Dypest er gleden

Dypest er gleden

Av Øystein Skar

Mars 2019

André Bjerke. I kampens glede. En biografi

André Bjerke. I kampens glede. En biografi

Peter Normann Waage

Aschehoug
Oslo, 2018

Forfatter Peter Normann Waage står bak et fremragende arbeid om gledens dikter og tenker, André Bjerke.

Da Arne Næss valgte å gå av som filosofiprofessor i 1970, bare 58 år gammel, holdt han en flott avskjedsforelesning i Universitetets aula over temaet glede, hvor han trakk veksler på sin åndsfrende Spinoza. Næss er også med i den historien som Peter Normann Waage har lagt frem i sin bredt anlagte bok i anledning 100-årsmarkeringen for André Bjerke. Gleden er en fellesnevner for disse to lekne figurene, så forskjellige de ellers måtte være. I kampens glede er likelydende med tittelen på en samling essays og sakprosa av Bjerke, utgitt i 1986, året etter han døde. En ganske velvalgt tittel; gleden er – som Bjerke sier i et dikt – den dypeste av alle sinnstilstander.

Waage har levert et fremragende arbeid. En murstein på 556 sider kan fort bli langdryg, men forfatteren har noe på hjertet, og han har bedrevet møysommelig kildegransking, innhentet opplysninger og hendelser fra Bjerkes familie, nære og ikke fullt så nære kretser, og han har en språklig klar fremstilling. Hvor­dan skal så en biograf legge opp l­øpet i beskrivelsen av Bjerkes mildt sagt mange engasjementer: pole­miker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsforkjemper, spøkelsesjeger, kriminalforfatter, sjakkspiller – ved siden av det som han i allmenheten er mest kjent for: lyriker og gjendikter?

Waage har valgt å skrive en kulturhistorisk biografi der han løfter frem essayisten og sakprosaforfatteren (s. 11). Men ettersom Waage tar på alvor Bjerkes mangfoldige engasjementer, blir en streng kronologi problematisk. De ulike rollene får egne kapitler; noe overlapping i det tidsmessige er da ikke til å unngå (s. 12). De er ikke sjenerende mange, og jeg mener at Waages opplegg er bærekraftig. Han får også god plass til skildring av Bjerkes oppvekst og senere, som ung mann med driftene i orden, hans overvinnelse av sjenanse overfor kvinner. Senere ble det tre ekteskap og tre barn. Jeg skal i denne anmeldelsen ikke gå nærmere inn på Bjerkes fargerike privatliv, som Waage fremstiller grundig og sympatisk.

Politikk og vitenskap

En biograf vil stå overfor spørsmålet om hvor kritisk arbeidet skal gjøres: hvor mye diskusjon skal være med om hoved­personens opptreden og standpunkter? Waage har noen ansatser, hvor han kunne gått mer i dybden. Han er selv inne på dette, i alle fall indirekte, når han forteller om den unge Bjerke (gymnasiast på Fagerborg skole) som møter Egon Fridells skrifter og om Bjerkes senere bruk av denne lesningen i sine kultur­kamper på 50-tallet. Bjerke utfolder her polemikeren i seg såpass sterkt at det ifølge Waage «lett svekker selve argumentasjonen og kjernen i budskapet» (s. 71).

Hvor befant Bjerke seg politisk i forskjellige perioder av livet? Waage går ganske grundig inn på hans nære forhold til marxismen i yngre dager, så avstandtagen, senere møter med folk langt ut på høyresiden (brunskjorter) i Fagerborg gymnassamfunn og i Det norske Studentersamfund. Etter krigen fikk han en smekk (s. 186 ff), etter å ha utført et oppdrag for Stenersens forlag (som stod på gal side i krigsårene). Intet tyder på – basert på Waages fremstilling – at det lå nazisympatiserende motiver bak gjennomføringen av oppdraget, noe Bjerke gjorde rede for i etterkant. Straffen (utferdiget internt i kunstnerorganisasjonene) var alt i alt ganske mild og blokkerte ikke Bjerkes videre arbeider.

Jeg kunne ønske at Waage hadde vært mer nærgående i sin fremstilling av Bjerkes syn på vitenskap og hans syn på velferdsstaten. For å ta det siste først: Da økende velstand på 60-tallet også kom kunstnere til gode (stipendier, offentlige oppdrag etc) var Bjerke i sin polemikk kjerringa mot strømmen; i anledning nyåpningen av Theatercaféen 13. april 1971 skrev han en prolog (s. 429) hvor det heter:

Den eneste kafé som haren vegg
med ånder, er denne! Det vi ser,
er ånder fra en tid da kunst var mer
enn å ha skjegg med statslønn,
stønad-skjegg.

Den satt, 1–0 til Bjerke. Men utvider man perspektivet til velferdsstaten (sosiale ordninger, helsevesen etc etc), forekommer det meg at Bjerke ble stående i polemikken og ensidig fremhever faren for latskap og nivellering av kvalitetskrav.

I diskusjonen om vitenskap dro Bjerke mer enn gjerne ut i krigen. Mate­ria­­l­isme som filosofisk posi­sjon, marx­isme, positivisme og reduk­sjonisme skulle bekjempes (s. 217 og mange andre steder). Waage burde her ha gått nærmere inn på disse motstandernes premisser; fremstillingen blir litt for mye basert på Bjerkes egne. (I parentes bemerket: positivisme ble vel nærmest et skjellsord i akademia, Bjerke kunne enkelt henge seg på.) Han hadde lett spill noen ganger, ettersom vitenskapelige posisjoner – selvsagt! – noen ganger kunne inneholde vrøvlete argumentasjon. Tidligere nevnte Arne Næss gav en omtale av samlingen Vitenskapen og livet (1958), hvor han roser Bjerke for relevante bemerkninger, respektløse sådanne, i kritikken av tidens store autoritet: naturvitenskapen. Næss fremhever at Bjerke er respektløs overfor dogmatisme i naturvitenskapen og fremmer en kritisk vurderende holdning (s. 301–302). Dette er vennlig, kanskje litt for vennlig sagt av Næss. Det er ikke så vanskelig å være motstander av dogmatisme. Men hva var nærmere bestemt Bjerkes egen posisjon i diskusjonen om hva som kjenne­tegner vitenskap?

I årevis kjempet Bjerke og hans allierte (herunder noen fysikere) for Goethes fargelære som alternativ til Newtons. Det slår meg at Bjerke her går grundigere til verks enn ofte ellers i sine debatter innen vitenskap. Hvorvidt hans posisjon i fargelæren er godt begrunnet, har jeg imidlertid overhodet ingen kompetanse på. Waage gir et fyldig referat av denne debatten (s. 281 ff). Køpenickiaden, i form av avis­artikkelen Språkets fysiologiske grunnlag, publisert i Arbeiderbladet 13. oktober 1954, gav Bjerke full uttelling (366–369). Under pseudonymet Martin Storhaug (cand. philol., og en mann med sans for refe­ranser til vitenskapelige autoriteter) lanseres i avisartikkelen diverse idiotiske teser i vitenskapens hellige navn. Avisen gikk fem på og ba Bjerke hente sitt honorar på kr. 150 (368). Og det kan legges til: Bjerke forklarte i etterkant noen enkle triks han benyttet: skriv kjedelig og objektivt, si litt stygt om Riksmåls­forbundet, sleng på noen store navn og noen engelske titler. Dessuten benyttet han bokmål/samnorsk, da­tidens politisk korrekte språk i Norge.

Da Cappelen forlag høsten 1955 startet utgivelsen av svensken Carl Grimbergs verk Menneskenes liv og historie, utløste det en offentlig diskusjon (s. 318–331) om utviklingslæren, hvor ikke minst forholdet mellom aper og mennesker stod sentralt. Bjerke deltok med liv og lyst. Tankegods fra antroposofien ble trukket inn, som mulig alternativ til rådende naturvitenskap. Med bakgrunn i Waages tidligere presentasjon (s. 260–278) av Rudolf Steiner, får leseren her hjelp til å følge Grimberg-debatten.

Dikteren og gjendikteren

Språket er en levende organisme; politiske fremstøt for samnorsk møtte stor motstand blant menigmann- og kvinner. Bjerke ble en hærfører i et seirende felttog (s. 352 ff). Men det tok masse krefter og tid; det var jo diktningen som var hans bestemmelse. Etter pangdebuten i 1940 (Syngende jord) var det slutt med studier ved UiO. I 1967 ble han så bedt av Odd Solumsmoen, dikter og kritiker, om å være med i en antologi (s. 182–183). Bjerke svarte straks på spørsmålet om hvilket dikt han ville ha med: Amor fati. Han gav en begrunnelse for det, svært personlig, som viser noen avgrunner i dette mennesket. Elsk din skjebne – Bjerke går svært langt i dette diktet: smerte, fall og svik – alt kan være dine venner. De to siste versene (av seks) lyder:

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli en skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.
Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.

Waage får frem oversetteren og gjendikteren som en storartet del av denne mannens liv. Jeg har mange ganger lurt på hvordan han i all verden kunne bli dyktig i tysk, engelsk og fransk? Han må jo ha lest masse, men kanskje først og fremst: Han hadde to vidåpne språkører, med sans for de forskjellige språkenes særtrekk eller, mer høytidelig: sjel. Waage går nærmere inn på dikteren og gjendikteren i det siste kapitlet Fremmede toner. Helt mot slutten, lenket til rullestol etter et slag, ble han ferdig med Goethes Faust, zweiter Teil, i 1983; erster Teil var gjendiktet og utgitt i 1966.

Krav til form: limerick og kamp mot modernisme

Waage fremhever tidlig, som ett av grunntemaene, Bjerkes «vilje til form» (s. 13). Blant annet var Bjerke dommer i seks radiokonkurranser med limericks i NRK. Limericken har strenge metriske og andre regler og passer således Bjerke perfekt (s. 442). Nyt i det følgende en ordentlig limerick innsendt av Alf Haugland fra Kragerø, hvor førstelinjen gav tittelen på samlingen av 50 limericks fra radiokonkurransene i NRK .

En midjesmal frue fra Grue,
med byste på hundreogtjue,
ble dømt til et år
på tukthus i går
for sin pornografiske bue.

Som en kontrast, tillat meg å nevne: NRK-sporten på TV har i nyere tid gjort sitt beste – riktig nok og gudskjelov etter Bjerkes død – for å bryte ned respekten for limerick. Seerne ble, gjennom flere vintersesonger, invitert til å sende inn slike dikt, knyttet til skiskyting. Og gjett om seerne sa ja takk! Men akk, det ene bidraget var verre enn det andre: fullstendig uten form, dessuten ofte poengløse.

Og mens vi er inne på vilje til form: 9. november 1965 ble det arrangert en noe spesiell rettssak (s. 427–428) på hotell Bristol i Oslo, arrangert av Den norske Bokhandlerforening. På tiltalebenken satt «Den moderne litteratur». Aktoratet førte to vitner, André Bjerke og Aasmund Brynildsen. Forsvarets vitner var universitetslektor Erling Nielsen og komponist Arne Nordheim. Aktor var Odd Eidem, forsvarer var Brikt Jensen. Anklagen var på fem punkter:

  1. Den moderne (dvs modernistiske litteratur) har vendt ryggen til sine lesere.
  2. Den streber ikke lenger mot den totale menneskelige sannhet, men fremhever i ensidig fortegning livets skyggesider; samtidig med at dikterne selv lever et muntert og ubesværet liv, overlates leserne til fortvilelse.
  3. Den moderne (modernistiske) litteratur er tilsiktet ubegripelig og direkte formløs.
  4. Den neglisjerer urgamle estetiske og etiske lover.
  5. Den er fundamentalt kjedsommelig.

Saken endte med at retten avviste saken som uvedkommende: «I tusen år har litteraturen hatt en annen domstol: det menneskelige sinn, som det rette.»

Sjakkspilleren André Bjerke

Waage får godt frem Bjerkes interesse for brikkene på de 64 felter og henter stoff fra Spillet i mitt liv, som kom i 1968 (50-årsjubileum i år) og syv år senere i revidert og utvidet utgave. Det er en ustyrtelig morsom og interessant bok. Waage fremhever med rette at Bjerke beskjeftiget seg seriøst med sjakk (han oppnådde mesterstyrke i norske turneringer), og at det er en nær sammenheng med diktning og tenkning her: sansen for det romantiske, som ikke utelukker seriøse trekk. Bjerke svermet blant annet for den såkalte Evansgambiten (og andre gambiter), altså åpninger hvor det ofres en bonde eller mer for å få en strategisk fordelaktig stilling som kan gi angrep og helst seier. Med risiko. Waage omtaler også fint Bjerkes sjakkparti mot Dan Fosse jr. (juniornorgesmester), sendt i NRK høsten 1963. Bjerke vant i stor stil og partiet ble fem år senere omtalt i to russiske sjakkverk. Og det kan legges til, slik Bjerke gjør rede for i sin selvbiografi i sjakkens verden: I februar 1965 hadde Morgenbladet et stort oppslag: Når André Bjerke tar feil. Der tar Bjerkes motstander fra radiopartiet og en annen norsk toppspiller, Erling Kristiansen, for seg noen varianter i partiet og mener Bjerke tar feil i noen av sine analyser av det. Det ble en hel avisdebatt. Bjerke medgir til slutt at han vel var noe for bombastisk i sine opprinnelige kommentarer. Storartet oppførsel, spør du meg! Men husk: vi snakker her om sjanserike, risikofylte varianter i sjakkens fascinerende verden. Og får man til et parti med bondeoffer (og kanskje i tillegg et tårnoffer) med et vinnende angrep, vil Bjerke begeistret utbryte: åndens seier over materien!

***

Boken har et godt utvalgt billed­mate­riale. Jeg noterer også som positivt et person­register. Uten å ha sjekket systematisk, så jeg dog i farten at det riktignok (minst) mangler et par navn: Svensken Emanuel Swedenborg (som dukker opp på s. 266 under en drøftelse av Steiner) og vår egen Fredrik Stabel. Hans etternavn er forøvrig riktig gjengitt på s. 183, mens samme etternavnpås. 231 er blitt beæret med to l’er. Og mens vi er inne på typografi og rett­skrivning: Det er velsignet få feil i denne biografien; Bjerke jubler fra sin grav. Han hadde jo nokså varierte erfaringer med typografers arbeider, fra det helt perfekte til korrektursider med gresshoppesvermer av feil: fagenes forfall.Pås. 508 mangler en bokstav: det skal stå die schwankenden Gestalten (ikke die schwankende Gestalten).Pås. 213 omtales byen Køpenick (det skal være Köpenick, som forøvrig i 1920 ble innlemmet i Berlin), hvor altså køpenickiader så å si startet(og her brukes i Waages fremstilling ganske riktig ø).

Dersom det er riktig at en god latter forlenger livet, vil jeg anta at André Bjerke skjenker meg en del leveår i bonus, såkalte Bjerke-år. Det er ingen som har gitt meg så mange feststunder i lesningens vidunderlige verden. Og la oss ikke glemme at han var en seriøs, hardt arbeidende mann, selv om han gjerne lovpriste lediggangens velsignelse i polemikken mot samfunnets evige gnål om å være til nytte. På sidene 539–543 gis en oversikt over hans samlede produksjon. Den setter meg nærmest sjakk matt.

Waages bok er et utmerket bidrag til å bevare et aktivt minne om denne gledens dikter og tenker, som stod løpet helt ut: Amor fati.

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 3-4/2018
Havet
Les også: