En lærd litteraturhistorie – men for hvem?

Foto: Ekrulila, Pexels

En lærd litteraturhistorie – men for hvem?

Av Kjerstin Aukrust

Mai 2020

Europæisk litteratur 1500–1800

Europæisk litteratur 1500–1800

Aarhus universitetsforlag
Aarhus, 2014–2019

En kilde til historisk – vel så mye som litterær – kunnskap.

Utgangspunktet for dette bokessayet er verket Europæisk litteratur 1500–1800 utgitt på Aarhus universitetsforlag. Prosjektet er primært et samarbeid mellom Universitetet i København og NTNU i Trondheim, og bidragene er skrevet av danske og norske litteraturvitere – på deres morsmål. Professor ved NTNU Knut Ove Eliassen står som redaktør for alle de tre første bindene, i kompaniskap med enten lektorene Anne Fastrup og Tue Andersen Nexø fra København, og/eller professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo Helge Jordheim. Serien består foreløpig av tre bind: Verden. Fra Columbus til Napoleon (2014), Staten. Fra utopi til bureaukrati (2016) og Samfundet. Fra hoffet til byen (2019). Fjerde og siste bind om «Selvet» forventes utgitt mot slutten av 2020.

Verket omtales helt eksplisitt som en «litteraturhistorie» flere ganger. Men dette er ikke en tradisjonell litteraturhistorisk utgivelse, der en sammenhengende tekst rekapitulerer sentrale utgivelser og litterære utviklingstrekk. Dette er en antologi, der hvert bidrag er en detaljert analyse av (som oftest) et enkeltverk, hvis betydning har vært avgjørende eller spesielt representativ for enten synet på verden, staten, samfunnet (eller selvet) i perioden 1500–1800. Artiklene er organisert kronologisk, etter når verket som omtales ble skrevet, utgitt eller fremført for første gang. Prinsippet har vært at hvert av de tre århundrene skal veie like tungt.

Dette er like mye en litteraturhistorie som en litteraturhistorie. Men det er ikke hvilken som helst type historie som er i hovedfokus: «konteksten for denne litteraturhistorien er de politiske ideenes, institusjonenes og begivenhetenes historie» (Bind I, Verden, s. 12). Det er altså forholdet mellom periodens litteratur og fremveksten av en moderne politisk horisont som først og fremst undersøkes. Denne vinklingen danner også grunnlaget for verkets eksistensberettigelse: «Litteraturforskningen har i løpet av de siste tiårene i tiltagende grad orientert seg mot politiske spørsmål. Det har imidlertid kun i beskjeden grad blitt skrevet litteraturhistorier ut fra et slikt perspektiv» (Bind I, Verden, s. 12). Ambisjonen er med andre ord å fylle et litteraturhistorisk hull. Blir denne ambisjonen innfridd?

Hvilken litteraturhistorie?

«Litteraturvitskapen vaks fram på 1800-tallet som ein historisk disiplin; den fann sin faglege identitet og si form som litteraturhistoriografi.»[1] Slik åpner forordet i Atle Kittang et als. bok Om litteraturhistorieskriving fra 1983. Det konstateres videre at «det litteraturhistoriske oversynsverket» var den dominerende formen – det hadde det vært lenge, og det skulle det fortsatt være en god stund, i alle fall som den mest populære formidlingssjangeren. Samtidig hadde den monografiske fremstilling av en nasjonallitteratur lenge vært under press: Allerede i 1949 stilte René Wellek og Austin Warren det grunnleggende spørsmålet: «Is it possible to write literary history, that is, to write that which will be both literary and a history?»[2]

Spørsmålet dukker opp med jevne mellomrom, i lignende ordelag. Det andre nummeret av tidsskriftet New Literary History fra 1970 het rett og slett «Is Literary History Obsolete?». Dette er et helt tidstypisk spørsmål som ble hyppig diskutert i denne perioden: Man oppfattet at litteraturhistoriesjangeren var i en krise.[3] Det er også symptomatisk at navnet på nevnte tidsskrift har ordet «new» i seg: Flere forsøk på å fornye, eller «reformere», den tradisjonelle litteraturhistoriske oppskriften kom på denne tiden.[4] Kritikken mot den nasjonallitterære «totalhistorien»[5] fortsatte utover på 80- og 90-tallet, og lever i beste velgående den dag i dag.[6]

Men hva er alternativet? Allerede hos Wellek og Warren uttrykkes det en skepsis mot den grenen av litteraturhistorikere som presenterer en usammenhengende rekke med essays om individuelle forfattere.[7] Interessant nok synes det allikevel å være en forlengelse av denne typen litteraturhistorie som i dag har befestet seg som «den nye litteraturhistorien»: De fleste litteraturhistoriske verk med ordet «new» i seg har valgt en variant av nettopp denne strukturen. La oss ta et eksempel: I presentasjonen av A New History of French Literature, først utgitt i 1989, er forlaget Harvard University Press påpasselige med å vektlegge at dette ikke er en tradisjonell litteraturhistorie, med den ordinære oppramsende oversikten over forfattere og titler – det er nettopp enkeltlesninger som står i sentrum.[8]

Dette verket har av flere blitt trukket frem som et viktig brudd med det dominerende litteraturhistoriografiske paradigmet.[9] Men originaliteten ligger ikke bare i form – også forståelsen av hva en litteraturhistorie skal interessere seg for, er radikalt nytt.[10] Utvidelsen av litteraturbegrepet gjør at vi ikke bare møter forfattere og deres verk i de rundt 200 korte essayene, men også malerier, monumenter, og til og med TV-programmer. Som redaktøren Denis Hollier skriver i forordet: «the question today is no longer, as it still was for Sartre, ‘What is literature?’, but rather, ‘What is not?’».[11] Dette prinsippet synes forlaget å ha tatt med seg videre i andre lands nye litteraturhistorie, som i A New History of German Literature fra 2005, der det igjen insisteres på at både form og innhold skiller seg fra fordums litteraturhistoriske praksis.[12]

Sett i lys av dette, synes det underlig at redaktørene av Europæisk litteratur 1500–1800 i forordet til første bind om verden, som vel kan sees på som en slags programerklæring, skriver at de har «usedvanlig nok for en litteraturhistorie, valgt å fokusere på enkeltverk» (s.13). Men hvor «usedvanlig» er egentlig valget som her er tatt? Som professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, Jon Haarberg påpeker i sin anmeldelse av dette første bindet, så føyer verket seg inn «i den lange rekken av alternative litteraturhistorier som har blitt lansert etter at den gamle og ‘naive’ litteraturhistorieskrivningen for noen tiår siden ble erklært ‘umulig’.»[13]

Det er nettopp for å unngå den «naive» litteraturhistorieskrivningen at valget synes å ha falt på denne formen. Hvis man legger til grunn at den tradisjonelle litteraturhistorien stort sett fremstiller en fremskrittsfortelling, er den mer fragmenterte, ikke-totale varianten mer egnet til å gå utenom en slik plottstruktur. Det var nettopp det The New History of French Literature forsøkte å få til i sin tid: «with its fragmentary succession of dates linked to events that are for the most part detached from one another, [it] gets at some of the spirit of slipperiness and rupture, and calls into question any organic account».[14] Denne tanken gjenkjenner vi i et av nøkkelordene i Europæisk litteratur 1500–1800, nemlig kontingens, et begrep som i epilogen i bind 2 om staten defineres som «historiens og politikkens iboende uforutsigbarhet» (s. 229).

Som sine alternative forgjengere, er også denne litteraturhistorien ivrig etter å fremheve prosjektets egenart og bruddene med de vanlige sjangerkonvensjonene. Ifølge kritiker Moritz Schramm i den danske avisen Information, er det «befriende» å lese en litteraturhistorie som «nedtoner den traditionelle gennemgang af litteraturhistoriske epoker og erstatter den med tematiske læsninger af enkelte værker.»[15] Ja, det kan være befriende – særlig hvis det er gjennomgående gode lesninger, slik det er her. Men det er også noe som går tapt på veien. Hva?

I Rethinking Literary History fra 2002 argumenterer Linda Hutcheon og Mario J. Valdés, at en litteraturhistorie bør være et «storytelling project».[16] Dette fortellende prosjektet er det vanskelig å ivareta i en essaysamling der man lett mister en langsiktig helhet av synet.[17] Dermed må leseren selv fylle hullene som nødvendigvis oppstår mellom de 37 nærlesningene som til sammen utgjør dette verket. Spørsmålet er om hen klarer det. For hvem er egentlig denne litteraturhistoriens ideal-leser?

I Seuils, et referanseverk innen narrativ teori, presenterer Gérard Genette de ulike funksjonene til et forord, hvorav en av de viktigste er å identifisere og definere leseren.[18] Jeg har lett og lett, men har ikke funnet en slik definisjon, hverken i forordene til de ulike bindene, baksideteksten, eller på forlagets nettomtale av verket. Det er viktig å definere en tydelig leser fordi det får konsekvenser for språklig nivå og grad av «innforståtthet»: Hva kan man ta for gitt at leseren vet og forstår, og hva må man forklare for å være sikker på at leseren ikke faller av lasset? Når verket selv ikke definerer sin målgruppe, har jeg måttet gjette meg til hvem denne serien henvender seg til. Er det jeg, en fagfelle, som er ideal-leseren? Eller er det noen andre?

I den tidligere nevnte anmeldelsen av første bind, stiller Jon Haarberg et lignende spørsmål: «Hvilken leser er det vi finner innkodet i teksten?».[19] En dansk anmelder undrer også, og bemerker at «[d]et er uklart, hvem denne bog om europæisk litteratur […] egentlig er skrevet til. […] Almindelige læsere, fagfæller eller fondsbestyrelser?».[20] I samtale med noen av seriens norske bidragsytere og redaksjonsmedlemmer under en debatt om nettopp litteraturhistorieskriving i Trondheim i september 2019, ble det nevnt at tanken var at kapitlene skulle brukes i undervisningen på universitetet, da fortrinnsvis på faget litteraturvitenskap i Norge og i Danmark: Hvis man for eksempel skal undervise om Rousseaus Julie ou la Nouvelle Héloïse, så har man en «state-of-the-art»-artikkel om den i bind 3 som man kan sette opp på pensumlisten, og som kan danne utgangspunkt for diskusjon med studentene og oppgaveskriving om verket. God idé, tenkte jeg! Jeg har derfor lest kapitlene med denne hensikten in mente.

Utvalg til besvær

Uansett hvordan man velger å organisere en litteraturhistorie, vil man alltid måtte gjøre et utvalg.[21] Hvilke vurderingskriterier er det som har blitt lagt til grunn for utvalget som er gjort i dette tilfellet? I forordet til bind 1 leser vi at målet har vært å «dekke inn de viktigste nasjonallitteraturene i Europa i perioden, både språklig og genremessig» (Verden, s.18). Det kravet synes innfridd, vel med noen ubalanse i regnskapet.[22] Hva angår den geografiske spredningen, har den naturlig nok blitt begrenset av forfattergruppens språkferdigheter. De to kjempene Storbritannia og Frankrike dominerer med henholdsvis 12 og 10 artikler (og har dermed godt over halvparten av de tilsammen 37 artiklene), mens Spania tar tredjeplassen med fem tekster, knepent foran Tyskland og Italia. Norden er representert med to artikler. Den fransk-britiske dominansen er forståelig, men samtidig kunne nok utvalget vært enda mer balansert. Det er spesielt Tyskland som til tider synes stemoderlig behandlet, særlig i bind 3 om samfunnet, som ikke inneholder en eneste tyskspråklig forfatter, med unntak av Adolph Freiherr Knigge og hans Über den Umgang mit Menschen, som virker nærmest slengt på i epilogen.

Når det gjelder sjangrer, er det derimot stor spennvidde, selv om de største skjønnlitterære sjangrene dominerer: Vi teller 13 tekster om romanen, 11 om drama, og fire om lyrikk. De øvrige ni artiklene tar for seg det som i litteraturhistorisk sammenheng vel må anses som mer perifere sjangrer: essays (Montaigne), håndbøker (Castiglione), tidsskrift (The Spectator), salmer (Luther) og åndelige biografier (Teresa av Avila), for å nevne noen. I tillegg tar ofte epilogene utgangspunkt i tekster som ikke er skjønnlitterære, som lovsamlinger. Dette er en av seriens styrker og det implisitt utvidede litteraturbegrepet fungerer spesielt godt med tanke på bokens intensjon om at lesningene skal være konsekvent historiske og politiske. Forholdet til kanon kommenteres eksplisitt flere ganger, og redaktørene gir uttrykk for at boken ikke er «et forsøk på å revidere den etablerte tradisjonen»: De fleste verkene som omtales er «svært kjente» (Bind I, Verden, s. 14–15). Samtidig er det klart at redaktørene har ønsket å trekke frem i lyset noen tekster som har fått ufortjent lite oppmerksomhet, og formidle kunnskap om litteratur som ikke nødvendigvis er å finne på skandinaviske pensumlister – men som kanskje burde være det.

De fleste av kriteriene som har ligget til grunn for utvelgelsen presenteres i forordene, men det er ett parameter som glimrer med sitt fravær: kjønn. Det er svakt, all den tid forholdet mellom kanon og kjønn lenge har vært satt under lupen.[23] Men problemet hverken slutter eller starter her – prosjektet svikter når det gjelder kjønn, på flere måter. I en artikkel om kjønnsdynamikken i de ulike utgavene av Norton Anthology of English Literature, ser Gillian Gualtieri blant annet på utviklingen av andelen kvinnelige redaktører over tid: Mens det ikke var noen kvinner i redaktørteamet i den første utgaven fra 1962 (ei heller i de neste fire), var det i utgaven fra 2006 en andel på 33,33%.[24] Til sammenligning er det kun én kvinnelig redaktør av fire i dette prosjektet, Anne Fastrup, dvs. 25%. Teller vi antall kvinnelige bidragsytere, er ikke tallet stort mer imponerende: Av de 37 artiklene som utgjør seriens 4 bind, er kun 12 skrevet av kvinner, hvorav to med en mannlig medforfatter. Dette utgjør under en tredjedel, noe som er svært underlig: Det er ikke akkurat mangel på kvinnelige litteraturvitere i Norge og Danmark.

I sin analyse av NAEL, viser Gualtieri at det er en direkte sammenheng mellom andelen kvinnelige redaktører og andelen verk skrevet av kvinnelige forfattere som er representert i antologien.[25] I den første utgaven fra 1962 var kun 1,1 % av sidene i samlingen skrevet av en kvinnelig forfatter. Til sammenligning var denne andelen økt til 14,6 % i 2006.[26] Vår dansk-norske utgivelse bør vel klare å slå det tallet? Den gang ei. Kun 5 av 37 lesninger i de fire bindene omhandler en kvinnelig forfatter, dvs. 13,5 % av artiklene. Den lave andelen kan selvsagt forklares med at verket tar for seg en tid da kvinnen var svært underrepresentert i den litterære offentligheten.[27] Samtidig ville det vært en smal sak å innlemme flere stemmer enn Aphra Behn og Frances Burney, som er de to eneste kvinnene i de tre første bindene, i tillegg til Teresa av Avila, Gaspara Stampa og Ann Radcliffe, som er annonsert i siste bind.

Mangelen på kvinner i den vestlige kanon, og dermed i litteraturhistorier, har vært et gjennomgående tema i den feministiske litteraturkritikken siden utgivelsen av Ellen Moers Literary Women i 1976, Elaine Showalters A Literature of their Own i 1977, og Susan Gubar og Sandra M. Gilberts The Madwoman in the Attic i 1979. Noen år senere var den samme forskerduoen redaktører for den første utgaven av The Norton Anthology of Literature by Women, en antologi som redaktørene av Europæisk litteratur 1500–1800 med fordel kunne ha konsultert.[28] Blant forfatterne som presenteres i Gubar og Gilberts samling, er det særlig Mary Wollstonecraft (1759–97), som har blitt kalt «feminism’s founding mother»,[29] som slår meg som et potensielt meget godt tilskudd til både bindene om Staten og Samfundet. På den andre siden av kanalen ville Olympe de Gouges (1748–93) ha vært en like aktuell kandidat, ikke bare med sin Kvinnerettighetserklæringen fra 1791, men også med L’Esclavage des nègres fra 1789, der hun angriper slaveriet. Den hadde vært en utmerket kandidat til bind 1 om Verden.

Til tross for at nesten hver artikkel i serien omhandler et enkeltverk, er det åpenbart rom for å vike fra denne regelen, noe andre kapittel i bind 1 (Verden), som omhandler både Luis Vaz de Camões’ Os Lusiadas og Torquato Tassos Gerusalemme Liberate, og teksten om diktergruppen La Pléaide i bind 2 (Staten), vitner om. Dersom redaktørene hadde åpnet for å vike fra regelen flere ganger, hadde det vært enklere å inkorporere et kvinnelig perspektiv i flere av artiklene. Eksempelvis hadde den svært gode artikkelen om det periodiske essayet The Spectator (1711–1714) i bind 3 (Samfundet) muligens blitt enda mer interessant om forfatteren hadde kastet et blikk på «oppfølgeren», The Female Spectator (1744–1746), som Eliza Haywood sto bak, og som ofte blir ansett som det første tidsskriftet skrevet av kvinner, for kvinner.[30]

Det kommende bind 4 vil skille seg ut i serien, ettersom det etter sigende skal inneholde lesninger av «hele» tre kvinnelige forfattere (av ni). Det er interessant at det synes å ha vært lettere å inkludere flere kvinnelige forfattere i dette siste bindet om selvet, enn i de andre om verden, staten og samfunnet. Selv om redaktørene her åpenbart skal forsøke å ta igjen noe av det forsømte, så savner jeg særlig én stemme som hadde passet som hånd i hanske til temaet selvet og individet: den franske renessansedikteren Louise Labé. Labé, som med verket Euvres de Louïze Labé Lionnoize fra 1555 var godt plassert i den franske kanon på begynnelsen av 2000-tallet, ble tilnærmet utstøtt fra den i kjølvannet av utgivelsen av den kontroversielle boken Louise Labé. Une créature de papier i 2006. Her påstår den kjente renessanseforskeren Mireille Huchon å kunne bevise at Labé ikke er noe annet enn en konstruksjon skapt av mannlige forfattere.[31] Premisset for hennes analyse er at det er nærmest umulig at en kvinne av ikke-adelig herkomst kan ha skrevet dette verket, en tolkning som har vært gjenstand for mye berettiget kritikk.[32] Tilfellet Labé hadde vært et interessant resepsjonshistorisk case der spørsmålet om forfatteridentitet og kjønnsperspektivet er sentralt, et perspektiv som i det store og det hele er så å si fraværende i denne litteraturhistorien.

Selv i de få artiklene som hittil er skrevet om verk av kvinnelige forfattere, er denne dimensjonen knapt nevnt: Riktignok bemerker Tue Andersen Nexø en passant, helt avslutningsvis i teksten om Aphra Behns Oroonoko, at Behn «var den første kvindelige forfatter i engelsk litteraturhistorie, som levede af at skrive» (Bind I, Verden, s. 161), men det er også det. Hadde ikke et slikt faktum fortjent mer oppmerksomhet? Unntaket er Siv Gøril Brandtzæg fra NTNU sin tekst om Frances Burneys Evelina, som diskuterer både kjønns- og klasserelaterte spørsmål i analysen av brevromanen, der den unge hovedpersonens debut i selskapslivet er bærebjelken: «Er kvinnen mannens eiendom når hun ledes uti dansen? Er det lov for en aristokrat å by opp en kvinne fra middelklassen?» (Bind 3, Samfundet, s.221). Artikkelen er for øvrig et av de beste eksemplene på den tverrfaglige tilnærmingen til litteratur som prosjektet står for: I det imponerende noteapparatet drar Brandtzæg veksel på kultur-, sosial-, bok- og dansehistorikere, samt oppdaterte referanser til Burney-forskningen, og artikkelen fremstår virkelig som «state of the art».

Til tross for at redaktørene skal berømmes for at de valgte Burneys roman fremfor andre mer kanoniske verk som Samuel Richardsons Pamela, er det beklagelig at de ikke synes å ha hatt et mer bevisst forhold til kjønnsdynamikken i prosjektet, både når det gjelder sammensetningen av redaktørteam, bidragsytere og utvalgte forfattere. Det bidrar til å forsterke inntrykket av at kvinnelige forfattere er sekundære, og undergraver til en viss grad noe av arbeidet som er blitt gjort de seneste tiårene med å få frem kvinnelige stemmer opp av skyggedalen.[33]

Lesningenes verdi

La oss nå ta en nærmere titt på de ulike bindene som har kommet ut til nå, og styrker og svakheter i de individuelle bidragene. Første bind om verden har som mål «å belyse hvordan litteraturen forholder seg til, reflekterer og artikulerer konkrete begivenheter som knyttes til den historiske erfaringen av en verden som er i ferd med å bli global» (s. 12). Det begynner i det ikoniske årstallet 1492 og oppdagelsen av Amerika: Den første teksten som analyseres er Kristoffer Columbus’ skipsjournal, hans Diario, fra overfarten og ankomsten til den nye verden – eller, rettere sagt, en dominikanerprests redigerte versjon fra midten på 1500-tallet. Allerede i første kapittel i første bind utfordres altså vår forståelse av hva litteratur er, og hva slags tekster en litteraturhistorie bør inneholde. Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk til valget, men etter å ha lest Carsten Meiners meget gode og lærde tekst, blir jeg overbevist om de mange litterære kvalitetene ved Columbus’ loggføringer: forfatterens bevissthet rundt skriveprosessen, bruken av retoriske virkemidler, samt tekstens episke karakter.

Meiner peker også på et leitmotiv som går igjen i journalen, nemlig gull: Det er en besettelse for Columbus, som må svare på oppdragsgiverne, Isabella og Ferdinand av Spania, sine forventninger. Dette motivet markerer også starten på noe som skal bli et gjennomgangstema i hele serien – økonomi. Aldri før har jeg lest en litteraturhistorie, ei heller en litteraturvitenskapelig antologi, der økonomiske hensyn står så sentralt. Det er originalt og bevisstgjørende, og fungerer veldig godt. I første bind er denne dimensjonen av litteraturen særlig ivaretatt i teksten om Shakespeares The Tempest, skrevet av Elisabeth Friis fra Universitetet i Lund, som handler om koloniseringens dilemmaer og har fått den merkantile tittelen Fishy business, og i artikkelen om Aphra Behns Oroonoko, der «slaveriets økonomiske rationale» og «slagelogikkens fremheving af den blot levende krops økonomiske verdi» (Verden, s. 157–158) er diskutert.

Slaveriet og den globale økonomiens politikk står også sentralt i artikkelen om Voltaires Candide, skrevet av Ingvild Hagen Kjørholt fra NTNU. Utbyttbarhet er det rådende prinsippet i dette markedet, der slaven er en salgsvare på lik linje med andre. Denne artikkelen fortjener for øvrig å bli fremhevet for sine pedagogiske kvaliteter: Det er etter min mening den første i serien som virkelig egner seg som tilgjengelig sekundærlitteratur til bruk i litteraturundervisning på universitetet. Hagen Kjørholt ser i større grad enn de fleste andre bidragsyterne ut til å forstå nivået man kan forvente hos den ikke-uttalte målgruppen. Som et eksempel tar hun seg bryet med å forklare fremmedord som polygenistisk (Verden (bind 1), s. 204), ved å skrive helt eksplisitt «Det betyr at…». En slik tydelig pedagogisk tilnærming mangler hos mange av de andre artikkelforfatterne, som gjerne kunne ha hentet inspirasjon her.

En vellykket side ved denne serien som kommer tidlig frem, er måten mange av artiklene evner å fremstå aktuelle, uten at dette nødvendigvis gjøres helt eksplisitt fra forfatterens side. Andersen Nexø klarer dette mesterstykket flere ganger, som når han i første bind viser hvordan Tasso og Camões fremstiller «muslimen konsekvent som den anden, […] i betydningen antagonisten» (s. 52), og når han i bind 3 om samfunnet analyserer Castigliones etikettebok Il Cortigiano fra 1528, der den ideelle hoffmann beskrives. Her peker han på viktigheten av de andres blikk: Det er det som skaper det sosiale rom, «en verden, hvor det eneste, der er af betydning, er udveksling af tegn blant ligesindede» (Samfundet, s. 46). Disse tegnene som utveksles har nok forandret seg ganske radikalt, men i bunn og grunn er vel vår tids sosiale medier og de likes-ene, hjertene og smilefjesene man her higer etter, ikke annet enn en forlengelse av det sosiale rommet Nexø beskriver.

Allerede i første bind får man inntrykk av at bidragsyterne har lest hverandres tekster: Det refereres stadig til verker eller forfattere som har vært tidligere omtalt, eller som skal omtales senere. Slik nevnes Columbus alt i første setning i artikkelen om Montaigne, mens hans essay «Om kannibaler» igjen får en viktig plass i analysen av Shakespeares The Tempest. Tassos Gerusalmme liberata dukker opp i lesningen av Don Quixote, og i epilogen om Napoleons mislykkede felttog til Egypt fremstilles generalen, gjennom sin egen proklamasjon fra 1798, som «et forvrængt ekko av den tolerante og fordomsfrie verdensborger i Voltaires Candide» (Verden, s. 243). Også i de andre bindene er slike intratekstuelle referanser hyppige, og det gjøres til og med henvisninger på tvers av bindene. Jeg setter stor pris på dette grepet som jeg opplever som veldig bevisst, fordi det er med på å ivareta en helhetsfølelse som i utgangspunktet er skjør, og forbindelseslinjer som ofte er fraværende i en antologi.

Tema for andre bind om staten er «den europeiske litteraturens forestillinger om, representasjoner av og samspill med den politiske makten i perioden 1500–1800» (s. 7). Mens redaktørene i bind 1 understrekte at de opererer med et vidt politikkbegrep, hevdes det i bind 2 at man har valgt «et snevrere […] og nok mer presist begrep om politikk, nemlig det som handler om administrasjonen av fellesskapet» (s. 10). Det er litt uklart hvorfor det her er et sprik mellom bind 1 og 2, men i det minste skal redaktørene ha ros for at de har forsøkt å definere politikk i det hele tatt, noe de ikke har gjort med et annet viktig og ullent begrep, nemlig litteratur.

Bindet åpner med Tue Andersen Nexøs lesning av Thomas Mores Utopia fra 1516. Det fremstår som et godt og logisk valg i et bind om staten. Dessverre er ikke Nexøs andre bidrag i dette bindet et like åpenbart valg. Faktisk påpeker han selv flere ganger i sin artikkel om Henry Fieldings hovedverk Tom Jones fra 1749, at staten aldri befinner seg i forgrunnen i romanen, og derfor ikke er det med mest påfallende trekket ved den (Staten, s. 199). Så hvorfor falt valget på akkurat denne teksten da? I en prosess der det helt sikkert har vært kamp om tekstutvalget, virker det veldig underlig at denne noe irrelevante teksten vant.

Valget av Shakespearestykket Julius Caesar er derimot svært godt begrunnet: Det har lenge hatt status som «det ultimative politiske drama» og beskrives av Christian Dahl fra Københavns Universitet som «kulminationen på historiedramaernes udforskning af politisk iscenesættelse» (Staten, s. 67–68). Derimot lurer jeg på om det er nødvendig å ha med Shakespeare i hvert eneste av de fire bindene?[34] Vel er han viktig, men det hadde kanskje vært på sin plass å droppe én eller to Shakespearestykker til fordel for en kvinne eller to. Faktisk er det tilsammen like mange artikler om Shakespeare som det er artikler om tyske forfattere, og det er bare én mer om spanske. Sistnevnte er i hovedsak Knut Ove Eliassen sin fortjeneste, som står for flere gode lesninger av spanskspråklige verk og dermed er med på gjøre det geografiske nedslagsfeltet noe større.

I en serie der Tyskland og tyske forfattere synes underrepresentert, er bind 2 et lyspunkt i så måte. Den inneholder to artikler om tyske verk, en om Grimmelshausens Simplicissimus («den viktigste tyskspråklige romanen i barokken», s. 138) skrevet av Tatjana Kielland Samoilow fra NTNU, og en om Schillers «dramatiske dikt» Don Carlos, skrevet av Helge Jordheim, som også har forfattet bindets lærde epilog. Særlig Schillers historiske drama synes å være et godt valg: Det eksemplifiserer på glimrende vis en sentral politisk problematikk på denne tiden, da styringen av staten på mange måter var prisgitt den eneveldige kongens og hoffets «følelser og begjær, lyster og ulyster, dyder og laster» (s. 205). Schiller har også sin egen vri på toposet om staten som en maskin: hans «originale innsikt ligger i å framheve at denne maskinen er og forblir i bevegelse» (s. 221), og han viser at det å endre maskinen mens den går, er svært vanskelig.

Bildet av staten som en maskin tar Jordheim med seg videre i epilogen, der hovedfokus ligger på en tekst som hadde som mål å skulle styre dette maskineriet: Allgemeines Landrecht für die preussischen Staaten fra 1792. Denne omfattende prøyssiske lovsamlingen presenterte «en ny løsning på statsdannelsens og regjeringskunstens problemer: den gjennomregulerte og -byråkratiserte stat» (s. 234). Jordheims gjennomgang er lærerik og interessant, men han kommer med en tese som er problematisk: Han argumenterer for at de prøyssiske rettsreformene er «en like viktig inngang til den moderne staten som den franske revolusjonen» (s. 238), som har vært sluttpunktet i de tradisjonelle historiske – og litteraturhistoriske – forklaringsskjemaene.

Dette forsøk på å skissere en alternativ litteraturhistorie er i tråd med prosjektets øvrige alternative innganger til sjangeren, men her syns jeg det trekkes for langt: Jeg blir ikke overbevist om at den franske revolusjonen har fått en forstor plass i fortellingen om den tidligmoderne staten. Faktisk syns jeg for en gangs skyld at Frankrike er for literepresentert i bindet om staten, med tanke på den betydning Revolusjonen har hatt for vestens utvikling. For eksempel trekker redaktørene i forordet til bind 1 selv frem den franske Menneskerettighetserklæringen fra 1789 som en tekst der «det for første gang artikuleres en forestilling om et globalt verdensborgerskap» (Verden, s. 10). Mulig jeg som frankofon romanist reagerer litt for emosjonelt på germanisten Jordheims rangering av Preussen foran Frankrike i sin beretning, men jeg har i det minste, som Jordheim selv påpeker, de fleste (litteratur)historikere på min side.

Bind 3 om samfunnet kom ut i fjor, og ambisjonen er klar: «Snarere enn å la samfunnet forklare tekstene, ønsker vi at tekstene skal forklare ‘samfunnet’» (s. 8). Analyseobjektet rommer mye: Her skal de nye kodene for fremtreden og samkvem undersøkes, samtidig som det økonomiske aspektet vil få en enda mer fremtredende plass her. Dette kommer særlig tydelig frem i Christian Dahls lesning av Shakespeares gjeldskomedie The Merchant of Venice, og i Marius Warholm Haugen fra NTNU sin tekst om Goldonis La bottega del caffè, der spillhuset, i tillegg til kaffehuset, har en viktig funksjon og representerer «en bestemt type økonomisk utveksling, den kapitalistiske spekulasjonen» (s. 172).

Bindets undertittel er Fra hoffet til byen, og bidragene følger denne bevegelsen på en logisk måte – vi åpner med en analyse av Castigliones Il Cortigiano, altså med hoffet, og avslutter med Merciers Tableau de Paris, altså byen. Byen er også sentral i Andersen Nexøs gode analyse av det periodiske essayet The Spectator, utgitt i London fra 1711 til 1714. Mens fokus i Castiglione «skikk-og-bruk»-bok var hofflivets idealtilværelse, presenterer det engelske tidsskriftet nærmest en urban variant av det: De 635 numrene domineres av «en forestilling om en ny og mere attraktiv måde at leve blandt mennesker i den moderne storby» (Samfundet, s. 147).

The Spectators slektskap med Louis-Sébastien Merciers Tableau de Paris utgitt i 12 (!) bind mellom 1781 og 1788, er ikke bare tematisk, men også formmessig: Merciers tekster er det artikkelforfatter og idéhistoriker Ellen Krefting fra Universitetet i Oslo kaller «reportasjeaktige prosatekster» (s. 243). Til tross for at han har fått en relativt marginal plass i den franske kanon, argumenterer Krefting godt for at han fortjener langt høyere status og oppmerksomhet: Ikke bare kom han «med forvarsel om, og bidro til utbruddet av den franske revolusjonen», hans fremstilling av Paris har også blitt kalt «sosiologi før navnet» (s. 246). Faktisk argumenteres det så godt og så engasjerende for denne teksten som jeg må innrømme at jeg ikke hadde så mye kunnskap om fra før, at jeg fikk lyst til å inkorporere den i min egen undervisning, gjerne med Kreftings artikkel på pensum – og det må vel kunne sies å være en av de beste komplimentene en tekst i denne serien kan få?

Tredje bind inkluderer også en lesning av Lazarillo de Tormes, en anonymt utgitt bok fra 1554. Det er et godt og viktig valg i en litteraturhistorie som, naturlig nok, domineres av representanter fra øvre sosiale sjikt: Her tematiseres fattigdom, som er et økende samfunnsproblem på 1500-tallet, sett fra fattigfransens eget perspektiv, noe som var tilnærmet uhørt. Som Knut Ove Eliassen påpeker, er verket også innovativt rent litterært, da særlig pga. den uvanlige bruken av førstepersonsforteller: Det «skaper identifikasjon og lar leserne på intimt vis ta del i en tarvelig realitet som ikke inngår i deres umiddelbare hverdag» (Samfundet, s. 61). Dette er en av litteraturens viktigste funksjoner, noe sosiologene Jørn Ljunggren og Marte Mangset nylig har påpekt: Ifølge dem mangler middelklassen forståelse for dem som lever under helt andre livsbetingelser enn dem selv, og de peker på at skjønnlitteratur kan gi mulighet «til gjenkjennelse, forståelse og identifikasjon, på en måte som går langt utover det forskningen kan bidra med».[35]Forhåpentligvis vil også bind 4 bidra til det samme. Men før de kommer så langt, vil jeg gi redaktører og bidragsytere en utfordring: Legg fra dere påfuglfjærene og skriv klarere.

Akademisk jåleri

I sin anmeldelse av antologien Inspirert av Foucault. Diskusjoner om nyere pedagogiske empiri (Ann Elise Rønbeck (red.), Fagbokforlaget, 2012), tar professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo Espen Schaanning opp en av mine personlige kjepphester. La oss se nærmere på problemet han beskriver så treffende:

Stadig oftere støter jeg på […] vitenskapelige artikler, som er overdynget med teori og som er så sauset inn i ugjennomtrengelig terminologi at teksten framstår som tilnærmet uforståelig. Ofte kan det være viktig å benytte fagterminologi eller meisle ut nye begreper, naturligvis. Men jeg mener å kunne observere at i stadig flere sammenhenger framstår teori og komplisert fagterminologi som unødvendig pynt, en slags vedheng som skal gjøre teksten mer vitenskapelig og teoretisk fundert.[36]

Han fortsetter med å liste opp en rekke «hokus-pokus-termer» og «kryptiske» og «luftige formuleringer» fra boken han skal anmelde.

Da jeg leste Europæisk litteratur 1500–1800, ble jeg raskt fristet til å lage min egen liste, inspirert av Schaanning. Blant ordene som går igjen oftest, er performativ («en utstrakt bruk av performativ selv-indeksikalisering», (Bind 3, Samfundet, s. 55), og særlig intersubjektiv («det sosiale er i ferd med å sedimentere seg som en egen, erfarbar intersubjektiv virkelighet»; «Markedet er en sivil intersubjektiv realitet», Bind 3, Samfundet, s. 8 og 16). Ugjennomtrengelige formuleringer dukker særlig opp i paratekstene: Jeg forstår ikke umiddelbart hva «det latensfelt som utgjøres av vår litterære forgangenhet» (Bind 2, Staten, s. 10) innebærer, eller hva som egentlig menes med følgende oppsummering av bind 3, der en sentral figur skal ha vært «[k]onflikten mellom individets appropriering av former som stilles til rådighet for det eller påtvinges det fra en ytre autoritet, og de horisontale relasjoner som binder det som behovsvesen til transaksjoner med andre.» (Samfundet, s. 280).

«Skjønner forfatteren disse tingene selv? Og enda viktigere: Forventer hun at leseren skal forstå det?», spør Schaanning etter å ha gått gjennom listen han har laget. Jeg tviler ikke på at forfatterne av denne litteraturhistorien skjønner «disse tingene» selv. Derimot er jeg mer usikker på leseren, hvem hen nå er tenkt til å være. For min del er det ikke nødvendigvis slik at denne terminologien står i veien for forståelsen, men den står allikevel i veien for noe – enten det er lesegleden, flyten, eller tilgjengeligheten. For som Schaanning også påpeker, skaper den typen «vitenskapelig» prosa og «ugjennomtrengelig akademisk sjargong» en helt unødvendig distanse, og illustrerer en «manglende evne[n] til å strekke ut en hånd til leseren». Det er jeg hjertens enig i. En svært god litteraturhistorie hadde blitt enda bedre uten denne staffasjen. Artig nok er en av bidragsyterne inne på noe lignende selv. I artikkelen om Castiglione i bind 3, skriver Tue Andersen Nexø følgende: «Man ser, at […] teknisk og filosofisk sprog bør undgås, for det gjør samtalerne tunge og kedelige for tilhørerne». Han viser også til et «mere alment ideal om at skrive og tale klart, elegant og letforståeligt» (Samfundet, s. 29 og 31).

En annen artig parallell til Schaannings tekst, er at det både i boken han anmelder, og i den litteraturhistorien jeg har lest, er én teoretiker som går igjen: Michel Foucault. De tre første bindene inneholder nesten ikke en eneste artikkel som ikke refererer til franskmannen, og da helst hans Sécurité, territoire, population (forelesningsrekke på Collège de France fra 1977–78), ofte med de samme poengene gjentatt til det kjedsommelige. Enkelte bidragsytere synes å ha Foucault så langt inn under huden, at de ikke engang tar seg bryet med å oppgi kilde når det refereres til ham og et av hans begreper.[37] Faktisk kunne denne antologien like gjerne ha lånt navnet til den som ble slaktet av Schaanning (uten sammenligning for øvrig): Også her synes man å være så «inspirert av Foucault» at referansene til ham fremstår nærmest som en kravspesifikasjon, en slags fetisj som alle artikkelforfatterne har fått beskjed om å ta del i.

Jeg påstår ikke at det er irrelevant å trekke frem Foucault i denne sammenhengen, men den gjennomgående og repetitive insisteringen får det til å fremstå som teoretisk jåleri (for å låne nok et uttrykk fra Schaanning) og staffasje, som igjen står i veien for å nå den leseren det har blitt påstått at skal nås – nemlig studenten. Som idéhistoriker Bjarne Riiser Gundersen så levende beskriver i Da postmodernismen kom til Norge, kan møtet med Foucault være vanskelig å fordøye for en relativt uinnvidd: «den kroppslige følelsen av å strekke tankene sine til det ytterste, og likevel ikke klare å få hodet ordentlig rundt begrepene og resonnementene som svirret i lufta, like foran oss. Følelsen av å støte på noe fremmed, snirklete, unnvikende […].»[38] Det er kanskje ikke den følelsen man først og fremst ønsker at leseren skal sitte igjen med.

Konklusjon

Hvilken følelse er det så denne leseren sitter igjen med etter endt lesning? Til tross for mine kritiske kommentarer til både utvalg og språk, er hovedinntrykket at Europæisk litteratur 1500–1800 er en samling tekstlesninger på høyt nivå, hvorav flere (men ikke alle) kan være svært aktuelle som pensumlitteratur. Men viktigst av alt er følelsen av at jeg har blitt klokere av å lese disse tre bindene. Samtidig er muligens ikke kunnskapen jeg har tilegnet meg først og fremst litterær, men snarere av historisk karakter: Visste du for eksempel at kosmografene ikke tilføyde det nyoppdagede kontinentet Amerika på kartene før omtrent 100 år etter at det ble oppdaget?

«Det er en klisjé å si at litteraturen er et speil for sin egen tid», heter det i forordet til bind 3 (Samfundet, s. 22), og dette poenget gjentas nok litt vel ofte. Samtidig er det jo en sannhet, som disse lærde lesningene i aller høyeste grad har klart å eksemplifisere. Og dette speilet går begge veier: «Det går en feedback-loop fra litteraturen og inn i samfunnet», som det så finurlig formuleres på neste side. Ambisjonen med prosjektet, som var «å undersøke hvordan [litteraturen] reagerer på og behandler det man kan kunne kalle for den politiske begivenhetshistorien» (Bind I, Verden, s. 12), kan i høyeste grad sies å være innfridd foreløpig. Jeg ser frem til å lese fjerde og siste bind, for å bli enda klokere.

Godkjent artikkel før siste korrektur. Mindre avvik fra trykt artikkel kan forekomme.

Fotnoter og litteratur

[1] Kittang, et al., Om litteraturhistorieskriving, 7.

[2] Wellek og Warren, Theory of Literature, 263 (forfatternes egen utheving). Flere tiår senere konkluderer Wellek med at svaret på det spørsmålet er nei, og proklamerer «the end of an illusion, the fall of literary history» (Wellek, «The Fall of Literary History», 77).

[3] Se Hutcheon og Valdés, Rethinking Literary History, 33: «Back in 1969, when New Literary History was founded, the perceived crisis in literary historical thinking was already being seen as involving its dominant teleological model.»

[4] Se for eksempel Watson, The Study of Literature; Jauss, Literaturgeschichte als Provokation; de Man, «Literary History and Literary Modernity».

[5] Kittang, et al., Om litteraturhistorieskriving, 10.

[6] Se for eksempel Johnstone, «The Impossible Genre: Reading Comprehensive Literary History». I anmeldelsen av Nytten og gleden. Fransk litteratur gjennom tusen år (forfattet av blant annet undertegnede), skriver Tor Eystein Øverås i Prosa at «det er noe alderdommelig over hele prosjektet», og spør om tiden har «løpt fra denne parafraserende syntetiserende altoverskuende fortellerinstansen» (Øverås, «Å lese leserne»).

[7] Wellek og Warren, Theory of Literature, 263.

[8] «It is not the customary inventory of authors and titles», https://www.hup.harvard.edu/catalog.php?isbn=9780674615663

[9] Se for eksempel Hutcheon og Valdés, Rethinking Literary History, 29 («this literary history has clearly not used as a model the coherent teleological narrative of earlier histories.») og 60 («this radically new literary history»).

[10] «Each date is followed by a headline evoking an event […]. Usually the event is literary […] but some events are literary only in terms of their repercussions and resonances». https://www.hup.harvard.edu/catalog.php?isbn=9780674615663

[11] Hollier, A New History of French Literature, XXV.

[12] «Rather than offering a single continuous narrative, the entries focus on a particular literary work, an event in the life of an author, a historical moment, a piece of music, a technological invention, even a theatrical or cinematic premiere».https://www.hup.harvard.edu/catalog.php?isbn=9780674015036. De nyeste tilskuddene på stammen er også laget over samme lest, se litteraturlisten.

[13] Haarberg, «Lesning som litteraturhistorie».

[14] Hutcheon og Valdés, Rethinking Literary History, 60.

[15] Schramm, «Staten i litteraturen».

[16] Hutcheon og Valdés, Rethinking Literary History, xi.

[17] Ibid., 60: «the […] deliberate fragmentariness that enable[s] it to break with the traditional enterprise of literary history also limit[s] its capacity to capture long-term strategies of transformation, evasion, negotiation and exchange.»

[18] Genette, Seuils, 197: «Guider le lecteur, c’est aussi et d’abord le situer, et donc le déterminer.»

[19] Haarberg, «Lesning som litteraturhistorie».

[20] Jørgensen, «Shakespeare, Schiller og staten».

[21] Wellek og Warren, Theory of Literature, 35: «In practice, no literary history has ever been written without some principles of selection […]».

[22] Regnskapet som følger teller med artiklene som forventes publisert i bind 4 om «Selvet», og tar utgangspunkt i følgende innholdsliste tilsendt fra medredaktør Knut Ove Eliassen (forfatternavn i parentes): 1) Luther (Rolf Nøtvig Jakobsen), 2) Teresa av Avila (Randi Lise Davenport), 3) Gaspara Stampa (Tue Andersen Nexø), 4) Hamlet av William Shakespeare (Christian Dahl), 5) Phèdre av Jean Racine (Carsten Meiner), 6) Johannes Ewald (Christian Dahl), 7) Robinson Crusoe av Daniel Defoe (Knut Ove Eliassen), 8) Die Leiden des jungen Werthers av Johann Wolfgang von Goethe (Helge Jordheim), 9) The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe (Anne Fastrup).

[23] Se for eksempel Robinson, «Treason Our Text»; Aiken, «Women and the Question of Canonicity»; Bahar og Cossy, «Le canon en question».

[24] Gualtieri, «Canonized Women and Women Canonizers».

[25] Ibid., 94.

[26] Ibid., 107.

[27] Ibid., 105: «Considering the western woman’s complex history of formal education, or lack thereof, it is not surprising that there are fewer woman authors in the canon than men. Indeed, before a woman can compose a sonnet, she must first know her alphabet.»

[28] Det finnes et utall verk om kvinner i engelsk litteratur, særlig fra 1700-tallet. For en oversikt over mange av disse, se Schellenberg, «Writing Eighteenth-Century Women’s Literary History». For ikke-engelskspråklige eksempler, se første bind av Nordisk kvindelitteraturhistorie, «I Guds namn: 1000–1800», første bind av Deutsche Literatur von Frauen, «Vom Mittelalter bis zum Ende des 18. Jahrhunderts», og første bind av Les femmes et la tradition littéraire. Anthologie du Moyen Âge à nos jours, «Première partie: XIIe–XVIIIe siècles».

[29] Jacobus, «The Difference of View», 54.

[30] Se for eksempel Wright, Fair Philosopher: Eliza Haywood and The Female Spectator.

[31] Huchon, Louise Labé. Une créature de papier. Huchon står forøvrig fast ved denne påstanden i sin seneste bok, Le Labérynthe, fra 2019.

[32] Se blant annet Clément, «Asymétrie critique. La littérature du XVIe siècle face au genre»; Martin, «Louise Labé est-elle une créature de papier?» og Planté, «Tout.e écrivain.e est de papier». For andre eksempler, se http://siefar.org/louise-labe/.Også i Norge har Huchons tese vært gjenstand for kritikk, se Svelstad, «Louise Labé: «Nouvelle Sappho» eller «créature de papier»?».

[33] Dette er dessverre fortsatt en rådende tendens i litteraturhistorieskriving: «Women’s writing remains ‘secondary’. It came second in literary history, and still comes second in standing judgements of literary achievment.» (Tauchert, «Writing like a girl», 54).

[34] Hamlet er som tidligere nevnt annonsert som en del av bind 4.

[35] Ljunggren og Mangset, «Middelklassen mangler forståelse for dem som lever under helt andre livsbetingelser enn dem selv».

[36] Schaanning, «Foucault og det akademiske jåleriet».

[37] Det er for eksempel tilfellet i Anne Fastrups artikkel «Drømmen om det faderløse samfund. Jean-Jacques Rousseaus Julie ou la Nouvelle Héloïse». På side 212 refererer hun til Foucaults «forandringsagenter», uten å oppgi kilde.

[38] Riiser Gundersen, Da postmodernismen kom til Norge, 10–11.

Litteratur

Aiken, Susan H. «Women and the Question of Canonicity». College English, 48 (3), 1986.

Aukrust, Kjerstin, Trude Kolderup og Geir Uvsløkk. Nytten og gleden. Fransk litteratur gjennom tusen år. Oslo: Universitetsforlaget, 2019.

Bahar, Saba og Valérie Cossy. «Le canon en question: l’objet littéraire dans le sillage des mouvements féministes». Nouvelles Questions Féministes, 22 (2), 2003.

Brinker-Gabler, Gisela (red.). Deutsche Literatur von Frauen, München: Beck, 1988.

Clément, Michèle. «Asymétrie critique. La littérature du XVIe siècle face au genre». Littératures classiques, 90 (2), 2016.

de Man, Paul. «Literary History and Literary Modernity». Daedalus, 99 (2), 1970.

Der-wei Wang, David (red.). A New Literary History of Modern China. Cambridge: Harvard University Press, 2017.

Genette, Gérard. Seuils. Paris: Éditions du Seuil, 1987.

Gualtieri, Gillian. «Canonized Women and Women Canonizers: Gender Dynamics in The Norton Anthology of English Literature’s Eight Editions». Gender Issues, 28 (1–2), 2011.

Hollier, Denis, et al. (red.). A New History of French Literature. Cambridge: Harvard University Press, 1989.

Huchon, Mireille. Louise Labé. Une créature de papier. Genève: Droz, 2006.

. Le Labérynthe. Genève: Droz, 2019.

Hutcheon, Linda og Mario J. Valdés (red.). Rethinking Literary History. A Dialogue on Theory. Oxford/New York: Oxford University Press, 2002.

Haarberg, Jon. «Lesning som litteraturhistorie». Norsk Litteraturvitenskapelig tidsskrift, 17 (2), 2014. https://www.idunn.no/nlvt/2014/02/knut_ove_eliassen_anne_fastrup_og_tue_andersen_nexoe_red

Jacobus, Mary. «The Difference of View». I The Feminist Reader: Essays in Gender and the Politics of Literary Criticism, redigert av Catherine Belsey og Jane Morre. Basingstoke: Macmillan, 1989.

Jauss, Hans Robert. Literaturgeschichte als Provokation. Frankfurt am Main: Suhrkamp Verlag, 1970.

Johnstone, Robert. «The Impossible Genre: Reading Comprehensive Literary History». PMLA, 107 (1), 1992.

Jørgensen, Bo Håkon. «Shakespeare, Schiller og staten». Kristeligt Dagblad, 29.07.2016. https://www.kristeligt-dagblad...

Kittang, Atle, et al. Om litteraturhistorieskriving. Perspektiv på litteraturhistoriografiens vilkår og utvikling i europeisk og norsk samanheng. Øvre Ervik: Alvheim og Eide Akademisk forlag, 1983.

Ljunggren, Jørn og Marte Mangset. «Middelklassen mangler forståelse for dem som lever under helt andre livsbetingelser enn dem selv». Aftenposten, 07.11.2019. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/rAObaK/middelklassen-mangler-forstaaelse-for-dem-som-lever-under-helt-andre-livsbetingelser-enn-dem-selv-ljunggren-og-mangset

Marcus, Greil og Werner Sollors (red.). A New Literary History of America. Cambridge: Harvard University Press, 2009.

Martin, Daniel. «Louise Labé est-elle une créature de papier?», Réforme, Humanisme, Renaissance, 63, 2006.

Mistacco, Vicki (red.). Les femmes et la tradition littéraire. Anthologie du Moyen Âge à nos jours. New Haven og London: Yale University Press, 2006.

Møller Jensen, Elisabeth (red.). Nordisk kvindelitteraturhistorie. København: Rosinante/Munksgaard, 1993.

Planté, Christine. «Tout.e écrivain.e est de papier». I L'Emergence littéraire des femmes à Lyon à la Renaissance 1520–1560, redigert av Michèle Clément og Janine Incardona. Saint-Étienne: Publications de l’Université de Saint-Étienne, 2008.

Riiser Gundersen, Bjarne. Da postmodernismen kom til Norge. En beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Oslo: Flamme, 2017.

Robinson, Lillan S. «Treason Our Text: Feminist Challenges to the Literary Canon». Tulsa Studies in Women’s Literature, 2 (1), 1983.

Schaanning, Espen. «Foucault og det akademiske jåleriet». Arr, nr. 3, 2013. https://arrvev.no/artikler/foucault-og-det-akademiske-jaleriet

Schellenberg, Betty A. «Writing Eighteenth-Century Women’s Literary History, 1986 to 2006». Literature Compass, 4 (6), 2007.

Schramm, Moritz. «Staten i litteraturen». Information, 02.04.2016. https://www.information.dk/kultur/anmeldelse/2016/04/staten-litteraturen

Svelstad, Per Esben. «Louise Labé: «Nouvelle Sappho» eller «créature de papier»?». Norsk Litteraturvitenskapelig tidsskrift, 15 (2), 2012.

Tauchert, Ashley. «Writing like a girl: Revisiting women’s literary history…». Critical Quarterly, 44 (1), 2002.

Watson, George. The Study of Literature. London: Allen Lane, 1969.

Wellbery, David E., et al. (red.). A New History of German Literature. Cambridge: Harvard University Press, 2005.

Wellek, René og Austin Warren. Theory of Literature. London: Jonathan Cape, [1949] 1955.

Wellek, René. «The Fall of Literary History t». I The Attack on Literature and Other Essays. Chapel Hill: UP of North Carolina, 1982.

Wright, Lynn Marie og Donald J. Newman (red.). Fair Philosopher: Eliza Haywood and The Female Spectator. Lewisburg: Bucknell University Press, 2006.

Øverås, Tor Eystein. «Å lese leserne». Prosa, nr. 6, 2019. http://prosa.no/artikler/essay/a-lese-leserne

Denne artikkelen sto på trykk i Arr 1-2/2020
Klede
Les også:
Skoleerfaringer

Skoleerfaringer

Er skolen som system i stand til å ta vare på alle barns liv?

Bokmelding av
Skolen eller livet. En naturgitt motsetning?

Dypest er gleden

Dypest er gleden

Forfatter Peter Normann Waage står bak et fremragende arbeid om gledens dikter og tenker, André Bjerke.

Bokmelding av
André Bjerke. I kampens glede. En biografi