Det finnes et narrativt element i en enhver historiebok. Selv om man skriver aldri så «vitenskapelige» historieverk, lager man alltid en story, uansett om man er seg dette bevisst eller ikke. Det sier seg selv at det materialet man behandler, har mye å si: Det narrative aspektet vil som regel bli tydeligere hvis man skildrer historiske begivenheter enn hvis man analyser historiske tekster med henblikk på deres iboende ideologi. Som forfatter går det imidlertid an å gjøre mer eller mindre ut av det: Man kan bevisst gå inn for å dramatisere stoffet og legge inn plotstrukturer, eller man kan tone slikt ned så godt man kan. I boken Da fascismen kom til Norge har Terje Emberland trukket framstillingen så langt ut i narrativ retning som vel er mulig. Det er et materiale rikt på begivenheter, ja vel. Men Emberland er også ute etter å destillere ut tankestoffet som aktørene enes om eller strides over, og kombinasjonen av de to – framstillingen av hendelsene og tankestoffet – utgjør hos ham en helhetlig og dramatisk fortelling. Ja, dette er så mesterlig gjort hos Emberland, at man må misunne ham hans fortellertalent.

Det hele starter 27. mai 1927 i Cirkus Verdensteater i Oslo, da grosserer Karl Meyer – assistert på første rad av Karl Norbeck, «Norges sterkeste mann», kledd i leopardskinn – åpnet et møte for å starte Den nasjonale legion. Etter at forstyrrende kommunister var blitt regelrett kastet ut, rakket han ned på Stortinget, parlamentarismen, demokratiet og kommunismen – før han tok til orde for statskupp og innsettelse av en diktatorisk regjering som kunne få slutt på vanstyret. Og han fikk gjennomslag. Tusenvis av mennesker var møtt fram, og hundrevis tegnet medlemskap (protokollen med nye medlemmer klarte for øvrig forfatteren Erling Winsnes å rote bort i løpet av kvelden). Mye av dette var tanker man kunne gjenfinne i forskjellige tapninger i deler av partier Høire, men framfor alt i partiene Frisinnede venstre og Bondepartiet – for ikke å snakke om Fedrelandslaget (stiftet i 1925), der nasjonalt samhold, profesjonsbasert samfunnsstyre og kamp mot arbeiderbevegelsen og parlamentarismen (dog uten å omfavne diktaturet) stod på dagsorden. Mange i samtiden så også til Mussolini som en sentral inspirasjonskilde, og hans fascistiske bevegelse ble da også hyllet av Aftenposten og Tidens Tegn. Men det var Den nasjonale legion som utgjorde det første forsøket på å meisle ut en fascistisk bevegelse her i Norge.

Som Emberland gjør oppmerksom på, var dette en tid da det norske borger-skapet opplevde at det gamle samfunnet var i ferd med å gå i oppløsning. Det var en periode preget av økonomiske nedgangstider og store politiske stridigheter. Arbeiderbevegelsen satte i gang streiker og boikott, mens de mest radikale kommunistene snakket om revolusjon. Emberland kaller disse årene «en nervøs tid». Tidlig på 1920-tallet var det en rekke steder allerede etablert ulike, private former for væpnet borgervern (Norges Samfundsvern ble stiftet i 1923) for å forsvare det bestående samfunnet mot opprørske kommunister. At det dukket opp en nasjonal legion med fascistisk tilsnitt, var derfor ikke så overraskende. Emberland gjennomgår mange av de mest sentrale figurenes sosiale bakgrunn, og han hevder at det som kanskje særlig karakteriserte dem, var at de var mistilpassede individer som hadde tapt verdighet og betydning; nå var de sinte og ville hevne seg på samfunnet. Meyer selv kom fra Norges sosiale og økonomiske elite og forsøkte seg som offiser, spekulant og innbruddstyv (i Amerika), journalist, aksjemegler og handelsmann. Bevegelsen ble ifølge Emberland særlig populær blant de unge (gymnasiaster og middelskoleelever). Men den hadde også mange sympatisører blant framtredende samfunnstopper, som direktør i Bergen Dampskibs-Assuranceforretning Mathias Berg, generalsekretær i Norsk Speidergutt-Forbund Erik Rasmussen og offiserer som Harald Damm og Olaf Five.

Legionen synes ikke å ha hatt et klart program, hevder Emberland. Mange av de mest sentrale skikkelsene hevdet mye forskjellig i ulike sammenhenger, og det er kanskje ikke engang riktig å kalle bevegelsen «fascisme» (slik man for eksempel finner den definert hos Roger Griffin). Gjennomgående finner vi nok fascismens forakt for kommunismen og det parlamentariske demokratiet, men når det kommer til stykket, ønsket de fleste innen bevegelsen ingen politisk og sosial revolusjon basert på en utopi om en nasjonal gjenfødelse. I utgangspunktet var bevegelsen heller ikke særlig antisemittisk eller en forkjemper for bruk av politisk vold. På høsten 1927 anmodet sågar Den nasjonale legion Justisdepartementet om å bli registrert som politisk parti – for å gi parlamentarismen en siste sjanse, som Meyer formulerte det (blant annet lekte man med tanken om å etablere en kuppregjering med Bondepartiets leder Johan E. Mellbye som sjef og legionssekretær Erling Winsnes som landbruksminister). Men valget i 1927 ble ikke bare en katastrofe for de borgerlige partiene (utenom Bondepartiet), Den nasjonale legion viste seg også å få minimal oppslutning (Meyers liste fikk 210 stemmer). I tiden som fulgte, ble det oppvask med splittelser og anklager om at Meyer puttet partiets penger i egen lomme. Rasetenkning og antisemittisme ble også etter hvert sentrale temaer, og man tok initiativ til å gjennomføre antikommunistiske aksjoner mot streikende arbeidere for å vise fascismens handlekraft. Ved en anledning ble sågar fagforeningsleder Johan Ødegaard lokket i en felle og banket opp. Den slags bruk av vold (som var så typisk for fascismen ellers i Europa) oppfattet likevel de fleste legionærer som «unorsk», ifølge Emberland. På vårparten 1929 gikk legionen helt i oppløsning. Flere av legionens medlemmer gikk senere inn i Nasjonal Samling, men langt fra alle. For eksempel endte Meyer opp som motstandsmann under krigen.

Emberland overdriver nok litt til tider. Når han hevder at Norbeck var kledd i leopardskinn på møtet i Cirkus Verdensteater, så er det basert på at det var slik han var kledd da han opptrådte på sirkus. Slikt er vel for spekulasjon å regne. Og når han karakteriserer de unge legionærene som «temmelig mistilpasset, rastløse, spenningssøkende og voldelige», så belegger han dette med tre eksempler. Ikke bare er dette et lite antall, men to av dem synes ikke å ha vært spesielt voldelige eller spenningssøkende, så Emberland har snarere summert opp egenskaper hos de tre enn å vise at de var typiske (felles for dem er heller at de kommer fra slekter på vei ned på den sosiale rangstigen). Det er vel også et åpent spørsmål i hvilken grad det er riktig å kalle Den nasjonale legion fascistisk – mot slutten av sin bok går Emberland langt i å benekte dette – og da er kanskje ikke tittelen på boken, Da fascismen kom til Norge, så altfor treffende. På den annen side benyttet bevegelsen fascismebetegnelsen på seg selv, så han har på et vis likevel sine ord i behold.

Jeg må innrømme at jeg ble ytterst skeptisk over at Emberland i forordet skriver at samtidens kommentatorer ofte gjorde seg lystige over Karl Meyer – og dernest tilføyer: «Det kan man knapt klandre dem; også denne forfatteren gjør seg til skyld i det.» Jeg fryktet en tabloid fortelling. Men det er det ikke blitt. Ikke noe sted harseleres det over Meyer eller andre. Tvert om; aktørene tas på alvor og presenteres i en fortelling som er så spennende og underholdende at den knapt kan skilles fra en roman. At Emberland også er en dreven krimforfatter, er naturligvis en av grunnene. Det tas en rekke dramatiske og retoriske grep for å gjøre historien fengslende. Men samtidig er dette også en seriøs fagbok. Emberland har vist oss at høy faglighet lar seg kombinere med en drivende god fortelling. Til dem som ennå ikke har lest boken: Det er bare å glede seg!