I straffeetatens nytale heter det i dag at de som havner i fengsel står fritt til å «gjøre en egen innsats for å endre sitt kriminelle handlingsmønster». Om fangen skal forbli lovbryter eller omsider bli lovlydig, er utelukkende opp til ham selv. Det det kommer an på, er om fangen er «motivert til å arbeide med seg selv for å bryte sin kriminelle karriere». All forskning viser riktignok at fengslet vanskeliggjør enhver rehabilitering og at jo strengere anstalten er, desto større stener legger fengslet til byrden. Men det betyr ingenting i den liberalistiske nytalen. Kommer fangen ikke ut av -kriminaliteten, har han bare seg selv å takke. Dette er naturligvis en dårlig skjult form for moralisme. De som sitter i fengsel mangler moral, og fengslet er et «tilbud» til fangen, slik at han omsider kan bli like moralsk uklanderlig som oss andre.

Skal man tro Foucault var det en lignende moralisering som lå til grunn for fengslets oppkomst. I den nye utgivelsen av hans forelesninger ved Collège de France, «Det straffende samfunnet», legger han stor vekt på at det var moraliserende instanser utenfor strafferetten og dens teoretikere som fikk gjennomslag for å gjøre fengsel til allmenn avstraffelsesform. Forelesningene ble holdt to år før Foucault utga Overvåkning og straff og kan godt leses som et forarbeid til denne boken. Men i forelesningene utvikles analysen også i andre retninger. I sentrum står nettopp moraliseringen av de lavere klasser.

Det er en kjent sak at opplysningstenkere som Beccaria og Kant skilte rett og moral, noe som i stor grad lå til grunn for europeiske straffelover på begynnelsen av 1800-tallet: Loven skulle kun straffe lovstridige handlinger (lovbrudd), ikke den eventuelle umoralen som lå til grunn for dem. Men i praksis var det annerledes. Det er nok å se på opprettelsen av Botsfengslet i 1851: I henhold til forarbeidene til kriminalloven av 1842 (som innførte fengsel som allmenn avstraffelsesform) skulle man kun straffe for å hindre lovbrudd, ikke for å forbedre folks moral. Men til grunn for opprettelsen av Botsfengslet lå en tanke om at fangen skulle bli et moralsk bedre menneske. Presten ble derfor en nøkkelfigur, fordi han skulle bidra til å «omvende» fangen (i virkeligheten var dette en strategi som allerede var etablert i slaveriene og tukthusene). Teori og praksis stod altså i åpenbar motsetning til hverandre: Man forega ikke å moralisere, men gjorde det i praksis. Dessuten var fengsel ingen foretrukket straffeform for opplysningstenkerne, minner Foucault oss om. Fengsel skulle først og fremst brukes for å anholde en person (varetekt, gjeldsfengsel), ikke for å straffe – selv om en form for innsperring naturligvis måtte til ved straffarbeid. Men å bruke fengsel som straff for alle alvorlige lovbrudd var dem helt fremmed. Den beste straffen var snarere vanære, slaveri eller analogt motangrep (straff som lignet forbrytelsen), hevder han.

For å undersøke hvordan fengsel kunne bli allmenn avstraffelsesform går Foucault til andre maktformer enn de rettslige, nemlig til de ulike politiske kampene i samfunnet, det han kaller samfunnets «borgerkriger». Selve fengselscellen kan nok ligne på klostercellen, men det var likevel ikke klostrene som stod som modell for det moderne fengslet. Klostrene skulle beskytte munker og nonner fra utenverden, ikke frarøve dem friheten. Nei, det er snarere i samtidens moraliserende foreninger og organisasjoner man ifølge Foucault må lete for å lokalisere grunnlaget for at fengselsstraffen kunne framstå som akseptabel og bli et universelt straffemiddel. Det kunne for eksempel dreie seg om protestantiske bevegelser, som de engelske og amerikanske kvekersamfunnene, der man utviklet forestillingen om at fengslet var et egnet straffemiddel – ikke bare som erstatning for dødsstraff (som de var imot), men som et sted der man kunne sone sin synd og åpne seg for Gud. Fengslet var det rette sted for moralsk og religiøs omvendelse. Samtidig kunne voktere og inspektører dermed overvåke og kontrollere atferden og veien mot omvendelse, og notere ned hva som skjedde med den enkelte synder i fengslet. Med dette var veien åpen for å skaffe seg kunnskap om den enkeltes indre kvaliteter. Det var slike forestillinger og praksiser som podet seg inn i straffefeltet – ikke i rettsfilosofien, men i straffepraksisen. Det klareste tegn på dette var at presten ble en fast figur i fengslet. Han ble en sjelesørger og sjelegransker.

Det fantes imidlertid også en rekke andre instanser som bidro i denne moraliseringen, framholder Foucault. I England oppstod det på slutten av 1700-tallet og framover en rekke mer eller mindre religiøse organisasjoner som søkte å forbedre sedene, gjennom å hindre drikk, spill og prostitusjon; det etablerte seg dessuten paramilitære grupper i London som søkte å forsvare seg og sine familier ved å overvåke boligområdene og sørge for ro og orden; borgerskapet organiserte i tillegg en form for private politikorps for å verne sine eiendommer (butikker, kaianlegg, lager, veier, osv.). I Frankrike benyttet kongemakten de såkalte lettres de cachet (forordningsbrev) for å nøytralisere og uskadeliggjøre plagsomme og farlige personer (ofte etter forespørsel fra borgere eller foreninger som ville bli kvitt en drikkfeldig onkel, en ødsel far, en usedelig sønn, en plagsom nabo, en religiøs fanatiker, en farlig sinnssyk, osv.). Det var en administrativ ordning på siden av det ordinære rettsapparatet, og de som ble rammet havnet ofte i tukthus. Her igjen dreide det seg om å sanksjonere det som ble ansett for å være en umoralsk og uakseptabel oppførsel som ikke ble fanget opp av rettsapparatet.

I slike moralske utenomrettslige tiltak ble oppmerksomheten forskjøvet fra lovbrudd til lovbryter. Viktigere enn en konkret lovstridig handling, var vedkommendes atferd, moralske vandel, livsførsel og biografi, og man oppsamlet stadig mer viten om det enkelte avvikende individ. Det var dette makt-viten-apparatet som sivet inn i det ordinære rettsapparatet på begynnelsen av 1800-tallet og skapte grobunnen for det moderne fengslet, hevder Foucault. Samfunnet var på begynnelsen av 1800-tallet blitt et straffende, disiplinært botssamfunn, og det var dette straffefeltet tok opp i seg. Fengslet var moralisering satt i system.

I sentrum for disse bestrebelsene lokaliserer Foucault framfor alt de rikes kamp mot de fattige, kapitalistenes kamp mot de eiendomsløse, fabrikkeiernes kamp mot arbeiderne. I et økonomisk perspektiv var alle de som hindret eller sinket vareproduksjonen (framfor alt de som ikke ville arbeide eller binde seg til lønnsarbeid) en slags samfunnssnyltere som måtte oppdras til nyttig og lydig arbeidskraft. Man hadde helt siden 1600-tallet sperret inn omstreifere, tiggere og andre som ikke ville være stedbundne og arbeide for føden, men nå rettet man i økende grad oppmerksomheten mot proletariatet. Ikke bare måtte man hindre opprør og uroligheter blant de arbeidende klasser, men man måtte også slå ned på alt som kunne redusere produksjonens effektivitet: Slurv, unnasluntring, dovenskap, unødig prating eller manglende punktlighet, flid eller iver. Fabrikkeierne hadde behov for stabil og solid arbeidskraft, og arbeiderne måtte derfor innpodes nyttige vaner, dvs. de gjøres tålmodige, pliktoppfyllende, lydige, arbeidsomme, edruelige, sparsomme og religiøse. Det var ifølge Foucault en klar forbindelse her mellom lønnsarbeid og fengsel, for begge baserte seg på en beslagleggelse av tiden: I den kapitalistiske produksjonsmåten ble arbeid omregnet i bestemt, lønnet arbeidstid, mens fengslet på sin side omregnet straffesmertene til soningstid. I begge tilfellet dreier det seg altså om at man beslaglegger individets tid. Det var bakgrunnen for at en bot -– som tilsvarte en bestemt arbeidstid – uten videre kunne omregnes til en bestemt fengselstid (hvis man ikke kunne eller ville betale boten). I det kapitalistiske samfunnet ble arbeiderne i det hele tatt underlagt en dobbel form for «beslagleggelse» (séquestration): På den ene side beslagla arbeidsgiverne arbeidernes tid (det var fint at det var mange arbeidsløse som forspilte sin tid, siden dette gav lave lønninger, men de som var i arbeid, måtte utnytte sin tid maksimalt); på den annen side ble arbeidernes liv utenfor arbeidet beslaglagt av ulike instanser, ordninger og påbud som skulle hindre at de brukte opp lønna på spill, drikk og hor, svekket arbeidskraften gjennom usunn livsførsel eller tilegnet seg vaner som var uforenlige med et pliktoppfyllende arbeid. Når Marx og unghegelianerne trodde at mennesket realiserte seg selv gjennom arbeidet, og at arbeidet tilhørte mennesket som artsvesen, så opphøyde de ifølge Foucault ganske enkelt borgerskapets moral til å være menneskets natur. Den arbeidskraft (for ikke å si arbeidslyst) som arbeidskjøperne var på jakt etter, var ikke noe som var gitt med menneskets natur, det var noe som ble skapt i kraft av alle de maktmekanismene som etter hvert gjennomsyret samfunnet.

Foucault påpeker at alle riktignok hadde sine svin på skogen – aristokratiet, borgerskapet og arbeiderklassen har alltid på ulike vis forsøkt å unndra seg loven og drevet lyssky virksomhet, det Foucault kaller illégalismes. Det er slikt som foregår hele tiden og som aksepteres i større eller mindre grad. Men på slutten av 1700-tallet ble nettet strammet tettere om de lavere klasser. Borgerskapet begynte nå mer aktivt å ta i bruk rettsapparatet mot den folkelige lovstridigheten. Den staten som kapitaleierne ville redusere til et minimum og ikke legge seg opp i produksjonslivet, ble nå samtidig påkalt som instans som måtte kontrollere, overvåke og oppdra de lavere klasser. I de store fabrikkene der sultne og utslitte arbeiderne skulle behandle maskiner, verktøy, råmaterialer og varer som de selv ikke hadde råd til, ble det viktig å sørge for at de ikke stjal ting de trengte for å leve. De måtte derfor opplæres til å gjøre jobben, og ellers holde fingrene fra fatet. Det nyttet for eksempel ikke lenger å stikke unna noe tøystoff som man kunne selge videre for en billig penge. Nå ble alt man gjorde nøye kontrollert og registrert. Det ble opprettet ordninger med kontraktsbok (der arbeidsgivere påførte når og hvor arbeideren hadde arbeidet), som arbeiderne måtte ha for ikke å bli arrestert for omstreiferi, og sparekasser for at arbeiderne selv skulle være i stand til å klare seg når de var uten jobb (en person uten kontraktsbok ble ikke arrestert for omstreiferi hvis han hadde en sparekassebok). De som ikke oppfylte kravene til punktlighet, iver og flittighet ble irettesatt og ilagt småstraffer, i verste fall ble de presset ut i tradisjonelle form for kriminalitet og havnet i fengsel (der de møtte nøyaktig de samme kravene, bare i mer intens form), slik at de der kunne smis om til å bli lydige og føyelige arbeidere. Det er i denne sammenheng Foucault snakker om «det straffende samfunnet» og «det disiplinære samfunnet»: Man overvåket og kontrollerte befolkningen, irettesatte den for de minste avvik og samlet opp viten om dem på bakgrunn av deres regelbrudd. Og det var nettopp her kriminologien kunne pode seg inn i strafferetten og fungere som bindeledd mellom lovgivning og straffeapparat: På den ene siden omdefinerte den lovbrudd i medisinske termer (brannstiftelse ble til pyromani, tyveri ble til kleptomani, drap ble til mordmani, osv.), på den annen side diagnostiserte den folk som ikke ville eller kunne oppfylle den kapitalistiske produksjonens krav til effektivitet som avvikere med et sykelig følelses- eller driftsliv. Det måtte være noe galt med arbeidere som kanaliserte sine krefter på andre ting enn det pålagte arbeidet, som festet og ikke tok vare på kroppens sunnhet og effektivitet eller som nektet å stifte familie (som produserte framtidige arbeidere), for ikke å snakke om mennesker som nektet å arbeide overhodet.

Det oppstod ifølge Foucault hos borgerskapet også et behov for å skille forbrytere fra ikke-forbrytere, der de første ble stemplet som samfunnets fiender, slik at arbeiderne kunne ta avstand fra dem (man forsøkte å sette arbeidere og forbrytere opp mot hverandre, dels ved å hevde at fanger hadde gratis kost og losji, dels ved å rekruttere politifolk og soldater blant fangene, som man i sin tur satte inn i kampene mot arbeidere som gjorde opprør eller gikk til streik). Siden de som havnet i fengsel normalt vendte tilbake, kunne borgerskapet også ha en viss kontroll på forbryterklientellet, «forbryterne» forble dermed en relativt liten håndterlig krets av personer. Men ifølge Foucault påpekte samtidig flere av borgerskapets strateger hvordan forbrytelser og umoral hang sammen: Tyveri var en forbrytelse som krevde harde straffer, mens dovenskap eller unnasluntring i arbeidet var en forseelse som ikke hørte inn under straffeloven: Men det var nettopp den siste formen for slapphet som førte til at folk endte opp med å begå tyveri. Det var derfor om å gjøre å disiplinere de lavere klasser slik at de ikke kom så langt.

Som Foucault hadde for vane på denne tiden langer han også ut mot samtidens intellektuelle. Når de skriver om moralens eller straffens idéhistorie, så konsentrerer de seg ifølge Foucault om verker av Locke, Kant eller Beccaria, og forsøker å tolke ut deres ubevisste motiver eller få fram hva de «egentlig» mente, men ikke sa. Men borgerskapet er kynisk, hevder Foucault. Det sier rett fram hva det mener. For å få øye på det kan man ikke nøye seg med lese de kanoniserte verkene, man må stige ned i underskogen av planer, programmer, proposisjoner, manualer og rapporter. Det er vanlig å hevde at borgerskapet er preget av «dumhet», hevder han. Men han vil snarere snu på det: «Man kan definere de intellektuelle som den gruppen hos hvem borgerskapets kløkt produserer blindhet og dumskap».

Som man skjønner er det en rekke problematikker i disse forelesningene som senere dukker opp i Overvåkning og straff og andre skrifter av Foucault, men aldri er vel Foucault nærmere en marxistisk analyse av samfunnet enn her. Riktignok kritiseres marxistene for å operere med en uproblematisert størrelse som «arbeidskraft» og for å snakke om borgerskapets «ideologi» som en uerkjent, falsk bevissthet, men Foucaults utgangspunkt er likevel langt på vei klassesamfunnet og klassekampen slik den fremstilles i marxistisk litteratur. For øvrig gjenfinner vi i disse forelesningene tilløp til funksjonalistiske og sågar konspiratoriske forklaringsmodeller, som Elster og andre, trolig med rette, har fordømt i harde ordelag (fengslet er nyttig fordi det opprettholder borgerskapets herredømme). Disse forklaringsmodellene er ikke mindre tvilsomme her enn i Overvåkning og straff. Til slutt kan det nevnes at disse forelesningene ikke er en direkte utskrift av hva Foucault faktisk sa. De opprinnelige opptakskassettene er nemlig gått tapt, og det som foreligger er en tidligere avskrift fra kassettene som Foucault gjorde rettelser i. Redaktøren av La société punitive har derfor valgt å tilføye lange utdrag fra Foucaults forelesningsnotater i noter og som tillegg. Når boken dessuten er forsynt med et utmerket etterord av Bernhard E. Harcourt, Foucaults rapport til Collège de France om hva forelesningene inneholdt (som alltid er med i disse utgivelsene) samt et usedvanlig omfattende noteapparat, blir det svært mye å holde styr på for leseren. Men for den som er interessert i noen til dels meget tankevekkende aspekter ved det moderne fengslets oppkomst eller noen innblikk i hvordan Foucault famlet seg fram i dette oversiktlige stoffet, må denne boken utvilsomt være av stor interesse.