Boka het Geschlecht und charakter. Eine principielle Untersuchung (Kjønn og karakter. En prinsipiell undersøkelse)^[1], og var skrevet av den østerrikske forfatteren Otto Weininger. Boka ble en reell snakkis i den politiske og litterære offentligheten i Europa, og eksemplarer ble sendt ut til mange forfattere og kulturpersonligheter i samtidens Europa. Eksemplaret som landet i postkassa var ment til Arne Garborg, som også var en kjent forfatter i den tyskspråklige verden.^[2] Det var imidlertid Hulda Garborg som plukket den opp og responderte på boka til Weininger.^[3]

Boka ankom etter forfatterens død. Forfatteren Otto Weininger var, da han publiserte Kjønn og karakter, en ung mann i begynnelsen av 20-årene, og med sine 600 sider med fotnoter var boka en omarbeidet versjon av hans doktoravhandling som han disputerte på i 1902. Noen måneder etter at boka ble publisert, leide Weininger en leilighet i samme bygård som Ludwig Beethoven døde i, og skjøt seg selv – så nærme geniet som mulig. Boka ble dermed raskt forbundet med hans selvmord, og det bidro til å gi den en aura av tragedie og dødsens alvor.

Kjønn og karakter er en bredt anlagt filosofisk og vitenskapelig fremstilling av kjønn som moralsk, politisk problem, så vel som et forsøk på å komme til bunns i hva kjønn egentlig er for noe. Teoriene han utviklet har blitt beryktet, og ofte blitt omtalt som misogyne, eller ekstreme. En utbredt oppfatning var at Weininger valgte å dø som en konsekvens av sine kjønnsteorier, som både provoserte og vakte oppsikt. Selvmordet bidro også til verkets berømmelse og utbredelse, i Wien, i Europa og globalt. August Strindberg skrev en nekrolog som ble publisert i Die Fackel, et av de intellektuelles favorittblader i Wien på begynnelsen av 1900-tallet, og påstod at nettopp Weininger gjennom sitt verk hadde trengt frem til sannheten om kvinnen, og at dette hadde kostet ham hans liv.^[4] For noen fremstod han derfor som en helgen, som var alt for etisk for det jordiske liv.

Ikke lenge etter at boka lå i postkassa gikk Hulda Garborg i gang med å skrive. I rekordfart kom boka Kvinden skabt af Manden. En studie af en kvinde, som tar opp Weiningers bok til diskusjon i en blanding av et essay og en roman. Boka ble en salgssuksess.^[5] Kvinden skabt af Manden kom ut i hele 10 opplag, og den ble trykket i 10 000 eksemplarer i Norge. I tillegg ble boka oversatt til svensk, tysk og polsk. Boka ble – akkurat som Weiningers bok – en sensasjon og fikk en lett skandalepreget mottakelse. Flere kjente skribenter i samtiden anmeldte boka i tidsskrifter og aviser, som Gina Krog, Fernanda Nissen, Aasta Hansteen og Christian Collin.^[6] Flere anmeldere leste boka som en nøkkelroman – en reell bekjennelse fra «Eva», som var romanens hovedkarakter. Siden boka ble publisert anonymt og det tok omtrent et halvt år før det ble offentlig kjent at det var Hulda Garborg som stod bak boka, var flere interessert i å finne ut hvem hovedpersonen i boka – «kvinnen» eller «fru Eva» – var.^[7] Den ytre fortellingen i Kvinden skabt af Manden handler om Eva, en gift kvinne i 30-årene, som forteller om sitt trauste ekteskap, sin livssituasjon og boka kulminerer i en fortelling om en forelskelse i en annen mann enn ektemannen – en norsk-amerikansk ingeniør som omtales som «Bjørnen». Eva grubler over erotikkens betydning spesielt, men også om livets mening overhodet.

Alt dette kobles til en iscenesatt lesning av Weiningers Kjønn og karakter av romanens hovedkarakter Eva. De fleste tidligere behandlinger av Hulda Garborg legger vekt på boka som sentral i forfatterskapet.^[8] Den illustrerer at Hulda Garborg var engasjert i internasjonale kjønnsdebatter i sin tid. Men hva bestod egentlig reaksjonen på Weininger i?

Et hull i tidligere forskning er at det ikke har blitt gjort sammenlikninger av KM med andre responser på Weininger. Hulda Garborg var nemlig ikke alene om å respondere på Weininger. Kjønn og karakter har nemlig satt sinnene i kok og ekstase og fremprovosert responser i over hundre år. Kjønn og karakter var et av de mest leste verkene om kjønn og seksualitet i Europa i første halvdel av 1900-tallet, og den kan karakteriseres som en hendelse i kjønnstenkningens historie på 1900-tallet. Boka ble på lengre sikt et referansepunkt i diskusjoner om kjønn – særlig frem til andre verdenskrig.^[9] Filosof og idéhistoriker Allan Janik ga i 2021 ut boka Hitler’s favorite Jew. The enigma of Otto Weininger om responser på Weininger på 1900-tallet. Janik hevder at en av grunnene til at boka fikk så mange responser, var dens tvetydighet. Weininger har derfor kunnet bli brukt og tolket av kvinnehatere, av kvinnesaksforkjempere, av nazister, fascister, av modernistiske forfattere. Weiningers bok kan også fremstå som litt av en gåte, og den har krevd tolkninger, som har gått i ulike retninger. Janik hevder imidlertid at mye av responsen på Weininger bærer preg av avstand til tekstene. Her er jeg ikke helt enig, og jeg vil gjennom de to eksemplene vise at den samtidige resepsjonen av Weininger var tekstnær.

Ser vi på Hulda Garborgs respons er det nettopp et eksempel på en nærlesning og et engasjement med tekstens meningsinnhold og kjønnsoppfatninger. I denne artikkelen vil jeg først presentere noen hovedpunkter i Weiningers teorier om kjønn. Deretter vil jeg sammenlikne Hulda Garborgs respons på Weininger med den østerrikske forfatteren Grete Meisel-Hess (1879–1922) og hennes bok Kvinnehat og kvinneforakt (1904).^[10] Hulda Garborgs bok er mye omtalt i norsk sammenheng – først og fremst i en litteraturhistorisk sammenheng, eller i sammenheng med norskdom og Hulda Garborgs brede offentlige engasjement, i teater, klesdrakt, språk, matlaging og husstell. Men Garborgs mestselgende bok var Kvinden skabt af Manden.

En grunn til å sammenlikne Garborg og Meisel-Hess’ responsbøker, er at de kom ut relativt kort tid etter at Kjønn og karakter ble publisert – innenfor ett år – og er sammenliknbare på flere måter. Begge fokuserer på seksualitetens rolle og tar opp spørsmålet om hva kjønn kan bety for samfunnsutviklingen. Både Garborg og Meisel-Hess er kvinnelige forfattere med et variert forfatterskap med overlappende interesse for kjønnsspørsmål. Likevel – ved å sammenlikne Hulda Garborgs respons på Weininger med Meisel-Hess, vil jeg forsøke å vise noen trekk ved Kvinden skabt af Manden, som ikke er fremhevet i særlig grad i tidligere forskning.^[11] Disse trekkene blir først tydeligere etter å ha gjennomgått noen sentrale punkter i Weiningers kjønnsteorier, som viser noen av verkets tvetydigheter Et entydig og klart verk kan jo gi en simpel og enkel resepsjon. Ett komplekst, vagt eller tvetydig verk, gir derimot rom for ulike tolkninger. Kjønn og karakter er i høyeste grad et eksempel på et verk som har vært utgangspunkt for ulike tolkninger og aktive lesninger, hvor leserne har tatt i bruk, kritisert eller engasjert seg i visse aspekter, og latt andre ligge.

En misogyn bibel

Responsen på Weiningers bok viser tydelig at kjønn ble diskutert og relatert til seksualitet, identitet og kjønnskategorienes moralske og eksistensielle betydning. Historikeren Jacques Le Rider har hevdet at Weiningers’ analyse av kjønn traff en nerve i samtidens Wien. Kjønn og karakter var i følge Le Rider et symptom på en maskulin identitetskrise rundt 1900, som så på endringer i kjønnsroller og kvinners politiske emansipasjon som problematisk for menn, deres plass i kulturen – og for kulturen i seg selv.^[12] Et aspekt ved identitetskrisen var da at kjønnskategoriene ble opplevd som mer ustabile enn de hadde vært tidligere og at det mannlige og det kvinnelige ble mindre sikre referansepunkter.

Selv om boka opprinnelig var en akademisk avhandling og i utgangspunktet var skrevet med tanke på et vitenskapelig publikum, fikk Kjønn og karakter først og fremst gjennomslag hos et bredere allment publikum. Før 1930 kom boka i et nytt opplag hvert eneste år, ble oversatt til flere europeiske språk, og ble et referansepunkt i allmennkulturelle så vel som vitenskapelige diskusjoner om kjønn, helt frem til andre verdenskrig.^[13] Mange av de mer kjente leserne var markante kunstnere, filosofer, forfattere og politikere. Listen over forfattere, filosofer og kunstnere som trykket verket til sitt bryst er lang. Ludwig Wittgenstein, August Strindberg, Karl Kraus, Italo Svevo og Elias Canetti er de mest kjente.^[14] Mange kjente modernistiske forfattere leste Weininger og brukte et weiningersk perspektiv på kvinner og seksualitet i sine litterære verker, som Franz Kafka og James Joyce, med flere.^[15]

Mange responderte ikke bare på kjønnsoppfatningene, men også på et av bokens kapitler som handlet om jødedommen, hvor Weininger kobler dualiteten mellom kvinne og mann til dualiteten mellom det jødiske og det ariske. Denne dualiteten og negative vurderingen av det jødiske, gjorde at Kjønn og karakter aldri ble forbudt av nazistene. Otto Weininger, som selv var jødisk, hadde en krystallklar negativ vurdering av det jødiske, og hans kobling av antisemittisme og antifeminisme har blitt oppfattet som problematisk. Det skal her fremheves at Weininger aldri var noen eksponent for en voldelig antisemittisme. Det nazistene særlig beit seg merke i med Weininger, var det faktum at han som jøde konverterte til protestantismen og tok sitt eget liv, og dette ble utnyttet som en illustrasjon på jødisk selvhat. Hitler omtalte for eksempel Weininger som «den eneste anstendige jøden» han visste om, og Weininger ble brukt som eksempel på selvhatende jøde i nazistisk propaganda helt frem til krigens slutt.^[16] Samtidig var synet på kvinnen og Weiningers negative vurdering av alt kvinnelig og all seksualitet, problematisk for nazistene og nazistiske ideologer som Alfred Rosenberg. Nazistene ønsket en selektiv og politisk kontrollert forplantning og raseforedlende tiltak. Seksualiteten skulle kanaliseres, ikke avskaffes.^[17] Som Weiningerforskeren Chandak Sengoopta har påpekt, er likevel Weiningers antisemittisme sekundær i forhold til kjønnsoppfatningen og kvinnesynet.

Den engelske forfatteren Ford Madox Ford beskrev hvordan han opplevde at Weiningers bok ble mottatt. Kjønn og karakter ble ifølge Ford oppfattet som et slags evangelium, og den ble omtalt med lav stemme i herreklubber i England, Frankrike og Tyskland.^[18] Boka ble berømt og beryktet på grunn av utsagn og siterbare «onelinere», som «mannen har penis, mens vaginaen har kvinnen». Det mannlige er, bedre enn det kvinnelige, fordi det kvinnelige er det som leder mennesket mot seksualiteten, og binder mennesket til det jordiske, mens det mannlige leder mot det åndelige og skapende virksomhet, påstår Weininger,. Derfor har verket ofte blitt lest som en slags misogyn bibel.^[19] Synet på kjønn i Kjønn og karakter har likevel en gjennomgående sterk tvetydighet, fordi Weininger går nøye til verks gjennom å gi en bred og overraskende åpen og flytende beskrivelse av kjønn som kategori, som jeg straks vil vise. Hvordan en normativ binær kjønnsforståelse kan bygge på en redegjørelse for kjønn som en flytende størrelse hos individet, er et av bokas mange vanskelige og paradoksale punkter. Jeg vil nå gå igjennom disse to sidene av kjønnsteorien, i tillegg til å se på en sentral konklusjon Weininger trekker, hvor han kobler disse to delene av sin teori til et mer apokalyptisk synspunkt.

Kjønn – et ustabilt nullsumspill

I forordet til boka sier Weininger at han vil «kaste nytt lys over forholdet mellom kjønnene». Verkets første del behandler på omfattende vis kjønnskategoriene «Mann» og «Kvinne» - hvorav utdrag fra de to første kapitlene kan leses i denne utgaven av Arr.^[20] Slik det kommer frem i disse kapitlene, fremsetter Weininger en teori om kjønn som et ustabilt nullsumspill i hvert menneske. Det vil si at han forsøker å vise at kjønn i biologisk forstand ikke kan fastslås entydig ut ifra konkrete kjennetegn:

Hva en celles mannlighet (maskulinitet) eller kvinnelighet (muliebritet) egentlig består av, hvilke histologiske, molekylær-fysikalske, for ikke å snakke om kjemiske ulikheter som skiller celle K fra celle M, har vi ikke i dag noe empirisk svar på, heller ikke ad sannsynlighetens veier. ^[21]

Som vi ser av sitatet, fremstår kroppen som kjønnsmessig uklar og formbar, og den kan settes sammen i ulike brøker av kvinnelige og mannlig. Kvinner kan bli mer mannlige, og menn kan bli mer kvinnelige, både i biologisk og sosiopsykologisk forstand. Kjønnsforskjellene kan endre seg i takt med samfunnsutviklingen og kjønnskarakteristikkene og den relative styrken i det mannlige og kvinnelige for hele menneskeheten. Kjønn er ikke en historisk konstant størrelse.^[22] Det viktigste for Weininger er likevel at det mannlige og det kvinnelige i et menneske kunne bølge frem og tilbake i relativ styrke. Til enhver tid kan man uttrykke et menneskes kjønnskarakteristikk gjennom en brøk eller prosent. F.eks kan et individ bestå av ¼ K og ¾ M. «Ethvert Menneske vakler eller oscillerer nemlig hid og did mellem Manden og Kvinden i ham. Disse Oscillationer af den sexuelle Charakterisitkk dele sig ligesom Jordmagnetismens Svingninger i regelmæssige og uregelmæssige.»^[23] Man kan føle seg – og rent faktisk være – litt mer mann på morgenen, og litt mer kvinne på kvelden, f.eks, i en mer eller mindre regelmessig rytme. Så ustabilt kan kjønn være.

Weininger hevder også at «seksuelle typer» dannes av denne sammensetningen, som bestemmer hvilke mennesker som er tiltrukket av hvem. En 80 % M og 20 % K vil være mest tiltrukket av en 80 % K og en 20 % M. Han hevder samtidig at alle individer er både heteroseksuelle og homoseksuelle, fordi de har en andel av både K og M i seg. Derfor vil jeg som mann, ha en del av K i meg, som fører til at hvis jeg er tiltrukket av en kvinne, så er det også en del av meg, K, som er tiltrukket av denne kvinnens andel av M i seg.^[24] Eller sagt med Weiningers egne ord: «Et Individ, der omtrent er halvt Mand og halvt Kvinde, forlanger ifølge Loven til sin Erstatning et andet, der også har omtrent lige Andel i begge Kjøn.»^[25] Kjønn blir slik altså et nullsumspill. Jo mer kvinnelig, jo mindre mannlig. Og tiltrekningen mellom en mann og en kvinne består av en slags symmetri i andelen M og K.

Man må derfor ifølge Weininger ikke spørre om et individ er mann eller kvinne, men heller spørre hvor mye av mannen og hvor mye av kvinnen dette individet består av.^[26] Likevel har oppdragelsen fulgt, sier Weininger, en kvinnelig og mannlig «kjønnsreligion», gjennom at gutter og jenter kles i ulike klær, lærer ulike ting, leker med ulike leker, osv. Kjønn er en form for religion som dekker over realiteten at det finnes «mellomformer», som igjen gir et annet bilde av kjønn som mer dynamisk og tøyelig.^[27]

Statisk og binær kjønnsforståelse

Nettopp kjønnenes flytende karakter gjør det mulig for Weininger å snakke om en utvikling mot mer eller mindre kvinnelige eller mannlige tider. Han hevder at henholdsvis det kvinnelige i mannen og det mannlige i kvinnen øker – slik at brøken blir tilnærmet ½. Diagnosen av samtiden blir likevel at den har en altfor kvinnelig karakter, en oppfatning Weininger delte med redaktøren for det før nevnte wienerbladet Die Fackel, Karl Kraus. Kraus bidro også til å popularisere Weiningers bok, og delte Weiningers skepsis til sin egen tids «kvinnelighet», og søkte å identifisere og dyrke mannlige idealer i opposisjon det han kalte den «Vaginale tidsalder», som han forstod som en tid som dyrket det lave og tråkket på det høye. Det var noe ustabilt med kjønnskategoriene. Men samtidig var det kvinnelige og det seksuelles sterkere og mer synlige posisjon i kulturen noe som ifølge Kraus og andre som skrev i hans blad Die Fackel truet med å viske ut andre kategorier og distinksjoner som skillet mellom høyt og lavt.^[28] Her var i så fall Weininger en skikkelse hvis teorier om kjønn adresserte nettopp hvordan kjønn i samtiden virket destabiliserende på kulturen, og ble innrullert i en skare av kulturkritikere som var skeptiske til sin tids feminisering.

Så flytende og lite stabilt kjønn kan fremstå i første del av Kjønn og karakter – så annerledes fastlåst virker kjønn i verkets andre del. Her slås det fast at «Til Trods for alle sexuelle Mellemformer er Mennesket sluttelig dog et af to, enten Mand eller Kvinde.»^[29] Det er som om han svitsjer fra en ett-kjønnsmodell til en tokjønnsmodell midt i boka. I første del står både menn og kvinner ifølge Weininger alltid i fare for å gli over i en mer feminin eller maskulin utgave av seg selv. I andre del er kjønnet mer fastlåst og totalt bestemmende. «Til tross for alle mellomformer er mennesket sluttelig dog et af to, enten Mand eller Kvinde.»^[30] Om man så er 99 % M, er man fortsatt kvinne. «Man er enten Mand eller Kvinde, hvor meget man end har af begge Kjønseiendommeligheder.»^[31]

Her blir Weininger virkelig dualistisk og opererer med binære kjønnskategorier. Påstanden er at det kvinnelige elementet har en iboende passivitet, mens det mannlige representerer en økning av aktive elementer. Mannen har potensial for geni og skapende virksomhet, mens det kvinnelige ikke har denne muligheten. I tillegg kommer det at seksualitet først og fremst skyldes det kvinnelige. Menn har sjel, mens kvinner har seksualiteten. Eller mannen har penis, mens vaginaen har kvinnen. Selv om både menn og kvinner har både kropp og sjel, så tenderer Weininger til å identifisere menn med sjel og ånd, og kvinner med kropp og seksualitet. Dermed kan man si at for Weininger er kjønnet noe som sitter i både sjelen (for menns vedkommende) og som mangel på sjel (for kvinnens del). Skillet mellom mann og kvinne – og mannlig og kvinnelig, sammenfaller fra og med del 2 mellom et skille mellom ånd og materie, åndelig og kroppslig – alle disse dualismene blir sammenfallende.^[32]

Dette omslaget i boka kan tolkes som en indre motsetning, eller som en diskusjon, forhandling eller tankebevegelse innad i verket. Men Weininger behøver begge deler for å tolke samtiden og det han kaller kvinnespørsmålet. Kvinnebevegelsen og kvinnens emansipasjon er ifølge Weininger et forsøk fra kvinnen på å oppnå en større andel M i seg: «Emancipationstrangen og Emancipationsevnen hos en Kvinde er begrundet i den andel, som hun har i M.»^[33] Det vil også si, at det for Weininger ikke er K i kvinnen som ønsker forandring, likestilling, deltakelse i det offentlige liv, politiske rettigheter og lignende, men det er M i Kvinnen som graviterer mot mer deltakelse i samfunnet og likestilling. Det er M i Kvinnen som søker å trå inn på mannens domene.^[34] Bestrebelsen blir likevel falsk – fordi kjønn er flytende og stabilt på samme tid. Kvinnen kan aldri bli mann. Men hun har likevel et element av mannlig i seg.

Kvinnebevegelsens kjerne er for Weininger «Kvindens Villie til inderlig at vorde Manden lig og naa til hans aandelige og moralske Frihed, til hans Interesser og Skaberkraft.»^[35] Kvinner som ønsker å emansipere seg og delta i samfunnslivet på lik linje med menn, har ifølge Weininger en brøk med mer M i seg enn K. Eller formulert slik.^[36] Løsningen på «kvinnespørsmålet» for Weininger, består i å se denne sammenhengen klart og tydelig, og trekke de verdimessige konsekvensene av den. Den konkrete kvinne kunne bli mer mannlig. Men det kvinnelige leder aldri mot ånd eller sjel, mot skapelsen av stor kunst. Derfor, mener Weininger, at det mannlige (ikke konkrete menn) bør dyrkes, og at det kvinnelige (ikke konkrete kvinner) bør neglisjeres.

Kysk apokalypse

«Kvinnen» bør altså emansipere seg fra «det kvinnelige»: «Kvindeemancipationens største og eneste Fjende er Kvinden».^[37] Men da gjelder det jo nettopp å bestemme hva det kvinnelige egentlig er. Det kvinnelige beskriver Weininger som et grunnleggende naturvesen, seksualitetens prestinne, som streber mot to ting: mot moderskap og samleie. Mens mannen på sin side blir lokket inn i seksualiteten av kvinnen, og bort fra det åndelige. Det kan virke som om Weininger her egentlig bare kler historien om Adam og Eva i en ny drakt. Det nye kan likevel sies å ligge i tolkningen av seksualiteten: Kvinnen som så å si trekker mannen «ned» til et biologisk vesen, mens mannens iboende vesen har en streben etter ånd som blir besudlet av kvinnens natur gjennom seksualiteten. Men det er seksualiteten i seg selv som er og blir det virkelig problematiske for Weininger, som igjen gjør det kvinnelige så problematisk for ham. Det kvinnelige (og seksualitetens plass i menneskelivet) trekker menneskeheten bort fra idealer og skapende virksomhet og opprettholder umoral. Derfor gjelder det at «Kvinden maa frivillig forsage Coitus».^[38] Så vil mannen også slutte med slikt.

Men hvorfor, kan man spørre? Hvor ligger problemet med seksualiteten? Samtiden er besatt av sex, mener Weininger, og det er kvinnen og jøden som står bak denne utviklingen. Modernitetens ånd er jødisk og feminin. Problemet ligger i selve samleiets moralske konsekvenser. Weiningers negative tolkning av seksualiteten hviler på en streng lesning av Immanuel Kants morallære, der det kategoriske imperativ om at man ikke skal bruke et annet menneske som middel, bringes inn på seksualitetens område.^[39] Samleiet blir ifølge Weininger grunnleggende umoralsk fordi man her bruker den personen man har samleie med nettopp som et middel, et middel til nytelse, eller til å reprodusere seg.^[40] «Blot derpaa kommer det an: om det kategoriske imperativ kan faa Liv i Kvinden.»^[41] Det er ikke sikkert at naturen bør få sin rett, ei heller moralsk rett selv om begge personer ønsker seksuell omgang, eller at trangen til reproduksjon er god. Det var ikke slik at kvinnen helst bør underkues, som Nietzsche hadde fremsatt som den mest siviliserte måten å behandle kvinner på. Weininger mener at kvinnen og mannen bør ha like rettigheter – og begges menneskelige verdighet bør respekteres. Intet menneske bør behandles kun som et middel, enten til nytelse eller til reproduksjon. Han konkluderer i stedet med at menneskeheten moralsk sett bør slutte med seksualitet – med alt det innebærer. Et slikt synspunkt var ikke ukjent, Leo Tolstoj hadde for eksempel tatt til orde for en lignende ekstrem askese i Kreutzersonaten.^[42] For hva vil skje dersom menneskeheten slutter å ha sex og går over til en total kyskhet? La det så være, svarer Weininger, om menneskeheten dør ut. Det er det eneste rette og moralske å gjøre. Svaret han gir, er altså at en fremtid med kjønn, med det kvinnelige, med seksualiteten, ikke bør finne sted fordi menneskets fortsatte eksistens strider mot moralen. Det er umoralsk å gjøre et annet menneske til en virkning av en årsak, og det er ingen moralsk plikt å videreføre slekten.^[43]

Én form for idéhistorisk tolkning av Weiningers sterke kritikk av kvinnen og det kvinnelige, er at den samtidig er en modernitetskritikk.^[44] «Kvinnen» er ikke bare kjønn, men forbindes med oppløsning av gamle verdier, familie, en tiltakende materialistisk orientering, en mer urban verden som nettopp er kjennetegnet ved nye omgangsformer mellom kvinner og menn. «Kvinnen» er ikke en nøytral betegnelse, men signaliserer modernitet. Hos Weininger ser vi det tydelig. Kvinnefrigjøringskamp, kvinnens endrede sosiale posisjon er for ham det mest synlige bruddet med en i tidligere tider antatt mer stabil orden. Weininger bringer også et mannlig ideal, eller en idealistisk beskrivelse av mannen frem i lyset, mannen som den åndelig strebende, med anlegg for geni. Mannen handler som individ, kvinnen handler som naturvesen. Men mannen har også evigheten og idealene og kan bryte ut av den materielle virkeligheten. Kvinnen har ikke samme mulighet, hevder Weininger.

Samtidig må man kunne si at han spente buen stramt, og gikk lenger enn de fleste modernitetskritikere, og utvidet sin kritikk til å bli en form for menneskekritikk. Det var mennesket i seg selv det var noe uutryddelig galt med, fordi det var spaltet i kvinne og mann.

Det har blitt påpekt at han tegnet sin samtids mannsideal og kvinneforakt – og overdrev så sterkt at han brakte sitt eget og deler av sin samtids syn på kvinner til sin logiske slutning.^[45] Dermed bidro han indirekte til at misogyni på sikt tapte terreng. Han demonstrerte hvor langt kvinneforakten kunne føres teoretisk, og bidro dermed til å overbevise flere om at misogynien ikke hadde så mye for seg likevel.^[46] For å komme på sporet av effekten av Weiningers bok bør man etter mitt syn se nærmere på tekster som tydelig responderer på teoriene, for å se hva det er disse tekstene plukker opp.

Kjønnets Don Quijote

Flere prominente kvinnelige forfattere skrev svarskrifter til Kjønn og karakter. Den østerrikske forfatteren og senere fredsaktivisten Rosa Mayreder (1858–1938) behandlet Weiningers teorier utførlig i Kritikk av kvinneligheten (1906). I USA skrev forfatter og kvinnesakspioner Charlotte Perkins Gillman (1860–1935) om Weininger i 1906 i forbindelse med den engelske oversettelsen.^[47] Både Mayreder og Gilman var viktige skikkelser i offentligheten og organisasjonslivet, som forfattere av skjønnlitterære verker så vel som sakprosa, og de var engasjert i kvinnebevegelsen. Mayreder hevdet at Weininger så det mannlige som stabilt, mens det kvinnelige var en trussel som var på fremmarsj. Men menn og det mannlige var også i forandring, hevdet hun. Man forstår ikke kjønn ved å sette det mannlige på en pidestal. Weiningers bok viste ifølge Mayreder at forestillingen om «Kvinnen» først og fremst var et mannlig fantasifoster. Ingenting var viktigere for kvinner enn å bekjempe slike abstrakte forestillinger om sitt eget kjønn.^[48]

Det jeg skal sette søkelys på her, er imidlertid Grete Meisel-Hess, en annen toneangivende feminist, som utga boka Kvinnehat og kvinneforakt i 1904. Og som nevnt Kvinden skabt af Manden, som ble skrevet av Hulda Garborg og utgitt i Kristiania i 1904. Meisel-Hess’ bok er et essay om Weininger, mens Garborgs’ bok er en anonymt publisert diskuterende roman om Weiningers teorier. Kvinden skabt af Manden ble utgitt allerede før Kjønn og karakter ble oversatt til et skandinavisk språk. Det skjedde først i 1905 med Karl Gjellerups danske oversettelse. Meisel-Hess og Garborg er eksempler på to tidlige responser på Weininger, som også er sammenliknbare i tekstmengde og kritiske fascinasjon. I tillegg later deres responsverker til å ha spilt en viktig rolle for deres videre forfatterskap.^[49]

Grete Meisel-Hess ble født i Praha i 1879, og vokste opp i Wien på slutten av 1800-tallet, hvor hun studerte filosofi, sosiologi og biologi i 5 år ved universitetet. Hun skrev artikler og bokanmeldelser og utga flere essays og romaner, hvorav et tidlig verk var I den moderne verdensanskuelse (1901), hvor hun argumenterte for et monistisk standpunkt i kontrast til et dualistisk. Darwins utviklingslære hadde vist at skillet mellom kropp og sjel ikke var vesentlig, hevdet hun. Darwins lære hadde gitt en forklaring som gjorde metafysikk overflødig. Og det Darwin hadde gjort for den organiske naturen, hadde Nietzsche gjort i moralen. Mennesket hadde uendelige utviklingsmuligheter innenfor rammene av det jordiske livet – det gjaldt bare å frigjøre seg fra alle tanker om overnaturlige lover og metafysikk. Særlig var dette viktig når det kom til spørsmål om kjønn.^[50] For var det noe som var metafysikk, så var det forestillingen om at kjønn var essensielle overnaturlige kategorier.

Meisel-Hess hadde altså et parallelt virke som faglitterær og skjønnlitterær forfatter, på lignende måte som Hulda Garborg. I sine romaner utforsket hun hvordan menn og kvinner kunne finne og utforme sine roller i det moderne samfunnet. Meisel-Hess knyttes ofte til såkalt «New Woman»-litteratur, der «Den nye kvinnen» var en type som søkte å oppnå et harmonisk forhold mellom følelse og intellekt, og opptre som handlende subjekt med selvstendige muligheter både innenfor og utenfor ekteskapet.^[51] Meisel-Hess’ romaner har blitt lest som en illustrasjon av den monistiske verdensanskuelsen og en utforskning av et kjønnspolitisk prosjekt i fiktiv form.^[52]

Hvordan forholdt Meisel-Hess seg til Weininger? I Kvinnehat og kvinneforakt kaller hun Weiningers’ Kjønn og karakter et sant leksikon om kvinneforakt. Hun hevder at Weininger er sterk i det høye, i idésfæren – men at ideene hans taper seg med en gang de kommer i berøring med jorda. Hun går f.eks til angrep på det hun oppfatter som en naiv tanke om at menneskets mannlige og kvinnelige karakter kan settes opp som en brøk. Likevel hevder hun at Weininger, så lenge han holder seg til å være beskrivende og vitenskapelig, demonstrerer et skarpsindig blikk på kjønn. Hun er da delvis åpen for Weiningers’ teori om flytende kjønnskarakteristikker i første del av verket, som fremstår som mer deskriptivt enn normativt. Det hele glipper imidlertid, ifølge Meisel-Hess, fordi Weininger metodisk ikke klarer å holde seg til en så «forutsetningsløs forskning som mulig»:

Med ordene ’riktig’, ’ekte’, ’absolutt’, ’i seg selv’, blir Weiningers samtlige redegjørelser drevet inn i en hårreisende misbruk.^[53]

Hun tar det til og med videre, og hevder at Weininger tilskriver alt feigt, svakt og skadelig hos mennesket til K og ikke til M, til det kvinnelige og ikke det mannlige. Dette blir ikke annet enn en «selvkonstruert fiksjon» – som hun mener ene og alene kan besvares med latter.^[54] At kvinnen skulle være tvers igjennom seksualitet, mens mannen ikke er det, er i tillegg helt uforståelig for Meisel-Hess. Er seksualitet et argument mot at man har sjel? spør hun. Hvordan kan mangelen på rasjonalitet begrunnes med at K eller kvinnen (her er det uklart hva W sikter til) er et seksuelt vesen? Hvor kommer motsetningen mellom tenkeevne og seksualitet inn? Og gjelder det alle menn og kvinner, alle samfunnsklasser, eller begrenser Weiningers horisont seg til borgerskapet? spør Meisel-Hess.^[55] Den minste kritiske belysning gjør, hevder hun, at tesene til Weininger smelter som snø i varmen.^[56] Er Weininger virkelig en autoritet i noe som helst? Nei, sier Meisel-Hess, i sterk kontrast til Kraus og Strindberg, og mange andre. At kvinnen skulle ha egne kvinnetanker, kan bare stemme om man forstår det i en mer konkret sosial sammenheng – hvor kvinner har blitt oppdratt til å være opptatt av visse ting og ikke andre, utelukket fra offentlige verv og utdannelse på lik linje med menn. At kvinner skulle ha sine egne tankeformer er ikke en metafysisk sannhet, men en observasjon av at tankene springer ut av særegne sosiale forutsetninger.^[57]

Weininger fører alt tilbake til metafysikken, og blir dermed bare en «kjønnets Don Quijote» som sloss med spøkelser og vindmøller.^[58] «Tilintetgjørelsestendensen» i teoriene, blir ifølge Meisel-Hess utstøtt fra livet.^[59] Hun avviser Weiningers dualisme – som vi allerede har sett hadde hun identifisert en moderne verdensanskuelse med monisme, hvor kropp og sjel er to sider av samme sak. Fornuften kan godt være bygget på en instinktmessig basis, sier hun, slik at ånden må sies å være bygget på et biologisk fundament.^[60] Det betyr også at biologien kan påvirkes av kulturen, og omvendt. Men biologi er ikke skjebne, ei heller ens mannlighet eller kvinnelighet. Intellektuell aktivitet, deltakelse i yrkeslivet er derfor heller ikke – ifølge Meisel-Hess, skadelig for kvinnen.

Det er særlig Weiningers forståelse av kvinnens emansipasjon – at kvinnen ville bli mer mann – som er uforståelig for Meisel-Hess, og som hun reagerer på. Hun er delvis anerkjennende til den dynamiske kjønnsteorien, og bruker mer blekk på det Weininger sier om kvinne og mann som typer, som utgjør del 2 av Kjønn og karakter. Det er her Weininger tilskriver Mann og Kvinne ulike verdier. Men et kjønn kan ikke i seg selv ha en verdi, hevder Meisel-Hess. Forakt og hat mot menn eller kvinner i seg selv, er abnorme fenomener, «som bærer deres skrøplighet i sin natur.»^[61]

Helt overordnet kan man også si at Meisel-Hess forholder seg til Weininger som en forfatter hun kan avsløre som uvitenskapelig. Hun er stor sett avvisende til hans autoritet og kritiserer delvis hans vitenskapsteoretiske og metodiske grunnlag.Hulda Garborg og Kvinnen skabt af Manden, viser, som vi skal se, en annen holdning til Weininger.

Kjønn og livsspenning

Ikke alle verkene til Hulda Garborg beskjeftiger seg med kjønn, men kjønn går igjen som et viktig tema. Hun har blitt ansett som en antifeminist og forskjellsfeminist.^[62] I alle fall var hun en viktig stemme i offentligheten om kjønnsspørsmål. Hulda Garborg ble aldri regnet som helt på parti med kvinnebevegelsen i sin tid.^[63] Men hinsides disse kategoriene, vil jeg fremheve at tekstene hun skrev for offentligheten, enten det var romaner eller prosa, forsøkte å kombinere en diskusjon av kjønn med en modernitetskritikk, og meisle ut sin egen posisjon og stemme om hva det vil si å være kvinne i det moderne samfunnet. Det er etter min oppfatning viktigere å gå til tekstene hun skrev for å forstå en ideologisk posisjonering, enn å diskutere frem og tilbake om hun var den eller den typen feminist.

Hovedpersonen i Kvinden skabt af Manden bærer navnet Eva – som helt sikkert skal gi bibelske assosiasjoner. Hun var den første kvinne ifølge bibelens skapelsesberetning, som ble skapt av nettopp mannen Adams ribben. I tillegg spiller den på Weiningers oppfatning om at seksualiteten er kvinnens skyld – det var Eva som lokket Adam med frukten. Romanen til Hulda Garborg foregår imidlertid ikke i Edens hage, men i Kristiania. Eva leser Weininger og bruker hans teorier til å fortolke sin egen livsstilling. Hun er gift og har barn, men begynner å se forbi ekteskapet og morsrollen, etter en mening med livet. Refleksjonene om kjønn i boka er sterkt forbundet med en søken etter meningen med livet.^[64] Hun går ikke av veien for å koble dette til erotikk eller seksualitet. Eva finner Weiningers bok midt oppe i sin egen livskrise, som er preget av en følelse av tomhet og meningsløshet:

Skal hver dag være en resigneret vandring mot Graven? Er mit Liv da virkelig kulminert! Har jeg nu naaet Høiden af mig selv? Skal jeg aldrig blive andet end et Nummer i dette Samfund af Abekatte?^[65]

Eva er ikke tilfreds med bare å være mor, ektemake uten erotisk spenning, dyrker av hobbyer, deltaker i foreningsliv. Hun søker en form for livsspenning. I denne situasjonen blir Evas lesning av Weininger stilisert og skildret på en dramatisk måte. Hun kaster boka fra seg i raseri, men plukker den raskt opp igjen i fascinasjon:

Jeg læste ’Geschlecht und Charakter’ i en eneste Ophidselse. Kastede Bogen i Sinne, tog den igjen, læste og raabte: Nei, dette er for raat! Men straks maatte jeg sige til mig selv, at saa let slipper jeg ikke fra det. Naar jeg bliver hed og sint, saa er det, fordi jeg staar for lavt i Dannelse, i Viden, og fremforalt, fordi jeg ikke vil se Sandheden i Øinene. For Sandhed er der i den Bog! Megen Sandhed; men ogsaa megen Sygdom. Og jeg følte min egen Sundhed med Taknemlighed, og inden jeg var færdig, vokste en stor Glæde op i mig. For Sandheden blev med en Gang den for mig, at der er en Ting, som er over alt, vældigere og grusommere, stærre og herligere end nogen anden Magt i Himlen og paa Jorden, og fordi denne Magt gjennem os fuldbyrdes, derfor er det stort og herligt at være Kvinde!

Gjennem os fuldbyrdes Mysteriet. Vi har faaet vor Plads i Alnaturens Allerhelligste.^[66]

Sinnsbevegelsen som ledsager lesningen går over i en holdning til boka – den er provoserende, men la gå – hun skal lese den for å finne en sannhet der. Eva fremstilles som en som står for lavt i dannelse til å fatte alt Weininger sier. Men det vris til noe positivt, fordi hun ser sannheten i boka som et utslag av livsfjernhet og sykdom. Da er ikke viten og dannelse så mye verdt som sunnheten og det å være i pakt med livet og livskreftene. Og i livet og naturen er ikke mannlig eller kvinnelig noe problem, slik det er i det moderne samfunn.

Weiningerlesningen plasseres inn i en fortelling om Evas eksistensielle krise. Hun gjennombores av en følelse av tomhet som blir forsterket gjennom lesningen av Weininger og hans tale om at det kvinnelige aldri kan lede til ånd eller mening. Det kvinnelige er i seg selv tomt, fordi det er kropps- og naturbundet – sterkt forbundet med forplantningen, noe mannen ifølge Weininger ikke er.

Akkurat dette siste premisset godtar Eva i lesningen av Weininger. Hun anerkjenner til en viss grad Weiningers lærdhet som et grunnlag for hans autoritet, og innrømmer sin egen uvitenhet. Nå er teksten til Hulda Garborg noe annerledes enn den til Grete Meisel-Hess, men det er påfallende at Meisel-Hess går i en mye sterkere kamp med det vitenskapelige grunnlaget til «Dr. Weininger». Hans vitenskapelige spekulasjoner blir ikke slukt rått i Kvinden skabt af Manden. Men responsen består ikke i å avvise Kjønn og karakters vitenskapelige grunnlag. Snarere blir bokas vitenskapelighet et tegn på kjønnsoppfatningenes verdensfjernhet. Kvinnen skabt af Manden svarer på Weininger med en avvisning av teoretisk og vitenskapelig forståelse av kjønn. Isteden settes et vitalistisk syn på livet hvor kjønn blir et tegn på livskraft.

Evas svar på Weiningers fremstilling av det kvinnelige blir nemlig å intensivere det kvinnelige, og hegne om livet som en verdi i seg selv – noe vi har sett at menneskelivet ikke hadde i Weiningers visjon. Det vitale, livskraftige, blir i Kvinden skabt af Manden forbundet med kjønn. Livet trenger ikke å bevise sin rett – det består helt uavhengig av menneskets tankespinn, fornuft og spekulasjon.

Eva reagerer da på Weiningerlesningen med et ønske om at kvinnene må bli enda kvinneligere enn de allerede er. Kvinnens kilde til mening i livet ligger i forbindelsen til fødsel, natur og morsgjerning. På samme måte som Meisel-Hess, reagerer Hulda Garborg på Weiningers sterke dualisme med en monistisk visjon, hvor kropp og sjel ikke tilhører to fullstendig ulike verdener, men snarere lever i den samme verden. Seksualiteten blir ikke et problem i seg selv. Om kvinnen er mer seksuell enn mannen, er ikke det noe problem. Weininger hadde fremsatt at kvinners minne var sentrert rundt deres seksuelle opplevelser. Kanskje lå det noe i det, sier Eva. Men var ”Massen af Mænd” sine erindringer noe bedre? De bestod av:

«Jagt, Kort og Schakpartier, problematiske Valghistorier, Væddeløb, erotiske Streiftog, der ikke altid er sobre eller synderlige værdige, Jag efter Embeder og Stillinger, Titelsyge, og politiske Kandestøberier, ’Sager’, og Trætter og Smaaærgjerrighed. I Samfundslag, hvor der ligefrem kjæmpes for det daglige Brød, kjæmper Kvinden med – og husker det.^[67]

Hulda Garborg bidrar her dessuten til å skille by og land. Den sentrale betydningen Weininger tilla seksualiteten, var også innenfor det borgerlige og urbane livets horisont. Weininger hadde kanskje rett når det gjaldt Stuelærde eller kavaler fra det høyere selskapsliv, når det gjaldt menn. Og «de store Byers ørkesløse, overkultiverte Damer – Drivhusplanterne og Ballernes Dukker, eller ogsaa paa de opagiterede, ensidig udviklede Emancipationsstræbere.”^[68] Skulle man miste troen på ”Kvinden” kunne man bare reise ut i et Bondeland som Norge. Her ville psykologen komme til andre resultater, hevder Eva.

Året etter ga Hulda Garborg ut enda en bok med Eva som hovedperson – Fru Evas Dagbog – denne gangen en brevroman. Der Weiningers frykt var at det skulle utvikle seg «kjønn», særlig mer kvinnelighet, er den dystopiske visjonen til Eva at kjønnet forsvinner i menneskehetens utvikling. En fremtid uten kjønn blir blek og slapp fordi kjønn er forbundet med selve livsprosessene. Uten kjønnskarakteristika, mister man spenningen – og livet blir også meningsløst. Sammen med teknologiske nyvinninger som gjør anstrengelse overflødig, ser Eva inn i fremtiden «Et forunderlig, enkjønnet Væsen» som er blekt, men velkledd, og som sykler av gårde på en uendelig bred og godt anlagt landevei, og kjeder seg til vanvidd, fordi dette vesenet mangler «livsspenningen» som blant annet kvinnelig og mannlig gir. Skrekken er utviskingen av kjønn, fruktbarhet og livskamp.

I Fru Evas Dagbog tar Eva med seg Weininger til Færøyene. Her oppholder hun seg på et slags kuropphold mens hun skriver brev hjem til mannen i Kristiania, hvor referanser til Weininger inngår. På Færøyene lever menneskene nærmere naturen, og både mennene og kvinnene har et mer avklart forhold til hverandre gjennom en arbeidsdeling der mennene driver med fiske og fangst, mens kvinnene tar seg av hjemmet. I det urbane samfunnet blir både en slik arbeidsfordeling og en utvisking av det, feil.

Hulda Garborg tar særlig den første delen av Weiningers teori på alvor. Om at kvinner kan bli mer mannlige. Frykten var at kjønn skulle utviskes helt. De mer normative delene av Weiningers teorier, snus av Eva på hodet. Det er kvinnen som fremstår som et høyerestående vesen. Vi ser altså i Hulda Garborgs respons på Weininger en søken etter å gi begrunnelser på kvinnens verdi i møte med den totale frarøvelsen av kvinnens verdi i Weiningers teorier. Meisel-Hess mener tvertom at Weininger maler et bilde av en kvinnetype som er i ferd med å dø ut. Det er ikke noe behov for en sterk imøtegåelse og motreaksjon. I møte med fremtiden ville en mer tilpasningsdyktig kvinne ta form, nærmest av seg selv.^[69] I Kvinden skabt af Manden tas bekymringen for kjønnets fremtid mer på alvor.

I Weiningers visjon får kvinnen fortsette sin eksistens på grunn av mannens svakhet for kvinnen. Kvinnen skapes av mannen. Eva snur det derimot på hodet. Det er jo kvinnen som føder mannen. Mannen blir til i og gjennom kvinnens kropp, derav tittelen på boka. Kvinnen står derfor nærmere naturen og «mysteriet», hevder Eva, og også dermed på et vis «livet», enn det mannen er. Mennene blir lettere bytte for moderniteten hevder hun. De lar seg forføre av arbeid, politikk, vitenskap, osv. og mister kontakt med livets store krefter. Der Weininger tar til orde for at de absolutte moralske verdier er hevet over alle andre hensyn, også livet selv – svarer Hulda Garborgs Eva med at «Det er ynkelig å oppgi livskampen» og at «Det er feigt at flygte fra Livet» og «All Frugtbarhed er Skjønn».^[70]

Weiningerlesningen i Kvinden skabt af Manden fører til en kritikk av modernitet og urbane livsformer. Det er der årsakene til konflikt og kjønnsproblem ligger. Det er der menneskene kommer på avveie, og hvor det til og med står i fare for å miste sine kjønnskarakteristikker. Man er på vei bort fra naturen:

Kanske er det alligevel sandt, at Menneskene er paa farlige Veie – Veiene bort fra Naturen, og kanskje er den eneste Løsning paa alle Spørgsmaal og alle Forviklinger den enkle, at Mand og Kvinde skal tage hverandre i Haanden og tillidsfuldt og ydmygt vandre tilbage – kortere eller længere – de samme Veie, paa hvilke de nys hæsblæsende kapløb i Mistro og Had – den ene altid jagende forbi den anden.^[71]

Lesningen av Weininger ender i en sivilisasjonskritikk. Fremskrittet ligger nå i å gå noen skritt tilbake til naturen, hvor kjønnenes funksjon trer tydeligere frem som et utslag av sunnhet og livskraft. Boka slutter med en refleksjon over Weiningerlesningen, og hva den har ført til. «Jo mere samvittighedsfuldt man læser ham, jo vanskeligere bliver det at sige noget. (…) Først tænker man kun paa at forsvare sig, væbne sig. Men man mærker snart, at her kan der ikke være Tale om Forsvar. Det er bare latterligt.» Akkurat som Meisel-Hess, som skildrer Weininger som en kjønnets Don Quijote, blir også Weininger møtt med latter i Kvinden skabt af Manden. Konklusjonen blir motsatt av Weiningers, hevder Eva i slutten av boka:

Kvinden skal ikke frigjøres fra sig selv og blive Mand, men hjælpes til at blive endnu helere, stærkere og ensidigere, end hun nu er, saasandt Kjærligheden er Livets Sol og Dug, og saasandt al Frugtbarhed er skjøn og al Sygdom og Unatur hæslig.

Men intet sundt og normalt Menneske kan tænke sig Jorden uden ’das Gekribbel und das Gewimmel der Menschen’ eller den ’Fællestype’ hvorom der for resten ogsaa profeteres i Bibelen, uden at fyldes med Gru.^[72]

Altså. En fremtid uten menneskelig vrimlen og liv, og en fremtid hvor mann og kvinne er erstattet av et menneske som er mindre kjønnet – den såkalt fellestype – blir fremstilt som usunt og unormalt.

Konklusjon

Er mennesket bestemt av sitt kjønn? Hvilke kulturelle og psykologiske konsekvenser har det at mennesket er spaltet i ulike kjønn? Kjønn og karakter var et verk som aksentuerte debattene om slike spørsmål.^[73] Weiningers bok har ofte blitt avfeid som et håpløst misogynt verk, full av usmakelige og ekstreme oppfatninger. Mye av det historisk mest interessante ligger i responsene på boka. Som Judy Greenway har påpekt, gjorde teksten til Weininger det mulig å respondere med ulike fortellinger. Lesere plukket opp det de trengte fra Weininger, for å konstruere sine egne verdensbilder.^[74]

Jeg har nå behandlet to responser på Weininger. Sammenlikner vi Hulda Garborgs respons på Weininger med Grete Meisel-Hess´ responsskrift, ser vi for det første, helt overordnet, at begge bruker Weininger retorisk for å posisjonere seg. Hulda Garborg tar tak i «kvinnehateren Weininger» for å si noe til både kvinnesaksforkjempere og kvinnehatere, og stake ut en annen posisjon, som setter livsspenning og kjønnsforskjeller opp som egenverdi.^[75] Samtidig ser vi at Meisel-Hess er mye tydeligere på å avvise Weininger som en autoritet på kjønnsspørsmål, og går mer inn på en metodisk og teoretisk kritikk av det vitenskapelige erkjennelsesgrunnlaget hans. Noe slikt finner vi ikke hos Hulda Garborg, som iscenesetter en romankarakter som tar Weininger på alvor og kommer med et svar på utfordringen hans tekst representerer, mer enn det avviser eller kritiserer grunnlaget for hans kjønnsteorier. Eva avviser mer at det kan finnes en teori om kjønn som kan lede til større visdom og et bedre forhold mellom kjønnene.

Likevel er inntrykket etter lesningen av de to tekstene, at de gir to ulike Weiningerbilder. I Kvinden skabt af Manden fremstår Weininger som en forvirret ung mann, men likevel en forvirret ung mann som kan ha kommet med noen «Sannheter» det kan være verdt å ta på alvor. Ifølge Meisel-Hess derimot er Weiningers kjønnsteori mer en forbausende dypt rotfestet forvirring i hodet til en treogtjueåring. Hun sabler ned teoriene og gir et politisk og vitenskapelig svar på Weininger. Hulda Garborgs Kvinden skabt af Manden, så vel som oppfølgeren Fru Evas Dagbog, gir et mer eksistensielt svar på boka.

Noen likhetstrekk vil jeg likevel trekke frem. Begge reagerer sterkt på seksualfiendtligheten og den negative vurderingen av seksualitet. Her ble Hulda Garborg kritisert fra både mer konservativt og kirkelig hold så vel som av kvinnebevegelsen. Kvinden skabt af Manden skapte igjen en debatt i Norge, om spørsmålet om kvinnen kunne frigjøre seg og fortsatt være et seksuelt vesen?

Meisel-Hess på sin side forsøkte å gjøre seksualiteten til et hovedområde for sine analyser, som kom til syne i hennes senere bøker om den seksuelle krisen i samtiden. Hun var kritisk til seksualitetens former på alle de arenaene den gjorde seg gjeldende i samtiden. Særlig var hun kritisk til ekteskapet, og mente at Weiningers kvinnehat var et symptom på utbredelsen av degenerte seksuelle forbindelser, som fant sted både i den statsregulerte prostitusjonen og i ekteskapet, som var tvunget frem av økonomiske og sosiale krefter. Istedenfor å avvise seksualiteten i seg selv forsøkte både Hulda Garborg og Meisel-Hess å formulere hva et godt seksuelt forhold mellom kjønnene skulle innebære. Dermed ble seksualitetskritikken i Kjønn og karakter et perfekt utgangspunkt.

Begge var også sterkt kritiske til de apokalyptiske overtonene til Weininger, og hans forakt for menneskelivet som noe i seg selv moralsk bevaringsverdig. Kjønn ledet til dystopi, forsakelse av utfoldelsen av kjønn og seksualliv ledet til den eneste løsningen på samtidens problemer. Men Hulda Garborg tok skrekkvisjonen mer på alvor, og bakte inn en skrekk for at fremtidsmennesket skulle bli alt for avkjønnet til at det kunne merke livet på kroppen og gjennom denne vitale spenningen oppleve livets mening.

Jeg har forsøkt å vise at det ikke i noen av disse tilfellene er snakk om en overflatisk eller distansert resepsjon.. Begge går i klinsj med hele teksten til Weininger og deres responser baserer seg på et engasjement med hele teksten og flere aspekter ved teoriene, og baler med tekstens labyrinter. Begge publiserte tekster om Weininger på et tidlig tidspunkt i resepsjonen som ble oversatt og lest – særlig må det sies om Kvinden skabt af Manden.

Disse to kvinnelige svarene på Weininger styrker også hypotesen om at Weininger kan leses som en del av en bredere kjønns- og identitetskrise på begynnelsen av århundret. Det som settes i spill i Meisel-Hess’ og Garborgs bøker er en bredere krise som går på kjønnets betydning i det moderne samfunnet generelt. Det er mer enn bare en isolert maskulinitetskrise, kvinnekrise eller seksuell krise. Alle disse aspektene går over i hverandre og diskuteres sammen.

De tekstene jeg har behandlet hergir oss et innblikk i at kjønn var alt annet enn enkelt på begynnelsen av 1900-tallet. Weininger satte i Kjønn og karakter en rekke aspekter ved tidens kjønnsdebatter på spissen og fremprovoserte interessante responser som adresserer et bredt spekter av det tidlige 1900-tallets kjønnsforståelse. Jeg vil påstå at det mest interessante med hele fenomenet Weininger, ligger i alle responsene og alt det den eklektiske kjønnsteorien hans har blitt brukt til.