det som står der, et at den er skrevet av Frode Barkved, tidligere formann i Antroposofisk Selskap. Jeg personlig kan ikke finne noen som er mere kvalifisert til å redegjørende for Rudolf Steiners utviklingsvei og forhold til folkesjel, enn Frode Barkved.

Hvis noen skulle komme på den ideen å fremheve Steiner som «en kulturell forløper for Mussolini og Hitler», må jeg vennligst be vedkommende om å lese Frihetens filosofi, foredragene om tregrening, foredragene om folkesjelenes misjon, og hans vektlegging av spirituell økologi, før de våger å fremme en dom over Steiner som en forløper for fascisme og nazisme.

Når det gjelder den entydige oppfatningen om «at det finnes rasisme i antroposofien», er det en altfor unyansert påstand. Det finnes ikke biologisk sentrert rasisme i Steiners verker. Derimot har man for lengst fastslått at det finnes 16 – 16! – steder i hans samlede verker (da inkludert foredragene) der man kan finne tilløp til rasistiske uttalelser, det vil si hvis man leser dem uten å ta hensyn til den historiske konteksten, og leser dem slik fundamentalistiske kristne leser Bibelen. Man kan selvfølgelig ta disse uttalelsene ut av sin sammenheng, ta dem ut av tiden de ble skrevet og talt i, istedenfor å gjøre som man bør gjøre, nemlig å se hans uttalelser i sammenheng med den tiden han levde i, noe Kaj Skagen etter manges mening gjør på en meget overbevisende måte i Morgen ved midnatt.

At Steinerskolene aktivt prøvde å tilpasse seg det nasjonal­sosialistiske styret, er vel også en sannhet med modifikasjoner, i hvert fall ble samtlige Steinerskoler stengt i Tyskland etter 1938, så deres forsøk på «aktiv tilpasning» kan uansett ikke ha vært særlig vellykket. Her var det nok mere snakk om å finne den riktige strategien for overlevelse.

Når det gjelder påstandene om rasisme, finnes det mange grundige artikler om temaet, som godt nok beviser at det hele dreier seg om direkte mistolkninger. Man kan for eksempel lese Frode Barkveds allerede nevnte artikkel artikkel i Antroposofi i Norge 2/2011. I del IV av artikkelen, med overskriften «På grunn av eller til tross for?» skriver Barkved blant annet om forholdet mellom nazismen og antroposofien. Da denne artikkelen ble skrevet, var Uwe Werners bok Rudolf Steiners Individuum und Nationalsosializmus (Verlag am Goethenaum, 2011), nettopp utkommet:

Uwe Werner begynner med å påpeke at den antroposofiske virkningshistorien tilhører hele verden. Steiners forslag til samfunnsfornyelse var aldri begrenset til det tysk­språklige rom. Fra begynnelsen tenkte Steiner «Menneskelig og menneskehelhetlig, ikke nasjonalt». Denne multi­kulturelle, globale utbredelsen av antroposofien er ifølge Werner vanskelig for kritikerne å forklare. En av dem som prøver er Helmut Zander, som «i den personlighet han beskriver, og i de forslag Steiner kom med, ikke kan oppdage noen «åndelig virkelighet» (...) Zanders bilde av Steiner utelukket utviklingen av de antroposofiske institusjonene, slik de har funnet og finner sted.²²

Zander kan altså ikke se noen «åndelig virkelighet» som utgangspunkt og kjerne for antroposofien som sosial praksis. Han kjenner heller ikke til at de som representerer disse initiativene skulle kunne ha erfart en «åndelig virkelighet». Han stiller seg fremmed både overfor antroposofien og for muligheten til åndelige erfaringer. Dermed konkluderer Zander med at «Waldorfskolene ikke er gode skoler på grunn av antroposofien, men til tross for dem».

I del IV av nevnte artikkel skriver Barkved videre om «nødvendigheten av historisering»:

I et omfattende innledningskapittel henviser Werner til den kommisjonen som ble nedsatt av Antroposofisk Selskap i Nederland i 1997. Kommisjonens oppdrag var å gjennomgå Steiners samlede verker med hensyn til uttalelser om raser og folk. Den skulle videre vurdere om noen av hans uttalelser etter Nederlandsk lov i dag kan oppfattes som diskriminerende. En foreløpig rapport ble publisert i 1998, sluttrapporten i år 2000. Begge konkluderte med at man ikke kunne til tillegge Steiner noen slags raselære eller rasisme (...).²³

I kapittelet «Sosial-darwinisme eller etisk individualisme» skriver Barkved at:

Werner henviser til Helmut Zander, at han overser de stedene der Steiner tydelig uttrykker et syn på evolusjonen som av­viker fra Haverbecks. Men han overser også at Steiner allerede i 1905 distanserte seg fra vitenskapsdogmet om «overlevelses­kampen», en naturlig seleksjon som man overførte fra dyreriket på menneskene sosiale liv, med den konsekvens at det bare var naturlig at de svakeste gikk under.²⁴

I kapittelet «Tilfelle Hauer» skriver Barkved at:

Spesielt oppsiktsvekkende er det at Zander i forbindelse med Steiners Atlantisforskning refererer til en av hans argeste kritikere, Jacob Wilhelm Hauer (1881–1962). Hauer var professor i religionsvitenskap og utgav i 1921 den Steiner-­kritiske boken «Werner und Weben, der Antroposophie, Enige Werring und eine Kritik». Zander refererer til Hauers kritiske bemerkninger angående holdbarheten av Steiners klarsyn, men i sin egen behandling av antroposofien under nazismen nevner han ikke med et ord at den samme Hauer ble brukt av nazilederne som fagperson for å vurdere om antroposofi var forenlig med nasjonalsosialisme. Og hvilken konklusjon kom denne mannen frem til? Jo: «Antroposofien med sitt sentrum i Dornach ligger først og fremst i jødiske hender.» Han skrev videre i et brev til Den statlige avdelingen for Rasevesen i Thüringen: «Altså vær så snill å gjør hva De kan for å tilintetgjøre den antroposofiske innflytelsen. Antroposofene er de verste fiendene i vårt rike.»²⁵

Så kommer Barkved endelig frem til den mer – i hvert fall i denne sammenhengen – aktuelle Staudenmaier. I kapittelet: «Staudenmaiers konstruksjon og dekonstruksjon» skriver Barkved:

I folkesjeleforedragene, som vi har behandlet tidligere i denne artikkelserien, ba Steiner innstendig om å bli oppfattet riktig: «Og jeg ber om at det jeg nå skal si ikke blir misforstått, idet det utelukkende angår mennesket i den grad dere er avhengig av de fysisk-organiserende krefter, av de kreftene som ikke da utgjør dets vesen som menneske, men som det lever i [...] Så lenge man fortsatt er tilbøyelig til å ta en objektiv karakteristikk av den ene eller annen rase eller folkeslag personlig, vil det være svært vanskelig å oppnå en fordomsfri forståelse av kjensgjerningene» [...] Werner påpeker at de sitat­ene som er vist ovenfor, og som ville ha nyansert kritikken av Steiner, fullstendig overses av Staudenmaier. Isteden gjør han det motsatte. Han bruker uttalelser fra folkesjeleforedragene – med unntak av nettopp disse nyanserende sitatene, som belegg for at det fantes en entydig affinitet til nazismen, og konkluderer: «The affinities with Nazi-discourse are unmistakable» [...] dersom denne foredragsrekken hadde hatt en «udiskutabel affinitet til nazismen», slik Staudenmanier hevder, ville man forventet å finne igjen disse hierarkiske englevesener nettopp i nazismen. Med Werners ord: «At det ikke fantes nazister som hadde noen interesse for engler, erkeengler og tidsånder og deres virkninger som Steiner beskriver i disse foredragene, sier seg selv. Her konstruerer Staudenmaier en forbindelse mellom antroposofi og nazisme fordi han regner med leserens manglende viten om helheten i foredragene.» I en artikkel i Libra nr 1/2001 henviser historikeren Terje Christensen til en annen del av Staudenmaiers arbeid. Det gjelder den såkalte «Salsbataljen,» attentatet mot Steiner i Munchen i 1922. Denne gangen konstruerer ikke Staudenmaier, men dekonstruerer ved å tilbakevise at hendelsene dreide seg om et nasjonalsosialistisk angrep på Steiner.²⁶

Og han skriver videre at:

Uwe Werner beskriver hvordan Steiner helt konsekvent ble sett på som «Forræder av tyskheten» ut fra et volkisch-synspunkt. Dette gjaldt ikke minst da han i 1921, året før «Sals­bataljen» argumenterte for å boikotte avstemningen om hvorvidt Oberschlesien skulle tilhøre Polen eller Tyskland. Skjellsordene haglet. Steiner ble karakterisert som «en uønsket fremmed», «en syk sjarlatan», en «jødisk bastard», «en irregulær frimurer», «en halvdannet dilettant».²⁷

Og Frode Barkved avslutter:

Avslutningsvis kan det likevel være verdt å tilføye at høyre­radikale grupperinger både før og under naziregimet anså en rekke antroposofiske foredragsholdere og forfattere som
f. eks. Carl Unger, Karl Heder og Hermann Poppelbaum, som sine fiender.²⁸

For å oppsummere disse lange sitatsekvensene: Man kan mistenke folk som Staudenmaier og Zander for bevisst å underslå de opplysningene som tjener til Steiners fordel, eller mistenke dem for å misforstå med vilje. Men man må, sett på bakgrunn av den tiden disse foredragene ble holdt i, og det radikale bruddet med Steiners hegelianske evolusjons­forståelse som dagens kulturrelativistiske holdninger representerer, så langt man kan, prøve å forstå Steiner ut fra ideen om at både enkeltmennesket og menneskeheten utvikler seg mot stadig høyere nivåer i erkjennelsen. Selvsagt er det vanskelig å godta Steiners påståtte objektive holdninger for gyldig mynt, i en tid da alle oppfatninger, politiske, kulturelle og sosiale, bestandig slår tilbake på opphavspersonen selv. Men hvis man ser hans foredrag i lys av hans øvrige virksomhet, for eksempel i lys av hans forsvar og omsorg for psykisk utviklingshemmede, og prøver å forstå at hans folkesjeleforedrag også innebærer et angrep på den darwinistiske alles-kamp-mot-alle-tankegangen, kan man kanskje oppnå å forstå hva som var Steiners tanke med folkesjeleforedragene. Personlig tenker jeg: At hos nazistene kom det mest utpreget fysiologiske hos alle raser til å bli det mest fremtredende i deres menneskedyrking, mens det hos Steiner var det mest fremragende i personligheten, som evne til mot, utholdenhet og moralsk styrke hos de forskjellige folkeslagene, som ble trukket frem. Hans forsøk på å fange de ulike folkeslagenes vesen er ikke mer mystisk enn når en litteraturkritiker prøver å fange det man kaller tidsånden. Ingen vil vel benekte at alle folkeslag har sin særegne typus, noe særpreger dansker, noe særpreger finner og så videre, og at dette er mer en bare fordommer. Samtidig er det klart at den slags inndeling av menneskeslekten aldri er uproblematisk, fordi den innebærer en mulighet for stempling og stigmatisering av andre folkeslag. Men den alternative posisjonen er å måtte fastslå at vi alle er like, noe som heller ikke er sant. For Steiner var folkesjelen ­(Archangeloi) et åndelig nivå i mennesket. Steiner ønsket ikke at folkeslagene skulle komme i konflikt med hverandre, men at de skulle lære å leve i kjærlig sameksistens. Steiner sa i et foredrag i Oslo 27.11 1921:

En inderlig åndelig-sjelelig kjærlighet til folk og språk, som virkelig er blitt tilkjempet gjennom et tidligere fromt og idealt sjelsliv, ytrer seg på en selvfølgelig måte og er helt og fullt forenlig med sann, universell menneskekjærlighet. Aldri vil sansen for det kosmopolitiske, det internasjonale, bli for­krøplet gjennom åndelig-sjelelig kjærlighet til folk og språk.²⁹

Man bør nok heller se på Steiner som en viderefører av Johann Gottfried Herders ideer, enn som en forløper for fascisme og nazisme.

Mislykket Steiner?

Så over til Kaj Skagens bok, som Ebbestad Hansen er tidvis anerkjennende, men også ganske nedlatende overfor, og som han finner større mangler i. Han skriver: «Det er mye godt å si om Kaj Skagens fremstilling av den unge Steiner. Vi får en detaljert gjennomgang av hans biografi, de sentrale tekstene og de ulike intellektuelle posisjonene». Men så kommer det, som en slags oppsummering av lesningen av Kaj Skagens bok: «Slik jeg ser det, er dette fortellingen om en ung, svært ambisiøs intellektuell som mislykkes med det meste.»³⁰ Jeg synes Ebbestad Hansen har en litt for tydelig agenda her. Til tross for sin enorme belesthet og vilje til fordypelse i Rudolf Steiner og antroposofien, leser han boken fordomsfullt. Slik jeg ser det er han ute etter å ta Steiner og antroposofien, koste hva det koste vil.

Det kan virke som Ebbestad Hansen på forhånd har bestemt seg for hva han mener om Rudolf Steiner, og ingenting kan tydeligvis endre hans oppfatninger. Det er lite i Kaj Skagens bok som understøtter Ebbestad Hansens lesning. I kapittel 2 i Morgen ved midnatt skriver for eksempel Kaj Skagen: «Mange betrakter Rudolf Steiner som bæreren av bud til menneskeheten før de store katastrofenes epoke brøt løs i 1914. Det står fast at han var blant de som tidlig så første verdenskrig komme [...] skjønt tyskerne påstår hans litterære stil er redselsfull, var han en av sin tids mest fremragende folketalere»³¹.

At Steiner var en fremragende folketaler, er ikke noe Kaj Skagen har funnet på, men en allmenn dom over hans bidrag. Da blir det temmelig arrogant å kalle Steiner ­«mislykket.»

Ebbestad Hansen synes det er «antisemittismen hos ­Steiner», som påkaller størst interesse. Videre påstår ­Ebbestad Hansen at skildringen av Schellings liv og virke er dårlig integrert i resten av boken. Jeg kan godt være enig, men jeg tenker at Kaj Skagens poeng var å vise endringen i den tyske kulturen, fra idealisme til realisme, gjennom ett enkelt menneskes skjebne. Det er nok derfor kapittelet er blitt så kort som det er, og helt sikkert derfor det står midt mellom to kapitler som handler om noe helt annet.

En ting er at Ebbestad Hansen finner deler av bokens innhold mangelfullt eller upresist, en helt annen ting er at han hverken har villet ta til seg Skagens nøyaktige redegjørelse for Steiners posisjon i forhold til det jødiske, eller for hans øvrige utvikling. Den enheten som Kaj Skagen prøver å vise at fremkommer i Steiners liv, kan han ikke finne i virkeligheten, på akkurat samme måte som Tore Rem heller ikke kunne finne sammenheng eller helhet i Jens Bjørneboes liv, men stort sett bare festet seg ved det daglige rotet som Bjørneboe fikk i stand. Hvis man bare fester seg ved det daglige kaoset som også utgjør et menneskes liv, vil man aldri kunne se noe annet enn nettopp det: Rot og fiasko. Man ser selvsagt bare rot og fiasko, dersom man ikke kan gå med på at det i ethvert menneskelig liv, i hvert fall i et menneskelig liv av noe viktighet, også finnes linjer som strekker seg utover det daglige. Dette er Ebbestad Hansen åpenbart ute av stand til å se eller forstå.

Alt i alt er Ebbestad Hansen, til tross for sin oppfatning om Steiner som «mislykket» ganske fornøyd med Kaj ­Skagens bok. Det er jo hyggelig, så får heller vi andre som mener at Kaj Skagen har skrevet en aldeles glimrende bok, gå i oss selv. Synd at Ebbestad Hansen ikke deler vår begeistring, især hvis man ikke mener at kapittelet om Steiners antisemittisme nødvendigvis er den viktigste og mest interessante delen av Kaj Skagens bok, enn si den viktigste delen av Rudolf Steiners liv.