En av fjorårets mest interessante kunstbøker er forlaget Press ansvarlig for. Den er viet en av 1900-tallets mest kjente og sentrale kunstnere, Frans Widerberg. Boken byr på tre nyskrevne essays om Widerberg som person, hans kunst og hans historiske kontekst. Den tidligere direktøren ved Lillehammer Kunstmuseum, Svein Olav Hoff, konsentrerer seg om personen Widerberg og gjengir intervjuer han har hatt med kunstneren. Professor i kunsthistorie Øivind Storm Bjerke har en omfattende og klargjørende fremstilling av Widerbergs kunsthistoriske posisjon. Det mest omfattende og originale bidraget står idéhistorieprofessor Jan-Erik Ebbestad Hansen for. Han plasserer Widerbergs kunst i en esoterisk, nyåndelig tradisjon, en plassering som åpner for nye perspektiver. I det følgende har jeg valgt å konsentrere meg om Ebbestad Hansens bidrag.

Bakgrunnen for studien

Undersøkelsen av Widerbergs tilknytning til esoterikk springer ut av et initiativ fra galleristen Kjell Strand, som ønsket en gjennomgang av kunstnerens forhold til esoterikken og den nyåndelige bevegelsen som vokste frem i etterkrigstiden. Et avgjørende vendepunkt i arbeidet var Ebbestad Hansens møte med Aasa Widerberg, Frans Widerbergs enke, som ga tilgang til kunstnerens private bibliotek.

Som forsker på esoterikkens idéhistorie fant han dette materialet særlig interessant. I hyllene fant han en omfattende samling bøker om både østlig og vestlig esoterikk, mange med Widerbergs egne understrekninger og kommentarer. Dette materialet avdekker ikke bare en tydelig forbindelse til New Age-åndeligheten, men også til eldre esoteriske tradisjoner som eksisterte uavhengig av New Age, men som fikk fornyet relevans i siste halvdel av 1900-tallet. Han påpeker imidlertid at en boksamling ikke uten videre kan tolkes som et fullstendig uttrykk for en kunstners tanker, men at den gir en indikasjon på retningen Widerberg orienterte seg mot.

Gjennom grundig kildegranskning har historikeren analysert dette materialet i detalj. Hans artikkel, som strekker seg over godt og vel hundre sider (s. 150–259), ledsages av et omfattende billedmateriale med akvareller og trykk. Særlig tarotkortene får oppmerksomhet, med en egen seksjon viet til disse helt til slutt. I et appendiks (s. 262–308) analyserer han Widerbergs illustrasjoner av den store arkana, de 22 sentrale kortene i tarotkortstokken. Både akvarell- og raderingsversjonene av kortene gjengis, og motivene tolkes i lys av tradisjonelle fortolkninger av tarotkortene. Artikkelen inneholder også en bibliografi, en liste over bøker fra Widerbergs bibliotek og et omfattende noteapparat, som gir leseren en dypere forståelse av kunstnerens åndelige univers.

Widerberg og esoterikken

Frans Widerberg (1934–2017) orienterte seg tidlig mot spiritualitet og esoterikk. Tresnitt fra 1960-tallet viser tydelig påvirkning fra mytologi, drømmer og visjoner. Senere utviklet han panteistiske naturskildringer før han beveget seg over til sine ikoniske svevere, kentaurer, kosmiske visjoner og energiunivers. Esoteriske symboler og referanser er gjennomgående i hans kunst, på linje med kunstnere som Marcel Duchamp, Wassily Kandinsky, Piet Mondrian, Kasimir Malevich og Joseph Beuys, som alle har benyttet teosofiske elementer i sine verk.

Widerbergs bilder fremstiller en virkelighet der mytologi og drømmer er like sentrale som den fysiske verden – en visjon som kan forstås som et opprør mot det Max Weber beskrev som Entzauberung der Welt, avfortryllingen av verden, altså det moderne menneskets tap av kontakt med det transcendente og magiske.

I sin analyse trekker Ebbestad Hansen linjer mellom Widerbergs kunst og 1960-tallets motkultur, der eksistensialisme, østlig åndelighet og vestlig esoterikk appellerte til hippiebevegelsen. Han viser hvordan kunstneren var dypt engasjert i eksistensielle spørsmål, interesserte seg for yoga og ble innviet i Subud-bevegelsen. Også interessen for sjamanisme blir belyst, og det pekes på hans nære vennskap med den samiske sjamanen Ailo Gaup. Det anses ikke som usannsynlig at Widerberg kan ha deltatt på trommereiser med ham. At han i hvert fall dekorerte noen sjamantrommer med sine karakteristiske svevere – blant annet en som i dag eies av Mari Boine – kan gi en indikasjon på denne koblingen.

Ebbestad Hansen legger imidlertid særlig vekt på at Widerbergs okkulte orientering i stor grad var inspirert av Golden Dawn, Thelema og Aleister Crowley. Han viser hvordan både motivene i Widerbergs bilder og innholdet i hans boksamling vitner om en dyp fascinasjon for disse tradisjonene. Ifølge historikeren var det særlig Golden Dawns syntese av kabbala, alkymi, astrologi, magi og tarot som resonnerte med Widerbergs kunstneriske univers. Det påpekes at den symboltunge og visjonære verdenen som Golden Dawn representerte, utgjorde en viktig referanseramme for Widerbergs billedverden.

Også kunstnerens interesse for Crowley og hans lære får oppmerksomhet. Biblioteket vitner om en omfattende fascinasjon, med både sekundærlitteratur og flere av Crowleys egne skrifter, i tillegg til bøker om ordener inspirert av hans esoteriske systemer. Ifølge Ebbestad Hansen peker dette på at forholdet til Crowley strakte seg langt utover en intellektuell interesse; Crowleys ideer om åndelig frigjøring og selvsøkende transformasjon finner tydelig gjenklang i Widerbergs kunstneriske uttrykk.

Når det gjelder alkymien, fremheves det at denne tradisjonen også har satt tydelige spor i Widerbergs kunst. Særlig merkbart er bruken av alkymistiske motiver, som dukker opp i en rekke av hans bilder. Men den mest direkte utforskningen av alkymien finnes angivelig i en serie akvareller malt på boksider med alkymistiske tekster. Gjennom disse verkene speiles kunstnerens dype interesse for esoteriske tradisjoner og hans forsøk på å integrere sitt eget kunstneriske uttrykk med alkymistiske ideer.

Widerberg og tarotkortene

Utforskningen av Frans Widerbergs esoteriske interesser fortsetter med et særlig fokus på kunstnerens omfattende arbeid med tarotkortene. Tarot, som både et spådoms- og meditasjonsverktøy, har en lang historie innen esoterikken. På 1960- og 1970-tallet opplevde tarotkortene en betydelig renessanse og ble en del av populærkulturen. Ifølge Ebbestad Hansen var Crowleys Thoth Tarot en viktig inspirasjonskilde for Widerbergs egne tarotkort, og hans kunstneriske utforskning av kortene reflekterer en dyp interesse for symbolikk og metafysikk.

Det gis en grundig innføring i tarotkortenes historie, og Widerbergs tarotkunst tolkes som en personlig utforskning av esoteriske tradisjoner. Det påpekes at han i 1980 og 1985 skapte to serier med tarotkort, både akvareller og raderinger, som til sammen utgjør 156 bilder. Akvarellene ble stilt ut i Kunstnernes Hus i 1981, men fikk lite oppmerksomhet. Tarotkortene vies en egen del i appendikset til artikkelen (s. 262–308), hvor kunstnerens illustrasjoner av den store arcana, de 22 sentrale kortene i tarotkortstokken, gjennomgås i begge versjoner. Motivene analyseres og deres relasjon til tradisjonelle fortolkninger av tarotkortene diskuteres.

Widerbergs tarot tolker det tradisjonelle formspråket fritt, mens grunnstrukturen fra Marseille-kortstokken videreføres. Marseille-tarot, opprinnelig fra Italia og populær i Frankrike fra 1600-tallet, består av 22 store arkana-kort og 56 små arkana-kort i fire farger: staver, sverd, begre og mynter. Denne kortstokken har hatt stor innflytelse på moderne tarot.

Motivene i Widerbergs tarotillustrasjoner bærer preg av hans karakteristiske stil med nakne figurer, seksualiserte motiver og en fargepalett dominert av rødt, gult og blått. Hebraiske bokstaver, planet- og stjernesymboler samt sefirottreet inkorporeres for å understreke den esoteriske betydningen av kortene. Spesielt sentralt står kortet «Narren», iscenesatt som et selvportrett – et symbol på åpenhet og spirituell søken.

Tradisjonelt har tarotkortene vært knyttet til egyptisk-hermetisk esoterisme, og denne forståelsen hadde avgjørende betydning for Widerberg. For ham var det ikke spådommen som sto i sentrum, men tarotens esoteriske betydning. Kortene ble betraktet som konkrete representasjoner av de metafysiske og spirituelle temaene han utforsket i sin kunst. Ingen annen norsk kunstner har gått like langt i å undersøke tarotkortenes esoteriske betydning, ifølge studien.

Som det sies i artikkelen:

Frans Widerberg var åpen for det meste: trommereiser, astralreiser, magi, alkymi, kabbala, budbringere fra andre dimensjoner, engler, auraer, chakraer, fysikkens tao og så videre. Men det var tarotkortene som mer enn noe annet fanget hans kunstneriske interesse (s. 241).

Widerberg, Mehren og Jensen – et inspirerende møtepunkt

I tillegg til å utforske esoteriske ideer gjennom bøker og spirituelle praksiser, påpeker Ebbestad Hansen at Widerberg hadde nære vennskap med flere sentrale skikkelser innen norsk kunst- og litteraturverden, deriblant Stein Mehren og Axel Jensen. Det er nærliggende å anta at disse relasjonene spilte en betydelig rolle i hans kunstneriske og åndelige utvikling.

Stein Mehren, en av Norges mest markante lyrikere, delte Widerbergs interesse for spiritualitet og mystikk. Mehren var dypt opptatt av metafysiske spørsmål, og deres felles samtaler reflekterte en søken etter å forstå tilværelsens skjulte dimensjoner. Sammen utga de to mapper med dikt og bilder, og Mehren skrev et essay om Widerbergs bilder, «Kjødets babylonske fangenskap. I Frans Widerbergs magiske felt». I 1984 portretterte Widerberg Mehren, noe som understreker deres nære forbindelse.

Axel Jensen var en annen sentral skikkelse i Widerbergs liv. Jensen, som var dypt fascinert av esoteriske og okkulte temaer, var en av de få norske forfatterne som tidlig utforsket tarotens betydning. Ifølge Torgrim Eggens biografi var Jensens debutroman «Dyretemmerens kors» (1955) «smekkfull av tarot-symbolikk». Samme år skrev han en artikkel i Morgenbladet om tarotkortene og deres forbindelse til esoteriske tradisjoner.

Ebbestad Hansen trekker frem at Widerberg og Jensen tilbrakte mye tid sammen på 1960-tallet, og det er sannsynlig at Widerberg ble inspirert av Jensens kunnskap om tarot. Ifølge Eggen var Jensen til og med involvert i utformingen av Widerbergs tarot-raderinger på 1980-tallet og deltok aktivt i utviklingen av motivene. Eggen antyder at de to kunne ha hatt et felles mål om å skape en komplett tarotkortstokk. Jensens innflytelse på Widerbergs kunstneriske tolkning av tarotuniverset synes derfor å ha vært betydelig.

Jensen og Widerberg delte en dyp interesse for det okkulte, og deres diskusjoner må ha vært både interessante og gjensidig berikende. Selv om vi ikke kjenner detaljene i samtalene deres, kan vi forestille oss at de kretset rundt kunstens rolle i å uttrykke det transcendente – et tema som sto sentralt for begge. Denne gjensidige påvirkningen kulminerte blant annet i Widerbergs illustrasjoner til praktutgaven av Jensens roman Ikaros, som ble utgitt i 1999.

Widerberg som en okkult kunstner

Ebbestad Hansen avslutter sin artikkel med en grundig vurdering av Widerbergs esoteriske interesser og hvordan disse preget hans kunstneriske praksis. Han viser at Widerbergs kunst, til tross for hans velkjente symboltunge stil, var drevet av en langt mer kompleks åndelig og intellektuell søken enn tidligere antatt.

Gjensyn med Frans Widerberg utvider forståelsen av en av Norges mest markante kunstnere og plasserer hans verk i en større kunsthistorisk og esoterisk kontekst. Ebbestad Hansen viser hvordan Widerbergs interesse for alternative tankesystemer ikke bare var en jakt på nye motiver, men også sprang ut av en eksistensiell søken. Hans åpenhet for esoteriske tradisjoner og det alternative var ikke bare en estetisk strategi, men et forsøk på å utforske dypere spørsmål om tilværelsen og menneskets plass i kosmos.

Gjennom sitt grundige forskningsarbeid løfter Ebbestad Hansen frem en hittil underkommunisert side av Widerberg og hans kunst. Han viser hvordan kunstneren, i sin modernitetskritiske refortrylling av verden, skapte et visuelt språk som ikke bare speiler esoterismens metafysikk, men også vitner om en personlig og eksistensiell fordypelse. Slik gir artikkelen et verdifullt bidrag til forståelsen av hvordan åndelige strømninger formet Widerbergs kunst og selvforståelse.