Anitfon fra Rhamnus og rettsvesenet i det klassiske Athen

Vi er generelt sett usedvanlig godt informert om Athen i den klassiske perioden, altså i det 5. og 4. århundre f.Kr., fordi vi har mange ulike og pålitelige kilder som gir oss innblikk i hvordan liv, kultur og de sosiale forholdene så ut på den tiden.^[1] Når det gjelder sosiale og særlig juridiske spørsmål, er de mange bevarte rettstalene fra de såkalte «ti attiske talerne» av særskilt betydning. Rettstaler fra den tiden omfatter både anklagetaler og forsvarstaler, og blant de ti attiske talerne finnes det kjente talere og politikere som for eksempel Demosthenes og Aiskhines, men også noen forfattere som i dag er mindre kjente. En av de ti som ikke er så kjent i dag, men som ifølge historieskriveren Thukydid (Peloponneserkrigen 8.68) var svært berømt i sin egen tid, var Antifon fra Rhamnus (ca. 480–411 f.Kr.). Antifon opptrådte ikke som taler selv, men han arbeidet som logograf, det vil si at han var profesjonell taleskriver og skrev rettstaler for andre som måtte møte i retten. Det attiske rettssystemet avvek betydelig fra det vi er vant til i våre moderne rettssystemer, blant annet når det gjelder det å kunne la seg forsvare av en profesjonell advokat. I det klassiske Athen hadde verken anklagerne eller forsvaret lov til å la seg representere av en advokat, men måtte tale selv i retten, og derfor var logograf et viktig og ettertraktet yrke.^[2] I antikken sirkulerte omtrent seksti taler under Antifons navn, men bare seks av dem er blitt bevart (et forhold som i stor grad må tilskrives tilfeldigheter i overleveringen), og kun tre av dem regnes i dag som ekte.^[3]

Til tross for relevansen både fra et retorisk perspektiv og med hensyn til juridiske og sosialhistoriske aspekter, har ingen av Antifons taler blitt oversatt til norsk før nå. Her gis det en introduksjon til og oversettelse av «Anklagetalen mot stemoren», som er én av Antifons «ekte» taler og som kan gi oss et fascinerende, men til dels også forstyrrende innblikk i hvordan rettspraksis og rettssystemet i det klassiske Athen så ut – det vil si i en kultur som vi gjerne anser som vårt eget demokratis vugge, men som faktisk var veldig ulikt dagens samfunn på mange måter. Det at det ikke eksisterte et advokatsystem, men at både anklagere og forsvaret måtte tale selv i retten, er bare ett aspekt; en annen slående ulikhet består for eksempel i at alle saker ble initiert og ført av privatpersoner, ikke av en offentlig instans. For enhver anklage – selv ved alvorlige forbrytelser som mord – var en privat anklager nødvendig.^[4] Antifons «Anklagetalen mot stemoren», som vanligvis blir datert til ca. 418–415 f.Kr., redegjør klart og tydelig for dette aspektet; i tillegg er den en verdifull kilde vedrørende ulike spørsmål om blant annet rollen til tortur og kjønns- og familieforhold i det attiske rettsvesenet, samt rollen til slaveri og slavenes rettslige status i forhold til frie borgere.^[5]

Saksforholdet, kjønnsaspekter og kompliserte familieforhold

Antifons «Anklagetalen mot stemoren» holdes av en ung mann som beskylder stemoren sin for å ha forgiftet ektemannen sin – faren hans – med hjelp av elskerinnen til en venn av faren noen år tidligere, da saksøkeren selv fremdeles var en gutt (§ 30). Ettersom det altså dreier seg om en påstått mordsak, går den for Areopagosrådet, domstolen som dømte i saker der det var begått særlig alvorlige forbrytelser.^[6] Offeret døde imidlertid ikke umiddelbart etter at han hadde blitt forgiftet (§ 20) og kunne derfor fortelle det til sønnen sin og be ham om å reise sak så snart han ble voksen (§ 30). Selv om vi i dag vet at kvinner i det klassiske Athen slett ikke var fullstendig utestengt fra det offentlige livet, slik man tidligere har trodd,^[7] er det grunn til å anta at deres tilstedeværelse ved og talerett i rettssaker ikke var tillatt og at kvinner i det klassiske Athen hermed av prinsipp ikke kunne føre prosesser.^[8] Derfor forsvares den påståtte drapskvinnen av sine egne sønner, altså talerens halvbrødre, hvor en av dem (sannsynligvis den eldste) agerer som den formelt tiltalte.^[9] Siden saksøkeren antagelig nettopp var blitt myndig på tidspunktet for rettssaken, må vi anta at hans halvbrødre trolig var litt eldre. Dette innebærer at saksøkeren neppe kan være barnet fra et første ekteskap til drapsofferet (for da ville han ha vært eldre enn halvbrødrene sine), men heller må være sønn av en elskerinne eller medhustru. Og selv om han som uekte sønn riktignok ikke var arveberettiget, hadde han som blodslektning likevel rett til rettslig å forfølge farens morder.^[10] Dette kan, til gjengjeld, ha vært årsaken til spenninger i familien: Det kan ha vært et motiv for kvinnen til å drepe ektemannen sin – eller tvert imot et motiv for anklageren til å mistenkeliggjøre stemoren urettmessig. Men i bunn og grunn vet vi ingenting om hvem de involverte egentlig var, for deres navn fremkommer ikke i talen. Den eneste personen som omtales med navn er vennen til dødsofferet: en mann kalt Philoneos (§§ 14–20), som ble drept av sin elskerinne, som administrerte giften til begge menn – men i motsetning til saksøkerens far døde Philoneos umiddelbart, siden han hadde blitt gitt en større dose av giften (§ 20). Vennskapet mellom de to mennene understrekes flere ganger i talen, og i denne sammenhengen er det påfallende at Philoneos har det greske ordet for «venn» (phílos) i navnet sitt. Det kan altså godt dreie seg om et pseudonym eller et talende navn – men hvem Philoneos ellers var, vet vi ikke noe om.

Forsvar og dom: en rekke ukjente parametere

På samme måte som vi vet så godt som ingenting om personene som var involvert i denne rettssaken, vet vi heller ikke noe om utfallet av prosessen fordi verken tiltaltes forsvarstale, dommen eller noen andre dokumenter (som for eksempel vitneutsagn) har blitt bevart. Dette er vanlig, fordi disse talene ble overlevert på grunn av interessen for retorikken, og ikke fordi de ble ansett som relevante rettshistoriske kilder (eller lignende). Ettersom vi kun har saksøkerens versjon av saken i dette tilfellet, som av åpenbare grunner er subjektivt preget, er det vanskelig å fastslå om anklagen faktisk var berettiget, altså om saksøkerens stemor virkelig hadde fått mannen sin drept, eller om stesønnen med urette mistenkte henne for å være drapsperson – eller om det hele var en ulykke. Det sistnevnte ser ut til å ha vært forsvarets hovedargument, nemlig at stemoren «hevdet at hun gav ham middelet som kjærlighetsdrikk og ikke for døden» (§ 9) og at døden dermed var en følge av en overdosering av giften som egentlig skulle fungere som afrodisiakum for begge menn. Begge to hadde nemlig tilsynelatende mistet følelsene for sine kvinner og hadde begynt å behandle dem dårlig: Philoneos skal ha hatt planer om å føre sin elskerinne ut i prostitusjon, mens grunnen til at saksøkerens far skulle ha behandlet sin kone dårlig ikke blir tydeliggjort (§§ 14–15). Vi kan bare spekulere på hvorfor sistnevntes motiver forties; en mulig forklaring kan være at saksøkeren med vilje ikke går inn i detaljer for å unngå at halvbrødrene hans skulle kunne utnytte dette til å portrettere moren sin som et offer for en grusom ektemann.^[11]

Prostitusjon, slaveri og tortur: uklarheter og sjokkerende praksiser

Vi har tidligere sett at vi vet svært lite om hvem de involverte personene i denne rettssaken egentlig var – men vi kan i alle fall med sikkerhet gå ut fra at de var frie borgere, fordi kun frie borgere kunne føre prosesser og opptre i retten. Imidlertid har spørsmålet angående den juridiske statusen til Philoneos’ elskerinne blitt diskutert i forskningen.^[12] Det greske ordet for «elskerinne» er pallakḗ (§§ 14, 17, 19), som i det klassiske Athen ble brukt om både slavinner og frie kvinner, og også om kvinner med athensk borgerrett.^[13] Det at denne kvinnen skulle bli «brakt til en bordell» (§ 14) fordi Philoneos hadde blitt lei av henne, og at hun senere ble torturert og henrettet uten prosess «selv om hun ikke var skyldig i noe» (§ 20), gjør det riktignok sannsynlig at hun var ufri, men helt sikkert er det ikke. Det finnes faktisk indisier på at også frie ikke-borgere i visse tilfeller kunne bli underlagt tortur,^[14] og likeså ble prostitusjon i det klassiske Athen ofte utført av slavinner, men delvis også av frie kvinner.^[15]

Når det gjelder rollen til tortur i strafferett, er det for oss ikke bare klart at tortur er etisk forkastelig og i strid med menneskerettighetene, men også at tilståelser eller utsagn framtvunget under tortur så å si er verdiløse. For antikken ser situasjonen imidlertid helt annerledes ut: Det etiske aspektet spilte – i hvert fall når det gjaldt tortur av slaver – knapt noen rolle, og i tillegg anså man åpenbart ikke utsagn fra slaver framkommet under tortur som ubrukelige, men tvert imot tilskrev man dem en høyere sannhetsverdi enn utsagn fra frie vitner. Saksøkeren i vår tale ytrer seg akkurat slik ved å påstå at tortur – det greske begrepet for dette er básanos, som vanligvis oversettes med «forhør», noe som alltid impliserer pinlig forhør, altså avhør under tortur – «gjør at også de som er rede til å fare med løgn, avslører sannheten» (§ 10). Det er påfallende at det finnes flere tilsvarende ytringer i andre attiske taler av ulike forfattere der tortur, og særlig tortur av slaver, tilskrives en positiv effekt for sannhetssøking; det hele kan altså ikke bare være et tilfeldig retorisk grep her, men det gjenspeiler en holdning som åpenbart må ha vært utbredt på den tiden.^[16]

Ifølge beskrivelsene hos de attiske talerne fantes det en streng prosedyre som måtte følges for at slaver kunne bli underlagt pinlig forhør: Den ene eller andre parten i en rettssak kunne framsette en såkalt «utfordring» (på gresk: próklēsis) til den andre, enten ved å tilby sine egne eller be om motpartens slaver til pinlig forhør. Den parten som framsatte en utfordring til básanos, oppgav spørsmålene, som måtte kunne besvares med enten ja eller nei. Vanligvis var det ikke slavenes eier som ledet forhøret, men den andre parten; begge parter var imidlertid til stede.^[17] Denne prosedyren beskriver også saksøkeren i vår tale, og faktisk er hans hovedargument akkurat det at motparten nektet å la sine slaver, som tilsynelatende visste om stemorens skyld, bli pinlig forhørt: «Hvis de hadde vært villige til å overgi [sine slaver] til forhør og jeg ikke hadde tatt dem imot, ville dette ha vært et bevis til deres fordel. Akkurat det samme bør nå også gjelde for meg, siden jeg ville sette saken på prøve og de ikke ville overgi dem» (§ 12). Men med dette baserer faktisk saksøkeren sin argumentasjon på et rent sannsynlighetsargument,^[18] som han gjennom hele den første delen av bevisføringen sin terper på (§§ 5–13): at det er sannsynlig at den anklagede hadde noe å skjule fordi han ikke tillot tortur av sine slaver. Ved nærmere betraktning avslører han med dette imidlertid også svakheten i sin argumentasjon, for han har åpenbart ikke noen håndfaste bevis for at stemoren virkelig har drept mannen sin, i alle fall ikke at hun gjorde det med forsett.^[19]

Bare tapere til slutt?

Det er nesten umulig å spekulere på hva utfallet av denne prosessen kan ha vært, for det finnes altfor mange faktorer – som hvordan motparten presenterte sin sak og hvordan juryen reagerte på saksøkerens sannsynlighetsargumenter – som vi ikke vet noe om. I tillegg gjør de komplekse kjønns- og familieforholdene som kommer frem i talen saken trolig enda mer komplisert. Det at kvinner ikke kunne føre prosesser selv, men måtte la seg forsvare av en mannlig slektning,^[20] lar seg lett tolke som et tegn på et samfunn som gjerne (ved bruk av et anakronistisk begrep) beskrives som patriarkalsk. Mens det ikke kan være noen tvil om at menn, og ikke kvinner, hadde den politiske makten i det klassiske Athen, viser denne rettssaken samtidig også at den patriarkalske maktstrukturen ikke utelukkende virket til skade for kvinnene, men i visse tilfeller også kunne få uheldige konsekvenser for menn. Dersom det faktisk var stemoren som begikk forbrytelsen, slik saksøkeren hevder, er det ikke utenkelig at sønnen var fullstendig uvitende om og uskyldig i dette. Likevel var det han som måtte forsvare moren sin, og det var han som risikerte å bli holdt ansvarlig for et drap han muligens verken hadde planlagt, visst om eller på noen måte medvirket til. Antifons «Anklagetalen mot stemoren» kan dermed gi oss anledning til en nyansert refleksjon over kjønnsroller og over de negative konsekvensene av visse maktstrukturer ikke bare for kvinner, men for begge kjønn.

Om denne oversettelsen

Oversettelsen baserer seg på den greske teksten fra Michael Gagarins kritiske utgave fra 1997.^[21] Jeg har forsøkt å oversette Antifons gresk så nøye som mulig og så fritt som nødvendig, samtidig som jeg også har forsøkt å herme etter hans delvis litt uhåndterlige syntaks (for eksempel bruker han ofte nominalstil der man på gresk egentlig forventer en verbal uttrykksmåte) med en smule gammelmodig tone. Videre har retoriske virkemidler blitt gjengitt der det lot seg gjøre og der effekten også kommer til uttrykk i oversettelsen (som for eksempel polysyndeton i § 22, som forsterker «opphopingseffekten» av anklagerens bebreidelser: «saker som er lovløse og uhellige og uverdige og ikke noe som bør ytes»). Talen lar seg inndele i fire deler og følger hermed stort sett strukturen som er typisk for klassiske rettstaler, nemlig en prolog (§§ 1–4), en første bevisføring (§§ 5–13), saksfremstillingen (§§ 14–20) og hovedbevisføringen med en kort avslutning (§§ 21–31).